Selv om musikkdatabasen Rate Your Music knapt har skiftet layout siden oppstarten i år 2000, har nettsiden likevel maktet å beholde sin posisjon som hjemsted for musikkinteresserte som er opptatte av å rangere musikk.

På samme måte som filmnettsiden Letterboxd er grobunn for korte anmeldelser designet for screenshots og sosiale medier-viralitet, har RYM i årevis vært stedet hvor sosialt utilstrekkelige musikk-tenåringer har gått for å bruse med fjærene.

Som i en virtuell utgave av platebutikken i 

(2000) er kontrære utspill om avvikende musikk her den høyeste valutaen. Utforskning av nye horisonter innenfor sorg, angst og depresjon er viktigere enn de pene jentene i parallellklassen.

Det er disse menneskene vi setter vår lit til når vi skal finne ut av hvilket album som er tidenes beste.

I årene frem til 2013 utkonkurrerte The Beatles, Bob Dylan og Pink Floyd jevnlig hverandre om topplasseringen på 

 «Top albums of all time»-liste, før til slutt Radioheads 

seilte opp og fram, og etter hvert så ut til å skulle beholde posisjonen for alltid.

Det var inntil denne uken. På onsdag kunne man nemlig se Kendrick Lamars 

De hvite, nerdete guttene har kjempet en seig kamp, men hiphopen klarte til slutt å dominere dem også.

Musikk

Kontrære utspill om avvikende musikk har den høyeste valutaen. 

Hiphopen seirer på alle fronter 

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Selv om musikkdatabasen Rate Your Music knapt har skiftet layout siden oppstarten i år 2000, har nettsiden likevel maktet å beholde sin posisjon som hjemsted for musikkinteresserte som er opptatte av å rangere musikk. På samme måte som filmnettsiden Letterboxd er grobunn for korte anmeldelser designet for screenshots og sosiale medier-viralitet, har RYM i årevis vært stedet hvor sosialt utilstrekkelige musikk-tenåringer har gått for å bruse med fjærene. Som i en virtuell utgave av platebutikken i 

Det er disse menneskene vi setter vår lit til når vi skal finne ut av hvilket album som er tidenes beste. I årene frem til 2013 utkonkurrerte The Beatles, Bob Dylan og Pink Floyd jevnlig hverandre om topplasseringen på 

seilte opp og fram, og etter hvert så ut til å skulle beholde posisjonen for alltid. Det var inntil denne uken. På onsdag kunne man nemlig se Kendrick Lamars 

(2015) helt på topp. De hvite, nerdete guttene har kjempet en seig kamp, men hiphopen klarte til slutt å dominere dem også.

TV-spill-TV-serien The Last of Us var visst kunst likevel. I alle fall skal vi tro reaksjonene forrige episode har vekket. La oss holde oss innenriks: Jo Røed Skårderud kaller den i torsdagens Klassekampen «en av vakreste kjærlighetshistoriene på tv i nyere tid», Hasse Hope har tidligere i uken erklært episoden for «stor kunst» på 

, og Asbjørn Slettemark gjorde det fineste en voksen mann kan gjøre mot en annen voksen mann (altså seg selv): han så den én time og et kvarter lange episoden to ganger og skrev blogg om det. På 

 trekker han frem «ti ting jeg tenkte på mens jeg så, gråt og jublet», deriblant «solen som myste frem gjennom trærne og gjerdet da de spiste jordbær» og hvor god maten så ut.

Oppstyret rundt episode 3 kommer litt bardust på. For mens den massive oppmerksomheten rundt serien de siste ukene i stor grad har dreid seg om hvordan serien ligger tett opp til originalen – i sosiale medier har det stadig dukket opp usjarmerende side-ved-side-sammenligninger av cut-scener fra TV-spillet og klipp fra serien – er tredje episode en øm kjærlighetshistorie som visstnok bare såvidt er med i spillet. Idet man turte å gå vekk fra originalteksten oppstod det TV-magi, gitt.

Og jeg skal innrømme at jeg strigråt, jeg også. Dette er vi sammen om, Slettemark.

Fotballens overgangssummer forteller noe dypere om samfunnet

Prisen på Zalo er én ting (43,00 kr). En annen er prisen på fotballspillere. Denne vinteren har klubber i den norske eliteserien gått 38 millioner euro (415 millioner kroner) i 

 på overganger. Det er mer penger inn enn italiensk Serie A, og også mer enn dansk, spansk og belgisk liga – riktignok kjøper klubber i disse landene også dyrere, noe som påvirker balansen. Det toppet seg på overgangsvinduets siste dag, da Daniel Karlsbakk (19), som skåret to mål i 2022-sesongen, ble solgt fra Viking FK for over 30 millioner kroner.

Som vanlig er det engelsk Premier League som leder an. 

 omtaler de utrolige pengesummene som «cheap thrills in winter of disconnect», og påpeker hvordan den engelske fotballen, akkurat som finanssenteret City of London, er fullstendig avskåret fra resten av samfunnet. Realøkonomiske realiteter har null å si, og faktisk er det ikke publikum som betaler prisen engang, selv om man kan klage over både økte strømmepriser og dyre live-billetter. Pengene det dreier seg om er «(...) private equity money, sponsor money, money advanced by a generous merchant bank, money buttressed by viewers in India and Indiana, leveraged against an arrow on a graph, boosted by the overseas tours and commercial deals and social media numbers and crypto purchases of the future».

I tillegg kan man nevne at en hel del av disse pengene kommer fra kriminelle diktaturer og ulovlige, asiatiske bettingselskaper, en utvikling det norske tidsskriftet Josimar har 

Men det er ett aspekt til. De 815 millionene britiske pund – altså over 10 milliarder norske kroner! – som de engelske klubbene svidde av bare nå i januar, tilsvarer ikke mer enn det en «konkurrent» som Disney bruker hver 12. dag.

Dette handler egentlig ikke om fotballkampene. Vår tids definerende kamp er den om oppmerksomheten, og i denne verdenen kan ikke «strømmekrigen» lenger forstås som en avgrenset konkurranse mellom Amazon, HBO og Netflix, og fotball ikke som Manchester United mot Liverpool. Nå er det alle mot alle.

30 millioner kroner, 300 liter vann, 200 seere (... og 3488 flasker zalo)

NRK har stadig nye påfunn. Ofte er det noe man ender med å smile litt overbærende av, kanskje man trekker pusten litt ekstra hardt gjennom nesen, legger armene i kors og banner lavt inni seg. Litt som når hunden har pisset i sofaen. Man kan alltids skjelle ut hunden, men innerst inne vet man at hunden for alltid bare vil være en hund.

Men noen ganger er det godt å bare få det ut også. NRK er som et slags mikrokosmos uansett, all kritikk kan ses på som kritikk mot samfunnet for øvrig. Og kritikk 

 den siste uka. I fjor punget de (underforstått: vi som samfunn) ut 16 millioner for en villa på Nordstrand (tegnet av Unn Piene og tidligere eier Knut Wisting, oppført i 1986), før de brukte ytterligere 14 millioner på oppgraderinger. Det skulle bli «gamingens svar på Big Brother», ifølge den forutsigbare 

: her skulle tre profiler leve, game og livestreames hele døgnet. Hvordan det gikk?

 – og påfølgende rettstvist), uteble 

. 200 seere har det vært i gjennomsnitt, kunne vi lese på bransjenettstedet 

 denne uka. 30 millioner kroner. Det blir ca 150 000 kroner per seer, det. Eller 3488 flasker med zalo etter dagens kurs! 

Fint at NRK prøver å nå de unge, og synd at det blir så helhjertet irrelevant. 

Noe litt annet. I morgen arrangerer Tidens ånd salong på Nasjonalbiblioteket, og temaet er «alkohol». 

Kom fra 16:00, programmet starter omkring 18:00. En kjapp påminnelse om programmet: 

 vil si noen ord, en forsøksvis januar-nykter 

 vil begå en rask kulturanalyse av vårt alkoholiserte samfunn, 

 vil holde en monolog om drikking som  metode, 

Ukens ånd

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK, episode 3

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Nasjonalmuseet har fått en stor gave. Maler, tegner og grafiker Carroll Dunham har skjenket museet 161 grafiske blad, laget fra midten av 80-tallet og frem til i dag. Fredag 3. februar åpner en utstilling bestående av et utvalg av disse. Dronning Sonja skal være til stede.

Carroll Dunham er noe av en norgesvenn. Han har stilt ut i Oslo med jevne mellomrom siden slutten av 90-tallet og bejubler Edvard Munch. I 2006 stilte han til og med ut i Drammen. Ikke dårlig for faren til 

viser frem spennet i Dunhams arbeider, og er presentert kronologisk. Det som hører 80-tallet til er primærfargesterkt, rødt, blått og gult, nesten litt barnehage-abstraksjonistisk i måten det virker klæsjet sammen. Artefakter fra en enklere tid. På 90-tallet og tidlig 00- fortsetter det med en rekke mindre interessante verker, som bringer tankene til tegninger signert brukere av psykedelisk sopp. Det er litt fargelegge-bok for voksne over det, dessverre. Senere blir det brunt og beige – rett og slett hudaktig – og vage former trer frem. Man aner konturene av menneskefigurer. Her har Dunham klippet av biter fra papiret som trykkene vises på. Det fremstår litt for fikst, og blir platt.

Serien «Where Am I?» har gitt navn til utstillingen. Den består av tropisk nakenhet, i form av sydensk slarrafenliv, og har mye humor (om å vise penis er humor, noe det vel fortsatt er). Serien jeg liker best er «Green Self Models» (2021-2022). Dunham sier det så greit selv i veggteksten: grønnfargede mennesker er et felt med rike assosiasjoner (aliens, irske gnomer). Til sist kommer noen greier inspirert av trær – men det blir for for motivaktig, bildet er som stivnet. Da heller serien «Wrestlers» (2015-2016), hvor nakne og langhårede menn måler krefter.

Det første. Alle Dunhams menn har skjegg og langt hår. Man føler seg nesten 

 til å la håret gro, og naturen ta over. Under pressevisningen ser jeg  meg rundt i rommet, hvor kurator Geir Haraldseth går entusiastisk omkring og peker, smiler, og på alle måter er i sitt rette element – ikke så rart: han har langt hår og skjegg.

Det andre. Alle Dunhams ansikter ser man bare halvt bakfra, som vendt vekk fra betrakteren. Samtidig er rumpeballene oppsiktsvekkende svære og runde, ja, helt ekstremt muskuløse. De blir viktigere enn fjesene. Dunham er på sitt artigste her. Han balanserer gjennom hele kunstnerskapet mellom de to motpolene abstrakt og figurativ. 

 viser at han er klart best når det abstrakte må vike.

Carroll Dunham. Hvor er jeg? Grafikk 1985–2022

Kritikk

Lena Dunhams far har skjenket Nasjonalmuseet en stor gave. Men mye av den er litt ... meh. 

Anmeldelse: «Carroll Dunham. Hvor er jeg?» på Nasjonalmuseet.

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

I spalten Smakssak snakker folk om egen smak. 

Dette er saken

Det er noen ting som får programleder Markus Neby til å føle at den klareste og reneste bekken renner gjennom ham, noe som har fulgt ham hele livet, noe som får hans (selverklært skitne) sjel til å vri seg og noe som får han til å hoste-le. Nå snakker han endelig ut om hva! 

Might as Well Have a Good Time – Crosby, Stills & Nash

 Siden David Crosby gikk bort forrige uke har Crosby, Stills & Nash gått på repeat hos meg, og særlig denne sangen. Når koringene kommer inn på refrenget føles det ut som den klareste og reneste bekken renner gjennom kroppen og gjør sitt beste for å rense den skitne sjelen min. Låta har fulgt meg hele livet og da jeg hadde en runde om David Crosby med faren min, snakket vi faktisk om at dette er en låt jeg kan spille i begravelsen hans. På grunn av formen hans har jeg allerede begynt å øve på den.

Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil 

Kanskje litt nesevist av meg, men det føles godt og riktig å få det ut i en kulturavis: dette kan komme fra anmeldere jeg synes er gode og ellers skriver bra, men hver gang en musikkanmelder bruker musikkteoretiske begreper feil eller upresist, vrir det seg i den nevnte skitne sjelen min. Nå nylig ble flere bidrag i MGP beskrevet med «fengende taktarter», hvorav samtlige låter hadde samme taktart: 4/4, den mest brukte og tradisjonelle arten av dem alle. Med Eurovision husker jeg også at Måneskin ble beskrevet med at de benyttet seg av «sylfrekke harmonier», når harmonien de benyttet seg av var den berømte «husmor-tersen». Blir som å anmelde en bok og skrive at forfatteren leker seg med «sylfrekke skildringer» når et hus blir beskrevet som «rødt». Kan skrive en egen tekst om musikkeksperter i aviser og tv-programmer som benytter seg av ordet «synkope» på hver sine unike måter, men må komme meg videre i denne spalten her nå.

 Når jeg kommer med et pek til musikkanmeldere kan jeg jo også komme med skryt av en musikkanmelders tekst også. Tidens ånd-Audun

 opplyste meg faktisk om et vestkystmusikkbasert prosjekt jeg ikke visste David Crosby hadde. For en som elsker Crosby, Stills & Nash og har vestkystmusikk som en av sine kjerneverdier er det selvfølgelig vondt å erkjenne, og jeg håper dette veier opp for mitt forrige punkt her. Anbefaler artikkelen og bandet CPR! 

David Crosby & The Ligthouse Band sin tiny desk concert 

Dette ender jo opp opp med å bli en egen tekst om David Crosby det også, men et prosjekt jeg visste David Crosby hadde, er The Lighthouse Band, som han blant annet har med hovedpersonen bak det youtube-berømte fusion-bandet Snarky Puppy, Michael League. Deres 

Noe helt, helt annet. Hvis du er interessert i fotball og det ikke er et must for deg at lagene du følger er finansiert av oljesjeiker eller land uten religionsfrihet, kan jeg anbefale deg å sjekke ut den helt ferske podkasten Rivjern. Den lages blant annet av en fyr som er med å utarbeide databasen for Football Manager når de snart lanserer kvinnelag. En god og nerdete innføring i årets sesong av Toppserien, som i år blir dekket av TV2 og NRK, kanalen du allerede betaler for! Mange mener jo kvinnefotball går for sakte, men damene bruker faktisk mindre tid på å ligge nede med skader, og mindre tid på å feire scoringer, så de henter seg inn, og det er ofte veldig mye pent spill. Jeg er sammen med fotballspiller Andrine Hegerberg!

 Tre hendelser fra julekalenderen jeg var med å lage havnet nylig i Kringkastingsrådet, og jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame live at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer blant annet om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK.

 NRK får jo stadig kritikk for å ikke være flinke på musikk, men som en indoktrinert, statlig fotsoldat opplever jeg også at folk ikke er flinke nok til å lete. 

 med Knut Reiersrud er for eksempel et dritbra program. På radio.nrk.no er det et arkiv av gode episoder, helt tilbake til 2004, hvor den sanne legenden Knut Borge også var med som programleder. 

 når vi er inne på gitarhelt-relatert snak. Toto-gitaristen har tidligere sagt om sitt liv som verdens mest brukte gitarist på 80-tallet at det var en kul tid i livet: «Har noen fortalt meg!». Steve rusa seg masse og har derfor glemt mye! Men i dette ferske intervjuet husker han og bobler over av fortellerlyst. Usikker på om han lar Rick Beato fullføre et eneste spørsmål. Litt slitsomt karaktertrekk akkurat det, men veldig gøy å høre så mange tekniske detaljer og anekdoter fra hvordan de formet musikken på 70- og 80-tallet i studiomusikerens storhetstid. Det nevnes en del navn, som ikke alltid blir satt i kontekst, så det er kanskje aller mest for entusiasten det her. 

Sceneproduksjonsselskapet Starworks og Over Norge har slått seg sammen og tatt over Christiania Teater. Starworks produserer i all hovedsak musikaler av typen Jersey Boys, Grease og Sister Act. Forestillinger jeg er fryktelig svak for! Jeg klarer rett og slett ikke holde tårene tilbake når de utkledde menneskene danser og synger sammen i finalen etter det har løst seg for hovedpersonen, og den onde antagonisten har lært noe om seg selv. Dette er ikke ment ironisk! Jeg antar at sånne oppsetninger ikke nødvendigvis er den typiske Tidens ånd-leser sin kopp med urtebasert varmtvannsdrikk, men den første forestillingen på Christiania Teater tror jeg kan være det. De har fått Mattis Herman Nyquist til å regissere Ingar Helge Gimle, Sven Nordin, Nader Khademi og Christian Skolmen, og resultatet fikk meg til å hoste-le. Tror du kan ta både den deprimerte kunst-kusina di, OG den rasistiske onkelen din, med på dette!

 En siste musikkanbefaling, ja. Den norske produsenten og artisten Bård Berg anbefaler jeg både i strømmetjenester og som noe du må oppleve live. Spilte nylig fletta av Parkteateret med en konsert som opplevdes som en blanding av å være på danseklubb og jazzpub. Låta 

, hvor hovedtema høres ut som klubbversjonen av Adieu av Jahn Teigen, var den som gjorde meg betatt av ham. Fengende taktarter, sylfrekke harmonier og mange flotte synkoper presist på slagene.


Smakssak

 – Jeg synes det er helt vanvittig rått at man en gang i måneden kan streame at Jan Bøhler, Snorre Valen og Trude Drevland sitter i et rom og diskuterer om det er greit å vise puppene eller fortelle om runking på NRK.

Smakssak: Dette får Markus Nebys sjel til å vri seg 

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Da drapsmannen og musikkprodusenten Phil Spector utviklet produksjonsmetoden som skulle bli kjent som «the wall of sound», var det for å skape illusjonen av et fortettet lydbilde. Den geniale ideen løftet midttonene i en låt og fikk sounden til å virke større, varmere og bedre enn materialet musikerne alene kunne bringe til bords.

Man blir påminnet om Spectors vegg av lyd idet man går inn i den nyåpnede restauranten Panu på St. Olavs Plass. Her er endeveggen i lokalet dekket av en plassbygget hylle i valnøtt, fylt av vinylsamlingen til Panus medeier Eirik Sevaldsens, to massive rørforsterkere, og en Studer båndopptaker – som ikke vites om står der som pynte- eller bruksgjenstand. På siden står to Fyne Audio høyttalere, og i midten en DJ-pult med en rotary-mikser, som denne kvelden 

 var en pyntegjenstand, der den sto urørt av en DJ.

, fordi det fordrer av gjestene en nærmest uoppnåelig hengivenhet til lyden, at man skal høre mer enn man skravler, og hvis kuriøse konsept er noe de fleste nordmenn antageligvis kun har forholdt seg til gjennom en Time Out-guide til Japan.

Og det er nettopp i en slags fornorsket versjon av Japan Panu vil gi gjestene en følelse av at de er blitt transportert til, for her består menyen av seks småretter – tre forretter, to hovedretter og én dessert – alle forankret i den asiatiske øystaten.

Panu forspiller ikke blekkpatronene i printeren, og enhver rett på menyen er redusert til sine viktigste bestanddeler. Gildet startet med «krabbe og brød». To crispy smørdunstende pitabrød, som var i utseende til forveksling lik fiskekaker, ble servert ved siden av en kuppel av ris og krabbe, dynket i en lys oransje smørsaus med peanøtter og blad av kaffirlime.

Presentasjonen var på samme tid deilig slepphendt og direkte uappetittlig. Den tykke oransje guggen fordekte krabben, som verken var mulig å se eller smake.

«Blekksprut og egg», var akkar fritert i tempura, dandert rundt en plump eggeplomme. Blekkspruten hadde for mye tyggemotstand og var undersaltet, og selv om eggeplommen tilførte de tørre elementene en etterlengtet klissen saus, ble eggets basiske smak rettens motvillige stjerne.

Til rettene drakk Kippers og Kapers de friske og mineralske vinene Jean-Marc Pillot Bourgogne Blanc (2020), Domaine du Closel Belle-Dame Chenin Blanc (2017), Buisson-Charles Aligote (2019). Med rettene som bakteppe, fremstod vinen nærmest uhyre kompleks.

For den tredje retten sementerte det ganen allerede hadde fått mistanke om, en kløft mellom presentasjonen av maten og det som faktisk ble servert. Selv om menyen ga illusjonen av få ingredienser, trakk servitørene pusten både to og tre ganger for å presentere alle elementene i hver rett. Kippers og Kapers måtte medgi at ingen av dem kjente flere av smakene som angivelig befant seg på tallerkenen. «Yaki baller» var okseragu innkapslet i en smultring-aktig deig, toppet med parmesan og bokhvete. Kjøttet var tørt og tungt, og til tross for den lange listen av ingredienser sendte retten tankene til halvfabrikat: mat med tusen ingredienser som sklir umerkelig forbi alle smaksstasjoner på tungen. 

Servitørene var imidlertid alt man kan drømme om når man går inn i en restaurant, de snakket og forholdt seg Kippers og Kapers som om duoen var gamle venner på middagsbesøk. De var vittige, varme, oppmerksomme, køddne, og av og til uten intimgrenser: én av servitørene var ikke fremmed for å klappe Kippers og Kapers på ryggen, og på et tidspunkt tømte samme servitør halvparten av Kippers fulle vinglass over i Kapers tomme vinglass, som en slags irettesettelse til manglende drikkfeldighet.

Panu er modellert etter den parisiske lyttebaren Bambino, som også har brukt lydnerderi som en rettesnor i sin virksomhet.

Her støpes restaurantens identitet i en demonstrasjon av kunnskap om popkultur, der kombinasjonen av skrukkete MF Doom-vinyler, longsleeve-gensere med Bambino-trykk og naturvin utgjør en hellig treenighet øvre middelklassehipstere kan abonnere på, i håp om at de går ut av døren med både et brisent sinn og det lille 

Selv om det å etablere en ren lyttebar i Oslo er et ideal utenfor rekkevidde når man tross alt inviterer nisseluer, har Panu virkelig fått til akustikken, en kjepphest for Kippers og Kapers. Denne kvelden var restauranten fullbooket, og ut av høyttalerne strømmet det en variert spilleliste som synes komponert av en Spotify-algoritme for bakgrunnsmusikk med et minimum av personlighet. Likevel kunne Kippers – som foretrekker å snakke med en frekvens som befinner utenfor skalaen til det øret kan oppfatte – føre en normal samtale med Kapers. Så god lyd var det i lokalet at man sågar kunne høre gjengen på nabobordet utveksle lavmælte anmeldelser av typen «meh» og «dette var helt OK».

Panus kjøkkensjef er Anders Erlandsson, med bakgrunn fra Pjoltergeist, Geranium og Alchemist, og hans makker er den tidligere Maaemo-kokken Martin Heredia.

Kokkene har åpenbart lang erfaring med fine dining, og mestrer som seg hør og bør både teknikker og smakskombinasjoner lekmenn bare kan drømme om. Med denne kunnskapen kan man likevel falle for fristelsen av å overkomplisere med fikse ideer og dilldall.

Den første hovedretten, «sjøørret og bønner», var en kombinasjon av norske tradisjoner, fransk bondekost og asiatiske smaker. Det var et snålt eksperiment, men ikke særlig spennende. Velsmakende, men forglemmelig.

– Å være for ambisiøs er dørgende kjedelig, men det er som om alle rettene har hatt en ambisjon om å være 

, men så angret seg og tatt på t-skjorte og jeans på vei ut av kjøkkenet, sa Kippers.

«Tonkatsu», den andre hovedretten, var således betryggende i all sin tradisjonelle og trygge drakt. I en katsu-currysaus, lå indrefilet av svin dekket pankosmuler, toppet med fermentert yuzu og chili. Brødskorpen var perfekt stekt, men også denne kjøttretten var noe tørr. Ved siden av tonkatsuen, ble det servert stekte brokkolini, visstnok med bonitoflak og sesam, en krydderblanding det var umulig å ikke føle seg snytt for.

– Ugh, det er kaffirlime eller yuzu på alt, sukket Kapers, skuffet over at ingrediensen som begynnelsen fremstod som en spennende pirring av norske potetganer, i all hovedsak avdekket en pussig besettelse. 

Ved veis ende i måltidet, var Kippers og Kapers enige om at iallfall akustikken hos Panu var verdt å skrive hjem om. Den var fløyelsmyk og behagelig, likt desserten, en karamellpudding på tonkabønner, som var mild og passe søt, og som ikke utga seg for noe mer enn det desserten var.

Punktumet på det panasiatiske-skråstrek-europeiske måltidet var dog en bekreftelse på at summen av mange gode ideer ikke nødvendigvis gir et svar med to streker under.

For to smaksmenyer, fem glass vin og tre øl kom regningen på 2837 kroner. Da Kippers og Kapers spaserte mette, men noe skuffet ut av Panus lokaler, var det umulig å ikke tenke på samme mann som hadde loset dem inn, Phil Spector, og hans forklaring på hvorfor han hadde syntetisert lydmuren:

«Jeg lette etter en sound, en sound så sterk at hvis ikke materialet var det beste, ville lyden bære albumet»

Panus materiale er ikke det beste, men det er uheldig om det er lyden som blir overlatt til å bære restauranten.

Kippers og Kapers på restaurant Panu: Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Hva er det motsatte av stein? Tekstil, kanskje? Torsdag denne uken åpner Elise Storsveens utstilling 

 i Vigelandsmuseet, bestående av et utvalg tekstilarbeider med titlene 

Sistnevnte tittel har gitt navn til utstillingen, og sier noe om hvordan disse forvridde, tilsynelatende forpinte og forvirrede figurene først er blitt til: gjennom hastige skisser utført under hetetokter, overgangsalder-fenomenet, som ifølge pressemeldingen for Storsveen fortoner seg som en «blanding av stort ubehag og en sterkt fascinerende opplevelse.»

I tillegg til å være kunstner er Storsveen også iblant kurator. Til denne utstillingen har hun laget ett verk til hver av de tre salene museet benytter til midlertidige utstillinger.

 er laget spesifikt med tanke på disse rommene rent formalt, og tematisk i forhold til Vigelands skulpturer, mens 

 er et arbeid jeg påbegynte for flere år siden og har ferdigstilt til denne utstillingen, forteller Storsveen.

Alle arbeidene er sydde tekstiler, en form for collager av diverse materialer. To av dem er applikasjoner, mens det tredje er vatterte figurer hun har malt på.

 og særdeles fargerikt, spesielt sett opp mot det livløse grå i Vigelandsparkens statuer, men helt u-vigelandsk er det ikke: det er 

. Storsveen gjør som oftest monumentale ting. Verket 

 er en slags frise som måler ni meter i lengde, er tre meter høyt. 

består av figurer omtrent dobbelt så store som et menneske.

– Har du et spesielt forhold til Vigeland, eller har denne forbindelsen dukket opp i etterkant?

– Mitt forhold til Vigeland er ikke spesielt, men det er livslangt, fordi jeg har vokst opp i Oslo, og i perioder av livet hatt parken som uteområde og fristed. Det vil si at jeg knytter mange «første» til denne parken. Alt fra å lære å gå og sykle til de senere drikke, røyke, spy og pule. Men selve skulpturene var mer som generelle objekter på lik linje med trærne og benkene. Vi var mer opptatt av om de egnet seg for å klatre på eller ikke. Det er først i voksen alder det gikk opp for meg at parken er en symmetrisk komposisjon med en enorm fallos som hovedpunkt.

Men her, ingen fallos. Den kvinnelige kroppen og dets livsløp er tema for Storsveens utstilling – med spesielt henblikk på de noen av de voldsomste påkjenningene. 

tar for seg fødselen i det tidlig stadiumet, hvor riene dominerer. Hender og føtter spreller i alle retninger, og det er som om at alt er iferd med å gå i oppløsning. 

 tar for seg hetetoktene som kan inntreffe hos kvinner i overgangsalderen, og hvor den ubehagelige temperatur-økningen fremtrer som sterke farger.

Og alt dette på Vigelandsmuseet, altså. Men Gustav Vigeland som kunstner har aldri egentlig interessert Storsveen.

– Derimot har jeg flere ganger prøvd å forstå hvordan én kunstner fikk all denne plassen og de enorme resursene som kom akkurat ham til gode. Eller rettere, hvorfor valgte Oslo kommune å gi etter for disse stormannsgale idéene om en hel park pluss atelier, leilighet museum og la ham begraves i tårnet? Det lurer jeg på.

Hetebølgene

Ukens utstilling

Myk tekstil midt i den vigelandske hardheten.

Ukens utstilling: Elise Storsveens «Hetebølgene»

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Det er mange grusomme tendenser i samtiden, og en av dem er å si at hvis [person av kulturell, historisk eller kunstnerisk signifikans] hadde levd i dag, ville vedkommende elsket [noe dårlig].

En som ofte blir misbrukt i denne sammenhengen, er den norske kunstneren Edvard Munch. Som har blitt beskyldt for å ville erverve seg en Polestar (kinesisk bil) hadde han vært i live, 

 dratt på kino for å se den nye Henrik Martin Dahlsbakken-regisserte filmen 

«fordi selve ideen bak filmen er god nok

Idéen er den samme som Todd Haynes hadde i 2007 med filmen

, et ikke-lineært portrett av Bob Dylan, der han gestaltes av seks forskjellige skuespillere, deriblant Cate Blanchett (en kvinne!). 

 havarerte i overgangen fra idé til lerret, og endte som «et melodramatisk rot», kunne man lese hos Tidens ånd denne uka: 

«På overflaten virker dette kanskje som et radikalt, kunstnerisk valg, men det resulterer i det motsatte: en film som ikke har klart å bestemme seg for noe. Filmen hopper frem og tilbake i tid, og fremstår som et fletteverk, der det er meningen at forelskelsen, de mentale lidelsene, avslaget han får fra et galleri og en gammel manns hjertesukk, sammen skal gå opp i en høyere enhet – en syntese mellom rolletolkningenes forskjellige innfallsvinkler. I stedet ender regissør 

 opp med fire bruddstykker som verken sammen eller alene sier oss noe nytt om «Kunsten. Sorgen.» eller «Kjærligheten».

Les hele anmeldelsen skrevet av Ludvig Furu 

Melodramatisk rot

ervervet en Polestar, om så bare for en kveld, er Nils Bech. I går stod han på scenen i Operaen sammen med Nasjonalballetten, Emir Hindic, Ceval Omar og en Polestar. At ingen av disse utpeker seg som spesielt oppsiktsvekkende, egner seg nok til å si litt av hvert om vår samtid (ikke ment som skryt). 

Det ville ikke vært første gang en artist samarbeidet 

, og sannsynligvis heller ikke den siste (trolig er vi ennå ikke i stand til å forestille oss hvilket omfang dette kan anta en gang i fremtiden), men da vi ringte managementet for å få 

, viste det seg at markedskreftene ikke har kontaminert kunsten. 

Det dreier seg helt og holdent om en kunstnerisk visjon, fikk vi opplyst. Nils Bech ønsket en bil på scenen, og Polestar var behjelpelig med låne bort en, og med å få den opp dit. 

Nå som det er av veien (i likhet med Polestaren, si): Like før Bech opptrådte i Operaen, var han aktuell i Tidens ånds spalte «smakssak» (der vi snakker med folk om deres smak, enkelt og greit). Bech trakk fram Mats Ek, å eie eget hårfeste, kokosboller fra Coop og ting som ikke varer mer enn 40, maks 45, minutter sammenhengende. 

Hans egen konsert på Operaen i går? 1 time og 45 minutter, med pause. Noen minutter over, men han kan altså ikke beskyldes for å gå på akkord med prinsippene. Eller med kunsten!  

Januar er en undervurdert måned. Det er undervurdert hvor dårlig den er. Det er måneden for selvoptimalisering, selvfornekting og selvrettferdiggjøring – i den rekkefølgen. Men det er først og fremst måneden for forventning, til seg selv, til andre og til året generelt. Og skuffelse kan som kjent ikke eksistere uten forventning. Ingenting blir slik man har sett for seg.

Det gjelder sikkert også for salongen vi arrangerer nå på fredag, 3. februar, på Nasjonalbiblioteket. Temaet for kvelden er: alkohol. I den forbindelse vil 

 si noen ord, en forsøksvis januar-nykter 

 vil holde en monolog om drikking som litterær metode, 

Utdrag fra intervju med Lene Berg: – Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet

Med et flettverk av kortprosa, manuskriptutdrag, legejournaler, avisartikler, psykiatriske utredninger, dagboknotater og postkort, skaper Lene Berg et fascinerende bilde i romanform av sin kjære far Arnljot Berg – filmregissør og morder.

– Det er vel også et godt gammeldags åndsmenneske-aspekt her, og mange kulturforskjeller i tid og rom. Mange i dag vil kanskje også si at faren din slapp billig unna for å ha drept sin unge kone med sine egne hender etter en rangel på byen i Paris?

– Advokaten som skannet ut de franske rettsdokumentene for meg i Paris, kalte det en «old school case» – også innenfor det franske rettssystemet. Men han oppfattet selv, når han leste om saken nå, at det var en sterk kjærlighetshistorie der. Det var nok en tid da sterk lidenskap ble sett på som en formildende omstendighet. Evelynes familie var også en viktig, kanskje avgjørende faktor her. De ønsket ikke hevn, og ville at far skulle få reise tilbake til Norge og oss barna så fort som mulig.

Større kjønnsforskjeller var det vel også mellom landene, i tillegg til kulturforskjellene. «Store franske menn» kunne før i tiden nærmest tillate seg å ha elskerinner, og kanskje også gi kona korreks i ny og ne?

– Det mannlige geniets status har vært veldig sterk, også innen auteur-filmen. Uansett hvor mye jeg for eksempel digger Godard, må jeg også si at han og flere med ham har noe utpreget gubbete over seg. Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet. Den forestillingen var veldig sterk hos ham. Man snakker ikke høyt om det lenger, men troen på det ensomme geniet lever nok videre mange steder likevel.

– Jeg kan også noen ganger savne den tiden da lidelse og det eksistensielle var en naturlig del av diskursen. Da jeg selv begynte med film var jeg i opposisjon til pondusen til forhøyede filmgenier som Ingmar Bergman, de sto i veien for sånne som meg. Men nå har det eksistensielle så liten plass at alt det de herrene slet med nesten er blitt et savn.

Les hele intervjuet skrevet av Audun Vinger 

– Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet

PS: Hvis Edvard Munch hadde levd i dag, ville han abonnert på Tidens ånd. Det kan du også gjøre

Bli Tidens ånd-abonnent

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

«Good luck to you. Whatever it is you’re fighting about», sier Pádraic Súilleabháin (Colin Farrell) idet han stopper opp og ser mot det irske fastlandet hvor en eksplosjon dundrer i det fjerne. I 

 fortoner den irske borgerkrigen seg som en metaforisk refleksjon av hovedperson Pádraics egen pågående feide med sin livslange bestevenn, Colm Doherty (Brendan Gleeson), som uten forvarsel har bestemt seg for å avslutte vennskapet deres. Noe som, viser det seg, får foruroligende konsekvenser for dem begge.

Martin McDonagh er kjent for sine beksvarte, tragikomiske verk som

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

 (2022) slekter kanskje mest på førstnevnte. Filmen har flere paralleller med 

Både helt konkret, gjennom gjenbruk av hovedrolleinnhaverne – det er fristende å se denne som en videreutvikling av vennskapet fra 

men også tematisk: vennskap, tragikomikk, religionsfilosofiske spørsmål, og jakten etter å fylle eksistensiell tomhet. Men også, og uunngåelig, når en film foregår innenfor de irske landegrenser: puben.

«Take your pint elsewhere», kommanderer Colm Doherty, eller ColmSonnyLarry som de kaller ham, idet Pádraic kommer innom Inisherins eneste pub. Årsaken er at Colm føler at han kaster bort livet sitt på å høre på Pádraics pølsevev, og viser til eksempel om hvordan han må høre på Pádraic snakke om innholdet i avføringen til kjæledyret sitt (et esel) i timevis, når det eneste han ønsker er å komponere musikk og spille fele. ColmSonnyLarry vil bli husket for musikken etter sin død – som Mozart. Idet han føler at tiden løper fra ham, velger han å avslutte vennskapet deres på en heller brutal måte – til tross for at øya er såpass liten at det praktisk talt er umulig å unngå hverandre.

Colin Farrells øyenbryn, som i fortvilelse kan bøye seg mer enn 45 grader nedover, er som skapt for hovedrollen som den rådville Pádraic. Sammen med trøblete, unge Dominic (Barry Keoghan) – «the dimmest on the island» – og søsteren Siohbán (Kerry Condon), det intelligente og rasjonelle mellomleddet i feiden, prøver Pádraic diverse ørkesløse strategier i forsøket på å vinne tilbake sin venn. Men hans stadige forsøk skyver Colm lenger unna, helt til han gir Pádraic et desperat ultimatum for å understreke alvoret, og som gjør at de begge sitter i saksa.

 har en bred appell. Kanskje blant annet fordi filmens smertelige tematikk om vennskap som avsluttes rommer en følelse som er gjenkjennelig for mange. At noen plutselig slutter å være din venn uten noen videre god forklaring, minner kanskje mest om noe som skjedde i fjerde eller femte klasse. Som Dominic sier: «What is he, twelve?».

var underholdende og morsom på et nivå hvor de barnslige, humoristiske poengene til tider føles mer essensielt enn selve handlingen, er det som om 

 ikke besitter noen overflødige scener. Replikkene, fylt med sarkasme og vidd, virker utvungne og er rytmisk plassert. På samme måte som «feckin» inngår som en naturlig del av enhver setning i det irske språket og dens flytende musikalske intonasjoner, er det som om selve dialogene i seg selv naturlig faller inn som en melodiøs nødvendighet for historien. Som om McDonagh har modnet og lært å kjenne vitsens besøkelsestid, blitt litt mer inderlig, eller noe, samtidig som han i større grad vier tid til skuddene – himmelen, gresset og havets kontemplerende effekt.

Martin McDonaghs trofaste komponist, Carter Burwell, setter sitt tendensiøse, underfundige og sørgmodige preg på 

, slik han også har gjort det på Spike Jonzes og Coen-brødrenes filmografi. Det musikalske lydbildet gir historien en eventyrlig klang. Steinhus, kyr, esler, hester, en gammel hekseaktig dame og felens klagende tone flettes sammen til en slags irsk folklore om Per Spelemann Som Byttet Bort Sin Beste Venn For Fela Si Og Udødelighet.

 et splittet publikum. Filmens harmoniske sammensetning av elementer og skuespillere, tilsynelatende født inn i sine stereotypiske, men samtidig komplekse roller, bidrar til en helhet som kanskje være på grensen til provoserende for noen. 

 gir nesten følelsen av å være et teaterstykke eller en sitcom. Fraværet av realistisk lyddesign og romlyd – tenk knirkete jakker og andre lyder i omgivelsene – kombinert med det 

-aktige narrativet, gjentagende kulisser (puben, huset), og vinduene som rammer inn det nesten overnaturlige irske landskapet i bakgrunnen, kan kanskje være vanskelig å omfavne for den som ønsker at teater skal være teater og film skal være film.

The Banshees of Inisherin

Anmeldelse: «The Banshees of Inisherin» 

Film som ligner teater

Kinoene sliter med lave besøkstall. Mens nordmenn i 1989 gikk på kino i snitt tre ganger årlig, er tallet nå nede i én fattigslig gang. Men kunden har alltid rett. Grep må tas, og akkurat nå pågår det en revolusjon rett foran øynene våre. Kinoene er i ferd med å bli det de kaller 

Denne høsten lanserte Nova kinosenter i Trondheim sine 

. Den utlimate kinoopplevelsen får man etter sigende i kinoens «Epiq»-saler, i «Magiq»-salene får man «mer komfort, mer magi» – noe som unektelig ikke høres så verst ut – mens «Boutiq»-salene skreller det hele ned til det det egentlig handler om, og vi siterer, 

«Salene er innredet for deg som unner deg det lille ekstra, med flotte farger, seter i mykt velurstoff og puter for ekstra komfort. Velg mellom enkeltseter og tosetere – alle seter har eget bord.»

Også i Oslo er det luksus med tydelig nikk til kulturfiffens kontinentale 1900-tall som såkalt gjelder. I september ble nemlig ærverdige/nedslitte Klingenberg kino oppgradert, noe som innebar at kinoens sal 1 ble landets første «(...) som får inn Boutique- stoler og sofaer.»

Vi klager ikke, men spør: hvor skal dette ende, da.

– NRK gir fullstendig faen i norsk filmkunst

For noen år siden kunne man sikkert spådd en ny giv for kortfilmen, i takt med forventet forkortet oppmerksomhetsspenn – et eller annet med hvordan feeden påvirker livene våre, bla bla bla.

Stemningen blant dagens kortfilmentusiaster tyder heller på at vi befinner oss i en mørketid.

«Kan noen gi NRK en på trynet?», spurte den tidligere kort- og fiksjonskonsulenten Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen freidig på bransjenettstedet 

 24. januar. Til tross for at det bevilges flere millioner kroner til kortfilmer hvert år, er det nemlig få som faktisk ser dem. Hvorfor? Jo, fordi NRK nekter å inngå et samarbeid med kortfilmkonsulenter om å vise den til et norsk publikum, skriver Jacobsen. Han mener NFI jobber mot at flere skal se kortfilmene som lages, da de kutter i budsjettet for distribusjon, samtidig som de øker budsjettet for produksjon. Jacobsen trekker frem Aftenposten som et hederlig unntak, som i flere år har hatt en egen seksjon for presentasjon av aktuelle kortfilmer.

Samme dag kom nyheten om at Eirik Tveitens 

Alle artikler

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse?

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

Film som ligner teater

Uke #4: Mumier, VGina, boutique-hoteller, sovemusikk, billedbøker og Pamela Anderson

Ukens utvalgte er oppdatert!

Alle artikler

Radiohead ikke lenger «tidenes beste»

Nyhetsbrev #25: vår tids kamp, nok et nederlag for hvite nerdegutter, nok et nederlag for NRK og «episode 3»

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse?

Fødsel, hetetokter og kvinnelighet

Nyhetsbrev #24: 1 mann, 1 bil, 1 kunstnerisk visjon, samtidens tendenser og salong

Film som ligner teater

Uke #4: Mumier, VGina, boutique-hoteller, sovemusikk, billedbøker og Pamela Anderson

Ukens utvalgte er oppdatert!

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen