Språkrådet. Finnes det andre institusjoner i samfunnet man som regel har dyp, dyp respekt for, og samtidig så ofte synes at er noen nisser? Når statens forvaltningsorgan i språkspørsmål denne uken kunngjorde årets nyord, var det ordet «krympflasjon» som stakk av med seieren. Krympflasjon. Vi krymper oss. Et ord ingen noensinne har 

, som utelukkende eksisterer i den knusktørre forbrukerjournalistikkens prosa. Og det er ikke så rart: Krympflasjon en stygt ord. Det er også et kjedelig et, kun en hverdagslig én-til-én oversettelse av det engelske 

. Vi hadde høyere tanker om Wetås og gjengen borti 'rådet, gitt.

Poenget med krympflasjon er at salamien (for eksempel) 

 blir dyrere, pakken blir bare mindre. Begrepet dukket såvidt opp på norsk i 2019, da ordet ble nevnt én gang i våre medier, ifølge Retriever. I 2020 ble ordet nevnt null ganger, i 2021 tre. I år er ordet nevnt 225 ganger. Denne oppgangen kan umulig være et godt tegn. Det går ikke bra. 

De andre ordene på listen gjør ikke saken bedre. Valfornektar, straumsmart, knokehelsing, Kyiv, grunnrenteskatt, preppar, flus, hybridkabel, kamikazedrone. 

 Og hvor er alle disse nye ordene som først dukker opp litt fra intet, og som så blir gradvis vanligere å høre, før det smått om senn tar plass også i det skrevne språk? Et nytt ord som kommer nedenfra og opp i stedet for motsatt? Det er kanskje ikke mulig lenger, det? Og hva sier 

 da? Jo, at vi har større problemer her til lands enn mindre forpakninger på matbutikken. 

Denne uken ble det kjent at litteraturtidsskriftet Bookforum, som har vært en boltreplass for den litterære samtalen siden det først dukket opp som Artforums bokbilag i 1994, legges ned. Det skjer bare en uke etter at Artforum med underbruk ble kjøpt opp av Penske media, som blant annet også eier Rolling Stone.

Det er trist. Bookforum har vært til å stole på. Noen eksempler. Lauren Oylers anmeldelse av Sally Rooneys 

«Rooney writes in a way that satisfies the literary Goldilocks: Her books are plotted but not too plotted, stylish but not too stylish, political but not too political, modern but not too modern. The novels are love stories but not too much so, mostly because their endings are nontraditionally happy, on the good side of what a woman recounting her romantic situation to a friend might call “complicated.” What makes the works representatively millennial is not just the way Rooney’s characters communicate (electronically and with a qualified, almost defensive irony); it’s also that the author herself seems representatively representational: A painstaking awareness of class and gender dynamics guides her characters’ inner lives as well as how they interact.»

I år er vi blant annet blitt skjenket Leo Robsons 

om Englands 1990-VM endret både fotballen og fotballskriving for alltid. Dette var den første virkelige gode boken om fotball, mener Robson. Den var verken lavpannet eller intellektualiserte sporten til det pinlige. Samtidig ble fotball stuerent i Storbritannia. England var i ferd med å riste seg av Hooligan-stempelet. Paul «Gazza» Gascoignes tårer samlet nasjonen. De tøffe var nå sårbare. Grunnen var beredt, ikke bare for flere fotballbøker av høy kvalitet, i form av forfatterskap som Simon Kupers og Nick Hornbys, men også for den tøylesesløse kommersialiseringen som fulgte britisk fotball utover 1990-tallet og var en begynnelse på det hyper-kommersialiserte sirkuset av i dag.

 skriver samme Oyler om hvordan forfattere er «notorisk fæle mennesker». Oyler trekker frem noe George Orwell skrev, «All writers are vain, selfish, and lazy, and at the very bottom of their motives there lies a mystery» (

, 1946). Det samme kan tydeligvis sies om dem som kjøper opp litteraturtidsskrifter!

Men den litterære samtalen lever videre!

Uken hadde vært nøyaktig den samme uten tirsdag. Det er ukens mest anonyme dag, en dag som ikke gir noe fra eller til, som ikke utmerker seg ved at den er spesielt bra eller spesielt dårlig. Den bare ligger der, som fyll mellom mandag og onsdag. Men med regelmessige mellomrom, alltid på en tirsdag, inntar «Litteratur på Blå» ... utestedet Blå, og det har de gjort de siste 15 årene. Ifølge 

oppstod det «i 2007 da Oslo manglet et fritt og engasjerende rom for litteratur». Samme år som Litteraturhuset åpnet dørene oppe i Wergelandsveien, for øvrig, og med det var vel 

Litteratur på Blå sin 15-årsmarkering ble i alle fall feiret på 

 denne uka – som vel understreker poenget: tirsdagen er ikke de store begivenheters dag. 

Det var opplesninger fra Vigdis Hjorth, Brynjulf Jung Tjønn, Roskva Koritzinsky, Soudabeh Alishahi, Gunnhild Øyehaug, Terje Dragseth og Sandra Kolstad – sistnevnte fremførte også en pianoversjon av technolåta 

som i overgangen endte opp med å få et julete preg. Som passet fint, denne mandagen like før jul, denne dagen like før tirsdag. 

Den bøllete, amerikanske internett-komikeren Sam Hyde annonserte i helgen at han planlegger å lage en ny sesong av World Peace, et humorprogram på Adult Swim som i 2016 nesten umiddelbart ble tatt av lufta.

Hyde, som er mest kjent for å bli utpekt som hovedmistenkt i media i timene etter et terrorangrep har inntruffet (senest som «Ghost of Kyiv») og TED Talks-parodien «2070 Paradigm Shift», annonserte prosjektet i en stream. Han virker bestemt på å starte innspillingen i løpet av våren 2023, selv om han er vag om hvor pengene skal komme fra.

Dårlig kamuflert transfobi, rasisme og kvinnehat har fra begynnelsen vært normal kost i sketsjene hans, og mye tyder på at Hyde på et tidspunkt donerte 5000 dollar til en høyreekstremist. World Peace var derfor det første – og hittil eneste – samarbeidet humortrioen hans, Million Dollar Extreme, har gjort med den etablerte underholdningsbransjen. Til tross for at serien ga Adult Swim svært gode seertall (på høyde med The Eric Andre Show, en hipsterfavorittt som har påvirket det meste av humoren de siste ti årene, nå sist tydelig i NRKs julekalender 24 stjerners julekalender) ble det laget kun én sesong av det konseptuelle, post-apokalyptiske mareritt-aktige programmet. Kanalen fikk kalde føtter etter at artikler om seriens kontroversielle innhold (en sketsj der han er i blackface og en annen der de synger «jews rock!», blant annet) og Hydes mulige sympatier med høyreekstreme internett-miljøer begynte å sirkulere. At fanbasen oppførte seg truende mot en av kanalens produsenter, komiker Tim Heidecker (som kommer til Norge i april!), gjorde ikke situasjonen bedre.

Hva kan man eventuelt forvente av en andresesong? Kan man forvente 

? Makkeren Nick Rockfort er angivelig med i miksen, en rappkjeftet antikvitetshandler som ennå dukker opp på podkasten hans, HydeWars. MDEs tredjemedlem, Chris Carroll, mistet imidlertid motivasjonen helt etter Adult Swim-avskjedigelsen, og strømmer for tiden seg selv snakke om selvhjelp og bibelen.

Uforutsigbarhet og en generell mangel på respekt er egenskapene som både gjør Sam Hyde morsom, og det som gjør det vanskelig for ham å ha en stabil karriere. I fjor gjorde Youtuberen iDubbbz et hederlig forsøk på å forstå seg på Sam Hyde gjennom å lage en dokumentar om ham, noe som resulterte i desto mer usikkerhet og ubehag, da Hyde ansatte skuespillere for å iscenesette store deler av deres interaksjoner. Senere nektet iDubbbz Hyde fra både å delta på, og være tilskuer under, en veldedig bokseturnering.

Tegn på at Sam Hyde i virkeligheten er en genuint dårlig og truende person er det mange av. Men det er også nihilismen som gjør MDE så befriende å se på, i en tid der virkeligheten fremstår stadig mer uhåndgripelig og NRK lager «nyheter som får deg til å smile» :) 

Et redaksjonsmedlems erindring: «Jeg var 16 og hadde nettopp sett ferdig 

. Jeg søkte opp Angelo Badalamentis lydspor til serien, satte det på høyttalerne, la meg på senga, stirret et øyeblikk opp i taket (på en måte jeg innbiller meg unge folk ikke gjør lenger, det hører liksom kjedsomhetens tidsalder til) før jeg brast ut i gråt. Ikke en hard gråt, men en god en, en sånn gråt hvor hver trillende tåre føles som en klem man gir seg selv.»

11. desember døde Angelo Badalamenti, 85 år gammel.

 Thor Joachim Haga Badalamentis musikk som «en slags sofistikert kitsch», som knyttet Lynchs univers – for Badalamenti er uløselig knyttet til David Lynch – til noe menneskelig og mytologisk.

Kanskje mest mytologisk, eller? Badalamentis musikk var drømmende og mørk på måter det er fristende å tilskrive visse typer makter, være det seg trolldom, hekseri, magi, negativt orientert overtro, kanskje kan vi si generelt den faenskap vi velger å ikke vedkjenne oss, men heller klistrer på 

 – naturen, galskapen, driftene, sånt som kommer til uttrykk for eksempel ved en litt skummel skog. Han var best når han var skummel: 

En mer gledelig nyhet: Bun B, den gjenlevende halvparten av den legendariske rapduoen UGK, har åpnet 

, etter Bun B-ordet trill, sammensatt av 

: I 2021 ble Bun Bs burgere, den gangen bare tilgjengelig via div. pop-ups, kåret til USAs beste av morgenshowet Good Morning America. Nå har han snart sin egen sjappe i hjembyen Houston. Men han har ikke gitt seg helt med musikk, Bun B. Forrige uke kom albumet 

One day, you're here, baby
And then you're gone (The next day, you're gone)
One day, you're here, baby (Woo)
And then you're gone

Ukens ånd

... og den litterære samtalen lever videre. 

Uke #50: Årets ord, fred på jord, Bookforum (rip), Angelo Badalamenti (rip) 

Uke #50: Fred på jord, årets ord, Angelo Badalamenti (rip), Bookforum (rip)

Litteratur på Blå sin 15-årsmarkering ble altså feiret på 

Hva kan man eventuelt forvente av en andresesong? Kan man forvente noe? Makkeren Nick Rockfort er angivelig med i miksen, en rappkjeftet antikvitetshandler som ennå dukker opp på podkasten hans, HydeWars. Chris Carroll mistet imidlertid motivasjonen helt etter Adult Swim-avskjedigelsen, og strømmer for tiden seg selv snakke om selvhjelp og bibelen.

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #15: Fred på jord, årets ord, Bookforum (rip), Angelo Badalamenti (rip)

På tampen av oktober hadde en ny tv-serie om andre verdenskrig premiere på BBCs lineære hovedkanal. Samtidig ble hele sesongen dumpet på HBO Max her hjemme. Krig som tv-drama kan ofte være et langt og høytidelig gjesp, men jeg ble nysgjerrig, for dette var den nye serien til skaperen av 

, Netflix-serien som har vært en snakkis gjennom flere sesonger. Nå skulle Steven Knight ta for seg en annen gjeng med voldelige menn, grunnleggerne av SAS (Special Air Service), en av britenes ypperste elitestyrker.

Serien åpner med en lang kolonne av militære kjøretøy på vei gjennom Libyas ørken i 1941, akkompagnert av munter marsjmusikk. Kolonnen stanser, og vi blir introdusert fra David Sterling, som i syrlige ordelag bebreider sin overordnede offiser for en himmelropende idiotisk feilberegning som har ført til at kjøretøyene er tomme for drivstoff. Lydsporet endres fra marsj til ... AC/DC! Jeg hopper i sofaen av begeistring. Tonen er satt. Dette er ikke krigsdrama av det ærbødige slaget.

Tilbake i Kairo får vi et dypere inntrykk av Sterling (Connor Swindells fra Sex Education). Hans far var krigshelt, han kommer fra en svært velstående familie, han drikker som en svamp og synes den britiske militærledelsen i Nord-Afrika er håpløst ineffektiv i kampen mot aksemaktene, ledet av den «briljante» generalfeltmarskalk Rommel.

Sterling finner sammen med to andre, som i likhet med ham ønsker å tenke nytt for å snu krigen. De er dessuten blodtørstige, «mad as fuck» og drives av en dødslengsel som i festtalene kalles «mot». Dialogen er smart, hard og synger av gårde. Vi får bakholdsangrep, farskomplekser, The Clash, spioner, idioter, The Cure, Benny Goodman, romantikk, poesi, Judas Priest og masse eksplosjoner.

Jeg slukte de seks episodene i løpet av få dager. Jeg så etter anmeldelser i norske medier, men fant ingen. Jeg tenkte at dette er åpenbart en serie spesiallaget for meg og andre menn som hopper i sofaen når kjente gitarriff fra 70-tallet mikses med kakiuniform og barske gloser i 1941. Vi er en krympende kohort. Dessuten har Europa en virkelig krig gående, så ingen er i humør.

Heldigvis var britiske anmeldere i all hovedsak over seg av begeistring. Ikke overraskende var høyre-aviser positive, men det er interessant å observere at det samme gjelder kvinnelige kritikere på venstresiden. Rachel Cookes anmeldelse i The New Statesman har overskriften: «Why I love SAS Rogue Heroes, a carnival of macho nonsense.»

Da siste episode ble vist lineært 4. desember, skrev Rebecca Nicholson i The Guardian at «this high-octane series has been a total triumph», og la til: «In an era of forced moral certainty, its ambiguity is a glass of cold water in the desert.» Den bestselgende historikeren Antony Beevor skrev i samme avis at serien er «unmissable viewing with a truly refreshing lack of retrospective moralising».

Første episode er sett av 9,4 millioner briter, inkludert gjennom strømmetjenesten BBC iPlayer, og er den statlige kringkasterens største dramasuksess i år. Det er også bestemt at det kommer en ny sesong i 2023.

Her er en tese: I fredstid er vi mer åpne for episke, mollstemte krigsdrama, befolket av rettskafne helter som tar vanskelig valg. Når krig preger nyhetsbildet, derimot, er vi klare for de feilbarlige heltene, menn og kvinner som ikke lenger «er seg selv» når slaget står, når blodet flyter og nasjonens verdier skal forsvares.

I fredstid kan fiksjonen være høystemt og alvorlig, som i 

: Krig må gjerne serveres som underholdning, så lenge det skjer i sømmelige former. Men når krigen herjer i utkanten av Europa, føles det ikke feil med en serie som gir beng i konvensjoner og prippenhet, og som mener den rette musikken når britiske soldater kjører gjennom ørkenen i Libya i 1941, er AC/DCs 

Krig rommer ekstreme erfaringer på alle plan. Man trenger ikke være krigsromantiker for å se at det meste blir mer intenst, og nå ser vi dette daglig, vel å merke på trygg avstand. Selv har jeg i perioder fulgt kampene i Ukraina tett. På Twitter har Kreminna og Kherson vært blant mine faste søkeord. Jeg har sett alle slags amatørvideoer fra fronten. Jeg har jublet over raketter som treffer sine mål og frontlinjer som flyttes av kompetente og motiverte ukrainske soldater.

Etter måneder med ekstreme realiteter via reportasjer og sosiale medier, var det en fryd å se 

. Det finnes paralleller: Ukrainerne har med kløkt og vestlige våpen slått tilbake en invasjonsstyrke som omverdenen trodde ville være totalt overlegen. David Sterling og kompani tenker nytt for å stoppe tyske og italienske styrker fra å dominere Nord-Afrika.

 er bygget på Ben Macintyres autoriserte historie om SAS. Ifølge serieskaper Knight måtte enkelte faktiske hendelser tones ned for å virke sannsynlige. Som det heter i forteksten i hver episode: «the events depicted which seem most unbelievable … are mostly true.

Serien er fylt med action i form av slåssing, dreping og eksplosjoner, men det er karakterene som hever 

 til et eget nivå. Løytnant Jock Lewes (spilt av Alfie Allen fra 

) klekker ut en plan om å danne et fallskjermregiment for å angripe aksemaktene fra ørkenen. Lewes drømmer om å komme hjem til sin utkårede i Wales, men i mellomtiden er han en effektiv drapsmaskin i nattlige angrep. David Sterling bruker sin overklassebakgrunn og retoriske evner til å overtale generalene om å støtte planen. Han sammenfatter oppdraget slik: «Go. Kill. Return. Go again.»

Sistemann i trekløveret er Paddy Mayne, spilt av Jack O’Connell, som også er aktuell i 

 på Netflix. Mayne har det med å havne i fengsel fordi han slår sine overordnede helseløse. Han er også poet, og har en relasjon til en annen soldat, Eoin, som må kunne kalles et kjærlighetsforhold, selv om skildringen ikke er eksplisitt.

Et krigsdrama er ikke komplett uten spioner, i dette tilfelle Dominic West som oberst Dudley Clarke, etterretningssjefen som liker å kle seg i kjole og høye hæler. Også dette er «mostly true», uten at det gikk ut over hans militære karriere. Clarke sparrer med seriens eneste kvinnelige innslag, en smellvakker fransk-algerisk spion, spilt av Sofia Boutella.

«Rogue» oversettes blant annet med uærlig og prinsippløs. Men selv om mye handler om bedrag og desinformasjon overfor fienden, er det prinsipper og oppriktighet som preger både karakterene og hvordan Steven Knight velger å fortelle historien om hvordan SAS ble til. Dette gjelder også bruken av musikk: Ingen grunn til å la handlingen bade i det svulmende og episke, når 

 er mer beskrivende for det som skal skje?

Kritikk

«Rogue Heroes» er ikke en krigsserie av det ærbødige slaget 

I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

Dette er saken

I år er det 80 år siden arrestasjonene av jødene i Norge fant sted, og det er snart ikke flere gjenlevende tidsvitner igjen. Men i en av årets beste dokumentarserier, 

Liv Dagne Lunde har regissert den Monster-produserte serien, og mener det var på høy tid at en slik serie ble laget.

– Siden 90-tallet har det blitt skrevet mye om holocaust i Norge, bidrag som har gjort det mulig å lage en mer helhetlig fortelling i serieform. 

Et mål med serien har vært å nå et yngre publikum.

– For mange unge er nok ikke dokumentarserier om krigen øverst på lista, så vi har derfor brukt formgrep som kan være med på å minske distansen til det det fortelles. Vi har for eksempel fokusert på fortellinger som kan skape gjenkjennelse, som forelskelse og familiebånd, og fargelagt svart-hvitt bilder av de medvirkende.

Lunde er fornøyd med responsen på serien, spesielt fra det jødiske miljøet i Norge, men også blant historikere («i det som må sies å være et fagfelt med mye uenighet og temperatur»). De siste årene har uenighetene vært spesielt synlige, etter Marte Michelet i 2018 ga ut sakprosaboka 

Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet

. Tre historikere foretok seg en gjennomgang av boka og publiserte en såkalt motbok i 2020, og Michelet publiserte deretter sin egen motbok til motboka(!). Nå er 

– Når over en tredjedel av jødene i Norge ble drept, er det naturlig å søke svar på hva som kunne vært gjort annerledes. Begge Michelets bøker har nok vært med på å flytte fokuset vårt. Selv om holocaust i Norge har vært forsket på og skrevet om, er det nok først med Michelet-debatten at det har blitt et samtaleemne rundt middagsbordet i norske hjem – i alle fall i visse kretser. Når det er sagt, er det som kjent uenighet rundt flere av Michelets påstander, og det trengs mer forskning.

Historiene er det mange av, og serieskaperne måtte rekalibrere enkelte misoppfatninger de hadde om jødene i Norge under andre verdenskrig.

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge. Man skulle tro de ble møtt med åpne armer og hjulpet på alle bauger og kanter, men det var ikke tilfellet. Landet var i seiersrus og klarte ikke å se forskjell på hva jødene hadde vært gjennom sammenlignet med andre nordmenn. Jødene var selvfølgelig også glade for at krigen var over, men de kom like mye tilbake til uvisshet, sorg og savn. De hadde også blitt fratatt alt de eide og måtte forsøke å stable et nytt liv på beina. De møtte et byråkrati og et rettsapparat som aldri før hadde håndtert konsekvensene av en forbrytelse som den de var blitt utsatt for. Det endte med vanvittige byråkratiske overgrep, som at overlevende jøder med nære familiemedlemmer som var drept i Auschwitz kunne møte krav om dødsattester for å motta arv, eller å måtte overta gjelden til nazister som hadde bodd i leiligheten din og ikke betalt leia.

– Nå er det ikke lenge til det ikke er flere tidsvitner igjen. Er det i det hele tatt mulig for kommende generasjoner å ivareta historien på en tilstrekkelig måte?

– Det er et stort spørsmål. Når slutter noe å være relevant? Holocaust er i særstilling i historien, som et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Vi ser at tankegodset som lå til grunn for folkemordet på jødene fortsatt er brennende aktuelt i dag, og dessverre neppe forsvinner med det første. Men jeg tror at man må fortelle historiene på måter som gjør at man kan se relevansen for sin egen tid, så det ikke oppleves som et tilbakelagt kapittel i en støvete, fjern fortid.

Julekalender

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge, sier regissør Liv Dagne Lunde. 

Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

Jeg ble overrasket da jeg forleden på et middagsselskap hos noen venner ble tvunget til å få Spotify til å avsløre mine mest avspilte låter i løpet av 2022. Samtlige låter fra Kjartan Gaulfossens album 

Hele albumet er en nostalgisk sorg over det som er forbi. Låtene er daterte. 

 handler om den gang rapperen bodde i det nabolaget i Trondheim, en annen låt,

, handler om da han bodde i København (i 2012). I den siste låten, som albumet henter sitt navn fra, 

, spør Gaulfossen igjen og igjen: «Koss sku nånn av oss kunn vit at det her va dem gode dagan?».

På den utsolgte lanseringskonserten på baren Moskus i Trondheim den 9. april i år, ble det klart at det ikke bare er ungdommen som er i ferd med å renne ut. Ungdommen eller livet som sådan kan forsvinne, klimakrisen ble også nevnt. Tittelen til et 

 i Adressa før konserten var: «– Bekymringene er krig, klima og Rosenborg». Den bekymrede stemningen hang tungt over Moskus. Gitarlydene på 

trakk det hele ned fra modernitetens hybris, det samme med det forsiktige pianospillet på åpningen av «(du var aldri i) Beijing. 

Intet nytt under solen, kanskje. Rappere har alltid rappet om døden, men nå rapper de også om endetiden, om at solen brenner ut og dør. Som Kobe gjør i sin solodebut, 

e, som kom i februar i år. Der Gaulfossen kjærlig beskriver hva han (vi) elsker, viser Kobe i musikken sin en annen form for berøring med endetiden, den er preget av en energisk dødsdrift. Vi er alle naturlig nok på vei tilbake til der vi kom fra, døden, men dødsdriften er nettopp det som får ting til å skje på vei dit: en slags motreaksjon på at liv i det hele tatt oppstod, som blant annet Sigmund Freud og senere Jacques Lacan har undersøkt (på kryptisk vis).

«Dødelig gal», synger Kobe i åpningslåten som heter det samme, «jeg har tatt fyr / Brenner jeg / Flammene kryr / Jeg har tatt fyr / Dødelig gal / Dødelig gal» før det hele går videre til den neste låten, hvor et gitarriff istedenfor å virke beroligende er fylt med liv: «Vil du vekk – fra alt – kom her – kom hjem». Vi skal alle hjem, en gang, til jorden, veien dit er livet.

Det er ikke bare hiphopen som på ulike vis har kommet i kontakt med disse kreftene, selvsagt. Susanne Normann oversatte i fjor Ailton Krenaks bok 

, og i år har Déborah Danowski og Eduardo Viveiros de Castros bok 

 av Kjersti Velsand. Året har også sett Morgenbladets Bernhard Ellefsens 

Det som går tapt: Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den

 forlegger Synne Øverland Knudsen til Tidens ånd: «Hva hekter man seg egentlig på i tiden vår, om ikke kapitalen? Man kan også velge å se det på en annen måte: Det finnes noe dødsdrift-aktig over indiescenen. Den energien man må ha for å drive noe sånt som dette, må brennes, i alle ender, og så må det ta slutt. Det eksisterte og betød jo noe likevel.» 

Tenn lys, et lys skal brenne, i begge ender, til sola sprenger. 

Luke 13: Endetidstegn

GettyImages-1438378784.jpg

– Det er mange som har laget musikk til stumfilm, men jeg er vel den eneste som gjør det på fast basis, og som har jobbet lenge med det, sier musiker Kjetil Schjander Luhr til Tidens ånd.

2022 har vært året der live-konserter har gjort at publikummere har måttet kjempe om plassene for å se filmer som 

. Det skal mindre og mindre til for at folk ser stumfilm, sier Luhr.

– Noe av det morsomste med dette er å introdusere nye folk til de gamle filmene, men også til konseptet. Folk har gjerne ingen forventninger, eller tror kanskje at det vil bli en rar opplevelse, men ender gjerne opp med å ha få et kick av det.

Det var en sunn mengde av den type arroganse man bare har i starten av 20-årene som fikk Kjetil Schjander Luhr til å søke om en jobb som stumfilmpianist. Han hadde sett en fremvisning av Fritz Langs 

 fra 1927, der han ikke var «helt enig» i valgene pianisten gjorde.

Oppgaven er i utgangspunktet enkel. Luhr fyller gamle filmer med det som i mediets barndom ikke var der: lyd. På å starten av 1900-tallet la filmskaperne i varierende grad ansvaret på musikerne som tilhørte kinoene – og dersom det ikke fulgte med noteark med filmrullen, måtte musikerne finne på noe å spille på egenhånd.

Dermed blir jobben mer komplisert. Skal man forsøke å gjenskape musikken slik den muligens hørtes ut på 1910- eller 20-tallet? Eller skal man forsøke å tolke filmen gjennom moderne referanser, for å gi filmen et nytt liv?

Ofte må Luhr ta disse beslutningene på stående fot. Noen av stumfilmkonsertene avholdes nemlig uten at han har sett filmen på forhånd.

– Når jeg spiller til en film for første gang gjør jeg en simultantolkning, akkurat som publikummet i salen. Jeg begynner kanskje åpent og litt usikkert mens jeg prøver å finne ut av dramaturgien, så vokser resten naturlig frem. Jeg liker den åpne situasjonen, legge brikkene på plass, finne opp noen temaer jeg kan hente frem igjen underveis …

Andre visninger krever mer forberedelse. I august holdt Luhr, sammen med fiolinist Håkon Aase og trommeslager Christian Skaugen, en konsert i Kulturkirken Jakob, der de viste frem F.W. Murnaus 

. Og oppgaven om å puste nytt liv i filmene ser ut til å fungere. I februar blir det reprise.

– Vi prøvde å lure frem det skumle igjen, for 

 er jo ganske corny iblant. De fortfilmgreiene, når han driver og pakker, vogna kjører … Det er noe vi først og fremst forbinder med KLM-sketsjer. Men så slo det meg at grepet kanskje var ment som noe i forbindelse med rottene i filmen, som noe krafsete og guffent.

Cinemateket i Oslo har arrangert stumfilmfestival siden 2018, og under årets utgave i april skal Luhr tonesette Victor Sjöströms 

 fra 1928 med bluegrass-musikk. Det stormfulle prærielandskapet fikk ny mening hos Luhr da han var på en konsert med bandet Buster Sledge, som også blir å se foran lerretet på den nyoppussede kinoen.

– Vi har skrevet en del nye temaer til den, bruker et par tradisjonelle ting og kjører på med noen effekter.

– Det er amerikanernes versjon, stappfull av stereotyper. Derfor vil jeg bruke autentisk arabisk musikk – ta historien ut av klørne til Hollywood.

Uansett hvilke kunstneriske valg han tar, sier Luhr, vil resultatet på en eller annen måte bli anakronistisk. Til tross for at han bruker tid på å fordype seg i hundre år gamle filmanmeldelser og faglitteratur som er irrelevant for nesten alle andre enn han selv («som har gjort at jeg kanskje spiller mer gammeldags enn hvis jeg ikke hadde drevet med det her»), mener han at det er viktig ikke å glemme hvilke øyne dagens publikum vil se filmen med.

– Jeg prøver alltid å ha en filmatisk innstilling til det jeg gjør. Jeg er åpen om at filmen filtreres gjennom meg, jeg later ikke som om jeg er fra gamledager. Jeg blir stående som en slags bro mellom datidens filmskaper og vår forståelse av filmen, hundre år senere. På den andre siden finnes det også stumfilmmusikere som er mest opptatt av den musikalske utviklingen, mens noe gammelt flimrer i bakgrunnen, liksom … Jeg er mest opptatt av filmen. Jeg vil at folk skal gå ut av salen og føle at de har sett en film, ikke å ha vært på konsert.

Kjetil Schjander Luhr i fjor under Stumfilmdager i Tromsø på Verdensteatret. Foto: TIFF

Luke 12: Norges eneste stumfilmpianist

Akkurat nå vises en utstilling i Lillestrøm som er oppsiktsvekkende fin og … vinteraktig. Lysrør innkapslet i plast er bøyd til buede former, som ser ut som portaler eller døråpninger. Dusgjørende røyk siver ut fra en røykmaskin, og det svake lyset i rommet gjør at skulpturene ser ut som de svever i luften. Man begynner instinktivt å gå gjennom dem.

vises på Nitja senter for samtidskunst frem til lille julaften. Absolutt et lite avbrekk man bør unne seg, og Lillestrøm ligger som kjent bare 10 minutter fra Oslo S, og Nitja like ved stasjonen.

Det er Tiril Hasselknippe, del av den på 2010-tallet fremadstormede unge generasjonen norske kunstnere med internasjonalt nedslagsfelt, som står bak. 

Jeg talte 24 portaler! Gikk du lei da du kom til 24 eller har du et spesielt forhold til dette tallet?

– Det var litt med størrelsen på lokalet, egentlig, svarer Hasselknippe.

– Først tenkte jeg å lage 30, men så ble skulpturene større enn jeg hadde tenkt, så gikk jeg ned til 24, sier Hasselknippe.

Hun sitter foran en gråmalt trevegg. Gjennom to krysspostvinduer – klassiske greier – strømmer hvitt, flatt desembersol inn. Hun har blå genser, lyst bølgende hår og snakker i en stødig strøm av østlandske ord – med skarre-R, hun vokste opp «50/50» mellom Birkeland i Agder og Skjetten utenfor Lillestrøm. 

– Vi lo litt av det under monteringen, for det er en slags desemberutstilling, og det er jo 24 luker i adventskalenderen. Jeg hadde nok ikke laget helt samme utstilling på sommeren, sier hun.

Setter man seg ned, forandrer figurene karakter, blir til skumle spøkelsesaktige skikkelser. Eller sykkelstativer, uinspirert tegnete jentehårsveiser. I bakgrunnen høres et ambient lydspor, iblant ispedd skjærende metalliske lyder og vag skraping. Noen ganger oppløses det hele i en slags forløsning, som lyden når man åpner en bra kiste i et fantasyspill. Det er som å ha gått feil inne i fjellet i Blåfjell. 

– Mye lys, men også mye mørke. Litt handlegate i midten av desember-aktig stemning?

– Jeg prøvde ikke nødvendigvis å lage en handlegate, da. Men det er mørkt ute veldig mye av tiden utstillingen står, så det handler om å tilnærme seg mørket og lyset på en annen måte enn vi gjør midt på sommeren i Norge, når det er lyst hele tiden. Vi har det behovet, vi tiltrekkes av lyset, svarer Hasselknippe.

Inntil for et par år siden bodde Hasselknippe i New York, som seg hør og bør for en kunstner med internasjonale ambisjoner. Før det bodde hun i Berlin og før det igjen i Malmø. Og det var 

hun bodde i, helt konkret, for i en femårsperiode hadde hun ikke noe hjem. Hun satset alt på kunsten, bodde på skoler og i atelierer. Levde fra sofa til sofa.

Nå bor hun og samboer Brian på Sola utenfor Stavanger, nærmere bestemt like ved Hellestøstranden, en værbitt sandstrand som skråner ut i Atlanterhavet. I landskapet rundt finner man, om man ser på et kart, navn som vekker visse assosiasjoner: Braut, Håland, Tjelta. Og hakket rarere: Ølberg, Ræge, Julebygda. Å få samboeren med til Norge tok fem år. Den eneste måten å få ham til å flytte noe som helst sted, var om det var mulig å surfe der. Det ble Jæren.

Tiril Hasselknippe (f. 1983)

, selv om det er hele rommet og stedet i seg selv som 

 verket. Portalene er laget av epoksy og glassfiber, med lyskilder inni. Epoksyen, altså plasten, er biologisk basert, ikke petroleumsbasert, noe Hasselknippe beskriver som et nytt sted i retning miljøvennlighet

– Tingen er at når man lager kunst, så skal den helst 

 være nedbrytbar! Det er en egen diskusjon i seg selv, hva som er viktigst, men det er sjeldent 

 miljøvennlig å lage kunst. Det er fortsatt plast, men den er laget av mer miljøvennlige materialer.

Inni er det som nevnt lys. Helt ordinære LED-striper av typen folk «pynter» studenthybler med. Bueformene er laget ved at hun har bøyd tynt stål.

– Glassfiberen oppfører seg litt som et tekstil, det er det som gjør at man får disse formene, U-formet nesten.

Når jeg spør om de blå-grønne fargene tar samtalen en rask u-sving.

– Jeg hadde en nær døden opplevelse i ørkenen en gang. Jeg kræsja i et steingjerde, jeg holdt på å kjøre over et stup, sier Hasselknippe.

Hasselknippe hadde fått en idé om å reise til ørkenen for å skrive masteren. Hun dro til Mojave-ørkenen og leide en leiebil.

– I det øyeblikket hvor jeg holdt på å gå over så fikk jeg en visjon om at jeg var i bilen, jeg så meg selv fra siden. Bilen falt nedover i slow-motion, men det så ut som det var under vann! Og alt var turkis, i stedet for sånn ørkenkolorittt.

– Jeg var sånn, «okei da fikk jeg den fargen, da bruker jeg den!». Jeg vet ikke hvilken betydning det har. Men jeg liker jo også vann som element. Instrumentet som brukes i lydsporet er en waterphone, et rart instrument som har vann i seg, så man hører på en måte klangen av vannet.

– Hvorfor må det alltid være et sånt veldig stemningsskapende lydspor i installasjonskunsten for tiden?

 ikke det. Jeg har ikke det i all kunsten min, men jeg synes det er veldig spennende å lage et rom der du føler at du går inn i en film. Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger, hvorfor jeg ikke bare lager en 

 film, om det er så interessant for meg, men jeg er bare helt uinteressert i å faktisk lage filmen! Jeg vil bare lage rommet, så kan hver person som går inn i rommet lage sin egen film i øynene sine. Det er ganske 

– Lyd setter seg i kroppen på en annen måte enn et rent visuelle. Man klarer ikke å avfeie lyd. Det er også ofte jeg lager skulpturene akkurat så store at du føler at du er litt liten. Det er veldig lett at vi går og forholder oss til skulpturene som at vi er 

 og de bare er sånn, jeg vet ikke jeg, hehe, vi har en overlegenhet overfor de objektene – vi eier dem, vi har lagd dem. Så jeg prøver å pushe litt på den kroppslige autonomien, dytte en litt inn i verket.

Hasselknippe er en sånn kunstner som lager 

. Rare objekter som ofte står eller ligger rett på gulvet. Kanskje ligner de noe, men samtidig liksom ikke. Hasselknippes ting er forvrengte eller tilsynelatende ubrukelige: Søyler som ikke holder opp noe, bare står der, som om de venter; en rar, magisk, stein; en sofa det helt konkret ikke 

 å sitte i. Ting som står på museumsgulv, og som sikkert kalles skulptur, hun bruker det ordet selv, men hvor ordet egentlig føles litt for formelt, ikke helt dekkende. Da Hasselknippe i 2015 deltok på Astrup Fearnleys gruppeutstilling 

sammen med 16 andre kunstnere på vei opp, ispedd Ida Ekblad og Marianne Hurum, plasserte hun harpiks- og sandflak utover museumsgulvet. Oda Bhar i Morgenbladet mente det lignet «avskallet ørkenhud».

Hangen til skulpturer har hun hatt helt siden studietiden ved Malmö Art Academy, hvor professorene nettopp 

ønsket ville at hun skulle forfølge akkurat det sporet.

– Da jeg begynte å lage skulptur, var det liksom bare 

. I seg selv, det å lage en skulptur som ikke bare var en pidestall for en bok eller en presentasjon.

Professorene ønsket at hun heller skulle lage det hun kaller «relasjonell estetikk-verk» – gjennomtenkt kunst hvor det visuelle uttrykket havner i bakgrunnen for en teoretisk analyse. Hasselknippe ville heller lage 

skulpturer, som ikke var konkrete i hva de ville oppnå politisk eller sosialt.

 skape noe nytt – med mindre man var maler, for da var det helt andre spilleregler, sier Hasselknippe.

– Da kunne man være et geni og ikke si noen ting smart.

I Malmø møtte hun kunstnerkollegaene Sandra Mujinga – som var første kunstner ut i Munchs nye Solo Oslo-serie – og Kah Bee Chow. 

– Vi stolte mer på hverandre enn autoriteter. Sånn er det fremdeles.

– Hva slags skulpturer lagde du? Hvor hentet du inspirasjon fra?

– Jeg har alltid vært veldig interessert i science-fiction, både filmer og bøker. Jeg har alltid elsket de verdenene man skaper i set-design. Jeg føler at i science fiction, betyr 

 noe. Hvordan døra ser ut, på hvilke måter de kommuniserer, hvilke klær de går med. I motsetning til en film satt til 60-tallet, da vet du at det er alskens 60-tallsinteriør, sier hun.

– De som skaper sci-fi-set, skaper veldig mye innhold. Så det var det jeg var interessert i: lage skulpturer og installasjoner som var science fiction på mer eller mindre abstrakte måter. Det er mange andre formater det hadde vært enklere å kommunisere ideer med, men motstanden ble interessant.

Mens hun før hadde boret inn transkripsjoner fra Nasa-oppdrag i verdensrommet i murveggen på skolen (Scott Carpenter, tidligere andreverdenskrigpilot, mistet plottet totalt i 1962, begynte å bable hysterisk og glemte alt det vesentlige og vitenskapelige ved oppdraget sitt) begynte hun nå å lage skulpturer som kunne se ut som en blanding mellom en bil og en sommerfuglvinge, som vibrerte heftig om folk kom nær. Dét, eller sofaer som var umulig å sitte i.

– På det tidspunktet var jeg veldig opptatt av at sofaen representerte noe jeg ikke hadde. Det er et sosialt møbel som ikke bare er til for en selv. I tillegg symboliserer den et hjem.

Noe hun altså ikke hadde. I årene under og rett etter utdanningen satset Hasselknippe 

 på kunsten. Dermed utgikk konseptet leilighet og sted og bo.

– Jeg hadde en tanke om at hvis jeg bare kunne jobbe med kunst på fulltid, om jeg fikk til det, så skulle jeg gjøre det. Jeg tror jeg var litt redd for at om jeg hadde jobb, ekstrajobb eller fulltidsjobb, så ville jeg ikke ha nok energi til å gjøre begge på en gang. Så jeg valgte en ganske ekstrem livsstil.

– Jeg hadde en idé i hodet fordi kroppen ikke helt funket. Jeg hadde ikke noen diagnose, jeg skjønte ikke hva det var for noe, jeg syntes bare det var helhetlig gærent. Jeg gikk rundt og trodde at jeg ikke hadde så mye tid igjen i livet.

– Turboen min var at jeg trodde jeg skulle dø.

Derfor bestemte hun seg for å gjøre det man egentlig bruker 20 år av en karriere på i løpet av to år. Men hun døde ikke. Hun ble bare utbrent.

– Dette var noe jeg ikke snakket om. Det høres tåpelig ut, men jeg hadde så altomfattende symptomer. Til tider føltes det som at cellene forsøkte på å drepe seg selv – eller hverandre. Det var en veldig spesiell følelse. Det var veldig mye vondt. Sanseinntrykkene var veldig sterke. Det å være ute i kulda gjorde vondt, å være i varmen var vondt, forteller hun.

I 2017 fikk Hasselknippe diagnosen fibromyalgi, en kronisk nervesykdom.

– Hvilket er en dramatisk diagnose å få, men man dør jo ikke av det da så det var jo opptur sånn sett, sier hun.

Men rent karrieremessig var det ikke den beste beskjeden å få.

– Da jeg fikk diagnosen var karrieren min på topp, liksom. Endelig var jeg på et sted der jeg var en internasjonal kunstner som hadde mange muligheter ved fingertuppene, men så ble jeg veldig dårlig. Det var mye jeg følte jeg ikke kunne gjennomføre. Karrieren tok en annen vei fordi jeg ikke kunne stå på som jeg hadde gjort. Frem til da hadde hele min selvfølelse og identitet vært bundet opp til arbeid. Å være kunstner. Lage utstillinger. Gjøre det bedre og bedre. Det var en ganske stor knekk å ufrivillig roe det ned. Jeg visste med meg selv at det var min egen feil, på en eller annen måte, så jeg følte veldig mye skam og negative følelser. På toppen av det gikk mamma bort, uventa.

Fibromylagi rammer hele kroppen, men starter i hjernen. Hasselknippe beskriver det som å konstant være i en, og hun slår om til engelsk, 

Konstant. Det er ikke noe man kan slå av – gjøre yoga eller noe. Det er brytere i hodet som har gått på, slik at hjernen utløser så mye stress at nervene blir forvirra og sender ut smertesignaler. Det kan være smertesignaler for ingen stimuli, og det kan være smertesignaler av helt vanlig stimuli, som vind, berøring, sånne ting.

– Det høres overveldende og forvirrende ut.

– Veldig! Om jeg har forstått det rett, så utvikler de færreste sykdommen som barn, men jeg gjorde det. Så hele mitt liv har det vært en annerledeshet som jeg bare ikke har forstått. Jeg har trodd jeg har vært svak, at jeg ikke klarer like mye som andre, at jeg må kompensere og skjule det. Føle skam.

– Det som var vanskelig med å få diagnosen er å forstå at det ikke er noe som kan behandles, og så blir det borte. At det er en livslang sykdom. Det er jo komplisert som relativt ung person å ta til seg …

Hasselknippes sci-fi-favoritter

Kunstner Tiril Hasselknippe satset alt på kunsten fordi hun trodde hun skulle dø. Mens karrieren skjøt fart droppet hun et sted å bo. Da hun trodde hun nærmet seg toppen fikk hun en diagnose som endret alt.

Alle artikler

Uke #50: Fred på jord, årets ord, Angelo Badalamenti (rip), Bookforum (rip)

Nyhetsbrev #15: Fred på jord, årets ord, Bookforum (rip), Angelo Badalamenti (rip)

«Rogue Heroes» er ikke en krigsserie av det ærbødige slaget

Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

Luke 13: Endetidstegn

Luke 12: Norges eneste stumfilmpianist

Kunstner Tiril Hasselknippe: – Jeg trodde jeg skulle dø

Luke 11: En anbefaling

Luke 10: Året da musikk eksploderte på boksiden

Luke 9: Skaping av virkelighet som virkelighetsflukt