Veien fra raseri til ydmykelse er kort, ydmykelsen er nærmest å anse som raseriets arvtager. For de fleste utslag av raseri, uansett hvor berettiget det nå enn måtte være, gjør et rettskaffent offer til en komisk skikkelse på et blunk. Det er et tap av kontroll, og det er det ikke plass til i vårt ellers siviliserte samfunn. 

 plass til å diskutere raseriet i siviliserte former på Litteraturhuset i Bergen (men 

 Litteraturhuset i Bergen i siviliserte former?). I disse dager arrangeres Litfestbergen, og temaet er raseri. Om hvordan identitetskamper fører til raseri, raseri i liv og litteratur, om å være rasende på mor, om rasende far og hvordan oversette raseri, blant annet. Så det 

seg altså gjøre, å ha noe annet enn metadebatter om Litteraturens Posisjon i Samfunnet.

Veien til helvete er brolagt med superheltfilmer på kino, 

 på TV, lip syncing på telefonen, følelsesutbrudd i avisen, bordtennisbord på jobb, fornøyelsesparker i ferien, brus i munnen, hurtigmat i magen, artige t-skjorter på overkroppen og sneakers på føttene. I møte med en uoversiktlig verden opprettholdt av usynlige maktstrukturer og tilsynelatende uoverkommelige, globale problemer, er menneskets forsvarsmekanisme nummer én å legge seg ned på alle fire, krype tilbake til sprinkelsenga og se opp på de fargerike ranglene som dingler høyt der oppe.

Noen av trendene er mer åpenbare enn andre. Setningene våre blir 

. Gentrifiseringsvirksomheten Askeladden & Co. har ekspandert med et 

 i det en gang ærverdige Bogstadveien, omtrent uten kritikk. Virale matoppskrifter kommer oftere fra narsissister som leker med mat, enn profesjonelle kokker. 

Profesjonaliseringen av videospillkulturen har imidlertid vært 

, like grell som voksne menneskers Disney-besettelse. Studenter får dårligere og dårligere 

, og sliter med å holde oppmerksomheten over lengre tid.

Det er derfor vanskelig å se Dagbladets nye nettprogram 

 som noe annet enn enda et undergangstegn.

Stjernene – denne gruppen mennesker som tidligere utgjorde en slags sekulær gudeverden – er erstattet med relaterbare «profiler», maniske kameleoner som er tvunget til konstant å finne opp seg selv på nytt for å fungere som levende reklameplakater i bare én trendsyklus til. I Dagbladets 

 sitter de, som barn, rundt flasketuten-peker-på, for så å bli presset til å drikke av doen, barbere seg på hodet og kysse de andre deltakerne.

 Ingen av dem dukket opp på premierefesten.

Den amerikanske sosiologen Simon Gottschalk påpeker i en tekst på 

 at infantiliseringen har pågått lenge før Dagbladet ble Dagbladet slik vi kjenner det i dag, men at den forsterkes av ny teknologi. «Jeg tror våre daglige interaksjoner med smarttelefoner og sosiale medier er så behagelige nettopp fordi de normaliserer og tilfredsstiller infantile tilbøyeligheter», skriver han, og påpeker at atferdsmønstrene er spesielt forførende i krisetider. For det er ikke alle som legger barndommen fra seg – psykologer er kjent med at mennesker som utsettes for store mengder stress kan se tilbake til tidligere faser av livet i søken etter komfort.

Den digitale smokken hindrer oss dessuten i å forme lengre, sammenhengende tanker, skriver han, og avslutter teksten med en advarsel: «Det er ikke vanskelig å forestille seg et infantilt samfunn bli tiltrukket av et autoritært styre». 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for! 

Man skal selvfølgelig være forsiktige med å erklære noe for dødt, for det vil alltid finnes folk utstyrt med den livsfarlige kombinasjonen ingen risikoavers, mye penger, enda mer selvtillit og varierende grad selvinnsikt, som tenker å tjene seg søkkrike ved å blåse liv i en merkevare (som kanskje, eller kanskje ikke, burde fått dø i fred. Veel, vel.). Det har allerede skjedd én gang med nettstedet 

 – som har vært like deler uverdig sladreside som sted for gode tekster (f.eks. 

), og dermed oppnådd en form for terrorbalanse. Nå ser det ut til å være over. For andre gang, altså.

(Kort historietime: I 2012 publiserte Gawker en sextape som involverte den fallerte wrestleren Hulk Hogan (Terry Bolea) og hans beste venns kone. Ganske privat, og det var også rettens oppfatning. I 2016 ble Hogan tilkjent 140 millioner dollar i erstatning, og Gawker gikk konk. Bonusspor: Søksmålet var finansiert av Paypal-grunnlegger Peter Thiel som angivelig var ute etter å ramme Gawker etter saken «

I 2021 ble Gawker kjøpt opp av BDG-grunnlegger Bryan Goldberg. Nettsiden ble beskrevet slik av The Guardian: «still purveying snark, still relying on attitude against elites – but without the edge of nastiness that got its original iteration in such trouble.», men først og fremst komplett uleselig som følge av nytt, grafisk design (overdesignet på den måten ting som forsøker å kompensere for manglende innhold ofte er). Uansett, nå er det over. NÅ.

Denne uka erklærte Goldberg at de ville prioritere sider som 

 «Investere i kunst for første gang? Dette bør du tenke på», hos Dagens Næringsliv. Et gratis tips fra oss: Hvis du trenger en artikkel i Dagens Næringsliv til å fortelle deg hvordan du investerer i kunst, er det kanskje best å la være.

Et annet gratis tips: Bli Tidens ånd-abonnent og få tilgang til alt vi skriver, og invitasjoner til arrangementer og fester. Det koster 149 kroner i måneden, eller 990 kroner i året. 

Bli Tidens ånd-abonnent

Falsk Vermeer får være med i Vermeer-utstilling

Fredag åpner Amsterdams Rijksmuseum en historisk stor utstilling med malerier av Johannes Vermeer. 28 av de i alt 37 kjente verkene av kunstneren stilles ut, inkludert «Pike med perleøredobb» (1665) og «Melkepiken» (1657-1658). Vermeers malerier er små, og utstillingen er stor, dermed vil enkelte malerier ha hele gallerirom for seg selv.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er likevel at et bilde som muligens – trolig? – ikke er laget av Vermeer får lov til å være med. «Ung pike med fløyte» (ca. 1669-1675) får henge side om side med «Pike med rød hatt» (1665-1667), men har etter 

 ikke de samme lysdetaljene i leppene som en ekte Vermeer. At bildet er inkludert kaster lys over Vermeers kunsterskap – tidligere har man trodd han var en enstøing som ikke tok imot studenter. 

Det er allerede solgt 200 000 billetter, og åpningstidene er forlenget. Utstillingen vil være åpen frem til 4. juni.

De siste to årene har antall nystartede podkaster gått ned med 80 prosent, det kunne NTB melde onsdag. I rekordåret 2020 ble det startet 1,1 millioner podkaster globalt. I 2022 fikk man usle 219 000 nye podkaster. 

Og i år fikk vi Aftenpostens Poprådet, som vi skrudde på, og skrudde av igjen :) Det finnes nok tiktok-korrespondenter i dagens medievirkelighet.  

Så, har boblen sprukket? Tvilsomt. Ifølge det amerikanske analysebyrået Chartr, som står bak rapporten disse tallene er hentet fra, har lyttingen økt.

Den store nedgangen er i virkeligheten trolig bare en tilbakegang til normalen, skriver nettsiden 

 torsdag, og peker på en mulig forklaring: under pandemien fikk folk både mer tid til å lage og å høre på podkast. Mye mulig! 

Nyhetsbrev

Nyhetsbrev #27: Infantiliseringen av samfunnet, raseri som metode, RIP Gawker, podkast-boblen

Vi er vant med at de store musikkinstitusjonene er i fritt fall og med brutalt krakelerende kvalitetsparametre. NRK fyller ikke sitt samfunnsoppdrag, avisene skriver ikke nok om musikk, de store plateselskapene satser ikke på den kunstnerisk mest verdifulle og nyskapende musikken, og så videre, herfra til evigheten. Strømmetallene viser vel at publikum ofte er på en liknende nedadstigende kurve med hensyn til kvaliteten i hva de engasjerer seg i, men det skal vi ikke røre borti her nå. Men i en kynisk musikkindustri som intenst prøver å holde tritt med samfunnsutviklingen ellers, skulle man jo saktens regne med at den amerikanske Grammy-prisen, det som én gang ble kalt «musics’s biggest night», skulle speile denne kulturelle degenereringen. Den har fått mye kritikk de siste årene for å være irrelevant og ikke følge med på reell innovasjon, slik også Spellemannprisen har fått her hjemme. Begge var først lenge arrogante i møte med kritikk, i senere år mer underdanig. Det er altfor mye viktig ny musikk som ikke inkluderes i det gode selskap, slik 

 på Tidens ånd. Men hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen? Det blir neppe Bladee eller Viagra Boys med det første.

Grimes har rett i at Grammy-utdelingen er irrelevant

Og der den presumptivt gode musikken, fra etablerte såvel som i Spelleman-sammenheng i økende grad blir totalt skjøvet ut i margen, i programmet for de som «også var med», til fordel for evinnelig dyrking av folkets elskov for grell bygderock, Emma Steinbakken og Ballinciaga og alskens uvesentligheter, var det endel fortjente vinnere i årets utdeling. Steve Lacy, Harry Styles og Beyoncé er tegn på at det tross alt slettes ikke står så verst til, helt på toppen av salgslistene der borte. Sistnevnte er forøvrig både undervurdert og overvurdert. Ja, hun er en av de viktigste i kulturen i moderne tid, med mange låtsignaturer og mega-events som vil bli husket lenge. Men det er fortsatt ute til høring hvor mange virkelig fullkomne låter hun har bidratt med de siste årene. Så det er helt greit for meg at Styles tok Årets album-prisen «fra henne». Hun fikk mer enn nok i andre kategorier, og er tidenes mestvinnende bla bla bla.

Da var det noen andre hendinger i helgen som brakte større engasjement. At Samara Joy ble Best New Artist for albumet Linger Awhile (Verve), i konkurranse med folk som Anitta, Måneskin og Wet Leg, er atter en stor seier for jazzens nyvunne posisjon i 2023. Også fordi det hun holder på med ikke er tidsriktig og hektisk Viral Jazz (a la Domi & JD Beck, som også var nominert), men mer klassisk vokaljazz med inspirasjon fra de evige størrelsene Sara Vaughan og Ella Fitzgerald. Er dette en del av en global overflatisk stiltrend med norske eksponenter som Hotell Sommerro, Stordalens Gatsby-fester og forbudstidpartyguttene i Swing’it? Folk som cosplayer fortidens glamorøse dekandanse fordi nåtiden blir for vanskelig å forholde seg til? Når man hører Samara Joy's tolkning av denne musikalske tradisjonen hører man en kvalitetsbevisst sanger som sin unge alder til tross klarer å bære historiens bør på skuldrene. Hun kommer fra en musikalsk familie med gospel-sangere, som kanskje er medvirkende til at dette fremstår som ektefølt musikk og ikke bare maskeradeball. Vi regner med at dette vil få ytterligere konsekvenser for Kulturen utover året. Om man synes det blir for mye shu-bi-dua kan man høre stemmen hennes i et mer soul-sofistikert setting på låten «Two Hearts (Lawns)» på Terri Lyne Carringtons fine nye album The New Standards Vol 1.

Et mer beskrevet blad, og for lengst et stilikon med den mest gjenkjennelige hårpryden i amerikansk åndsliv etter Susan Sontag, er den ypperlige sangeren og gitaristen Bonnie Raitt. Men det var likevel et stort sjokk at hun stakk hjem med prisen Song of The Year, i skarp konkurranse med mer kommersielt muskuløse kandidater som Adele og Taylor Swift. Det ville vært utenkelig å gitt en utgammal, kvinnelig roots-artist en liknende påskjønnelse her i norsk musikkindustri, slik den ser ut for tiden. Men «Just Like That» er virkelig en fantastisk låt, med sterk storytelling, rørende melodiføring og tilbakeholden musikalsk eksklusivitet som virkelig griper fatt i lytterens oppmerksomhet. Også i dag. Slik kan man altså også gjøre det – forsøke å skape noe verdifullt. Raitt selv sier hun skrev låten etter å ha hørt et innslag på radioen om en mor som hadde donert sin døende sønns hjerte til transplantasjon, og nå var på vei for å høre sønnens hjerte dunke inni en annens kropp. Hun evner å få en slik muligens over-emosjonell historie ned på landjorda.

Bonnie Raitts karriere er interessant, for hun utga en lang rekke virkelig utsøkte album gjennom hele søttitallet, et sted mellom folk, blues, country og soul, med gode musikere fra California i bandet (slik det gjerne var den gangen). Men det virkelige gjennombruddet kom ikke før hun hadde gjennomlevd mange skuffelser i privatlivet og i industrien, da hun fikk nettopp flere Grammy-priser for comebackplata 

 ble en enda større suksess, med «I Can’t Make You Love Me» som et av det tiårets mest sjelfulle popballader. Utrolig givende å tenke på at konsekvent arbeid siden den gang kan betale seg etter så lang tid.

Jeg er ikke mer nedsnødd platesamler enn at jeg forstår at det mest betydningsfulle på Grammy-utdelingen foregår på den røde løperen. Hva noen nerds i en jury mener om forskjellige innspillinger og sære kategori-inndelinger er hyggelig nok, men i det store bildet irrelevant sammenliknet med verdien av å gjøre et sterkt visuelt inntrykk ved ankomst. Doja Cat var vel ålreit, og det var givende å se senator Ted Cruz twitre misbilligende om noen andre artisters skumle utseende, men den store gullmedaljen går uansett til den interessante R&B-artisten Jazmine Sullivan, som litt i det skjulte har blitt en artist å regne med. Dermed ekstra bra at hun i år ankom som en levende tribute til den tragisk underkjente soulsangeren Phyllis Hyman, som i tillegg var et vaskeekte fashion icon med sin høyreiste kroppsholdning, avantgardistiske vinkler og enorme hatter. Minnekontoene hennes på IG og andre steder er utømmelige. Få sangere har gjort større inntrykk på meg, der hun tok en jazz-sensibilitet inn i discoeraen på 70-tallet og voksensoulen på 80/90-tallet. Hun klarte også å formidle livets smerte og ensomhet i rystende låter som «Living all alone», «I refuse to be lonely», «Living in confusion» og mange flere. Hun tok sitt eget liv etter mange år med rusmisbruk, karriereproblemer og knust hjerte. Om denne Grammy-utdelingen får fem ekstra personer til å oppdage Phyllis Hyman, var det en god utdeling.

Kommentar

Hva kan man egentlig vente av den etablerte og gjennomkommersialiserte amerikanske musikkbransjen? 

Krakelerende kvalitetsparametre

Man kan begynne å lure på hvordan det egentlig går med den amerikanske underholdningsindustrien. I likhet med filmindustrien virker musikkbransjen også mer interessert i gode, gamle glansdager enn å sette fokus på nyskapende musikk.

Harry Styles, Beyoncé, Lizzo, ABBA, Doja Cat, Coldplay og Adele var alle gjengangere på nominasjonslistene under søndagens Grammy-utdeling. Harry Styles mottok kveldens gjeveste pris for årets album, og Beyoncé satte ny rekord som artisten med flest trofeer (32 stykker).

Det er disse navnene man ender opp med når utdelingen ikke er ute etter annet enn å stadfeste det allerede åpenbare: hvilke artister som er plateselskapenes tyngste satsninger.

Utdelingens seertall har, i likhet med Oscar-utdelingen, sunket jevnt og drastisk de siste årene. I 2012 var det nesten 40 millioner som så på utdelingen, et seertall som sank til rundt 19 millioner før pandemien. I fjor var det bare litt over ni millioner som fulgte med.

Det er derfor åpenbart at Grimes er inne på noe, i en kommentar under bildet Charli XCX la ut på Instagram i forbindelse med at 

 ikke ble nominert til årets utdeling. Grimes skriver at utdelingen er «så irrelevant at jeg ikke engang ville brydd meg», for så å dele en historie fra noen år tilbake, da hun forsøkte å nominere Sophie i klassen for beste produsent. Resten av panelet fortalte henne angivelig at hun ikke fikk lov til å vike fra den «prefabrikerte listen» som hun selv mente var «eksepsjonelt kjedelig».

Det er ikke mange år siden det ville vært absurd å stille spørsmål ved påstanden om at USA er klodens popkulturelle navle. Siden starten av 1900-tallet har verdens største stjerner vokst frem sammen med banebrytende teknologi, men mye tyder på at industrien er i ferd med å flytte til nye kontorer. Mens unge ser til rar hiphop og oversaturert musikk fra Sør-Korea utmerker Grammy den nostalgiske vokaljazz-artisten Samara Joy som årets nykommer, og Lizzos regressive discolåt «About Damn Time» som «Record of the Year». Man fikserer på fortiden når man ikke har noe å se frem til. 

Nominasjonslista er såpass lang at det skal godt gjøres ikke å inneholde 

 spennende artister, men flere navn som utmerket seg med både populære og kritikerroste utgivelser i løpet av fjoråret uteble: Black Country New Road, Weyes Blood, The Smile, Perfume Genius, Jockstrap, Bladee, Ecco2k og Viagra Boys, for å nevne noen. Kommersielle insentiver fra bransjen har selvfølgelig påvirket seremonien så lenge de forgylte grammofonene er blitt delt ut, men det kan nå se ut som at pengene for alvor har begynt å spenne ben på utdelingens mandat: å løfte frem musikkårets «fremragende prestasjoner».

Årets utdeling fremstod som et spill for galleriet, foran et publikum som har sluttet å følge med. The Recording Academy er ikke lenger portvoktere som viser lekmannen hva som er vedt å ha i øret – de analyserer massens «lyttemønstre» og dilter etter.

PS: Årets duo-vinner Kim Petras er, i motsetning til det flere medier hevder, ikke historiens første transkjønnede Grammy-vinner. Wendy Carlos vant i 1970 tre priser for 

, et album som bidro til å popularisere Moog-synthesizeren utover 70-tallet. Hun er ellers kjent for å ha komponert musikken til 

Musikk

Årets utdeling viser hvordan The Recording Academy er mer opptatt av fortiden enn fremtiden.

 vises i disse dager på galleriet Van Etten i Oslo. Utstillingen består av bare to verk.

Det ene: en kabelstige hvor fargerike ledninger spriker ut i alle retninger. Kablene er flådd og kobberet er fjernet. På bakken ligger en avstøpning av et sitronskall – laget med kobberet fra ledningene.

Det andre: et maleri, som egentlig ser ut som et hvilket som helst lerret, som noen har klistrer frukt-klistremerker på.

– Hva er sammenhengen mellom ledninger og gammel frukt?

– I utgangspunktet er det ikke nødvendigvis så mange likheter, bortsett fra begge er skrelt, men noe av det jeg driver med er å forsøke å sette sammen objekter, handlinger, historier, mennesker på en måte som gir hver og en av dem litt mer, og som gir en historisk forbindelse til vår tid. Det er fabulerende, poetisk undersøkelse av det å skrelle, grunnlaget for det, og hvordan det reflekterer ulike situasjoner, både menneskelige og samfunnsmessige.

Maleriet med fruktklistremerkene, som har fått tittelen «Still life for Mary - Kiss Me [citrus and ananass] aulio, Fyffes, Sun», beskriver han som et «indirekte stilleben». Utgangspunktet for verket er et brev den engelske aristokraten Mary Wortley Montagu skrev til søsteren etter en middag ved kongens bord i Blankenburg, 1716, hvor hun i henrykte ordelag beskrev hvordan hun ikke kunne forstå annet enn at disse ananasene hadde kommet til henne ved hjelp av magi, forteller Ådlandsvik.

– Frukt som statussymbol og verdi er knyttet til europeisk kolonialisering, ekspansjon, handel og generell utnyttelse av verden, konstaterer Ådlandsvik.

Frukten som Montagu spiste ved det tyske hoffet i 1716 var sannsynligvis dyrket i nærområdet. Noen år tidligere hadde man i Amsterdam klart å dyrke frem ananas i drivhus, etter å ha importert frukten, som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika, fra land koloniene i Surinam og Curaçao.

– Dagens frukthandel henger på et vis igjen i det samme bildet, selv om frukten er masseprodusert, og på ingen måte har samme status, selv om ananas gir meg gleden av en særegen følelse av tropikalitet, der de ligger på dagligvarebutikken.

I promo for utstillingen er Jan Davidsz de Heems stilleben-maleri 

 (1650) blitt brukt. Til daglig henger bildet i Louvre. Den delvis skrelte sitronen er en merkelig gjenganger i stilleben-tradisjonen, sier Ådlandsvik.

– Den gav kunstneren mulighet til å flashe sine håndverksferdigheter, tenk forholdet mellom utsiden og innsiden. For oss viser den et kutt inn i datidens statussymboler og handel med eksotiske varer. Det er også dette Mary skriver om.

Og det er altså her de elektriske kablene kobles på igjen:

– Spoler vi frem igjen, reflekteres kanskje en annen type økonomi og prekaritet i kabeltyverier, og det å skrelle ut kobber av disse.

– Hvordan henger utstillingen sammen med ditt tidligere kunstnerskap, og skiller det seg også ut på noen tydeligere måter?

– Den er ganske tett forbundet med det jeg har gjort tidligere, som har vært koblet til undersøkelser av overflate og utside, av materialer og marerialopphav, av handlinger og spor etter disse, av verdi, handel, arbeid og tilhøva dette foregår under, av den negative veksten og de skadde materialenes verdi, og av å spore europeisk tenkning omkring dette.
Den skiller seg vel kanskje ut i det at jeg har begått et maleri, noe jeg også har gjort fra tid til annen, men her har jeg faktisk sittet og pirket og gnurer på et nitidig miniatyrmaleri, et ganske pop-kunst inspirert ett. Det er noe med det overfladiske og generiske som jeg har hatt ønske om å undersøke ytterligere.

Peel

Ukens utstilling

UKENS UTSTILLING: Stian Ådlandsviks «Peel» bruker frukt og ledninger til å koble sammen verden rundt oss i en liten og høyst konseptuell utstilling.

Å forstå verden gjennom frukt

«Du finner det samme spriket mellom dogme og dogmatisk, krig og krigersk, frihet og fri: Forskjellen på incest og incestuøst er stor, og viktig. Incest er det faktiske – den håndfaste, beviselige blodskammen; substantivet: en, ei, et, som lærerne messer. «En incest er ikke det enkleste å riste av seg,» for eksempel. Incestuøst, på sin side, er et adjektiv, og viser til noe som har et preg av incest, for eksempel en mor som ikke gir slipp, en far som er litt for intim, eller som her, en lillesøster som blir overrumplet av sin storebror i voksen alder.

SNAFU 

For søsteren var brorens bakholdsangrep som om en gartner rykket opp familietreet, pekte på roten og sa: «Det er her den sitter, råten.» Det hun kjente, det som skylte gjennom henne, var en avart av den moderne urfortelling: Mor finner indre styrke til å løfte bilen av sitt overkjørte barn; lillesøsteren finner kraft til å løfte en bil og kaste den på sin storebror. Dette var grunnen til at hun brukte substantivet heller enn adjektivet: frustrasjon og vantro, toppet med rent, primitivt sinne: «Dette er jo faen meg incest!»

I en bedre ordlagt verden ville hun ropt: «Dette er jo faen meg incestuøst!» Men anklagen levert fra den ene smarttelefon til den andre – over Skagerrak, fra Kristiansand ned til København – ble incest. Da hun fikk den henslengte opplysningen inn i øret, ba hun ham bekrefte at han spøkte. Hans svar – «På ingen måte!» – flippet henne over på instinktmodus. Hun flyttet telefonen ned fra øret, holdt den sminkespeilaktig opp foran ansiktet og ropte inn i den svarte skjermen hvor brorens navn stod skrevet: «Dette er jo faen meg incest!» Idet hun tok telefonen opp til øret igjen, steg Morten Harket til overflaten. Dette var Morten Harket i reprise. Da hun var tolv og broren femten, skjøt han Morten Harket i ansiktet – gjentatte ganger. Han gikk inn på rommet hennes mens hun ikke var hjemme, plukket Morten ned fra veggen over sengen, tok ham med seg ut, hengte ham opp på vedskjulets bakvegg og skjøt ham med luftgeværet sitt. Et uhørt svik, slått i bakken av sitt eget kjøtt og blod, i det som skulle være trygge rammer.»

Påkrevd oppsetning (motforestilling), side 65-66. 

– Hvorfor har du valgt akkurat dette utdraget?

– Jeg valgte det fordi jeg synes det er bra, og forhåpentligvis får det folk til å tenke: «Hmm ... Dette vil jeg lese mer av.»

– Snafu, som boken din jo heter, er en forkortelse av det amerikansk militære kalte "Situation normal, all fucked up". Med andre ord: Det går til helvete, akkurat som vanlig. Det kan virke som om flere av karakterene dine "(...) venter på at ting blir som de skal, når de absolutt ikke er som de burde". Hvorfor ville du skrive om disse normaliserte unntakstilstandene?

Fordi de sier noe om hvordan mennesker fungerer; hvordan vi holder ut, kommer oss gjennom og kommer oss videre.

– Boken har jo et preg av noe litt springende, hvor delene har et noe uforpliktende forhold til helheten. I hvor stor grad lå det en nødvendighet bak å skrive akkurat disse tretten fortellingene?

– I høy grad? I fullstendig grad? En total grad av fullstendig nødvendighet? Som du merker, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal svare på spørsmålet ditt, men jeg tror du forstår hvor jeg vil. Og jeg tror alle forfattere, malere, tegneserieskapere, skulptører, musikere etc., som har brukt ett-to-fem eller sju år på å sette noe til verden, vil svare det samme på det spørsmålet. Altså at det var ren nødvendighet som førte til at det ble akkurat dette (det de har laget). At de tretten tekstene seg i mellom er springende med hensyn til handlingen, er det ingen tvil om. Her skal det være sprang. Dette er ikke en roman, og jeg vi påstå at det finnes mange måter å forplikte seg til en helhet på. Språket. Tonen. Stilen. Formen. Perspektivet (på verden). For å nevne noen alternativer.

Når det kommer til din påstand om at delene har et noe uforpliktende forhold til helheten, tror jeg det kommer an på hva du oppfatter som helheten disse delene inngår i. Én helhet disse karakterene inngår i, én av grunnbetingelsene som forener dem, kan sies å være denne: De kverner seg selv innenfra, og de kvernes utenfra. Av og til kommer de ut på den andre siden forandret til det bedre, andre ganger til det verre, og andre ganger igjen kjennes det som om ingenting har skjedd, annet enn at det gjorde vondt. Men de måtte gjennom det (vi må gjennom det vi må gjennom), og det har en samlende effekt. Det finnes en stor kvern som har en samlende effekt, kjennes det ut som.

– For å gi litt kontekst: I denne scenen oppstår krangelen og de medfølgende anklagene om det incestiosøse, etter at broren døper datteren sin det samme som hennes datter. Påfallende er det kanskje også at ingen av karakterene i Snafu går under navn. Så, Espen Stokke: Hva betyr et navn i litteraturen?

– Jeg vet ikke hva et navn i litteraturen betyr, Oscar Grimstad, men jeg tror det er med navn og navnløshet som med skriving som helhet: Man gjør det man gjør basert på en blanding av intuisjon og planlegging.

– Morten Harket skytes i ansiktet, leser vi i dette utdraget. Har det noe med omslaget å gjøre?

– At Morten Harket skytes i ansiktet i dette utdraget har ikke noe med omslaget å gjøre.

Utdrag

Utdrag fra Snafu: – Det var ren nødvendighet som førte til at det ble akkurat dette

Utdrag: SNAFU av Espen Stokke 

Asta (Amalie Ibsen Jensen) jobber som sommervikar for Sunnmørsposten, og bor sammen med kjæresten Live (Maria Agwumaro), som samler på og pusser opp designstoler produsert på Sunnmøre.

«Det er litt rart at vi sitter på stoler», sier Live og sikter til hvordan vi mennesker er de eneste «dyrene» som bruker det menneskeskapte konseptet stol. Uten å få noe særlig svar fra Asta.

får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer. Sammenlignet med det håndholdte kameraet og klipperytmen til den gjengse norske underholdningsfilm (klippet ihjel for ikke å miste publikums oppmerksomhet hvis et skudd varer for lenge), er Anders Emblems film rolig og stillferdig, tydelig inspirert av den minimalistiske og observerende slow cinema-tradisjonen (Kaurismäki, Tarkovskij, Kiarostami, Akerman, f.eks.). Et tålmodig formspråk utfoldes gjennom lange tagninger fra et statisk kamera, som understreker tiden som sakte passerer, og hvor repetisjon blir et nøkkelelement.

Med denne lavbudsjettsfilmen settes Ålesund på kartet. Aafk, jugendstil, fergesus, tunnelulykke, klippfisk og tripp-trapp-stol. Til sammen kan de vestnorske symbolene virke litt tvungne, men nettopp fordi de ikke føles prangende – slik som den norske naturen oftere enn ikke «markedsføres» i norsk film – men heller implisitt er flettet inn i det lavmælte formspråket, tillater man det, likevel.

Viktigere enn narrativet og karakterutviklingen er atmosfæren og stemningene. Tomme gater i blåtimen på sommerkvelden, havnebyens jugendstilistiske bygninger, og hvordan de forholder seg til døgnets timer og byens oppoverbakker.

På lang avstand ser vi Asta sitte i en stol i leiligheten. Ansiktet er halvveis dekket av veggene foran, og fra et annet rom høres et orgel. Skuddene er møysommelig arrangert, lag på lag av vegger i rød teglstein, treverk og pastellfarger, som naturlig og elegant deler inn bildet og på samme tid fanger boligens utforming og dens hjemlige atmosfære.

Særlig avgjørende for det atmosfæriske, og noe som ofte neglisjeres på film: den ambiente lyden som alltid er til stede i en eller annen form, om det så er susende vind eller biler som kjører i gatene, lyd som reflekterer det som befinner seg utenfor skuddets fire vegger – nesten som en ekstra dimensjon – som når Asta står på fergen, og er omgitt av en rumlende, mekanisk lyd i en scene som med fordel kunne ha vart mye lenger.

De estetisk gjennomførte, statiske komposisjonene føles til tider begrensende. I et 

 har regissør Anders Emblem, som også har klippet filmen, fortalt om en «tvangstanke-estetikk»: det konsekvent statiske kameraet, den gjennomtenkte komposisjonen og trangen til at skuddlengdene skal vare i så og så mange sekunder. Kanskje er det nettopp det som gjør at filmen føles litt for rigid – for til tider er det som om denne tvangstanken gir oss følelsen av at det er noe viktigere vi ikke får se.

er behagelig i sitt tempo, og representerer en avslappet, melankolsk stemning som til nå har vært en mangelvare i norsk film.

 var åpningsfilm på TIFF 2022, og er blitt vist ved blant annet filmfestivalen i San Sebastian og filmfestivalen i Rotterdam. Nå er den tilgjengelig for strømming via Mubi.

A Human Position

Kritikk

Kontemplativ og litt rigid. Den norske indiefilmen «A Human Position» får Ålesund til å virke som en by hvor tiden går saktere enn andre byer.

Anmeldelse «A Human Position»: En behagelig tvangstanke

En behagelig tvangstanke

Uka preges av at Beyoncé har vunnet grammy (zZz), at siste rest av de som har sett episode 3 av 

 gir uttrykk for det på digitale flater 

 – og at Solvej Balle og Annie Ernaux har blitt midlertidig tilsidesatt, for nå har Bret Easton Ellis, aktuell med romanen

 og Oslo-besøk, slått leir i vår kollektive bevissthet. 

På en tur innom Oslos bokhandel for kvalitetslitteratur og samtaler av varierende kvalitet, rakk vi i løpet av et kvarters opphold å overhøre to forskjellige samtaler om forfatteren (en av dem varte og rakk, faktisk hele oppholdet, kanskje lenger?). 

Kanskje et tilfelle av Baader-meinhof-fenomenet: er man gravid, ser man barnevogner overalt. Skal man på Bret Easton Ellis på Litteraturhuset i morgen, hører man om Bret Easton Ellis overalt. Eller kanskje det bare er helt naturlig fordi ... det er årevis siden forrige roman (

Ja, og hva vi skulle på bokhandelen? Skaffe

Uansett! Denne uka skriver Audun Vinger om da han oppdaget Bret Easton Ellis («Jeg var naken»), om musikken i bøkene (både som redskap og faktisk) og om da Ellis besøkte Oslo i forbindelse med

«Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!».»

Bret Easton Ellis kan ha noe for seg likevel

Ingrediensen som først kunne virke som en pirring av norske potetganer, viste seg heller å være en pussig besettelse: det var yuzu på 

Da drapsmannen og musikkprodusenten Phil Spector utviklet produksjonsmetoden som skulle bli kjent som «the wall of sound», var det for å skape illusjonen av et fortettet lydbilde. Den geniale ideen løftet midttonene i en låt og fikk sounden til å virke større, varmere og bedre enn materialet musikerne alene kunne bringe til bords.

 idet man går inn i den nyåpnede restauranten Panu på St. Olavs Plass.

Panu er modellert etter den parisiske lyttebaren Bambino, som også har brukt lydnerderi som en rettesnor i sin virksomhet. Her støpes restaurantens identitet i en demonstrasjon av kunnskap om popkultur, der kombinasjonen av skrukkete MF Doom-vinyler, longsleeve-gensere med Bambino-trykk og naturvin utgjør en hellig treenighet øvre middelklassehipstere kan abonnere på, i håp om at de går ut av døren med både et brisent sinn og det lille 

Selv om det å etablere en ren lyttebar i Oslo er et ideal utenfor rekkevidde når man tross alt inviterer nisseluer, har Panu virkelig fått til akustikken, en kjepphest for Kippers og Kapers. Denne kvelden var restauranten fullbooket, og ut av høyttalerne strømmet det en variert spilleliste som synes komponert av en Spotify-algoritme for bakgrunnsmusikk med et minimum av personlighet. Likevel kunne Kippers – som foretrekker å snakke med en frekvens som befinner utenfor skalaen til det øret kan oppfatte – føre en normal samtale med Kapers. Så god lyd var det i lokalet at man sågar kunne høre gjengen på nabobordet utveksle lavmælte anmeldelser av typen «meh» og «dette var helt OK».

Pirring av norske potetganer, eller en pussig besettelse? 

Markus Neby har en (og beviser det i ukas smakssak): 

Noe av det han trekker fram (sammen med Kringkastingsrådet og NRKs Bluesasylet, som den indoktrinerte, statlige fotsoldaten han tross alt er!) er musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil: 

– Kanskje litt nesevist av meg, men det føles godt og riktig å få det ut i en kulturavis: dette kan komme fra anmeldere jeg synes er gode og ellers skriver bra, men hver gang en musikkanmelder bruker musikkteoretiske begreper feil eller upresist, vrir det seg i den nevnte skitne sjelen min. Nå nylig ble flere bidrag i MGP beskrevet med «fengende taktarter», hvorav samtlige låter hadde samme taktart: 4/4, den mest brukte og tradisjonelle arten av dem alle. Med Eurovision husker jeg også at Måneskin ble beskrevet med at de benyttet seg av «sylfrekke harmonier», når harmonien de benyttet seg av var den berømte «husmor-tersen». Blir som å anmelde en bok og skrive at forfatteren leker seg med «sylfrekke skildringer» når et hus blir beskrevet som «rødt». Kan skrive en egen tekst om musikkeksperter i aviser og tv-programmer som benytter seg av ordet «synkope» på hver sine unike måter, men må komme meg videre i denne spalten her nå.

Markus Neby: – Musikkanmeldere som bruker musikkteoretiske begreper feil , får det til å vri seg i sjelen

Caroll Dunham er grafiker, tegner, maler, norgesvenn, i tillegg til å ha medvirket til skapelsen av 

-skaper Lena Dunham. Han har donert 161 verk til Nasjonalmuseet. 3. februar åpnet utstillingen, og den er en ujevn affære, 

Lena Dunhams far lager kunst om rumpeballer og skjegg

«Alle Dunhams menn har skjegg og langt hår. Man føler seg nesten 

 til å la håret gro, og naturen ta over. Under pressevisningen ser jeg meg rundt i rommet, hvor kurator Geir Haraldseth går entusiastisk omkring og peker, smiler, og på alle måter er i sitt rette element – ikke så rart: han har langt hår og skjegg.»

Oslo kan fremstå som en typisk «nummer 2»-by, i all sin mangel på hovedstadskvaliteter. En svært viktig hovedstadskvalitet: bygg som innbyr til 

Vi har: Rådhuset, fysikkbygningen på Blindern, aulaen og Nasjonalbiblioteket ... og ja, det var visst alle. (Eller? send klage til post@tidensand.no) 

Nasjonalbiblioteket har også den kvaliteten ved seg at det ikke røper hva som skjer på innsiden. I motsetning til dette nyhetsbrevet: På fredag avholdt vi salong der, og det ble tatt et oppgjør med den hvite måneden. Som Martin Svedman sa fra scenen (parafrasert): Å nøye seg med to glass handler ikke om at man har viljestyrke, det handler om at man ikke har begavelse for ekstasen. 

Mandag 13. februar på Vega Scene klokka 21.00. 

Da skjer det. Visningen av Charlotte Wells (f. 1987) kritikkerroste film 

. Send en mail til post@tidensand.no og meld deg på. Det er gratis! Her er 

Nyhetsbrev #26: Nepo-daddy, Bret Easton Ellis, potetganer og invitasjon til førpremiere

Nyhetsbrev #26: Nepo-daddy, Bret Easton Ellis-feber, potetganer og invitasjon til førpremiere

Jeg var naken første gang jeg ble obs på Bret Easton Ellis. Jeg satt i en badstue i den lille svømmehallen ved Brandbu Ungdomsskole en fredag ettermiddag, noe jeg hadde gjort sammen med faren min en årrekke i oppveksten, og av en eller annen grunn fortsatte med ut ungdommen, så lenge jeg bodde der. I en artikkel i VG, som meget 

 ble lest der den ene dagen i uka, som ledd i en slags nedstigning til folket for far og sønn, sto det en artikkel om en forfatter som hadde skapt enorme kontroverser borte i USA i sammenheng med utgivelsen av med sin andre roman 

Spesielt for sin grafiske fremstilling av vold mot og drap av kvinner, og en generell dekadent livsanskuelse i en ny verden der penger og status betydde alt. I Australia måtte man visstnok selge boken skjult med gråpapir, eller noe i den dur. Det er klart at nysgjerrigheten ble vekket av at en skarve roman kunne avstedkomme slike reaksjoner, og da den ble utgitt på norsk året etter, ble den lest med vellyst. Tre scener brant seg fast: den der børsguttene sammenlikner design og papirkvalitet på visittkortene sine, og det sakte men intenst demrer for hovedpersonen Patrick Bateman at hans ikke var det mest sofistikerte. Den der han får daten sin på en 

 restaurant til å spise en urinal-stein som han har fått drapert i den fineste sjokolade, som dessert, med den tapre mottakelsen: «it’s very minty …». Og selvfølgelig de innskutte, pasjonerte småessayene skrevet «av» Bateman om musikkartistene Genesis, Whitney Houston og Huey Lewis and the News — perfekt kuraterte pop-artister fra sin tid. Samtidig en type såkalt glatt musikk som på tidlig nittitall var så uvanlig å ta seriøst og skrive om i positive ordelag. Mange mente derfor at disse tekstene var minst like skremmende og beviste et psykotisk indre like godt som de nitide beskrivelsene av brutale drap. Her har tidene forandret seg. Skjønt, jeg har fått med meg at filmkarakteren Patrick Bateman i dag er blitt et maskulint idol for meme-filosoferende unge menn.

«The Shards» 

I 1998 arbeidet jeg i Natt&Dag med storøyd fascinasjon for uteliv, og husker at oppfølgeren 

, lagt til et eksentrisk modellmiljø på Manhattan som utartet seg i uventede retninger, ble møtt med positiv interesse, men selve romanen husker jeg egentlig lite av i dag, utover at jeg kjøpte den på Tanum Karl Johan i en sånn deilig stor amerikansk versjon med fristende skriftspeil. Og at handlingen i mitt indre, slik jeg forestilte den mens jeg leste, av en eller grunn var lagt til skiløypene ved Lygna på Hadeland. Det er ofte slike irrelevante lokasjoner jeg tenker på mens jeg leser, av en eller annen grunn.

Ellis hadde i en periode en forfatteraura mange fant forlokkende, med gamle dagers eksklusive literary parties sammen med folk som Jay McInerney, lunch på Elaine’s, store forskudd og så videre, men interessen svant fort, både for den livsstilen og for forfatterskapet hans.

, selv om man sikkert i dag igjen kan undersøke den romanens forsøk på autofiksjon med upålitelig fortellerstemme, som man jo skulle se mer av i årene som fulgte. Han var så lavt i kurs at jeg vagt kan erindre noe håndgemeng med ham på Lorry da han kom og skapte oppstuss i irriterende atal form, sikkert mentalt utslitt etter en endeløs bokturné. Vi hadde vært en gjeng på lansering av en litterær essay-bok på gamle Tronsmo en sensommerdag og the moveable feast hadde sakte forflyttet seg opp til uteserveringen på Lorry. Da Matias Faldbakken og antakelig Erling Kagge ankom med Ellis ble det kulturkrig, og essayisten var tydelig ikke lenger i sentrum av oppmerksomheten. Etter at flere var involvert i småprat, flørtete krangling og sigarettbomming med Ellis, gikk essayisten frem til ham, rakte frem neven, introduserte seg selv og sa «I’m an author too». Ellis repliserte med et forskrekket: «Ouch, you’re hurting my hand!»

I de siste årene har Ellis blamert seg selv ved å gå etter «de unge pripne» og politisk korrekte menneskene som i følge ham har tatt vekk moroa ved livet. En noe slitsom podcast og utgivelsen av non fiction-boka 

 gjorde ham gammel på alle de feil måtene. Jeg regnet med å aldri skulle lese noe av ham igjen.

Så viser det seg at han kan ha noe i seg likevel, og når han kommer til Litteraturhuset neste uke for en scenesamtale med Emma Clare Gabrielsen, er det utrolig nok en delvis revitalisert forfatter som kommer til syne. Noe av grunnen til det er at han med den enorme romanen 

 (på norsk ved Henning Kolstad under tittelen 

, Kagge forlag), klokelig holder seg unna samtidens gjenvordigheter, og heller fantaserer tilbake til Los Angeles i 1981, og livet på privatskolen Buckley, samt ekstravagant fritid. Dette er en kulturell og sosiologisk arena han behersker godt. At romanen med sine 600 hundre sider er cirka 300 irriterende sider for lang med utallig kjedsommelige 

 og gjentakelser, forpurrer ikke det faktum at den i sum er overraskende underholdende. Jeg hadde glede av å lese den, den var spennende, skummel, morsom og historisk interessant, og selv om det i stor grad er en beskrivelse av overflate og overflatisk eksistens, og den eneste vi får være med under topplokket er Bret selv, føler man som leser empati med skikkelsene i boka. 

Den korrekte lykken i den vellykkede gjengen på privatskolen merker begynnende skår i gleden da en hippie-kult terroriserer de californiske omgivelsene, med okkulte ofringer, drap og generell guffen stemning oppi alt det perfekte. Dette skaper en opphetet og nervøs stemning som stigende gjenskapes på boksidene. Men på linje med angsten for mord og tortur, er den dominerende faren for karakteren Bret (og de andre), den største angsten, det at fasaden vil sprekke og den vellykkede gjengen ikke klare å holde ut siste-året. Det viktigste er å kunne opprettholde det store spillet. Det er endeløse beskrivelser av «scene-oppsettet» i skolegården og på fritiden. Da skolens vinnerpar Thom og Susan (Bret er betatt av begge) blir bedt om å posere for et fotografi under et pool party hos en av de velstående foreldrene (alle foreldrene er det), går det av seg selv - «they were already posing». Den nye studenten Robert Mallory kommer derimot og lager splid innad i rolleforståelsene i skolegården. Bret er kjærest med Debbie, ilter datter av rik og eksentrisk filmprodusent, og sjeleglad for hvilken posisjon det gir ham på skolen, der han skal holde ut bare ett år til, før han omsider kan bli seg selv et annet sted. I denne romanen er alle homofile i skjul, så også Bret, som har underlige, hemmelige affærer med stoneren Matt og jocken Ryan. De grundige sexscenene mellom disse blir pasjonert beskrevet boken gjennom, i likhet med endeløse bilscener i standsmessige sportsbiler (ingen går til fots i LA), stadig inntak av weed, Quaaludes, Valium og coke ettersom hva det indre liv krever, og ikke minst gjentatte, nydelige beskrivelser av garderoben deres: seilersko, hvite Armani button down-skjorter, Ray Ban Wayfarers, Polo-trøyer i påskeegg-farver, skolens blazer.

Ellis sier selv at han hadde prøvd å skrive denne romanen flere ganger, men at det plutselig løsnet og at han ved hjelp av endeløse spillelister med musikk fra perioden, klarte å få hamret det ut. Og musikk er utvilsomt et av de viktigste redskapene her, om enn bare den flyter kort innom fra kassettspilleren i en bil som fyker forbi.

1981 var et strålende år for soul, post-disco, yacht rock og voksenpop, jeg finner ustanselig nye favoritter, men det er ikke først og fremst slik musikk som går igjen i romanen. Det viser en herlig brytningstid, med en type pop og rock som er like nervøst i høyspenn, glamorøst glinsende, kantete, ung og frisk som karakterene i boken. Og like hvitt. Slik musikk som dominerte i MTVs første år. Om man ser bort fra endel av de mest kjente artistene som dukker opp, åpenbarer det seg en stor verden med fantastisk musikk som egentlig ikke har fått noen enorm revival på en stund: skinny tie-powerpop, new wave og såkalt modern rock. Ja, såkalt divorce-core fra litt senere på åttitallet, moody voksenrock med synther, har dominert deler av rocken et par år nå. Men denne litt tidligere rocken, har en høyskuldret intensitet ved seg som er ytterst besnærende. Den er i beste forstand wired.

Det er laget spillelister med låter som blir nevnt som en del av narrativet i romanen, og disse listene er på nærmere ti timer. Det er en fantastisk opplevelse å lytte til, enten under lesning eller kanskje etterpå, for å la stemningen vedvare.

Jeg tenker litt på stjerner fra foregående tiår som tok til seg new wave-soundet, slik som Fleetwood Mac og Linda Ronstadt, men først og fremst på frekke men slightly overproduserte band som The Tubes, B-52s, The Romantics, Kim Wilde’ «Kids In America» og så videre. Hvor fett er det ikke at «homecoming queen» Susan kjører rundt i LA med vind i håret mens hun hører på band som Romeo Void, Psychedelig Furs og Icehouse? Jeg ser umiddelbart for meg disse mange annonsene for mentolsigaretter og dyre kassettspillere som man kunne finne i utgaver av Rolling Stone Magazine fra perioden.

Min personlige favoritt, som ikke er med på spillelisten men som like gjerne kunne vært det (de er representert med en annen låt) er det unike bandet Missing Persons med singelhiten «Walking In L.A.» Den nailer stemningen fullstending. Låten er skrevet av supertrommis Terry Bozzio og med uforglemmelig vokal fra kona Dale Bozzio (begge tidligere involvert med Frank Zappa). Albumet Spring Session M (et anagram av bandnavnet) er totalt genial, og singelen går inn til kjernen av den kaliforniske livsstil og bokens toneleie: ingen går til fots i LA. Bare om du er kriminell, gal eller en taper. Sjekk for øvrig dette sylskarpe opptaket av bandet fra US-festivalen sør i California to år senere i 1983. Herlig band, men også et publikum som er verd å observere. Bret Easton Ellis har vekket denne tidsånden fra sin dvale med utgivelsen av 

Litteratur

Jeg var naken første gang jeg ble obs på Bret Easton Ellis. 

Sex, løgn og powerpop

«Lin». «Det er lin som er det aller diggeste» overhørte jeg noen tenåringsgutter snakke om på trikken nylig. De diskuterte buksestoff i detalj, snart enige om at det lette og luftige materiale var å foretrekke. Det slo meg at jeg nesten aldri hadde overhørt noen snakke om noe sånt i offentligheten tidligere, og ble som så ofte, fylt av takknemlighet for den oppvoksende generasjon. 

Men at det suser en ny vind over herremote – eller guttemote, manneklær, 

er en tendens vi har sett en stund. At unge gutter er opptatt av stil er godt omtalt, menn som spør-og-tipser om stil-spalter er en greie, det er en generell dreining mot mindre kjønnsdelt mote generelt. Men også på topp, altså blant designere og moteskapere, er det en ny interesse for klær for dem som identifiserer seg som menn. Den er mer alternativ, føles friskere, mer relevant, nesten. Man kan se det som at en av de få kvinnedominerte industriene står for fall: mote er et av få felt der kjønnsdelingen er omvendt og kvinnesegmentet er vurdert og verdt grovt mye mer enn den mannlige motparten. Eller man kan se det som at likestillingen i praksis også favner alle kjønnsdelte felt, til alles fordel. Og vi alle har alle noe å vinne på et større handlingsrom for menn til å dyrke flere sider av seg selv, også de som er mer kvinnelig kodet i samtiden.

At menns garderobe skal være så ensformig, at holdningen blant menn er at «de ikke bryr seg om mote» er et utslag av vår tid. Det er i alle fall ikke natur, dyreriket er jo kjent for spraglete menn og noe gråere damer. Historisk sett har samme tendens vært gjeldende blant oss også, at menn viser status og posisjon via klær. Vendepunktet kom med industrialismen på 1800-tallet: en moderne institusjon som rev den nye tiden fri fra gamle konvensjoner om klasse og stand og tilrettela for at aktører kunne gjøre forretninger i øyehøyde, samme hva slags bakgrunn de hadde. 

 fødtes med det som mannlig uniform, og dette kalles innen faget «den mannlige forsakelsen av mote». Mannlige påfugler, parykker, sterke farger og lange kjolesnipper gikk med i dragsuget. Moten ble overført kvinnen som representasjon av hans rikdom - som «smykket på mannens arm». Da 

på sin side begynte å leke med klær og stivnede kjønnsroller begynte ballen å rulle, mens mannen sto igjen på kontoret.

Siden har kvinner kunnet ta i bruk herregarderoben og hele spekteret av klær uten at det oppleves subversivt. Men kan vi si det samme om mannen? Og hva slags holdninger som 

 ligger i det, at menn i dameklær er en alternativ figur, en anomali, og alle alternative tendenser til tross: et tap av status. Og nettopp dette er kjernen og det positive i den nye mannlige moteinteressen. Det kan leses som et lite verdivalg, radikalt og uredd i insisteringen på andre og nye verdier. 

I 2015 lanserte den nederlandske, selvoppnevnte trendguruen Li Edelkoort et kampskrift, et «

», der hun sablet ned oppleste og vedtatte sannheter om hva mote var og er i dag. Som det ofte er med trendanalytikere ligger «profetiene» deres ofte allerede innprentet i kulturen, om enn ikke på overflaten enda, så de lange linjene leses som selvoppfyllende, selv om de var der hele tiden. Likevel, Edelkoort satte fingeren på mye, tidlig.

Rapporten var preget av en klagesang over moten, og da spesielt utviklingen innen damemote. Mote var ikke lenger en kunst eller et fag, det var bare klestrender, styling og overproduksjon, klar for å sende både klimaet, etikken og faget ut i en avgrunn. Mote var dødt, sa Edelkoort, og mulig hadde hun delvis rett i det. Et av de få lyspunktene i den ellers illevarslende rapporten var noe som fylte henne med håp og glede. Herremoten. 

Kanskje er det patriarkatet selv som utfordres innenfra når menn skifter ham og får nye roller å ikle seg. «Menn går opp i rollen som fedre i større grad» peker Edelkoort på som et eksempel. «Jeg ser aldri kvinner bære på barn lenger, det er alltid menn». 

En kjapp titt på herremoteukene som ble arrangert i januar, viste i hvert fall at det er nye krefter i sving. En kan også lukte en viss anspent energi. To av de feteste jobbene er ledige, og hvem som seiler inn på topp hos henholdsvis Louis Vuitton etter Virgil Abloh og hos Gucci etter Alessandro Michele, er oppe i luften. Sikkert er det i hvert fall at de vil vil påvirke hele motefeltet. Den nye bølgen moteskapere er en påfallende mangfoldig generasjon som spenner bein under myten om klesdesigneren som (mannlig) livsfjern diva. De nye smaksskaperne er nettopp noe 

 – og bringer med seg sin (sub)kultur, et skråblikk, en ny dag.

Se bare på Grace Wales Bonner, som lenge har vært et stort navn innen sjangeren. Fascinert av afro-karibisk og britisk kultur, tegner den litt propre, 70-talls aktige stilen hennes opp en 

. Hun forsker på herremote slik den ser ut mellom sentrum og periferi: vekselvirkningene mellom tidsepoker, generasjoner, livsfortellinger, innvandring og emigrasjon - spesielt fra Karibia og afrikanske land. Paret med referanser fra klassisk herremote og skreddersøm, estetikken fra puben og dansegulvene i Nord-England, er Wales Bonner 

Bianca Saunders er en annen brite med et eget blikk på det å kle seg opp, og hva det betyr. Dressjakker formes så de kan brukes som t-skjorter,hun forenkler og tilgjengeliggjør det formelle - «en elevert form for bekledning for sine peers», som Vogue skriver. Saunders har røtter fra Jamaica og bruker ofte samtidige referanser og populærkultur i både klær og presentasjoner. Og som på øyriket der artister lager låter om Clarks (Jamaica), peker Vogue på at hun representerer en ny type eleganse, i dress og skreddersøm, som påvirker hverdagsuniformen både for kvinner og menn.

GmbH, Berlin-merket til norsk-pakistanske Benjamin Huseby og tysk-tyrkiske Serhat Isik, har lenge vært i front av den «nye herremoten». Kolleksjonene bruker koder fra både herre- og damegarderoben om hverandre, og kan kanskje best beskrives som sensuell. Med en selvsikker, hard, gatesmart maskulinitet som utgangspunkt, som en date på Berghain, har de skaffet seg fans blant dagens toneangivende kreative av begge kjønn. Nylig tok de også over merket det italienske merket Trussardi som kreative ledere.

Hvor langt kan sosiale medier ta deg? Selvfølgelig helt til topps. Matthew Williams er ny sjefsdesigner for Givenchy, og er tidligere del av kollektivet Been Trill. Influencer-gjengen som var Kanyes protegeer på veien inn i motebransjen har fostret designere som avdøde Virgil Abloh ogHeron Preston. Det som opprinnelig startet som et DJ-crew med tilhørende merch utviklet seg raskt til å bli en inkubator for merker som Off-White, Heron Preston og Alyx, og sjefsdesigner-oppdrag for Louis Vuitton for Virgil, samarbeid med Calvin Klein for Preston og nå med Williams hos Givenchy.

Og sist, men ikke minst: Martine Rose har taglinen «Probably the best designer in the world» på merket sitt. Det er mye mulig. Kvinnen som sto bak Balenciagas tidlige herrekolleksjoner gjør menswear på sin helt egen måte: med like deler fra gatemote, egen ungdomstid på 90- og 2000-tallet, dels rave, dels britisk arbeiderklassestil, litt sleazy, høyt og lavt i en alltid sikker mix. Designernes designer.

Mote

Den nye bølgen moteskapere er en mangfoldig generasjon som spenner bein under myten om klesdesigneren som (mannlig) livsfjern diva. 

Alle artikler