I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

Dette er saken

– Du har lenge vært en dypt engasjert i den langvarige forfølgelsen av Julian Assange, som nå på nyåret går inn i sitt trettende år. Hvordan startet ditt engasjement for saken?

– Den startet for alvor i kjølvannet av Holbergdebatten her i Bergen i desember 2017. Da deltok Assange via videolink fra den ecuadorianske ambassaden i London. Dette var hans siste deltagelse i et større arrangement før han mistet kontakten med omverdenen. Assange var tydelig preget av langvarig frihetsberøvelse, men han bidro med interessante perspektiver på spørsmålet om fake news og digital overvåkning og algoritmebasert manipulering av nyhetsstrømmen. Da omtalene av arrangementet begynte å dukke opp – først i Dagbladet, dernest i Bergens Tidende – ble jeg om ikke sjokkert, så i alle fall oppgitt over det som fikk passere som «kritikk» i norske aviser. Jeg skrev noen svarinnlegg, og dermed var det gjort: Jeg hadde viklet meg inn i en politisk greie som jeg neppe kommer til å vikle meg ut av før Assange igjen er en fri mann.

– At du har blitt viklet inn i noe, er vel egentlig en underdrivelse. Bok har det også blitt! Sammen med din kollega Frode Helmich Pedersen utgav du i år boken 

Forfølgelsen av Julian Assange – eller hvordan kneble en brysom budbringer

, til det som må sies å være en god mottakelse. Kritiker i Stavanger Aftenblad, Sven Egil Omdal, antydet at boken kanskje kom i seneste laget til å ha konkret innflytelse, men at den er en «rystende dokumentasjon på rettsstatens sammenbrudd ikke bare i USA, men også i Sverige og Storbritannia». Gjør du deg noen tanker om dette?

– Ja, boken fikk mange positive anmeldelser, og Omdal i Aftenbladet var først ute. Uttalelsen du siterer, er smigrende for oss som har skrevet boken, og den resonnerer med andre anmeldelser og tilbakemeldinger vi har fått. Poenget med at boken kom i seneste laget til å ha noen konkret innflytelse, må jeg innrømme at jeg ikke forstår. Slike bøker kommer når de er ferdige, og kampen om opinionen pågår fortsatt. Jeg tror boken har bidratt i alle fall litt til å få norske lesere til å innse alvoret i situasjonen, ikke bare for Assange – ja, kanskje ikke engang først og fremst for Assange – men for den globale pressefriheten. Assanges frihet er, bokstavelig talt, vår frihet. Boken kan forhåpentlig fungere som et referanseverk for den som vil sette seg inn i saken eller delta i forsvaret av Assange, og som ønsker å sjekke noen av de mange ryktene og halvsannhetene som fremdeles sirkulerer om Assange og prosessen mot ham. Tidspunktet var etter mitt skjønn betimelig: Rettshøringene om utleveringen av Assange var over, en kjennelse hadde falt og var blitt anket, utfallet av anken var akkurat klar da boken gikk i trykken. Det var mulig å samle trådene, om enn høyst midlertidig, for nå spriker de igjen i alle retninger. Pelikanen forlag burde kanskje vurdere «en ny og forøket utgave» av boken i løpet av 2023?

– Ja, det føles nesten som om både sak og diskurs endrer seg på en månedlig basis. Spesielt nå, i hvert fall hva angår tone, når hans skjebne virker å være forseglet. Jeg synes å huske en kommentar i Bergens Tidende fra 2017, hvor Eirin Eikefjord blant annet omtalte den nevnte Holbergdebatten som en «fabrikk for falske nyheter». Denne diskursen virker også å ha endret seg, både i mer generell forstand og hva angår Assange. Vitner behandlingen av Julian Assange i norsk presse om manglende forståelse for egen rolle? Eller eventuelt om en manglende forståelse for hva som står på spill?

– Ja, den vitner om at noe er alvorlig galt med det norske («liberale») kommentariatet, i alle fall når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål. Profesjonsideologien og korpsånden regjerer, kildekritikken er lemfeldig, og evnen til selvransakelse katastrofal. Dette har jeg skrevet utførlig om, med Assange-saken som utgangspunkt, ved flere anledninger, aller først i Vagant-artikkelen «Det liberale kommentariatets vekst og fall» (2018). Noe av det mest interessante med slike – fundamentalkritiske – artikler er at ingen av dem som rammes av kritikken, ser seg tjent med å svare. De har ikke tid, eller kompetanse, eller interesse av/til å svare. Og det som helt konkret skjedde med den liberale Assange-«kritikken» etter at den hadde møtt kvalifisert motbør, var at den sovnet stille hen. Ingen dementier, ingen selvransakelse, ingen nyanseringer, ingen motargumenter,

. Men tausheten er talende: Den røper hvor forsvinnende lite byline-kommentatorene har investert i sine karakterdrapsforsøk på Assange. Scriptet kommer fra internasjonale organer som New York Times og The Guardian, som har en personlig anti-Assange-agenda. Norske kommentatorer har sett dette som et 

, der deres egen posisjon var selvskreven. Og når det viser seg at de har tatt alvorlig – skammelig – feil, har de ikke ryggrad til å beriktige de usanne påstandene de har bidratt til å spre om en fengslet kollega. For meg har dette vært en særdeles lite oppløftende bekreftelse av det faktisk står enda verre til med den kommersielle norske pressen enn det jeg hadde fryktet.

– Boken om Assange er jo ikke det eneste bokprosjektet ditt i år. Du er nokså brennende aktuell med din andre gjendiktning av den peruanske poeten César Vallejo, denne gangen i form av en samling av hans etterlatte dikt. Hvordan oppstod dette oversettelsesprosjektet?

– I motsetning til Assange-engasjementet er Vallejo-gjendiktningene noe som har modnet langsomt over en periode på flere tiår, det vil si helt siden jeg flyttet til Bergen i 1984. Jeg begynte vel å lese ham året etter og gjorde ganske tidlige noen spede forsøk på å oversette noen av diktene hans. Etterpå har jeg med ujevne mellomrom merket et behov for å vende tilbake til ham. Det er snakk om en litterær affinitet som er vanskelig å sette på begrep, men Vallejo er én av et titalls forfattere jeg tror jeg kan følge så å si hele veien, både i bredden og i dybden. Og siden Vallejo er den av disse forfatterne som er minst kjent i en norsk sammenheng, har jeg valgt å bruke en del tid på å skaffe ham en norsk avatar. Dette er et møysommelig arbeid som ikke gir nevneverdig økonomisk eller akademisk gevinst. Jeg ser snarere på det som en slags plikt: Også filologer må følge kaldet. Hvis ikke, degenerer vi til ambassadører for det vidunderlig nye akademia, og det anser jeg som en skjebne verre enn døden.

– På lanseringsfesten for boken husker jeg det ble lansert noen likhetstrekk mellom Vallejos poesi og et par betydelige norske samtidspoeter. Er Vallejos innflytelse på litteraturen undervurdert? I den grad man kan være undervurdert når Harold Bloom inkluderer en i sin vestlige kanon.

– Tja, Bloom har så vidt meg bekjent ikke sagt noe fornuftig om Vallejo, en dikter som opplagt befinner seg på en annen poetisk planet. Vallejo er nok ikke undervurdert; jeg kan knapt huske å ha lest eller hørt noen si noe kvalifisert negativt om hans dikting. Det er nok riktigere å si at han er marginal. Lyrikken hans er så idiosynkratisk, utforskende og – til tider – uferdig at den knapt har kunne danne noen skole. Den anerkjennes, men assimileres egentlig ikke. Den forblir et litterært fremmedlegeme, som bare unntaksvis finner en vert det kan overvintre hos. Sannsynligvis har han hatt mer å si for måten poesien oppfattes, enn måten den skrives på. Vallejo åpnet alle dørene på vidt gap, men det var ikke mange andre som hadde tilstrekkelig poetisk teft til å ta seg frem i dette åpne landskapet. Jeg tipper vi trenger enda et hundreår for å komme sånn noenlunde i øyehøyde med Vallejo.

– Noen må jo ha sniffet seg frem til noe? Norge har da ikke alltid vært blottet for «litterær teft».

– I den såkalte Profil-generasjonen var det mange som trakk veksler på Vallejo: Jan Erik Vold, Einar Økland, Käte Ness, Olav H. Hauge med flere. Georg Johannesen var også fascinert. Jeg minnes at han på en lyrikkforelesning i 1986 snakket om de flotte navnene mange av de modernistiske forfatterne hadde. Muligens var det derfor han på tavlen feilstavet fornavnet «Cæsar». Jeg tror Vallejo appellerer til de fleste genuine lyrikere, uavhengig av om de i sitt eget uttrykk minner om Vallejo eller ikke: De merker at det er noe dønn alvorlig som foregår i de ofte nokså uelegante diktene hans. Selv om jeg er både glad og takknemlig for alle bidragene til lanseringen av Vallejos 

, må jeg innrømme at det aller mest oppløftende er at de to yngste bidragsyterne har et genuint og selvstendig forhold til Vallejos lyrikk.

– Ja, herregud. De var jævlig bra. Katrine Heiberg er vel kjent for de fleste, men Mats Islek Tønjum - remember the name! Men, det er ikke bare peruansk poesi og forsvarsskrifter for Julian Assange som har dominert det herrens år 2022. Pandemi, krig, inflasjon, demonstrasjoner og energikrise er bare noen stikkord som suser gjennom hodet når året skal oppsummeres. Hvilke tanker gjør du deg om det året som har vært, nå som det snart går mot slutten og skal oppsummeres?

– Takk for et broderlig spørsmål, Joakim! Fjoråret har selvsagt vært dominert av Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Tross diverse faresignaler kom den som en overraskelse på de fleste av oss, og konsekvensene er uoverskuelige. I likhet med de aller fleste fordømmer jeg angrepskrigen, men samtidig er jeg dypt kritisk til den ensidige demoniseringen av Russland som preget store deler av offentligheten. Det er ikke mer enn tre år siden vår siste kanoniserte politiske helgen, nå avdøde Høyre-legende Kåre Willoch, ga uttrykk for dyp skepsis over at NATO presset seg østover helt opp mot Russlands territorium. I dag er dette et standpunkt som kvalifiserer til politisk og sosial ostrakisme. Det er i det hele tatt forstemmende å se hvordan konflikter som truer vårt sikkerhetspolitiske eksistensgrunnlag, instrumentaliseres av kyniske representanter for en vestlig, «liberal-demokratisk» absolutisme. Utviklingen i Assange-saken er også verdt å merke seg, og den er ikke akkurat oppløftende, selv om det finnes noen lyspunkter, så som det vedvarende folkelige engasjementet, støtten fra stadig flere etablerte medieplattformer og politiske grupperinger, samt det at saken er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. For øvrig har 2022 bekreftet det vi allerede vet, nemlig at beveger vi oss i retning av et stadig mer kapital- og algoritmeregulert samfunn. Dekningen av statskuppet i Peru er nok et eksempel på at store deler av den vestlige pressen ikke er seg sitt ansvar bevisst.

– Ja, det er til å grine av. Dessverre kommer det et nytt år snart, også. Som om det ikke holdt med det forrige. Hvis du tar på deg spådomsbrillene, hvordan ser 2023 ut?

– Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden, som det heter i et ofte feilsitert munnhell. Jeg er definitivt ingen profet, verken av legning eller av overbevisning. Dersom det er noe vi kan lære av historien, er det at den er uforutsigbar. Ukraina-konflikten kan utarte til atomkrig eller føre til at gjensidig erkjennelse av at tilbakeholdenhet er en politisk dyd. President Biden kan med et pennestrøk droppe tiltalen mot Assange, eller den kan opprettholdes og skape presedens for brutal rettsforfølgelse av journalister også i vesten. Og så videre: Poenget er at det, etter mitt syn, er fåfengt, eller misforstått overmodig, å fremskrive en politisk kamp som per definisjon er kontingent, ikke predeterminert. Som Hegel sier: «Minervas ugle flyr i skumringen», hvilket er utlagt: Det er først i ettertid vi kan forstå og analysere den historiske utviklingen på noenlunde rasjonelt, «objektivt» vis; så lenge ting er uavklart, er vi dømt til å se dem fra ett bestemt (engasjert, partisk) ståsted, hvilket vil si at vi også vil kjempe for at historien skal «velge» nettopp denne retningen.

– Jeg velger å tro at vi kan bygge en bred opposisjon mot våpenmakt, kapital og teknologisk vansinn, selv om jeg vet at tidligere forsøk som regel har endt med katastrofe. Men den største katastrofen av dem alle er den globale kapitalismen, som har krevd og fremdeles krever millioner av menneskeliv. Ulikhet er en sykdom på linje med pest eller kreft. Vi er en mikroskopisk gjeng, strandet på et støvkorn i et ufattelig univers, og vi burde klare å skape et noenlunde sivilisert og egalitært samfunn før vi tilintetgjøres av meteoren som helt sikkert har siktet seg inn mot 

Julekalender

Noe er alvorlig galt med det norske, liberale kommentariatet, mener Gisle Selnes: profesjonsideologien og korpsånden regjerer, kildekritikken er lemfeldig, og evnen til selvransakelse katastrofal.

Luke 22: Gisle Selnes: – Jeg er definitivt ingen profet

Det hører kanskje ikke hjemme i vår moderne verden at så mange har så varme følelser for en butikk-kjede som gjør det unaturlig vanskelig å få tak i en for mange essensiell vare som like gjerne kunne vært i salg på matbutikken. Ofte ugunstige åpningstider og lang avstand mellom filialene er andre begrensninger som ikke henger på greip i en virkelighet der tilgjengelighet, bekvemmelighet og kunden har alltid rett-kapitalisme står så sterkt. Men Vinmonopolet er likevel elsket (om enn litt stress nå før jul, husk det er stengt på julaften), og i år kan institusjonen markere sitt hundreårsjubileum. Jeg skulle til å si at de feirer dette med å senke prisene, det skjer faktisk i visse tilfeller, men det er i alle fall ingen tvil om at de har utgitt en tjukk coffee table-bok i sakens anledning. 

 er skrevet av historiker Olav Hamran, og utgitt på Forlaget Press, noe som ofte resulterer i vakre gavebøker, denne gang designet av Snøhetta og med Guri Dahl som fotoredaktør.

Børst og katedral - Vinmonopolet 100 

Mer enn som en feiring av forbruk av vin og sprit gjennom tidene, er det i stor grad en historie om avholdskampen og alkoholpolitikk, og hvordan dette har påvirket utviklingen av det norske samfunnet. Og samtidig om hvordan nordmenn er blitt noe mer belevne med årene. Fra rasjoneringskort via bag-in-box til naturvin. Alkoholen var et problem i Norge, og Vinmonopolet var et tiltak for å bedre tilstandene, og å lære opp folket til mer ansvarlig nytelse. Spesielt isse tidlige dagene er i sannhet fascinerende historielesning. Alt som fortelles om i boken er riktignok ikke like interessant, men det er jo bare å helle ut og gå videre, for eksempel å minnes det en gang populære konseptet «kunstnervin», langt mer appellerende enn den senere kjendisvin. Det hadde vært ålreit å kunne gå ned i kjelleren å trekke opp en vellagret Weidemann eller Sitter til julemiddagen.

For den som bare digger bilder av og historier om forskjellige former for gamle dager, er det mye å hente i denne serveringen. Man får en eiendommelig form for rus av å se avfotografert hvordan disse flaskene stod utstilt før i tiden, og diverse utvikling innen interiørdesign, arbeidsantrekk og kassa-arbeiderstil. Om så bare tilbake til City Syd i Trondheim på 90-tallet.

Yngre lesere vil kanskje steile over den gammeldagse disken som var dominerende langt inn i vår nåværende tidsalder (Polet på Grünerløkka holdt lengst stand). Om man slet med selvtilliten på grunn av selvpåførte nerver, usikkerhet omkring personlig økonomi, og ikke minst slike ting som kunnskap om druer, årganger, bruksområder og det aller verste: franskuttalen, kunne et besøk på Polet være noe av en påkjenning. Og ikke minst, et fenomen som er overraskende sjeldent i våre dager men som fortsatt dukker opp i enkelte høytider og pandemier: Polkøen. Det mest beleilige var vel filialen i Møllergata, der man ofte var uheldig med mange før en i køen, men der man kunne ta kølapp og sitte på Justisen over gata og kose seg med noen halvlitere i mens, siden man gjennom en spesiell vinkel kunne følge med gjennom vinduet på hvilket nummer det var. En helt egen form for fredagsstemning.

Besøk på Polet har vært en viktig virkemiddel i romaner, filmer og sangtekster. Min favoritt er nok i alkoholiker-memoarene til TV-komiker og A-kjendis Harald Heide Steen jr, som med innlevelse beskriver køen utenfor det gamle Polet på Majorstua før de åpnet for dagen. Der sto alle som trengte en kvart bitter ned i systemet før dagen (og øldrikkingen) kunne ta til for alvor. Flere av dem sikkert kolleger av ham oppe på Marienlyst. Det hører egentlig med til sjeldenhetene å se skikkelig berusede mennesker inne på Polet nå, men de fleste som virkelig trenger noe, later til å kunne få tak i det. Vi har tidligere skrevet om plastposer her i Tidens Ånd, og det er vel få poser som har en rikere aura enn denne. Da den først ble innført, ble det jobbet mye med anonymisering av den. De nøytrale posene gikk på folkemunne under navnet «Fjosepose», oppkalt etter sosialminister Bergfrid Fjose (KrF) som innførte dem. Siden er det blitt eksperimentert noe med farger, men begrepet polpose består. Mange holder seg med egne bærenett til dette formålet, men det er noe eget ved å kjenne presset i fingrene de gangene man har gjort storinnkjøp.

Mitt første virkelige møte med Polet var på den filialen som omsider ble åpnet på tettstedet Gran på Hadeland. Før dette hadde man mange steder i landet vært nødt til å reise langt for å komme på Polet, dette var noe de fleste tok for gitt som en ubeleilig situasjon. Vanlige folk drakk uansett ikke vin, og kjøpesprit fikk man kjøpe på Danskebåten eller noe. Det var underskriftkampanje for og mot pol til Hadeland, husker jeg, eller var det folkeavstemning a la EF/EU-kampen? Jeg husker fortsatt med skam at mine foreldre satte et Nei til Pol-klistremerke bak på Opelen en liten periode. Ikke populært. De var ikke avholds, så jeg har litt problemer med å skjønne hvorfor. Å dele en flaske øl til mørbradbiffen på lørdag var uansett slik norske foreldre flest skeiet ut den gangen.

Jeg var selvfølgelig altfor ung, men hadde smakt noe som het Bordeaux Blanc som jeg klarte å memorere navnet på. Nå var det på tide å stupe inn i det. I en time eller mer sto jeg og en senere kjent gitarist ute ved parkeringsplassen og ventet på om vi skulle oppdage noen vi kjente som kunne kjøpe til oss. Omsider kom en naturvernforkjemper og en filosof, og de gjenkjente det basale behovet i unge menneskers liv. Øyeblikket da de kom ut igjen med en liten burgunderfarget pose, er et av de mest ekstatisk lykkelige i mitt liv. Hvordan den smakte husker jeg fortsatt - ikke særlig avkjølt, korken dyttet ned, på tom mage. Det endte som det måtte.

Så ble enkelte rødvinsmerker memorert, rimelige spanske flasker med forlokkende navn som Rioja og Valdapenas, før sofistikasjonsnivået økte betraktelig etter flytting til hovedstaden med italienske herligheter som Valpolicella. Men at kunnskapsnivået og selvtilliten først inntraff med de selvbetjente polene, er det ingen tvil om. Det var som om verden åpnet seg. Det kulturelle aspektet ved nytelsen ble fundert.

I våre dager med tut og kjør i alle kanaler, vin meg her og vin meg der, det er umulig å åpne en avis uten å se et eller annet profilert vintryne mase om vin som passer til ostepop eller noe, er det nærmest blitt litt harry og Norgesnyrikt å være vin-interessert. En tur på bar eller restauranten på hjørnet er blitt en lidelse om man bare er ute etter «et glass vin» i forbifarten. Men ingen av disse negative følelsene inntreffer på polet. Der finner man roen, ja jeg tar meg i å vandre rundt der og beundre etikettene selv om jeg egentlig ikke skal ha noe, på samme måte som mange graviterer mot bokhandler fordi lokalene får en til å føle seg vel. Alle har vi våre favoritter blant ekspeditørene, og bruker unaturlig mye tid på å tenke på hvordan de er som privatpersoner. Hilser på dem på gata, slår av lengre prater og så videre. Unngår dem når det er best. Grunnen til dette er ikke bare frynsete nerver på grunn av forbruk. Polet er et sted for seriøse interesser, men også et sted man blir tatt seriøst, nesten uansett hva slags idiotiske meldinger man kommer med. Og ingen prøver å lure deg. Ekspeditørene foreslår alltid en lavere prisklasse, og prøver å inngå en dialog. Nå som litteraturen og kulturen går i dass, er det snart bare et besøk på Vinmonopolet igjen som kan få en til å tro at man lever i et sivilisert samfunn.

Essay

Vinmonopolet er 100 år, og historien er samlet i en tjukk coffee table-bok. 

Fra rasjoneringskort via bag-in-box til naturvin 

Apple dominerer smarttelefonmarkedet, Windows dominerer operativsystem, Amazon kjøp og salg av varer, og Intel prosessorer. Facebook har lenge sett at unge bryr seg mindre og mindre om plattformen deres, da de snart utelukkende bruker Snapchat og Tiktok. Derfor har de satset på å sikre seg så stor markedsandel av virtuell og utvidet virkelighet som mulig.

Meta tror denne teknologien kommer til å bli altomfattende. Samtidig som de ønsker å skape et økosystem for virtuelle plattformer, vil de også produsere maskinvaren man trenger for å benytte seg av det.

Det finnes allerede flere typer metavers, og ideen er ikke ny: allerede i 1935 forestilte sci-fi-forfatter Stanley G. Weinbaum en virtuell virkelighet gjennom et par med briller. I dag ser det ut til at visjonen begynner å nærme seg å bli virkelig, da det finnes relativt populære og velfungerende virtuelle møterom som VR Chat og Decentraland.

Grunnene til å møtes på en plattform eid av et av vår tids aller mest kritiserte selskaper, med et brukergrensesnitt som ser ut som et spill fra 2003, der avatarene ikke har ben, virker derfor få. 2022 skulle være metaversets år, men isteden var det kunstig intelligens som ble stående i fokus. Etter et år med Facebooks metavers ser det også ut som det er en stund til plattformen har potensiale til å bli internetts midtpunkt – barnesykdommene er mange og alvorlige.

Men for et år det har vært. Her er et tilbakeblikk.

I oktober 2021 skiftet Facebook navn til Meta. De la alle pengene i VR-kurven, noe som skulle resultere i at selskapet på rekordtid ble det minst verdifulle selskapet av de fem store teknologiselskapene.

Metaverset kunne knapt fått en dårligere start enn med den klønete lanseringsvideoen, der innholdet fikk mindre oppmerksomhet enn den alltid fremmedgjørende væremåten til Mark Zuckerberg.

Facebooks nye satsningsområde gjorde at en Walmart-video fra 2017 begynte å gå viralt på Twitter, der de forestiller seg hvordan det vil være å handle i fremtidens virtuelle virkelighet. Det er kanskje vanskelig å toppe en mer kapitalistisk-dystopisk handleopplevelse enn å handle på Walmart, men det ser ut til å kunne bli verre. Handleturen i videoen virker i hvert fall upraktisk, kjip, glitchy og meningsløs.

At en såpass gammel video så bedre ut enn Metas produkt gjorde ikke salgspitchen deres noe bedre.

I februar ble de ansatte, tidligere referert til som «Facebookers», omdøpt til «

». Noen av dem jobber eksklusivt i VR-universet, og tjener angivelig litt over minstelønn for å gå rundt og påse at alle har det 

Med intervjuet fra juli forsøkte Meta å demonstrere hvordan metaverset kan redefinere et møte mellom to mennesker. Det var imidlertid få som ble imponert av å se Zuckerberg og Tysons avatarer flyte rundt i verdensrommet uten ben mens de påpeker at de nye bildene fra James Webb-teleskopet «really captured people’s imagination Awesome».

Intet selvportrett har hatt såpass mye å si for troverdigheten til et selskap. I august postet Zuckerberg et bilde av sin egen avatar for å skape blest rundt lanseringen av Horizon Worlds i Frankrike og Spania. Hva er nå egentlig det, lurte mange på. Er det noe annet enn Metaverset? Kort fortalt er Horizon Worlds selve plattformen folk skal bruke til å interagere, spille og kjøpe, innenfor Metas metavers.

Og blest ble det. Bildet kunne knapt sett mer stusselig ut, der avatarens evig stive smil presterer å gjøre det tomme 3D-landskapet enda kaldere, der et eiffeltårn står uten mål og mening i bakgrunnen. Prosjektet har kostet milliarder av dollar, men ser ut som hagen til Prinsesse Peach i 

Målet var 500 000 aktive brukere innen slutten av 2022, men plattformen har ikke trukket til seg mer enn 200 000 – mye på grunn av at man må ha et VR-headset fra Meta, som koster mange tusen kroner, for å bruke det. Headsettet forklarer imidlertid ikke hvorfor antallet aktive brukere har sunket siden i vår.

Selfie-mobbingen ble så sterk at Zuckerberg 

 med et innlegg på Instagram, der han skrev at «ehmmm vi kommer snart med oppdateringer og jeg vet at bildet jeg postet var dårlig, det var bare tatt i forbifarten, det skal bli bedre, jeg lover».

Skatteetaten, Brønnøysundregisteret og Sparebank1 kjøper virtuelle tomter

Ta på seg VR-briller for å besøke Sparebank1 og høre på 

 om hvordan de er «fremtidens bank»! Eller hva med å besøke «naustet» til Brønnøysundregisteret bare for å lese et infoskriv om kryptovaluta og å etablere et selskap?

Dette kommer kanskje, eller kanskje ikke, til å skje i Decentraland, en eldre Meta-konkurrent, som skiller seg fra Facebooks virtuelle virkelighet med at eiendommene her ikke er eid av ett selskap, men spredd rundt på forskjellige servere. Her har Sparebank1 lagt igjen nesten en million kroner, der noen av pengene har gått til arkitekter.

Decentraland er verdt 1,3 milliarder dollar, men har per nå et 

EU brukte 4 millioner kroner på å lage «fest»

. Vitaminpillen som lå skjult i syltetøyet var å vise unge mennesker at Politisk Engasjement kan være gøy og kult, mens de labbet rundt på en «tropisk 3D-øy». Her ble historier om EUs utviklingsprogrammer vist på skjermer samtidig som det ble spilt musikk på stranden de dataanimerte figurene kunne danse til.

For et år det har vært. Her er et tilbakeblikk.

Luke 21: Et år i metaverset

Luke 21: Året i metaverset

Hvert kvartal publiserer merkevareindeksen 

 en oversikt over de mest populære motemerkene. I år var det én overraskelse: Diesel har tatt et kvantesprang fra langt nede på listen, til topp ti, der de har klatret seg forbi både Versace og Louis Vuitton.

Samtidig, i Norge: Diesel er ikke å oppdrive lenger. Men det har virkelig vært Diesels år «der ute», som har en direkte sammenheng med at belgiske Glenn Martens tiltrådte som kreativ sjef i 2020. Der var årets fest på moteuka i Milano, med oppblåsbare megadukker som 

 på catwalken. Kylie Jenner, Dua Lipa og Julia Fox har alle har frontet merket på sosiale medier.

Diesel ble startet av Renzo Rosso i 1978, og fikk et gjennombrudd med provokativ og alternativ reklame på 90-tallet. Diesel var jeanskjeden som først manifesterte 90-talls ironien som visuell historieforteller, og skapte et verdensmarked av jeans solgt som smart kulturkommentar. Merket fikk kulturell relevans og gjorde premium jeans en tilgjengelig motekategori for et voksende massemarked.En PR-kampanje skrudd sammen av det lille, svenske byrået Paradiset.

Den aller første reklamen hadde Vendela Kirsebom poserende med mørke jeans i et oppblåsbart bilhjul: med stars and stripes i bakgrunnen, med påskriften «How to tighten your grip» og «How to understand Life on Earth».

Merket ble et globalt fenomen, en business i milliardklassen og gjorde Renzo Rosso til en svært rik mann. Men så kom nedturen. På starten av 2000-tallet gikk de tilsynelatende på tomgang – og 

måtte vike for en mer proper, nedtonet stil – et marked kuppet av blant andre en annen svensk reklamemaker – Acne Jeans. Forsøk på å omsette Diesel fra jeansmerkevare til high-fashion floppet, og merket begynte å stenge kontorer over hele verden.

Men nå er den velkjente D-en tilbake i motebildet, med Martens i front. Fra før har han sakte, men sikkert bygget en trofast skare kredible fans gjennom sjefsdesignjobben hos Y/Projects. Fra mote-insidere til stjerner som Rihanna (som han designet lårhøye Uggs for!): fans av Martens har kultivert en kjærlighet for avant-garde denim og han står blant annet bak noen ikoniske jeans-truser. Perfekt for jobben med andre ord, eksperimentell og kommersiell i skjønn forening.

Og med et lokomotiv som Diesel er Martens perfekt satt opp til å ta merket tilbake til noe som «ikke bare reflekterte popkultur, men drev det» – som Vogue skrev. «Sexy og gøy» – er slik Martens selv beskriver sin seneste kolleksjon for motehuset, at det handler om å være «optimistisk og aktiv» – og «for alle».

– Glenn Martens og Y Projects – ja, selvfølgelig skal han jobbe for Diesel, tenker jeg, sier klesdesigner Anne Karine Thorbjørnsen.

Martens er en slags designernes designer, og en personlig favoritt av moteskaperen.

– Jeg tenker på hvordan han jobber med draperi og folder i nesten alt han gjør, sier hun. At alt blir dratt eller folder seg i boots, topper og skuldre. Vi deler åpenbart fascinasjonen for det.

Hun mener det er samme sensibilitet som synes nå som den gang da. Tiden er inne.

– Jeg vet ikke hvorfor - vi snakker kanskje om et minne av en vibe – det passer bare. Det er noe 90-talls, tidlig 2000, hypertacky, skittent-sexy i stilen som minner om det Diesel jeg husker.

Luke 20: Diesel er tilbake! 

Hvorfor overlater vi oppgaven om å ivareta kulturarven vår til Hollywood? Spørsmålet dukker opp i hodet mitt hver gang jeg ser en amerikansk viking-produksjon ankomme strømmetjenestene, der vikingene er kledd i avanserte 

-klesdrakter, har sidecuts, avanserte fletter, tatoveringer, black metal-sminke, omhyggelig utformede muskler og velfrisert skjegg.

Kort sagt har vikingfilmen for lengst blitt en levende undersjanger, definert av sin forskrudde oppfatning av fortiden. 

-estetikken er ofte minst like nærliggende 

-diktene, der noen av fortellingene også bruker leflingen med fantasyelementer som kreativt verktøy, som Netflix-serien 

 er kanskje det mest suksessrike forsøket på å sette vårt merke på skjerm-vikingtiden, en humorserie der den anakronistiske avstanden mellom oss og dem er brønnen vitsene dras opp fra.

Men et storstilt, norsk drama fra vikingtiden – en satsning på nivå med den årlige filmen om andre verdenskrig – uteblir.

, til tross for sin kvasi-gammeldagse engelskspråklighet, ga oss håp om at en 

 vikingfilm endelig var på vei. En historie med begge føttene plantet i middelalderen, som skulle demonstrere at norrøn mytologi som tas på alvor er rikere på storskjerm enn hipster-vikinger i et superhelt-univers. Regissøren, amerikanske Robert Eggers, har det siste tiåret bemerket seg for sine eksepsjonelt detaljrike og levende historiske dramaer, og er for tilhengere kjent for sin lidenskap for research, der han velvillig dukker ned i så mange obskure primærkilder han får fatt i, før han møysommelig fletter kunnskapen inn i filmens materiale. Hans to foregående filmer, 

, føles av den grunn usedvanlig taktile og troverdige.

. Filmen åpner med en temmelig smakløs dataanimert kameraføring, en teknikk som gjentatte ganger dukker opp og tar deg ut av den historiske perioden Eggers har jobbet så hardt med å forstå. Til tross for all researchen klarte ikke filmen å skille seg ut fra sjangerens hollywoodske terningkast 4-stank (selv om inspirasjonen til Shakespeares 

, som filmen er basert på, opprinnelig er en norrøn karakter og heter Amleth).

Anmeldelsene var delte – The Guardians Peter Bradshaw (Storbritannias Birger Vestmo?) elsket den for dens vold og kaos, mens The New Yorkers Richard Brody kalte den for «en pøl med research og gørr», og skrev at filmen mislykkes i å «formidle noen av de sensoriske aspektene ved verdenen den skildrer». Etter filmens lansering gikk Eggers selv ut i et 

 med The Daily Beast, åpenbart skuffet over sluttresultatet. Angivelig hadde han såpass liten kontroll over post-produksjon og filmens sisteklipp, at han har måttet revurdere hvordan han fremover kan ivareta kunstnerisk integritet i et studiosystem. Nå er han i gang med en remake av 

Norsk filmbransje har lenge utnyttet kulturelle særegenheter for å markere seg på filmmarkedet. Bare se til 

. Derfor burde det også være i NFIs økonomiske interesse å utvikle et krigsdrama satt til vikingtiden for kinolerretet, en engasjerende storfilm som streber etter realisme og tar periodens kulturelle betydning på alvor. Hullet i markedet ser i alle fall fortsatt ut til å være der.

2022 var året vi ble snytt for den troverdige, oppslukende vikingfilmen vi har lengtet etter. 

Luke 19: Drømmen om den definitive vikingfilmen som brast

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss. Snart vil vi begynne å ta betalt for innholdet vårt, og vi starter med et introduksjonstilbud på 990 kroner i året. Det tilsvarer 82 kroner i måneden. Det fantes en tid da øl på byen kostet det samme! 

Saker ingen andre publiserer, kulturkritikk (også den hensynsfulle slakten!), intervjuer som går i dybden, litterære reportasjer, trendfølsomme kulturanalyser, sjangeroverskridelser, lange essays og korte bemerkninger om det som er i tiden. Du får også ukentlige nyhetsbrev der vi tar stilling til ukas viktigste begivenheter og får utløp generelt, i tillegg til invitasjoner til en rekke arrangementer, som konserter, debatter, filmvisninger, salonger og fester.

Lanseringsjournalistikk, klikkagn, raserifeller, anmeldelser som tar form av anbefalinger, «Norges 100 mektigste kulturpersonligheter», lettvinte analyser, knekkprosa, oppskriftspreget duplo-journalistikk. 

Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier? 

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske, sier Louise Vesth, produsenten til Lars von Trier gjennom 12 år. 

NRK-scenen er et symptom på livemusikkens død

Hvorfor kan ikke for en gangs skyld musikk være musikk. Hvis folk skal få et tett forhold til musikkopplevelsen igjen, og komme seg ut på konsert før hele systemet raser sammen, trenger vi alle mann til pumpene. Vi må vise hvordan det egentlig er. Jeg ønsker et NRK som rapporterer fra virkeligheten, som er på konserter og klubber landet over, som har lengre intervjuer, som er med i studio og studerer prosess og diskuterer musikktekniske og sosiologiske aspekter ved artister som på forskjellig vis setter sitt avtrykk på verden nå. Og, ikke minst, som presenterer og dokumenterer lokale, kan hende små, men eksplosive miljøer som skaper essensielle menneskemøter og stor musikalsk kunst her og nå. Gjør det neste gang, a! Jeg kan ikke tenke meg noen bedre utnyttelse av lisenspengene enn det.

Hvor langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum?

Så langt kommer en flaske rødbetejuice seg på et norsk museum

. Med en bul i jakka, et veldig tilgjengelig pressekort og med samme følelse som når man passerer sikkerhetssjekken på en flyplass – bare at med ulovlige substanser i bagasjen, og all den mistroiskheten sånt noe fører til. Hadde ikke billettøren blikket festet på på bulen gjennom hele møtet??

Ingenting å bekymre seg for (bortsett fra for kunsten!), viser det seg, idet vi glatt passerer de som kontrollerer billett, og dernest de to i garderoben, som smiler kort, men som ikke viser tegn til å ville ta fra oss jakken (med bulen). Vi fortsetter inn, eller opp alle rulletrappene, opp til det aller helligste.

Kippers og Kapers på restaurant Null Null: – Mer 

Restaurant Null Null er nok et bidrag til den stadig voksende porteføljen til Flott Gjort. Dette er utelivsgründerne som «skaper fremtidens møteplasser» ved å teppebombe Oslo med konseptsteder – Rent Mel, Becco, Vin Vin, Trekanten – steder med det til felles at de serverer nøye planlagt sjel på boks: «møteplassene» er så utstudert og ferdigeltede at det sjelden er rom for at en egen, utemmet aura kan oppstå mellom veggene.

– Jeg kan ikke se for meg at Null Null kommer til å fylles av liv og røre, sa Kippers, og skulte mot strålanternene og vasene fylt med spaghetti. 

Restaurant Null Null: – Mer «kokketering» enn kokkelering 

Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt 

Å ta kunstneren på alvor er å slutte å umyndiggjøre henne med alle mulige hensyn i frykt for at hun skal gå i stykker. Hadde man ikke brydd seg om kunsten hennes, hadde man ikke giddet å bruke tid og krefter på å la den virke inn. Leseren og kunstneren må ha tillit til at kritikeren har omtanke i aller første ledd. Kritikeren må få lov til å bli begeistret, henrykt, oppgitt, kvalm og rasende. Dette er innlevelsen, som er den virkelige kjærlighetserklæringen, ikke analysen. 

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott

– Det er en indre motsetning i skrivingen din, føles det som, mellom entusiasmen og inderligheten på den ene siden, og ironien og karikaturen på den andre. Er det en reell motsetning når du skriver?

– Nei, jeg er 100 prosent ironisk hele tiden. Haha. Nei, det er helt sant, det er gjennomgående i det meste jeg gjør, både litterært og personlig. Det er en balanse det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal oppnå. Jeg kan fort bli lei av ren sarkasme, selv om det også kan være befriende. Men det må også lodde dypere, og komme i kontakt med noe … varmere, som er eksistensielt avgjørende på en eller annen måte. I et essay skriver jeg at jeg-formen er vanskelig fordi det ligger sentimentalitet og nostalgi og lurer bak hvert et hjørne. Det er et eller annet med intimiteten i jeg-formen som jeg kan reagere på med en kraftig allergi, når jeg leser en sånn fluffy fortellerstemme som er tett innpå øret ditt, da får jeg noia. Den danske poeten Mette Moestrup har sagt en gang at hvis du har et veldig varmt materiale, så hjelper det å bruke en kald metode. Og hvis du har et kaldt materiale, så hjelper det å bruke en varm metode. For meg gir det veldig mening.

– Ofte når man leser ting du har skrevet er det ikke så vanskelig å gjenkjenne at det er deg. Er det bra eller dårlig?

– Jeg er litt usikker. Jeg kan jo bli irritert på min egen metode og prøve å komme meg ut av den. Men så hanker den meg inn igjen. Så jeg må nok bare godta at jeg er prisgitt min egen personlighet. Jeg tror det jeg alltid kommer fram til når jeg er i sånne selvkritiske faser, som man jo er i noen ganger i lenger perioder av gangen, eller jeg da, for å bytte subjekt i den setningen, er vel egentlig bare at jeg må skrive det jeg kan. Det pleier min kollega Gunnar Wærness å si: Du må skrive den boka du kan skrive, ikke den du vil skrive. Jeg har prøvd mange ganger å skrive på en annen måte, men det blir alltid dårlig. Det verste var da jeg prøvde å skrive som Tua Forsström. I seks år stanga jeg i veggen. Helt til jeg forstod at jeg jo ikke er Tua Forsström. Så da godtok jeg at jeg må skrive prosa. Man kan jo håpe at det skal komme et kometnedslag i min egen hjerne, og at jeg blir transformert til Sigrid Undset eller noe sånt, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott 

Bli Tidens ånd-abonnent 

Bli Tidens ånd-abonnent! 

Luke 18 er en hyllest til en av musikerne som i det stille har gjort 2022 til 

Grim Pil, fra Kattem, der hvor sørlige Trondheim glir over i bygd, kornåkre og rasfare (og grenselandet mot Melhus), har i løpet av året sluppet utsøkt ettertenksom rapmusikk i tre bolker, fordelt på utgivelsene 

Da Grim Pil i november dukket opp som gjest, med både vers- og refrengansvar, på Jaa9 & OnklPs «Undergrunn King», og selvsikkert rappe-sang at «Folk her si æ e undergrunn king», satte han ord på det som allerede da var en kjensgjerning. Mens de store festivalene og mediehusene hadde vært opptatt med å skjenke oppmerksomhet i form av stjerneskudd- og nykommer-priser til dem, og bare dem, som har vært med lenge nok til å bevise at de ikke kommer til å fakke opp, hadde Grim Pil, under manges radar, hatt et råsterkt 2022.

Låt-tittelen «Undergrunn King» er for øvrig et tydelig nikk til 

alias UGK, 90- og 00-talls rapgruppen som dukket opp i denne ukens 

I 2022 begynte alt også å henge sammen i Grim Pils musikk. Den er smidd over en stadig mer stilsikker mørk, seig, tåkete, og ikke akkurat oppløftende lest. Framført på trondheimsdialekt, og såkalt marinert i soniske effekter, rapper han om å være fylt av mørket og dets grublerier, men også om å ha funnet en slags nøkkel, en vri på det utpreget 

, som fungerer for ham ikke bare musikalsk, men også psykisk.

I høst ble Grim Pil noe overraskende tema i skravle-podkasten 

, med Morten Ramm, Ole Soo og Martin Sleipnes. Sistnevnte fortalte at han gledet seg til å gå på Grim Pil-konsert 

noe de andre lo av og syntes var teit. Egentlig sier dette en god del. For ja, Grim Pil lager alene-musikk. Musikk for hodetelefoner og grubleri, vag depresjon og angst. Han er gjennomgående introvert i både 

i tekst. Han har sluppet to musikkvideoer i år, men er bare på skjermen i 

Før, æ hadd nå issues, æ va sleepwalking
Si æ våkna opp i svime i fra min tåke
Si æ åpen om min story og æ bleed loving
Og alle som har ting å si e plutselig blitt stum
Når dem møte mæ og innser at min energi e mitt våpen
(Grim Pil - «Karaoke»)

Det er ikke første gang Grim Pil, eller Alexander Sagmyr som han heter i andre sammenhenger, har forsøkt seg på en rap-karriere. For rundt ti år siden kalte han seg Essay, rappet på engelsk, og lagde pop-rap i støpeskjeen til rappere som Drake og Mac Miller. Låten «Bottle of JD for the Walk Home» fra EP-en 

-låta, og har ingenting av den stedbundne særegenheten som kjennetegner nesten all veldig god rap-musikk, nå også Grim Pils.

Dem villa te Dubai, æ e posted opp i Selbu
Inni mæ e torden, æ føle mæ som værgud

Det som måtte til: flytte på bygda (Selbu, utenfor Trondheim), slette sosiale medier, og sakte men sikkert modne, både musikalsk og som menneske i løpet av en slags Zarathustra-aktig selv-isolasjon. Det lokale fotballaget i 6. divisjon var eneste faste sosiale holdepunkt, i tillegg til sønnen og kona (senere eks-kona). I et intervju med gatemagasinet Sorgenfri fortalte han om alt dette. «Jeg tok ansvar og stakk», 

 til journalist Kari Kristensen. Etter ett år på bygda, eller 

 i et intervju med Tommy Tees National Rap Show i februar, begynte han å rappe på trøndersk.

Da han kom tilbake var det altså som Grim Pil. De første utgivelsene, 

2020-21), fungerte som oppvarming, både for artist og lytterskare. Først med årets tre utgivelser har pilen truffet blink idet Grim Pils idiosynkratiske tekstunivers har konsolidert seg, samtidig som anerkjente produsenter som 

 totalt fantastisk (og tidsriktig) ut – noe trøndersk rap ikke har vært bortskjemt med oppgjennom. Med noen få, klare 

Og snart er det 2023. Da har Grim Pil lovet plate.

– Jeg har jobbet med mitt debutalbum parallelt med de 3 mixtapes som ble lagd i år – og disse er å betrakte som promo til albumet som kommer i mai '23. Første singel kommer i slutten av januar, og er produsert av Heffy Beluga.

… og det er bare et frampek til hva som skal komme. 

Luke 18: 2022 ble Grim Pils år

Luke 18: Grim Pils år

Hva er det med den basslinja? Den enkle og evig perfekte basslinja, som bare kan gå og gå og gå, og som i 35 år har fått de beste rapperne til å levere sitt ytterste. Dennis Edwards’ 

 er åpenbart en perfekt, funky rnb-låt helt på egen hånd. Den fremkaller bilde av en strand, en takterasse, en paraply-drink, på den måten bare myk og avslepen 80-tallsmusikk kan. Et kor som korer, en lett synth, og den ikoniske basslinja, som bærer alt, bærer hva det skal være, så lenge man orker, til solen går ned, alle drinkene er drukket, og dansegulvet er tømt.

«Someone to count on in a world ever changing», er det første den tidligere Temptations-vokalisten synger. Og det er også nettopp det låta hans har gjort i hiphop-historien.

Du har selvfølgelig den første og aller mest ikoniske, Eric B. & Rakims 

(1987), som fortsatt er uovertruffen, men hvor de Ashley's Roachclip-samplede trommene er vel så viktige, og hvor basslinja faktisk uteblir i siste halvdel av låta; et løft fikk «Don’t Look Any Further»-samplet med den langt mer dansbare 

«Seven Minutes of Madness»-remixen til Coldcut

I 1996 er det Biggie og 2pacs tur. Det er kanskje her tradisjonen for å sample «Don’t Look Any Further» oppstår. På 

 lar Biggie de andre i Junior Mafia rappe først, før han tar over på slutten, og viser at han er verdens beste, midt mellom to perfekte album.

Men der både Rakim og Biggie rapper over samplet i den samme avslappede ånden og atmosfæren som innhyller Edwards-originalen, kommer 2Pac noen måneder etter Biggie og er

. Man kan si hva man vil om 2Pacs foraktfulle skryting av å ha ligget med Faith Evans, kona til Biggie, men det er også lett å argumentere for at få rappere noen gang har hørtes mer fulle av liv og inspirasjon enn 2Pac på «Hit ‘Em Up». Og selv om hevngjerrighet og paranoia antakeligvis er olympiske drivkrefter, så tør jeg påstå at Dennis Edwards-basslinja er enda større.

Det er også åpenbart på de to fremste eksemplene fra 00-tallet: Nas’ 

. Nas er ute i samme ærend som 2Pac: Han skal ta liv av sin tids konge av New York, Jay-Z, og med Coldcut-remixen av «Paid in Full» som utgangspunkt rapper han bedre enn han har gjort både før og siden. Z-Ro derimot, en Texas-rapper som ellers ofte rappesynger over neddopede Screw-beats, er først og fremst ute etter å vise fram at han kan rappe, og basslinja løfter ham til høyder han aldri ellers har vært i nærheten av.

Vi har hoppet over enda flere av de beste rapperne noensinne (

) på veien til dette poenget: Basslinja fra «Don’t Look Any Further» er en av rappens mest sentrale og definerende svennestykker, en evig inspirasjonskilde som gjør prinser til konger. Og vi er ikke ferdig.

For i sommer ble ballen plukket opp igjen, i en av de siste årenes mest originale hiphop-byer, Detroit, Michigan. Peezy har holdt det gående i mange år allerede, som en del av Team Eastside, og som et mer tilbakelent alternativ til den nye Michigan-rappens mer energiske foregangsmenn som Rio Da Yung OG og Sada Baby. Han har aldri virket som om han skal opp og nikke med de store. Men med årets 

 fikk han, med hjelp av basslinja over alle basslinjer, plutselig en hit. Peezys bruk av Edwards-låta er mer tro til originalen enn noen har vært siden Junior Mafia, og sampler både bass, synth og vokal, men med tidsriktige, travle Michigan-trommer. Rappingen til Peezy er også tidsriktig off-beat, som om han har litt dårlig tid, men samtidig er det som om den uanfektede stilen plukker opp tråden fra Rakim.

Om «2 Million Up» blir stående som en klassiker i rekken etter de aller største, gjenstår å se. Men i en tid der hiphopen synes mer fragmentert og (med rette!) uærbødig overfor konvensjoner og tradisjoner enn noensinne, er det likevel betryggende å registrere at arven etter Dennis Edwards og Eric B og Rakim fortsatt lever. Det er godt å ha noe å stole på.

Noen linjer om en av rappens mest sentrale og definerende svennestykker, basslinja som gjør prinser til konger. 

Luke 17: Den ikoniske basslinja

Luke 17: Basslinja over alle basslinjer

Taktekkeren var på et hustak da de fremmede kom til syne på ørkensletten. Han klatret ned stigen og gikk til byporten, der portvakten stod på post. Kvinnen på elefanten lignet en rømt prinsesse, mannen på bakken lignet tjeneren hennes.

Saltstøttens sønn

Vi slipper ikke inn hvem som helst, sa portvakten.

Mannen hjalp kvinnen ned fra elefanten og sa:

Og alle som ikke er spedalske, sa mannen.

Vi trenger bare et sted å sove. Vi drar videre ved daggry.

Om jeg er frisk, er min kone frisk, sa mannen, men portvakten sa ikke mer.

De to kledde av seg. Kvinnens maget bulet på den ellers magre kroppen.

Portvakten gransket hender og føtter, nese og svelg.

Til Marmorbyen i fjellene, sa mannen og trakk på seg kjortelen.

Dere skal få slippe inn, men hold beistet deres borte fra brønnen vår.

Elefanten var like medtatt som de fremmede. Kvinnen la snabelen om halsen som et sjal og gikk inn byporten.

Hun så på taktekkeren med sjøgrønne øyne.

Portvakten ledet de fremmede gjennom hovedgaten, og taktekkeren fulgte etter. Menn, kvinner og barn kom fra gater og smug, bærende på brød og vann og håndklær. Skredderen og sønnen hans dro to sortglinsende hingster etter bisselet.

Smeden stod ved Jernsengen og ønsket gjestene velkommen.

Mannen takket og tok opp en mynt, men smeden viftet den bort.

Jordens grøde, sa smeden. Men vær ikke redde. En seng skal dere få.

En gammel dame med tunge øyelokk satte frem brød og vann. Mannen og kvinnen bukket og neiet, brøt brødet og drakk vannet.

Dere får kanskje ikke så ofte besøk her? sa kvinnen.

Nei, sa den gamle. Hver gang er en liten begivenhet for oss.

To tvillingsøstre kom med våte kluter, som de la på de fremmedes panner. Den ene knelte ved kvinnen og rørte ved sandalene hennes. Hva gjør du? sa kvinnen.

Dere er våre gjester, sa tvillingen. Så tok hun av sandalene og begynte å vaske kvinnens føtter.

Den andre tvillingen tok hånd om mannens føtter.

Etterpå knelte smeden ved kvinnen, la en stor neve på magen hennes og sa:

Jeg husker da mor skulle føde, begynte smeden. Far og jeg ventet utenfor huset mens mor lå og skrek. I timevis skrek hun, som om noen brente henne levende. Det ble kveld og natt og morgen. Nabokoner kom og gikk. Først på ettermiddagen ble det stille. Far ba meg bli stående. Og jeg stod, mens han gikk inn. Jeg ventet og ventet. Og så kom far ut i døråpningen med øynene fulle av tårer. Var det en gutt? spurte jeg. Nei, sa far. Var det en jente? spurte jeg. Nei, sa far. Og bak ham var det helt stille. Jeg var sikker på at mor hadde båret frem noe dødt.

Og vet du hva jeg hørte da? Gråt. Barneskrik. Ikke ett skrik, men to. Tvillinger. Og mor levde, hun også.

Smeden strøk kvinnen gjennom håret og sa:

Du må være utslitt. Du trenger hvile. Barnet skal vokse, og du skal lage melk. Er du mett? Ja, svarte kvinnen.

Alle artikler

Luke 22: Gisle Selnes: – Jeg er definitivt ingen profet