«– Har du forresten hørt «The Runners Four»? spør Jan Olav.
– Ja, fy faen, seier Kristian.
– Bra ja?
– Fantastisk.
– Berre måten dei brukar kontrastar på, seier Jan Olav, seier det med glød og begeistring.»

Dialogen om Deerhoof, hentet fra Carl Frode Tillers

, utvikler seg som de vanligvis gjør i bøkene hans. Passiv-aggressiviteten vokser og vokser, og til slutt eksploderer det.

«Dyret er aldri langt unna». Slik beskrev forfatteren det amerikanske bandet i et 

 på bloggen til Flamme Forlag. Videre sammenlignet han den kontrasterende siden av musikken – «det snille og stillferdige og nakne og enkle som plutselig eksploderer i rasende fuzzgitarer og energisk og aggressivt trommespill» – med en annen karakter fra samme bok: det ustabile bygdedyret Tom Roger.

Men Deerhoof er ikke et av de kompliserte rockebandene som fremstår vulgære og påtrengende i sine sprikende referanser, fiendtlige lydbilde og musikalske gymnastikk. Deerhoof er et snilt band. De elsker lyd, de elsker å sette den sammen på nye måter og de vil dele gleden med deg. Det som startet som støyete rock krydret med tull, forandret seg dermed utover 2000-tallet til et mer og mer særegent sound. Lekenheten ble selve kjernen.

– Uforutsigbarheten gjør at Deerhoof alltid høres ferske ut, sier originalmedlem og trommis Greg Saunier.

 Pitchfork om Deerhoof i 2005. Samtidig begynte det å bli en selvfølge å nevne dem i samtaler om innovative og virtuose band i rockesjangerens snodige hjørner. Selv om Deerhoof ennå haler og drar hverandre i ulike retninger, kan publikum alltid regne med frenetiske stil- og temposkifter, samspill i verdensklasse, selvironi og humor.

I september inntok de Trondheim, Bergen og Oslo.

– Kanskje Deerhoofs musikk alltid har hatt en fragmentarisk side ved seg, men sangene på et av de siste albumene «flyter» faktisk ikke i det hele tatt. Future Teenage Cave Artists høres ut som små biter av ideer som noen har funnet i søpla, sier Saunier til Tidens ånd etter lydsjekken på Blå.

Inspirasjonen til albumet kom fra egne spådommer om undergang i møte med koronapandemien. «Dett var dett», tenkte Saunier, og forestilte seg («helt på ekte») at viruset var kommet for å bli. Nå skulle Deerhoof bli som The Beatles da de gikk i gang med

Albumet forestiller musikken til en post-apokalyptisk generasjon som lever i huler, på leting etter biter av «død kultur» de kan sette sammen til musikk. På samme måte prøver bandmedlemmene selv å gjøre «arkeologiske utgravinger» i hverandre.

– Vi er ikke i nærheten av å forstå hverandre. Det er veldig forvirrende.

Saunier forklarer, mens han hyppig tar seg i ansikt og hår, at resten av bandet ofte reagerer med full forvirring når de presenterer nye ideer for hverandre.

– «Hva? Hvilken toneart er dette i? Hvor er beaten?» Det er derfor musikken vår fortsatt låter som nye nytt. Vi er fortsatt nybegynnere med hverandre.

Deerhoof har siden oppstarten i 1994 gjort det aller meste på egen hånd, også den visuelle DIY-profilen som så mange etterkommere har ønsket å etterligne. Det er en selvfølge at albumene spilles inn og produseres av dem selv.

Gjør det selv-filosofien ga også utslag i 2016 da de varmet opp for Red Hot Chili Peppers under en rekke arena-konserter. Mens Flea og gjengen, ifølge Saunier, fløy privatfly, etterfulgt av en konvoi med 5 trailere og 13 turnébusser, fulgte Deerhoof etter i en mini-van.

– Deerhoof hadde sin første øving samme dag som Kurt Cobain begikk selvmord. Vi var fylt med inspirasjon fra grunge og Nirvana, men også alt Nirvana kunne være en nøkkel til å oppdage, som Velvet Underground og The Stooges – band som var viktige for ideen om «indie».

Indie, ja. «Indie som begrep må dø», stod det i septemberutgaven av musikkmagasinet Gaffa. Illustrasjonsbildet viste en gravplass, der sjangeren, sammen med tidligere omdiskuterte og utdaterte musikksjangere, prydet gravsteinene. Roots, world music, urban, indie. Begrepet, som før beskrev en måte å lage, spille inn og utgi musikk på uavhengig av de store plateselskapene, er blitt redusert til en estetikk og et markedsføringstriks, hevder Gaffa i lederen. De sverger på aldri å bruke sjangerbegrepet igjen.

Men den originale betydningen av «indie» er ekte og fortsatt viktig, mener Saunier.

– Jeg tror fortsatt på indie-kulturen, og Deerhoof lever den jo. Men jeg tror snart ikke man har noe valg. Det handler ikke om å slå en G-akkord og ha en bestemt romklang på skarptrommen.

Saunier er enig i Gaffas observasjon om at sjangerbegrepet er utvannet, men er uenig i at begrepet bør skrotes. For ham representerer det et ideal, en levemåte – og snart en nødvendighet.

– Jeg tror alle blir tvunget til å være «indie» ganske snart, og jeg tror derfor enkelte nordmenn bør ta tilbake begrepet. Vi blir nødt til å gro våre egne grønnsaker, lære oss hvordan å fikse en brukket arm, en ødelagt bil, en ødelagt komfyr, hvordan å tenne et bål og vite forskjellen på giftig og spiselig sopp. Dette kommer til å bli virkeligheten snart. Enten på grunn av klimakatastrofe, eller atomkrig.

Saunier tror nettopp uavhengigheten er nøkkelen til at de kontinuerlig har kunnet fornye seg selv.

– På den måten er to av mine to favorittartister rake motsetninger. Den ene er Rolling Stones, som kanskje prøvde å forandre seg noen ganger, men ikke fikk lov av fansen. Hvis de får en ny produsent har han alltid lyst til å få hans album til å høres ut som Exile On Main St., så de tvinger dem igjen til å høres gamle ut. Det er en rar ironi, jo hardere de prøver noe nytt, jo eldre høres de ut.

Den andre favoritten er den russiske komponisten Igor Stravinskij.

– Stravinskij lagde alltid noe nytt. Eller, kanskje ikke alltid, men hver gang han merket han begynte å sitte fast i en vane gjorde han en radikal forandring, som da han mot slutten begynte med tolvtonemusikk. Det er selvfølgelig drømmen min.

Stravinskij døde i 1971, da rare høymodernistiske konsepter som konkret musikk, minimalisme, serialisme og klangflater begynte å bli etablerte begreper i klassisk musikk. Hvorfor utviklingen i vestlig orkestermusikk – som i hundrevis av år var en relevant arena for kunstneriske nyvinninger – stagnerte etter dette, synes ikke Saunier er noe stort mysterium.

– Det var fordi Reagan og Thatcher kom til makten, og satte i gang den nyliberale tidsperioden. Ødeleggelsene gikk også utover den klassiske musikktradisjonen.

Vestlig kunst fra etterkrigstiden forteller om en tid med en nyvunnen tro på mennesket og fremtiden: teknologi, globalisme, individualisme, utforskning av verdensrommet, og utryddelse av sykdom og sult. Isteden, sier Saunier, «gikk alle pengene inn i finans». I dag er det tech-predikanter som taler høyest om grandiose fremtidsvisjoner, men med en helt annen agenda: å realisere pubertale sci-fi-drømmer som drone-leveranser, virtuell virkelighet og romferd-turisme.

– Grunnen til at modernisme, avant-garde og eksperimentalisme blomstret på 50- og 60-tallet var fordi staten ga penger til kunsten. CIA støttet kunstnere som Jackson Pollock, noe som er vanskelig å tro hvis du som meg vokste opp under Reagan. Målet var å promotere en ideologi som fremmet individet og den unike tanken, sier Saunier.

– Jeg er ingen fan av CIA, men jeg tror begynnelsen av denne perioden, som jeg tror går mot slutten fordi den kommer til å utrydde oss hvis vi ikke endrer system, begynte med at de fjernet støtten til kunsten. Alt må gi mening kommersielt.

– Har ikke dette alltid vært en kamp kunstnere har kjempet, mot samfunnets fordømmelse av uttrykk som skiller seg ut?

– Tja, nei. Kapitalismen er en relativt ny ideologi, og kunst har ikke alltid trengt å være kommersielt suksessrik for å være levedyktig. Hvem vet hvordan folkemusikken hørtes ut? Hvem vet hvordan innfødte amerikaneres musikk låt før europeerne kom? En ting er i alle fall sikkert: den trengte ikke å vinne på et marked. Vi vet det ikke var statlig press på folk for å slutte å komponere musikk som var for rart.

– Deerhoof er jo frie i stilen, er dere støttet av CIA, dere også?

– Det eneste kunstig intelligens gjør er å etterligne fortiden

fra 2016 blir den japanske animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki 

 en videodemonstrasjon av fire 3D-zombier, som ved hjelp av maskinlæring lærer seg å bevege seg. Representantene fra selskapet vil overbevise ham om at kunstig intelligens har potensiale til å fremstille animasjoner hittil uoppnåelige for kunstnere.

Miyazaki liker ikke det han ser. Studio Ghibli-grunnleggeren sier at det er uaktuelt for ham å bruke teknologien i sitt eget arbeid, og kaller animasjonen «en fornærmelse mot livet selv». Når en av mennene bak zombie-animasjonen sier at han ønsker å lage en maskin som kan tegne som mennesker, er Miyazakis reaksjon kontant: «Jeg føler vi nærmer oss endetiden», sier han til seg selv. «Vi mennesker begynner å miste troen på oss selv».

– Tenk, hvis du er Miyazaki, og har laget noe så dypt og vakkert, og hører noen si at de vil lage en maskin som tegner som ham! Med det fjerner du alt det som gjør filmer som Totoro vakre. Miyazaki tenkte på å redde skogen og den menneskelige art. Filmene hans handler om sorg og familier som sliter. Men neida, noen vil heller lage maskiner som kan etterligne disse tingene. Det er smertefullt.

– Norske Pom Poko er oppkalt etter en av filmene hans, faktisk, og er for øvrig inspirert av Deerhoof.

– Jaja, jeg har hørt på dem og er selv fan.

 med førstepremien i en konkurranse for digital kunst under Colorado State Fair i august, er ikke AI-kunsten som får mest oppmerksomhet på Twitter spesielt imponerende – «realistiske» anime-kvinner med 

Saunier mener AI-misjonærene er lurt trill rundt av bransjens salgstriks.

– AI blir solgt som en innovasjon, selv om det helt eksplisitt er det motsatte. Det eneste kunstig intelligens gjør er å etterligne fortiden. Resultatet er bare en blanding av stereotypier, sanket sammen av en nørd på en fabrikk, sier han, og kaller situasjonen for en «catch-22».

– Fyren i tech-selskapet vil selge programmet sitt, så han prøver å gjøre det enkelt for kunden å lage musikk de kjenner igjen. Men da har ikke kunden noe annet valg enn å lage musikk som høres ut som gammel musikk, selv om kunden til og med har et ønske om å lage noe nytt. Så de forsterker hverandres konservatisme.

Intervju

– AI blir solgt som en innovasjon, selv om det helt eksplisitt er det motsatte

Menneskets bølger 

Om det var noen som helst andre enn Jan Kjærstad som hadde publisert en lang, personlig tekst om hvor glad han er i blyanten han skriver med, og den særegne kvaliteten på papiret han som regel skriver på med den, hadde nok manuskriptet havnet i en krøll i papirkurven under lesning. Makan til nostalgisk vrøvl! Men Kjærstad er tilgitt, han er tross alt blant de mest moderne og modernitetsorienterte forfatterne vi har her i landet, især i sin aldersklasse, men egentlig uavhengig av det også. Når han beskriver og forklarer inngående om sin metode og sine skriveredskaper, når og hvordan de brukes, spesielt dette med at notater til hans egne romaner gjerne kan fylles i margen i de mange bøkene av andre han sitter og leser (omtrent en roman om dagen?), kommer også vi i kontakt med hans skaper-jeg, og hvordan hans leser-jeg er en del av dette. Det er inspirerende lesning. Vi leser jo om hans lesing for selv å kunne lese annerledes.

Han var vel uansett den første norske forfatteren som tok i bruk EDB og moderne hjelpemidler, og har hatt et stadig våkent øye for teknologi og den litterære avantgarden som er beundringsverdig. Plukk opp et eksemplar av Vinduet fra hans redaktørtid på midten av 1980-tallet og prøv å lese det som en dagsavis på bussen eller kafé. Du havner inn i en fascinerende tidsfølelse. I sommer gjorde jeg noe liknende da jeg fant et pent eksemplar av hans debutsamling 

 (1980) i en av disse røde lesekioskene, og begynte å lese der og da på fortauet, i stedet for i avisen jeg hadde tatt med meg for å lese til takeaway-kaffen.

Jan Kjærstad er et underlig fenomen. Han er i den merkelige situasjon at han nok er en langt større forfatterkjendis, altså kjent for å være forfatter, enn han er 

-trilogien nå (1999). Likevel kan Kjærstad kalles en av landets viktigste forfattere og litterære vesener, man merker at han har fingeren på denne mye omtalte pulsen. Han er opptatt av Romanens Plass i samfunnet. Men han evner også å se realitetene i hvitøyet mer enn å være opptatt av ønsketenkning på dens vegne.

Hans først nølende, så helhjertede inntreden på Facebook har vært til stor berikelse av feeden den opptrer i, med pregnante og smarte oppdateringer om egen og andres litteratur, og ringvirkningene av dem, store som små. Vi vet alle hvor mye dritt man må lide seg gjennom daglig der ute, så Kjærstads oppdateringer virker faktisk helbredende.

Det var på tide med en ny essaysamling nå, og med 

 ser vi en fin personlig vending, kanskje noe inspirert av dette daglige møtet med sine lesere, og interaksjon med dem? Midtveis er det endog noen små taler han har holdt for sine forfatterkolleger på noen sommerseminarer i forlagshagen, og andre avisinnlegg. Et meget enkelt råd om at det hjelper å ha en god historie og fortelle den, gir mening. Dette er interessant lesning, men føles også som sideutfyllende transportetapper mellom de to lange og nyskrevne essayene som innleder og avslutter boken. 

Det frodige sluttessayet om blyanter, fyllepenner, skrivemaskiner og notatbøker får en til å minnes hvordan skriving er en slags fysisk manifestasjon av tenkning. Men det som virkelig gjør denne boken verdt tiden, er en tekst som nesten kunne vært en bokutgivelse i seg selv.

Tittel-essayet «Menneskets bølger» er en svært medrivende lesning av Virginia Woolfs eksperimentelle romanklassiker 

 fra 1931, og samtidig en biografi over Kjærstads historie med boken, og hvordan den har forandret karakter for ham gjennom de fem gangene han har lest den i løpet av sitt skrivende og lesende liv. Det er historien om forholdet til en historie, og hvordan innsikt om den, om oppbygning, synsvinkler og figurdanelse i den, men også ny kunnskap om Woolfs liv, direkte har preget Kjærstads egne romaner også. Det er faktisk svært spennende å følge med på hvordan forståelsen hans av boken utvikler seg med årene, og hvordan mennesker og hendelser og syntaksen om dem kan beskrives med bølger og strøm som definerende metaforer.

Kjærstad har en litt kokett innledning til denne essaysamlingen, der han liksom unnskylder seg for å gi det ut og hinter om at verden nok ikke venter på disse tekstene, men at det kan være interessant som et tillegg for den som leser romanene hans. Jeg vil snarere si at han i sine mest inspirerte øyeblikk her gjør akkurat det jeg ønsker av ham som forfatter.

Kritikk

Fartein Rudjord (Aschehoug)

Jan Kjærstad er opptatt av Romanens Plass i samfunnet, men han evner også å se realitetene i hvitøyet mer enn å være opptatt av ønsketenkning på dens vegne, skriver Audun Vinger. 


– Jan Kjærstad er et underlig fenomen

– Jan Kjærstad er et underlig fenomen

Archivio #2 La Grande Baldoria 

Om du blir bekymret over nyheter om atter nye fremganger for høyrepopulistiske politikere etter Giorgia Melonis valgseier i Italia, og et jevnt forfall når det gjelder landets popkulturelle aura og sofistikasjon, går det an å drømme seg tilbake til tidene da Italia var mer kosmisk anlagt, gjennom å lese fanzinen La Grande Baldoria utgitt av Gabber Eleganza. Dette er en italiensk blogg om rave-kultur, som senere har utviklet seg til å bli et slags minisenter for research og et forlagshus som utgir mixtapes, små pamfletter, bøker, t-skjorter og annet løsøre som på forskjellig vis kan utforske de soniske, estetiske og kulturelle ringvirkningene og effektene av forskjellige sosiale kulter med utspring i dansemusikk. Deres motto er selvforklarende: Hardcore will never die, but you will.

Kulturelle analyser av dansgulvkultur er et forlagsfelt i vekst, skal man dømme etter antall utgivelser om houseklubber og flyer-estetikk som har havnet inn i hyllene i senere tid. Får man den nødvendige avstanden til hendelsene, åpenbarer historiske kvaliteter seg og den kulturelle betydningen sveller raskt. Og det er viktig med andre blikk enn det sedvanlig britiske eller amerikanske. Dansekultur er for alle.

Gabber Eleganzas første bok viste en fascinerende sammenstilling av foto og betraktninger om likhetene mellom den intense happy hardcore-scenen tidlig på 90-tallet og på og Northern Soul weekenders (som fortsatt forekommer). Umiddelbart forskjellige både når det gjelder stil og musikalsk innhold, men likevel med et liknende emosjonelt strengespill når man først tenker etter. Den intense jakten på kicks, klare kleskoder, samholdet i utenforskapet, de sakkarinfylte refrengene, den taktfaste grooven … det finnes likheter.

Gabber Eleganzas siste utgivelse i pamflett-serien Never Sleep heter altså 

, og er en crowdsourcet samling reproduksjoner av og små avhandlinger om klistremerker og logoer fra forskjellige nord-italienske diskoteker på 70 og starten av 80-tallet. Jada. Dette høres kanskje usannsynlig smalt ut, og en anelse idiosynkratisk er det jo også, men man får en varm, takknemlig følelse av å få innsikt i et rikt miljø og en tid som virker farlig forlokkende nå i historiens baklys. I alle fall med tanke på den gufne utviklingen i dette landet i senere år, politisk som kulturelt.

Italo-disco og Italo-house ble på en måte en slags eksportartikkel en periode, både mens det foregikk og som senere retro-fenomen, men de spesifikke miljøene denne boken tar for seg var en meget særegen, regional scene med utspring i hippie-perioden (i likhet med liknende miljøer i USA og England) og med hovedbase i diskoteket Cosmic ved Gardasjøen, og Melodj Mecca i Rimini, på nordsiden av landet. Mye foregikk utendørs, og det å reise til diskotekene i karavane i sine små biler og samles utenfor var halve moroa, litt som tilreisende Deadheads på Grateful Dead-konserter, eller ulovlige raves rundt om på bortgjemte sletter på landsbygda i England påfølgende tiår.

Klubbtilhørigheten viste man ved å klistre klistremerker på sine små 2CV og Cïtroen-biler, eventuelt på Vespaene sine. Det var en måte å kommunisere med sine likesinnede på. Ikonografien på disse klistremerkene, som visstnok var god business en periode, var stadig i stadig forandring, men med det kosmiske og den omstreifende vagabond-skikkelsen som gjentakende elementer. Klesmerket Fiorucci som ble startet i Milano i 1967 var en del av denne motkulturelle ånden, og benyttet seg også av stickers som essensiell branding i denne perioden, og holdt seg heller ikke til én logo (god forby). Senere skulle jo Fiorucci bli et av den globaliserte amerikanske disco-stilens dominerende merkenavn, foreviget i Sister Sledge’s «He’s The Greatest Dancer». Men på den norditalienske kysten danset de fleste baiosi, som de ble kalt (bay people) i en blanding av ny italiensk design og hippiegevanter som sandaler, brukte jeans, boots og paisleyskjorter.

Afro/Cosmic ble musikken og miljøet kalt, og hører man på kassettopptak av legendariske DJs som Daniele Baldelli skjønner man fort appellen. Det er psykedelisk og funky og svevende, med litt etnisk preg, gjerne litt pitchet ned i tempo og med masse deilige lydeffekter. Noe av den samme disco og funk-musikken ble definitivt spilt i UK og USA, men innfallsvinkelen til presentasjonen av den var en helt annen. Det er fascinerende å tenke på at DJ-ing har slike regionale diskrepanser, selv om det stort sett handler om å forsøke å oppnå samme resultat. Når det er sagt må man heller aldri glemme hvor viktig DJs med italiensk bakgrunn var i New Yorks disco-scene og boblende house-miljøer, og så kan man begynne å lure på hva som egentlig stammer fra hvor. Og ikke minst hvordan i huleste grå Oslo etter hvert klarte å karre til seg hjemmeadressen for kosmisk disco. 

Musikk

Kulturelle analyser av dansgulvkultur er et forlagsfelt i vekst, skal man dømme etter antall utgivelser om houseklubber og flyer-estetikk som har havnet inn i hyllene i senere tid. 

Å kommunisere gjennom klistremerker

Kritikk er en døende form, sies og skrives det. Det skulle man ikke trodd om man leste norske medier i forrige uke. Vi kan ikke være sikre, men kanskje det begynte allerede på Norsk-amerikansk litteraturfestival, som hadde kritikk som tema, og hvor kritikeren James Wood (som n+1 

 beskrev som en «designated hater») sa fra scenen han ikke lenger hadde mage til å begå slakt, han ville ikke «bringe smerte inn i et hjem der det ikke var smerte fra før». Au, da! (på kritikkens vegne). 

Kjetil Røed har også i sin nyeste bok, 

Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet,

 beskrevet noe av det samme, og mener det er på tide med en selvrefleksjon blant kritikerne. Da han spurte sin venn Jon Refsdal Moe om en tilbakemelding, svarte Moe i brevsform (som er noe omarbeidet og publisert som et essay i herværende avis) at: «Din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå.» 

Samtidig har opptil flere redaktører uttalt seg, og det har Aftenposten-kritiker Preben Jordal også. Han etterlyste «mer vidd, snert og punch», som førte overskriften «terningkast 2 til Preben Jordal» i Aftenposten. Terningkastet ble gjort av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger og VGs anmelder Sindre Hovdenakk, som mente at Jordal blandet rollen som fagmann og leder av kritikerlaget, før de kritiserte det språklige nivået hans. (Samtidig, i en parallell verden: to kritikere synes det er BRA at lederen av kritikerlaget har en helt ukontroversiell innstilling til kritikken.) 

Anmeldelsen, slik vi leser den, svarer imidlertid til en strykkarakter. I argumentasjonen finner vi ingenting som svarer til terningkast to. Kanskje det bare underbygger poenget om at kritikken HAR blitt for servil? Eller kanskje de bare har lest boka til Kjetil Røed?! 

Mens alle diskuterer kritikk, har vi i Tidens ånd 

 litt kritikk. Fredag slapp den Oslo-baserte bergensrapper Linni sitt åttende solo-album. At han er god til å rappe er hevet over enhver tvil, til den grad at han nesten er litt undervurdert, men holdes ikke Linni egentlig litt tilbake av «greia si»? 

. Men er det noe nytt under den brennende kulen høyt der oppe, populært kalt solen? Ja, selvfølgelig. Deriblant noen utstillinger som får oss til å tenke på det vi til enhver tid er utsatt for, og som i ulik grad, og mer og mer fra nå, gjør innhogg i hverdagen vår: temperaturen. 

Den sør-koreansk-fødte, New York-bosatte kunstneren Cindy Ji Hye Kims (f. 1990) utstilling

. Etter bildene å dømme hersker det en trolsk, etter-kveldsmat-aktig stemning over utstillingen. En sånn stemning som er like deler hyggelig og uhyggelig, for øvrig det samme som kjennetegner disse mørke høstkveldene som plutselig er over oss. 

Rammene er plassert midt ute på gulvet og antar skulpturelle kvaliteter. Det er en trend i billedkunsten man kan legge merke til. En god og vanlig ramme er ikke lenger nok. Av norske kunstnere har for eksempel fotograf Christian Tunge gjort seg bemerket ved å gi rammene egenart slik at disse blir en uadskillelig del av selve verket. Muligens en motreaksjon mot skjermkulturen? Bildet blir igjen et tredimensjonalt fysisk objekt, ikke en flat gjengivelse på en skjerm, eller grøss – enda verre – en NFT.

Det er forresten – og selvfølgelig – ikke bare Stavanger kunsthall. Også Trondheim kunsthall beviser at kunsthallene som har poppet opp her og der de siste ti årene har gitt samtidskunsten et løft her til lands. Kunsthallene har vist seg å være en velfungerende missing link, et mellomsteg mellom de store museene og de små, flyktige galleriene. Susanne M. Winterlings (f. 1971) utstilling 

A threshold-game of proximity, cluster and heat, 

dreier seg om noe så viktig, men ofte glemt, som temperatur. På 

 står det i omtalen av utstillingen at Winterling «(...) tar utgangspunkt i banebrytende utvikling innenfor biomedisinsk forskning: bakterier som blir utstyrt med nanopartikler som gjør dem i stand til å bære medisin. Overføringen av medisin via bakterier kan bli stimulert gjennom temperatur, slik at behandlingen kan leveres målrettet på innsiden av våre kropper.» Også på Berlin-biennalen i år ble temperatur behandlet som tema. 

Samtidig: Munch-triennalen, en gruppeutstilling med 25 samtidskunstnere fra inn- og utland, med tittelen 

, er godt i gang ved Munch i Oslo. Utstillingen klarer å være digital og relevant, og det uten at krypto og NFT-er dras inn i det som oppleves som i tide og utide. Joda, tulipaner dyrkes frem i drivhus som får strømmen sin fra overskuddsvarme fra bitcoin-utvinning, men det er ikke bare overflate, det er nok å fordype seg i. Mange filmer vises, for eksempel. Ja, hodetelefoner ligger faktisk strødd omkring i lokalene. Se for eksempel Meriem Bennanis (f. 1988) 

, om livet på en fiktiv, meget dystopisk, øy like utenfor kysten av Marokko, fortalt av en krokodille fra en frokostblanding-eske, med den nord-afrikanske folkemusikken chabi som lydspor.

Herlig u-Edvard Munch-sk, og kanskje akkurat det museet trengte etter at de livstrett nok kjørte en promo-kampanje rett og slett kalt «Mer Munch

Nå på fredag arrangerer Tidens ånd salong på Kafeteria August i Oslo. Det blir mat, drikke, musikk (plukket ut og spilt av Audun Vinger og Ketil Sellæg Ramberg) og alt det andre du er vant til på fredager, sånn cirka. Det starter 16:00, og varer. 

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Ida Wammer og Yngve Sikko

Nyhetsbrev

Kritikk, kritikk, kritikk. Det oppsummerer uka som gikk. 

Nyhetsbrev #8: Tempen på kritikken, temperaturen i kunsten og salong 

#8: Tempen på kritikken, temperaturen i kunsten og salong 

I dag har Henrik Martin Dahlsbakkens åttende spillefilm, 

, premiere. Filmen er en thriller satt til 1918, hvor spanskesyke, kristendom og fornorsking av samer danner bakteppe for en overnaturlig historie. En kirke blir bygget på det som viser seg å være en eldgammel sørsamisk gravplass, uhyggelige krefter slippes løs.

og mange fler) er ikke som filmskapere flest. Han er selvlært, har hatt et tidvis agnostisk forhold til filmbransjens støtteordninger og er ikke minst særdeles produktiv. Om kun én måned har hans neste film, 

Tidens ånd ba regissøren velge ut tre filmer som på en eller annen måte har betydd noe for ham, og ba ham begrunne det.

 av Kristoffer Borgli. Vennene mine skal ha det til at jeg misliker alle andre norske filmer enn mine egne, men 

underholdt meg stort. En kan påstå at filmen er én lang vits, med lite karakterutvikling, men for meg holdt det i massevis. Nydelig spill, foto, overskudd og satire som traff meg. Borgli er dyktig!

– Har du en du likte før, men ikke nå lenger?

– Et av mine store filmopplevelser som barn, var da jeg så

 av Roberto Benigni. Jeg var 9 år, og fikk ikke lov til å se den av foreldrene mine, så jeg listet meg ned øverst i trappa bak sofaen og så hele filmen i smug. Mot slutten husker jeg at jeg strigråt som den ungen jeg var. Det er imponerende å lykkes med en romantisk komedie satt til holocaust, men i dag er filmen litt for sukkersøt og naiv for min smak. Likevel husker jeg det som et sterkt øyeblikk.

– Hvis du skulle trukket fram én film som har inspirert deg, hvilken ville det vært?

– Jeg er stor fan av filmskapere som Martin Scorsese og Paul Thomas Anderson, og for meg står 

fra 2007 igjen som et av de store verkene i filmhistorien. Det er en helt særegen skildring av grådighet, formidabelt spilt av Daniel Day-Lewis i hovedrollen og fortalt med en selvtillit og stødighet man svært sjeldent ser. Veldig modig, veldig mørkt og veldig inspirerende!

Henrik Martin Dahlsbakken

Tre utvalgte

– Det er imponerende å lykkes med en romantisk komedie satt til holocaust, sier regissør Henrik M. Dahlsbakken om en film han likte før, men ikke nå lenger. 

Henrik Martin Dahlsbakkens tre utvalgte: Holocaust, Paul Thomas Anderson og en ny, norsk favoritt

Dahlsbakken plukker ut tre filmer

Når bergenseren Linni, alias Jonas Grieg, nå gir ut sitt åttende album som soloartist, er det litt det samme som når Jo Nesbø gir ut bok nummer 19, 20, 21 og 22. Nyhetsverdien er borte. Fokuset er på kjernepublikumet, på allerede eksisterende kunder.

Hvorfor endre på en oppskrift som det er bevist at fungerer?

 er et godt eksempel på at den beste kunsten ikke nødvendigvis er resultatet av perfeksjoneringen av et håndverk. 

Kort sagt er greia med Linni at han er utrolig god til å rappe. Allerede på de aller første Yoguttene-låtene fra tidlig 2010-tall, kunne man høre det. Mens de andre i den maskerte gruppen tidvis famlet, og dekket over uerfarenhet med positiv energi, var Linni allerede en utlært, skal vi si fagmann, da han på kødd rappet om at Yoguttene endelig hadde hele fått 200 

Han kan nemlig rappe om alt. På «Stjerneskudd», 

 beste låt, lar han på typisk vis ordene tilpasse seg rappens imperativer, og ikke omvendt. Flowen får en privilegert posisjon kontra innholdet:

Tidevann fryser og gir isninger i tidens tann
Stille vann, utkikk på min Gudemann og Tidemann

er det vanskelig å få tak på hva dette egentlig dreier seg om. Tekstuniverset er liksom veldig ekspansivt og veldig snevert på en gang. Det er som ideen om at alt «egentlig» bare er «stjernestøv» – øyeåpnende helt til den ikke er det lenger, og det tar ikke egentlig så lang tid, heller.

 er teksttungt, men går inn det ene øret og ut det andre.

I likhet med de fleste Linnis øvrige album, er albumet i sin helhet produsert av Erlend Lyngstad, kjent under produsentnavnet Kvam. Det er altså en duo som kjenner hverandre godt. Lydbildet er stødig kuratert, og passe variert. Ofte er det 80-talls-popete, noen ganger er det mer trappete, men gjennomgående er det først og fremst lett å lytte til.

Muligens er kjemien mellom rapper og produsent 

 god. Linni får ikke nok motstand av produksjonen, det hersker en fortrolighet, ja, trygghet over hele albumet som gjør at det aldri virkelig løftes. 

Man kunne ønsket seg rarere lyder og mindre rare tekster. Det er helt sikkert at Linni ville mestret også det.

I en tidligere versjon av denne teksten, sto det at Kvam har produsert alle Linnis soloalbum i sin helhet. Det stemmer ikke.

Linni - Stjernekriger

For Linni er rapping enkelt. Litt for enkelt?

Anmeldelse: Linni er litt for komfortabel på «Stjernekriger»

Intet nytt fra komfortsonen

«Jeg skjelver, jeg klarer ikke.»
– Gyldendal-ansatt

Klokken er 12:58. På et møteromsbord hos forlaget Gyldendal står en liten bunke Annie Ernaux-romaner, to flasker crémant og noen glass.

Inne på et møterom står en skjerm på og viser NRK1, men kanalen sender ikke fra Nobel-pressekonferansen. I stedet vises en tale fra Stortinget, hvor finansminister Trygve Slagsvold Vedum legger frem regjeringens forslag til statsbudsjett. En uviktighet i denne sammenhengen.

En pressemelding ligger klar dersom Ernaux skulle vinne nobelprisen.

– Det er helt umulig å forutse hvem som blir vinneren av nobelprisen i litteratur, sa Janneken Øverland, da vi ringte dagen i forveien. Øverland er kanskje den i Norge som har vært på flest utdelinger av prisen oppigjennom, som tidligere forlegger og leder for Gyldendals avdeling for oversatt litteratur.

Ifølge henne har det de siste par årene skjedd en utvikling i retning av det virkelig uforutsigbare, etter 

 og utskiftningen av flere av medlemmene.

– Men hvis man skal gjette … for det skal man jo?

 er det ofte de samme navnene som går igjen, og så kryper de litt opp og ned. Det er ikke popularitet som har vært kriteriet for Svenska Akademien. Går du ut fra kvalitet er nok de aller fleste av de 10-15 første antakelig verd en nobelpris.

– Men så er det alt dette med geografi, spant hun videre.

– Og så, siden det har vært en undervekt av damer, kan det komme mange damer etter hverandre uten at noen begynner å brumme i skjegget? Du kan holde på sånn og flytte fyrstikkene rundt.

For øvrig håpet Øverland at Anne Carson, som lå på toppen på oddslistene, skulle vinne.

– Carson er jo en sånn, klok, lærd, og litt vanskeligere dikter, men som også kunne trenge den oppmerksomheten. For meg hadde hun vært et lykkelig valg.

Som et utslag av Janneken Øverlands håp, og etter oddslistene å dømme også ganske mange andres, troppet vi derfor nobelpris-formiddagen opp hos forlaget Kolon, som gir ut Anne Carsons bøker i Norge. Der ligger det ingen pressemelding klar i tilfelle hun vinner. Den kanadiske poeten er for lik 2020-vinneren Louise Glück, får vi høre. Sukk. Når klokken nærmer seg går vi opp en etasje, hvor Gyldendal (som eier Kolon) skal samles for å heie på Annie Ernaux.

En etasje opp deles det ut roller. Det snakkes om en «bjelleansvarlig» (en som skal ringe med en bjelle i fellesarealene hvis en av forlagets forfattere vinner nobelprisen). Den som ankom rommet sist utpekes. Jeg har aldri gjort det før, protesteres det, før samtalen dreier over på noe annet. Det var sannsynligvis bare en spøk.

Samtidig oppstår en viss panikk. Trygve Slagsvold Vedums ansikt dekker fortsatt TV-skjermen. Det letes febrilsk etter bekreftelser på at NRK faktisk skal vise pressekonferansen. Stemningen er anspent, og når noen leser fra mobilen at en forfatter på huset har fått en femmer-anmeldelse i en lokalavis, nærmest roper noen til svar at man også må kunne glede seg over 

Plutselig sender NRK fra Stockholm likevel. To hvite dører kommer til syne på skjermen, og når de åpnes og det er Mats Malm, ständig sekreterare i Svenska Akademien, som kommer ut, blir møterommet – som er oppkalt etter Camilla Collett – kirkestille.

– Nobelpriset i litteratur i 2022 tilldelas den franska författeren Annie Ernaux, sier Malm med flat stemme.

Vill jubel bryter løs på møterommet. Det hoppes opp og ned. Flires og hoies. Telefoner tas. Få ut pressemeldingen, ropes det. Noen kaster seg over laptopen, andre over telefonen. Andre igjen blir sendt etter mer bobler. Løpende forlagsmedarbeidere kommer et halvminutt senere tilbake med flere flasker og flere pappkopper.

Det er litt som en fotballpub, litt som en valgvake.

Når det begynner å nærme seg en slags normaltilstand spør noen ut i rommet: hva skjer nå?

Forlagsdirektør Anne Cathrine Knudsen sprenger fortsatt nesten av glede. Hun 

Folk renner ikke akkurat inn dørene på Oslos beste bokhandel. De ansatte tusler tilsynelatende planløst rundt, plasserer noen stabler Ernaux-bøker rundt om i lokalet, utstyrer bunken i kassa med håndskrevet lapp hvor det står «Nobelprisvinner 2022». Når man henvender seg til de Tronsmo-ansatte, forstår man at det er snakk om en forfatter de holder høyt.

– Det er utrolig gøy at prisvinneren er en du har et grundig forhold til, som du har lest mye. Jeg har alltid vært veldig begeistret for Ernaux, og pushet henne på kunder helt fra starten av, sier Jorunn Rike.

Tronsmo-sjef Eva Stenlund Thorsen skyter inn:

– Og ikke minst er det herlig at det er en forfatter det fins bøker av! Gurnah (Abdulrazak Gurnah, fjorårets vinner, journ. anm.) var jo i starten helt umulig å oppdrive. Men av Ernaux har vi hatt alle titlene inne siden de ble oversatt. Det er stor litteratur.

I Svenska Akademiens begrunnelse heter det at Annie Ernaux tildeles prisen for «(...) motet og den kliniske skarpheten som hun avdekker det personlige minnets røtter, fremmedgjøring og kollektive begrensninger med.» Når vi ringer hennes norske oversetter Henninge Margrethe Solberg like etter annonseringen, fremhever hun Annie Ernaux’ evne til å gå detaljert langt inn i det personlige, og hvordan hun klarer å treffe det allmennmenneskelige.

– Hvordan hun gjør det, er vanskelig å peke på, det er på mange måter et kunststykke. Det er en slags x-faktor i forfatterskapet hennes.

– Knausgård ble en gang stoppet på gata av en 56 år gammel indisk-amerikansk kvinne, som fortalte ham, nesten med forferdelse: «Du har jo skrevet om livet mitt!» Er det litt på samme måte Ernaux når frem til leserne sine?

– Det handler om måten hun vever det personlige og kollektive sammen på. Man kjenner seg igjen i bøkene hennes, enda man har levd et helt annet liv. Hun skriver en litteratur som beveger seg på tvers av kontinenter og tiår.

– Når jeg sitter og oversetter henne, blir jeg imponert over hvor stringent språket hennes er, med sine enkle, nøkterne setninger og et påfallende fravær av alt av bilder og metaforer. Hun sammenligner språket sitt med en kniv, som skal kunne skjære inn til en sannhet og en slags kjerne.

– Det er en kjent sak at man ikke kan vinne nobelprisen i litteratur hvis man har begått en dårlig bok. Har Annie Ernaux på et tidspunkt skrevet noe som i dine øyne ikke holder mål?

– Nei, det har hun ikke. Den er i så fall ikke blitt utgitt!

Klokken var blitt 13:18 før noen på Gyldendal foreslo å spole tilbake på streamen og faktisk høre Nobelkomiteens begrunnelse. Mens man gjør det hersker en alvorlig stillhet. Det lyttes andektig.

Forlagssjefen beskriver følelsen inne i møterommet som en «ut-av-deg-selv-opplevelse» og «helt magisk».

– Og så er det et godt eksempel på at hele forlaget har jobbet frem et forfatterskap, sier hun.

Da Ernaux besøkte Oslo i august samlet hun 450 mennesker i universitetets aula.

– Jeg har aldri vært med på lignende, at det har vært kø nedover Karl Johan og at det er stående applaus så lenge. Hun treffer en nerve, sier Knudsen.

– Det er rett og slett litt magisk. Vi er veldig stolte og glade!

– Du ropte i gledesrus: «NÅ SKAL VI SELGE BØKER!»?

– Jeg ønsker at hun skal nå ut enda bredere. For meg handler det om at vi viktig og tilgjengelig litteratur skal fange så mange som mulig, sier Knudsen.

– Dere må ha visst det på en eller annen måte?

– Nei, nei! Det er ingen som vet, men vi forbereder oss i forhold til de forfatterskapene vi har, og så legger vi øret til bakken og hører hva er det som rører seg. Hvis det var noen av våre forfattere som kunne være aktuelle, så var Annie Ernaux en av dem.

Ifølge en uoffisiell opptelling har Gyldendal omtrent halvparten av nobelprisvinnerne i litteratur. Tidens ånd spør hvordan det kan ha seg. Knudsen sier at forlaget har vært gode på å finne stemmene der ute som blir løftet frem.

– Man kan si det er tilfeldig og flaks, men jeg velger å si at det er en kombinasjon av veldig godt arbeid som har vært gjort her i årrekke. Det krever hardt og langsiktig arbeid å velge morgendagens forfattere.

Skrevet av Yngve Sikko, Oscar Grimstad og Ida Wammer 

Yngve Sikko

Oscar Grimstad

Reportasje

En rapport fra kunngjøringen av Nobels litteraturpris 2022. 

Gyldendal-ansatt: – Jeg skjelver, jeg klarer ikke

Rapport: kunngjøringen av Nobels litteraturpris 

A-Z of Record Shop Bags: 1940s to 1990s

Alle har vi et forhold til plastposen. Det har vært en konstant i livene våre, på samme måte som Dronning Elizabeth var det. Den hjelper oss med matvarene hjem fra butikken, og når vi skal kaste avfallet noe senere, er posen der igjen, klar til dyst. I mellomtiden har den kanskje vært med på trening. Det er ikke så merkelig at posen blir besjelet i en reklame for gjenvinning som går på TV for tiden. Den er jo mer enn en pose. Utseendemessig kan den også være solid markør, og det finnes «høye» og «lave» poser, som kanskje forteller noe om bærerens posisjon i samfunnet, eller sier noe om ens selvbilde. 

Polposens farge er for eksempel meget synlig og stikkende om man føler at man er innom akkurat den butikken litt for ofte. På en annen side gir det bæreren en en viss kulturell pondus av å gå nedover «bokgata» Universitetsgaten med den lett gjenkjennelige sort/røde signalfargen fra Tronsmo hengende fra fingrene. Den litt for store, sorte posen fra platebutikken Big Dipper er et annet velkjent syn i bybildet, spesielt fredag og lørdag ettermiddag, da middelaldrende menn har tid og føler de har lov til å gi seg selv en personlig stund. Du ser dem på lang avstand, posen gjør dem lett i steget. 

Plastposen er en hverdagslig gjenstand som likevel har evnen til å igangsette de utroligste assosiasjoner. Forvekslingskomedien «Plastposen» fra 1986 med Jon Skolmen er jo en av norsk films aller største øyeblikk, og går man ned til samlingsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet er Torbjørn Rødlands fotoserie «I et norsk landskap» et selvfølgelig innslag fra samtidskunstens kanon, med en REMA-pose som bildets punctum.

På skyggesiden er også posen blitt utpekt som skurkesymbol i miljøkampen, noe som har fått prisen på dem opp (alltid pinlig å måtte trekke kortet bare for å kjøpe en), og alt fokus på plast som tanketomt overgrep gjorde plastposebæreren i en periode til en pariakaste i samfunnet. Dette har heldigvis blitt noe normalisert over tid, og poseskam er ikke lenger noe relevant ord i norsk sammenheng, antakelig fordi vi er blitt flinke til å bruke dem mange ganger. Dessuten kom det frem noe forskning som påstod at disse ofte idiotiske tøyveskene eller totebagene som skulle være det moralske alternativet, var langt mer skadelige for miljøet.

Flere av disse plastposene bærer også i seg en kulturhistorie. Jeg kan bli rørt, eller i alle fall bli utsatt for et madeleinekakeøyeblikk, av å se i levende live, eller avbildet, en pose fra viktige butikker i mitt eget liv, som Rock Shop, Voices of Wonder eller Akers Mic Electric Circus. 

En som tar sitt forhold til alle disse posene enda mer alvorlig, er den britiske forleggeren og plateselskapeieren Jonny Trunk, som driver Trunk Records, der han utgir alskens esoterisk jutegnask fra populærkulturhistoriens randsoner - plater, bøker, kortstokker, plakater, t-skjorter og så videre. Han har tidligere utgitt bøker om flexisingelens historie, om Sainsburys, om en kar som samlet på innpakningspapir, om Library Music. Slike ting. Tidligere i år utkom han også med en grundig og godt illustrert coffee table-historiebok om nettopp platebutikkposen,

– Hvorfor i all verden ville du lage en bok om gamle handleposer?

– Vel, jeg følte meg litt nostalgisk ved tanken på alle disse platebutikkene jeg pleide å besøke før i tiden. Så jeg bestemte meg for å finne posene fra disse butikkene. Og da jeg fant disse posene, åpnet de døren for finne stadig flere poser. Og boka var et naturlig neste steg.

– Hvor lenge har du vært en posesamler, da?

– Jeg har holdt på med dette i rundt 5 år.

Forlegger Jonny Trunk har skrevet den britiske platebutikkposens historie. 

Alle artikler