En gås svever rolig over landskapet. På ryggen har den et dataanimert troll med vikinghjelm, opplyst i sjatteringer av neon. Hver dag, mellom 1. desember og 1. februar, reiser den til en ny svensk by. Nå henger den over skistedet Riksgränsen i Norrbotten. 

Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige

. Det animerte trollet er Nils Holgersson av 2022, og Sveriges første offentlige NFT-prosjekt. 

Det er kunstnerem Ilja Karilampi som står bak, i samarbeid med Statens Konstråd i Sverige. Tanken er at det skal være et oppdatert, kollektivt portrett av Sverige, sier kunstneren til Tidens ånd. 

– Det er et offentlig kunstverk, akkurat som en skulptur, men i digital form. Egentlig er det drømmen om en ny maskot for Sverige, vi gjør krav på hele landet som et kunstverk. Et portrett av et land i 2023. Vi ville representere mangfoldet og fange noe eklektisk, Sverige 2.0. 

Såkalte APIer fra de aktuelle stedene henter opp data fra lokale kilder . Webkamera, tall for luftkvalitet, skolemenyer, spillelister fra radio og hendelser i bybildet eller med lokal infrastruktur. ‘Vatten: 4 – Luft 0.3 – Musik: Låt: Einár: Unge Med Extra Energi – Mat: Meny: Raggmunk med Skinkfräs / Grönsaksfräs – Överraskning: Händelse: Banarbete Borås – Varberg. 

– Men hvorfor NFT? For mange er kanskje krypto og kryptokunst noe som representerer desentralisering og hyperindividualisme – det motsatte av hva man ofte tenker et land som Sverige står for?

– Jeg kom inn i krypto gjennom kunsten og den digitale internettkulturen, og det er min måte å dele min entusiasme og skape noe av verdi. Det er en slags sosialrealisme i det, med 10 millioner mennesker i Sverige og en figur som skal representere dem. Hvordan fange landet i et portrett på blokkjeden? Jeg har holdt på med NFT’er en stund, og mer enn en 3D-animert Pixarfilm, ville jeg lage et prosjekt som ikke var ferdig. Vi kunne sette parametere som utseende og annen funksjonalitet for å skape mer enn bare en kul animasjon, men prosjektet er ikke for eller mot noe, ikke evangelisk, men der bildet og koden sammen skaper noe nytt, på slump.

– En sosialdemokratisk NFT med andre ord? For den er tross alt gratis – men har en verdi som enhver annen token?

– Ja, det er litt av prinsippet. Jeg tror ikke det er gjort før. Staten finansierer ofte offentlig kunst, og at det er et offentlig verk der de tar kostnaden, gjør at spørsmål om eierskap, kunst og offentlige instanser settes i spill. Men nettsiden og FolkFigur er hovedverket og så er NFTen en edisjon, du kan stille inn vinkelen selv og du får et bilde, dataen og imprintet av det øyeblikket du mintet token’en og verket ble skapt. Så det genererer unike digitale samlerobjekter som ligger på ethereum sin kjede, som et sertifikat staten utsteder, for eksempel. Det er mye man kan komme inn på.

– Nils Holgersson og hans ‘forunderlige reise’ på gåsa var i sin tid (også) bestilt av det offentlige, da som lærebok i geografi, og ble 600 siders verdenslitteratur. Lagerløf ville skildre overgangen fra bondesamfunn til industriland på starten 1900-tallet. Har du noen lignende ambisjoner selv?

– Jeg jobbet med ideen om hele nasjonen som en readymade, og valgte ut hva vi skulle ha med som parametre for å vise «Dette er Sverige» FolkFigur spiller både på, typ Folkøl og FireFox og en tech-startupestetikk. Vi tenkte egentlig å lage en elg, som i det svenskeste man kan tenke seg, men så var jeg mye i Berlin og i Nigeria og fikk se Sverige utenfra igjen, ikke bare fra T-banen på morgenen. Og da stod trollet frem som en bedre figur, den har boblejakke og caps med vikinghorn og er litt teenager, liksom. Så vi tok det svenskeste vi kunne tenke oss, som er denne historien, og gjorde til et bilde på nå, et troll som driver fremover. Og clouden ble et fint sted å reise i, der vi alle er uansett.

– Hvordan forholder FolkFigur og trollet seg til resten av din praksis?

– Jeg gjør ofte kunst som går sammen med andre uttrykk, video, digitalkultur. Det handler det om å formidle en slags eufori, gjerne som i musikk. Det blir ofte et portrett av samtiden det er vanskelig å se hva er i dag, men som man kanskje kan se tilbake på om forstå mer av om fem år.

– Spørsmålet om eierskap, kunst og offentlige instanser settes i spill

Sveriges første offentlige NFT-prosjekt

I Tidens ånds julekalender ser vi, og andre, tilbake på året som har vært. 

Dette er saken

For bilde-, tegneserie- og filmskaper Christopher Nielsen er det lite fra kulturåret 2022 som har klart å toppe Laila Bertheussens ekstravagante, selvdestruktive svar på teaterstykket 

-regissøren blant annet at han anser henne som en av «Norges mest interessante kunstnere».

– La meg utdype, skriver Nielsen i en e-post til Tidens ånd.

– Bertheussens kunststønt lodder dypt – lag på lag. Hun var åpenbart misfornøyd med at hjemmet hennes ble brukt i et teaterstykke og tok mål av seg å gjøre et motsvars-kunstprosjekt som skulle toppe 

. Det klarte hun, og gjorde stykket legendarisk i prosessen.

«Anti-kunst», kaller Nielsen prosjektet, og stiller seg skeptisk til den gjengse oppfatningen av hva justisministerfruen ville med det selvpåførte hærverket.

– Jeg tror ikke ett sekund på at Bertheussen tror antirasister tror at «rasist» staves «rasisit» og ikke er i stand til å male en korrekt svastika. Bare ordlyden i brevene hun sendte er så åpenbart fabrikkert at jeg tror hun var hovedmistenkt fra dag en, og at hun var klar over det hele tiden, skriver Nielsen.

Kunstnere er spesielt bevisste på oppmerksomheten de får, og hvor frustrerende det er når man ikke får det, skriver Nielsen.

– Prosjektet skaffet henne umiddelbart masse oppmerksomhet, slik at hun egentlig ikke hadde noen vei tilbake, hvis hun på noe tidspunkt angret og ville hoppe av. Som all bra kunst så sparker Bertheussen i alle retninger – at samboeren satt på taburetten som øverste sjef for de som etterforsket saken, var kalkulert fra hennes side.

Det var intensjonelt selvdestruktivt alt sammen, mener Nielsen, da hun «skeit i eget reir med fynd og klem»:

– Statsministeren ble satt i forlegenhet. Fremskrittspartiet ble driti loddrett ut. Hun dro enda en justisminister fra lov-og-orden-partiet ned fra maktens tinder – som tilfeldigvis også var hennes partner. Hun toppet det hele med totebag-kunsten sin under rettssaken. Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Når Nielsen ellers ser tilbake på kulturåret 2022 ser han ikke stort mer enn et lerret satt opp på staffeliet, og et blankt ark på tegnebordet som skriker etter maling og tusj.

– Hvis det kan kalles en oppsummering av kulturåret, da. Jeg konsumerte lite kultur for å si det sånn, jeg lagde den.

– Det virker som du arbeider mye, er det noe spennende i miksen?

– Det er det, bortsett fra at jeg skal ta med meg alle penga jeg har tjent, flytte til Sveits og bli filantrop. Men jeg holder korta tett til brøstet …

– Hva med resten av verden, hvordan tror du det vil gå med den?

– Nei, den fortsetter sin skjeve gang. Det er en nedadgående spiral, men det kommer nok til å ta tid.

– Hva med de siste ukenes klimaaksjoner?

– Ja, hva skal jeg si, støtter! «Hva hadde du sagt om dem kom å klinte til et av dine verk?» Vel, jeg mener de har et poeng. Det som er den virkelige trusselen mot disse klassiske verkene de besudler og limer seg til, er jo klimaendringer og miljø-ødeleggelse. Hvor var denne omsorgen når de la alt ned til vannkanten, for eksempel? Fukt er som kjent verstingen på området «preservering», og nye Munch driver allerede og synker i mudderet der nede i Bjørvika.

– En annen ting som får indignasjonen til kritikerne til å klinge hult er jo alt det disse verkene skal gjennom for å rettferdiggjøre sin synergieffekter. Jeg så nettopp en reklame for en Munch-utstilling i Musee D'orsay på Facebook. Maleriene er jo beskytta i hue og ræva, så litt klin har ikke så mye å si vil jeg tro, i hvert fall ikke sammenlignet med å sende dem rundt omkring i verden. Alle oss i kunstbransjen vet at der skadene skjer, det er i transporten!

Julekalender

Christopher Nielsen om 2022 og fremtiden («den går sin skjeve gang»). 

Luke 7: – Laila Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Luke 7: – Bertheussen er Dada! Bertheussen er outsider art!

Tidligere i år slapp RuPaul sitt nyeste album, Mamaru, med låta 

. Det er ikke en spesielt bra låt, men den ble likevel hyppig diskutert i ulike forum på internett. RuPaul ble beskyldt for gravran av de ulike elementene som utgjorde den nå avdøde, og med rette, genierklærte produsenten, låtskriveren og artisten SOPHIE. Det endte med at sjangerbetegnelsen «hyperpop» ble erklært for dødt. Charli XCX erklærte den for død allerede i 2021, og nå har hun gått vekk fra stilen som lenge definerte musikken hennes.

Det som en gang var et ganske insulært nettmiljø, har blitt en kommersiell handelsvare: hyperpop-artistene Bladee og Drain Gang samarbeider med de 

, det har dukket opp reklamer for sjangeren på 

 og Spotify, definisjonsmakten, har dyrket det i sine kuraterte spillelister. 

Hyperpop som begrep dukket først opp allerede i 1988 da journalist Don Shewey omtalte Frankie Goes To Hollywood og Pet Shop Boys, men begrepet begynte først å befeste seg tidlig på 2010-tallet i omtaler av PC Music og «nightcore». Stilen er assosiert med artister som Charli XCX, Sophie og 100 gecs, som alle dyrket maksimalisme og grenseløshet. Musikken høres ut som hyperaktive roboter på ungdomsklubben og estetikken er preget av fengende melodier, voldsomme synther, manipulert vokal og ulike former for støy og overstyring. 

Nå skriver vi straks 2023. Hyperpop-tyggisbobla har sprukket. Men som idé, som kunstnerisk rettesnor, bør hyperpopen få lov til å leve videre.

For hyperpop var mer enn et paraplybegrep for artister som ønsket å lage musikk inspirert av trance eller eurodance. Begrepet symboliserte også et ønske om å lage musikk som er ny, og som ikke tar hensyn til hva som er hipt eller kult.

Mye av fascinasjonen, i alle fall for egen del, handlet om at hyperpop utvidet forståelsen av hva som faktisk er mulig å lage. Hyperpopen viste at det fantes nye tanker og ideer som ikke nødvendigvis handlet om å kun se bakover. Ja, hyperpopen refererte til eurodance og tidlig 2000-talls dansemusikk, supersagen fra nittitallets store synth JP-8000, tyggegummipop, Max Martin, klassiske pop-troper og den brukte autotune som T-Pain, men måten det ble gjort på var subversiv, og den minte mer om en internett-sjanger som vaporwave, både i sin kritikk av, men også sin uforbeholdne kjærlighet til, forbrukersamfunnet og dets populærkultur. Men der vaporwave utforsket ideer rundt falsk nostalgi, og falske avtrykk av fortiden ved å fremmedgjøre det som i utgangspunktet er kjent, kastet hyperpop fortiden vekk og viste heller hvordan ikke bare nåtiden, men også fremtiden burde høres ut.

Retromanien står sterkt i moderne popkultur. I år har en 40 år gammel sang vært blant de meste spilte, og toppet Billboard-listene mye på grunn av en tv-serie som mest presist ble beskrevet som «a window through which the present-shocked can gaze at a clichéd past» av forfatteren Grafton Tanner allerede i 2017, men som allikevel genererer strømmerekorder for hver nye sesong. Stranger Things, ja.

Grafton Tanner har skrevet bøker om nostalgi og hvordan ulike krefter manipulerer oss via denne. Han er kritisk til hvordan senkapitalismen fører med seg en glorifisering av en falsk ideell fortid, men også en motvilje mot kunstneriske risikoer. «This reactionary nostalgia indicates a failure of the future and a purity of the past that can be regained only through consumption. Neoliberalism adapts and knows what to commodify next.», skriver han i essayet «

Stranger Things and the Nostalgia Industry

Det hører man godt i musikken som dominerer i de flatene vi bruker mest, enten det er ulidelig kjedelige og trygge Tame Impala, såkalt «lofi hip hop to study to», Olivia Rodrigos 2000-revival eller hvordan tiktok kan gjenopplive åttitalls-hits for et yngre gen z-publikum. Det har gått så langt at selv store artister som The Weeknd har begynt å ironisere rundt det og å peke på det, som på hans nyeste album 

 Det er enkelt å omtale mye av det kun som bruksmusikk, og påpeke at det lages veldig mye musikk som ikke kun er bruksmusikk, men er det noe musikk som veldig mange hører på som ikke er bruksmusikk? Mark Fisher beskrev populærmusikk på den måten her allerede i 2006, og det har ikke nødvendigvis blitt bedre siden det: «What pop lacks now is the capacity for nihilation, for producing new potentials through the negation of what already exists».

Hyperpopen var et krast og grelt normbrudd med alt det andre vi ble servert, og den nektet å kun være bakgrunnsmusikk eller bruksmusikk, selv om låtene var 3 minutter lange og reinspikka pop. Den var forvrengt og overstyrt på måter jeg ikke hadde hørt før, den var sur og atonal, den brydde seg ikke om at poplåter kun skulle være 3 minutter lange, den var vulgær og kunne også være fremmedgjørende. På SOPHIE’s ‘JUST LIKE WE NEVER SAID GOODBYE’ er det ikke et eneste trommesample og synthen er skrudd til så ekstremt med både detune og portamento at det høres ut som noe fra verdensrommet. Det var fremmed, metallisk og utenomjordisk, men allikevel uhyre fengende. I Charli XCX's Track 10 starter lydkunstneren Lil Data sangen med å scrubbe vokalen hennes i lydprogrammeringsspråket Pure Data til det ugjenkjennelige, og sangens siste del er en kakofonisk kaskade av supersag, autotune og synthbass forvrengt til det ugjenkjennelige. Gjennom å bruke avkastet teknikker fra musikk sett på som harry, klarte de å utvikle musikken videre til noe som føltes både nytt og overraskende. Selv om man var i det samme harmoniske universet som musikken vi allerede kjenner godt, tok man seg friheten til å skrive musikk uten konformiteten som strømmetjenestene begynte å tvinge frem.

Hyperpopen (2014-2022) var høy, overdøvende, intens, støyete og forvirrende. Den var musikken som best har klart å overdøve støyen fra den kaotiske tilstanden i verden og de alt for mange sanseuttrykkene man får på internett. Og nå, i 2022, selv om man kan trygt kan si at hyperpopen er død, har det allikevel ikke sluttet å komme ny musikk som overdøver all støyen. 

Musikk

Det som en gang var et ganske insulært nettmiljø, har blitt en kommersiell handelsvare. 

Nekrolog: hyperpop (2014-2022) 

Det er rart med Bob Dylan. Hans karakteristiske fans later ikke til å ha sterke følelser for andre artister i det hele tatt – totalt oppslukte er de. De er også ekstremt tilgivende for hans karrieres mange kreative ørkenvandringer, hans mange låttyverier, og snodige konsertsettlister som sjelden gir ved dørene for den som ønsker å høre de «gode gamle låtene». Det publikum får er som regel det motsatte. Ikke noe snakk om å «levere varene» til kunden der i gården. Noen vil kanskje kalle det grettenhet, der andre vil fremheve integritet som nøkkelord.

Dylan begynner også å bli seriøst gammel nå. Det er sikkert derfor han havnet oppi den pinlige skandalen med at han solgte svindyre signerte kopier av sin mye omtalte, nye salongbord-bok 

, som senere viste seg å være datasignert med en såkalt auto-penn. Sammen med Kong Charles gjenvordigheter med en lekk fyllepenn («I can’t bare this bloody thing») ble nok dette 2022s største snakkis for oss som er opptatt av penner.

Men til tross utpreget høy gubbefaktor, er han i stor grad også en nåtidsartist, som stadig inspirerer, litt på grunn av de forskjellige fasene i hans svært lange karriere og kunstnerskap som man kan finne sine egne innganger til om man vil, men faktisk mest for hvordan han er nå. Et av årets store norske voksenpop-høydepunkt er Sondre Lerches album 

, der Lerche tydelig har fått viktig input av å høre Dylans foreløpig siste album 

Dylans måte å se seg langt bakover i tid på, noe han har konsentrert seg om i sin «late period», er ikke bare et tegn på kulturkonservatisme, det er også en radikal tilnærming. Dette argumenterer redaktørene Bjarne Markussen og Gisle Selnes godt for i den nye og overraskende lesbare antologien 

Den radikale Bob Dylan. Studier i et omskiftelig sangverk

 (som er gratis tilgjengelig som open access 

). Det er forfriskende å lese så mange forskjellige innganger til et kunstnerskap, og selv om bidragsyterne ofte kan kalles blodfans, har de beholdt en kritisk sans i sin grundige boring i tekster, melodiføring og imagebygging. Lesedyktige Dylan-hatere vil kunne få seg en øyeåpner, og grundigheten her er til etterfølgelse for folk som kan noe om helt annen type musikk også, vil jeg si. Skriv og tenk i vei!

Men så til poenget. Dylans status som en viktig nåtidsartist ble også merkbart på en av årets mest besynderlige konsertopplevelser i vår kjære byhall Oslo Spektrum i høst. Det får stå som årets konsert. Det var en stund siden jeg hadde sett legenden nå, men med tanke på hans høye alder føltes det viktig å få med seg. Representanten fra plateselskapet som hadde min papirbillett (jada) tekstet meg og sa at han la den i billettluken, som riktignok stengte når konserten begynte. Problemet var bare at jeg var forsinket fra et kulturseminar i Hammerfest, av alle steder, og sto fortsatt og ventet ved bagasjerullebåndet idet Dylan gikk på scenen. Æsj. Ikke fikk jeg kontaktet ham eller noen andre heller, dette var nemlig den kvelden alle måtte legge mobilen sin en plombert pose før de gikk inn i hallen. Stress. Jeg hadde egentlig slått det fra meg, men gunstige togtider gjorde at jeg kom meg inn til byen, fikk stuet bagasjen inn i oppbevaringen på Oslo S, noe jeg ikke har gjort på et par tiår, og kunne løpe bort til byhallen. Stengt. Kanskje ikke så rart, konserten hadde vart i en time allerede. Ved et Guds under kom jeg på at det var en personalinngang ved puben også, og der, i en slags resepsjon, lå ganske riktig min uavhentede billett og skinte for seg selv på pulten. Jeg klarte etter en sprint etter hvert å finne riktig inngang, fikk lagt telefonen ned i den låste tøyposen som var et krav fra Dylan, og så etter en retningsforvirret ekstrasprint for å finne riktig felt, fikk jeg så handlet inn et essensielt og kostbart plastglass, men det var til overmål ikke lov å gå inn i salen mens han spilte en låt. Med tanke på hans med tiden meget lange låter, ble det en tålmodighetsprøve, nærmere ti minutter. Jeg rakk å hilse på Silje Larsen Borgan og Goran Obad som var i samme situasjon. De sto bak en annen sterk opplevelse i Byhallen i år, da de presenterte Karpe og musikergjestene for 100 000 publikummere.

Men da jeg omsider litt småsoppkavet fikk gått the walk of shame bort langs benkeradene der alle måtte reise seg fra setene sine, og satt meg ned for å nyte de siste par låtene, havnet jeg merkelig raskt ned i en tilstand av total lykke.

Og grunnen til det var mobilposen, og et 

. Det var ingen boomers som satt der og knipset med ustødig teknikk og klumsete blitz – det var ganske fantastisk å skue utover publikum, i hopetall, som bare satt der i mørket og var i nuet. De hadde blitt godt massert av Dylan og bandet lenge allerede, og der han snakket seg gjennom en endeløs men begeistrende 

, skjønte nok de fleste at de ikke ville få noen greatest hits mot slutten heller. Du kunne ikke småscrolle litt nyheter mens du kjedet deg og ventet på neste sang heller, det var bare å høre etter. Det var én fan som reiste seg og klappet intenst etter hver låt, ellers var det som å se og føle energien fra noen tusen mennesker som alle hadde svært rike indre liv der og da. Det ulmet. 

g (1979) var det nærmeste man kom en hit i en settliste som ellers var konsentrert rundt sisteplata. Han satt hovedsaklig bak pianoet og brekte på mystisk givende vis, i lange snakkede låter, så den meget sjelfulle og pene melodien i 

 (2020) føltes som en leskende Capri-Sonne etter en strevsom karavane gjennom ørkenen. Publikum var ikke overstrømmende med jubelbrøl underveis, men da han i noen sekunder, og med perfekt timing, ga oss noen karakteristiske blåsestøt gjennom munnspillet helt på tampen, var alt tilgitt – det gikk et varmt sukk gjennom hele byhallen. Disse få sekundene med gammel storhet gjorde det strevet og utgiftene verd det for de fleste. Dylan reiste seg og gikk med ustødige skritt bort mot mikrofonstativet og takket publikum. Det var det nærmeste man kom dans i kveld. Da han avsluttet med fantastiske 

(1981), enda en låt fra kristenperioden, kunne jeg si til sidemannen at nå holdt det for meg. Når man får høre en av sine favoritter til sist, var alle usikkerhetsmomenter ved kvelden glemt.

Jeg krever ikke at alle Tidens ånd-lesere plutselig skal omfavne sin indre gubbe og falle for Dylan, det ville vært litt merkelig. Det finnes mer enn nok annen musikk som bedre tonelegger hvordan vi faktisk lever i dag. Men det er absolutt lærdom å hente her. Det å utfordre sitt publikum på denne måten, ved å ikke kjøre gjennom sine mest kjente låter live av gammel vane, er risikosport, men det gir også gevinst. Det er å stole på kraften i eget materiale, og det er en måte å holde kunsten levende over lang tid. Men det aller fineste var altså mobilposen. Jeg er like avhengig av telefonen som alle andre i verden i dag, og så med enorm skepsis på det å måtte levere den fra meg. Det virket som gammel gal manns verk, en sutrende luditts siste pek, men han hadde jo helt rett. Det ble en langt mer luksuriøs opplevelse, det var verd å betale for selv uten konserten! Det føltes 

, som en putemeny på sovehotell. Siden man kunne beholde den i lommen følte man ingen usikkerhet, det var bare noen voksne som hadde skrudd den av for deg. Trygg og rolig og til stede i øyeblikket. Det er greit å ha mobil på festival for å kunne bestille øl og få tak i kompiser som står til venstre for mikseren, men ellers synes jeg at klubbing og konserter oftere kan være mobilfrie soner. Kafé Hærverk også. Litt for å skåne artistene som blir forstyrret, og også plaget av overfloden av gode og dårlige mobilopptak som så lett sprer seg. Litt også av hensyn til våre medmennesker på konsert, men mest av alt for ens egen del. Det er noe med å kunne stenge den idiotiske verden ute for noen skarve få timer, og bare hengi seg til nytelsen.

Luke 6: Utilgjengelig lykke 

For første gang har folket vært med å avgjøre hva som skulle bli årets nyord hos Oxford English Dictionary, og folket landet på «goblin mode». 

Goblin mode beskriver en oppførsel der man er «uapologetisk egoistisk, lat, sløv og grådig, på en måte som avviser sosiale normer og forventninger.»

At Goblin mode fikk 93 prosent av stemmene er kanskje ikke så rart når de to andre alternativene man kunne stemme over var «metaverse» og «IStandWith». Det er kanskje ikke så rart uansett.

Nyhet

«Goblin mode» 

Tidens ånds julekalender: Bak luken finner du personer og tendenser som har preget det året vi snart forlater. 

Det skal ikke mye til å ha bedre smak enn tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (som blant annet «virkelig håpet» at tiden der «noen» forteller «folk» hva som er god og dårlig kultur var forbi). Med andre ord skulle det ikke mye for Trine Skei Grande og Abid Raja å overbevise befolkningen om egen smak og kompetanse.

Anette Trettebergstuen er også på relativ trygg grunn når hun åpner opp om egne preferanser og høydepunkter fra kulturåret som har vært. Hun var på Øya, hun har sett 

og liker billig hvitt i stett. Det får holde! To år med å arbeide frem nye og ukjente utbetalingsløsninger for en pandemi-rammet kulturbransje har i alle fall ikke drept appetitten hennes for nye ut- og inntrykk.

– Det har vært et fantastisk kulturår, og det er utrolig mye bra å velge mellom. Men hvis jeg skal velge noe, så må jeg nevne åpningen av Nasjonalmuseet, Bremer/McCoy på Parkteateret, Kvelertak på Øya, 

 av Camara Lundestad Joof, sier Trettebergstuen til Tidens ånd.

– Så du noe kunst i 2022 du ikke forstod noen ting av?

– Ja, jeg så mye kunst som skapte begeistring, var provoserende, tankevekkende og kanskje også litt uforståelig. Men det er jo nettopp det kunsten skal være. Jeg tror at om man hadde forstått all kunst, hadde kunsten vært litt kjedelig.

– Får kunsten tid til å virke ordentlig på deg, når du er så travelt opptatt med å være minister?

– Absolutt. Selv om det er travelt, er det kunst og kulturopplevelsene som inspirerer meg og blir drivkraften i det politisk arbeidet.

– Haha! Jeg gikk faktisk mer på vernissage før jeg ble minister enn nå, men gjerne mer av det, takk.

– Hva er det Norge kan bli bedre på når det kommer til kulturpolitikk?

– Veldig mye, derfor har vi store ambisjoner og mange konkrete løfter som vi vil få til. Alle skal ha tilgang til kunst og kultur av høy kvalitet uansett hvor du bor og hvem man er, og at kunstnere skal ha bedre levekår.

– Det er ikke så lenge siden tusenvis av ansatte i kulturbransjen nesten daglig hadde en krise å melde til deg. Det må ha vært et mareritt? Hvordan er jobben nå?

– For veldig mange i kulturlivet er krisa på langt nær over, og derfor holder vi fortsatt tett kontakt med kulturlivet for å sørge for at de har de riktige forutsetningene for å levere kulturopplevelser av høy kvalitet i hele landet. Og noe mareritt var det ikke, jeg er på jobb for kulturlivet – både i gode og dårlige tider.

– Jeg så mye kunst som skapte begeistring, var provoserende, tankevekkende og kanskje også litt uforståelig.

Kulturministeren ser tilbake på kulturåret 2022 

Luke 5: Ministeren for det hele

Franske Laurent Garnier begynte som DJ i Manchester på slutten av 1980-tallet, og fikk senere skylden for å ha importert techno til Paris. Forrige helg spilte han på The Villa i Oslo, og vi tok en kort prat med ham like før settet. 

Her er samtalen i sin helhet, redigert for leservennlighet. 

– Hva har endret seg i technoscenen siden du startet som DJ i Manchester? 

– Det er mye som har endret seg over tretti år. Undergrunn er et ord man ikke bruker lenger. Det pleide å være en scene vi kjempet innbitt for å bevare. Nå om dagen kunne ikke folk brydd seg mindre, det er ikke et ord som betyr noe for dem lenger. Det er et begrep de fleste har glemt, lagt bak seg.

For meg handler det om et veldig personlig forhold til musikk, hva man definerer som undergrunn. Noen vil kunne si at å bare spille vinylplater er undergrunn, mens det for andre handler om å dyrke obskur og ukjent musikk. Jeg tror at undergrunn grunnleggende sett er musikk som ikke er formatert på en kommersiell måte. Men igjen, hva betyr det? Er Aphex Twin undergrunn? For meg er han det, enda han har solgt millioner av plater. Og allerede nå er vi inne på et spor som ville irritert mange mennesker. Det er et vanskelig begrep.

Jeg tror også at sosiale medier har endret mye av gamet. Nå handler det ikke lenger bare om innholdet, men også alt som omgir det. Det er trist, selv om det selvfølgelig ikke gjelder alle. Sosiale medier blir brukt som en plattform for å fremme seg selv, og i mindre grad til å fokusere på innholdet. Men det viktigste for meg har uansett alltid vært musikken. Og for meg har ikke det endret seg overhodet. Til syvende og sist drar folk ut for å se en DJ spille, danse og høre på god musikk – selv om vi alltids kan diskutere hva som er god musikk. Men det er ingenting fundamentalt nytt i technoscenen. Den har ikke endret seg.

– Ingen kompromisser. Absolutt ingen kompromisser. Og ingen grenser. Jeg hater å høre på noen spille fem timer med det samme materialet. Jeg syns det er så jævla kjedelig. Skjerp deg, mann, tenker jeg da, du ser ikke de samme type filmene, du spiser ikke den samme maten – så ikke spill den samme jævla musikken. Prosjektet mitt som DJ, og som har vært det de siste tretti årene, er å lytte til og oppdage så mye ny musikk som mulig. Jeg hører på helvetes mye greier hver dag, og prosjektet mitt er å dele med folk det jeg finner og introdusere ny, kul musikk til klubbscenen. Jeg våkner opp, og lytter til fem-seks timer ny musikk, vanligvis mellom 200-500 album om dagen. Det er tidkrevende, enda det kanskje ikke er et sterkt nok ord, når jeg tilbringer 

 med å lete etter musikk. Kanskje er det franske ordet

mer dekkende, det lar seg oversette som at noe «spiser opp tiden din». Likevel, gleden over musikken gjør det hele verdt det. Selvfølgelig gjør det det, hvis ikke hadde jeg ikke vært her i dag.

– Hvordan vet du når du har funnet låta du ser etter?

– Det er helt intuitivt. Jeg starter med å velge meg ut det jeg syns virker lovende, men til slutt er det låtene som snakker til hoftene, til hjertet, til føttene, som funker. Og hvis de ikke gjør det ... ha det bra!

Hvis jeg måtte peke ut èn, må det være 

. Nå kaller han seg «Works of Intent». Han er bare èn fyr, og hver gang han lager ny musikk, er det helt vanvittig bra. Jeg tenker stadig, hvordan faen gjorde han det? Du vet aldri hva du skal forvente. Han er annerledes enn alle andre, helt enestående. Han gjør sin egen greie. Du føler hans indiske kultur, hans britiske kultur. Han lager techno, men er ikke fra technoscenen. Han har virkelig inntatt den britiske scenen, du føler at han er en del av den samtidig som han fullkomment gjør sin egen greie.

– Du har holdt på med dette i over tretti år, er du opptatt av fornyelse?

– Jeg hater å gjenta meg selv. Det ville vært for lett å lage fem av 

. Jeg er alltid på leting etter noe nytt. Men når jeg får en idé, klarer jeg aldri å utføre den. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg begynner på et spor, jeg beveger meg i en retning og lar meg ta av strømmen, og ender alltid opp med noe annet enn jeg opprinnelig så for meg. Jeg tror likevel det er en god ting. Jeg gjør min egen greie, og vet ikke om det er bra eller dårlig, men jeg bryr meg ikke. Når jeg lager musikk, er det for meg selv jeg lager den. Jeg bryr meg ikke om andre mennesker. Musikken er en veldig personlig greie. Men når jeg spiller, da spiller jeg for andre mennesker. For og med andre mennesker.

– Vi leste et intervju der du fortalte at du innimellom spiller politisk, for eksempel like før det franske valget, der du har med deg plater med budskap om å ikke stemme på National Front. Hvordan spiller du nå?

– Det finnes så mange kunstnere, ikke bare I musikk, men i billedkunsten og litteraturen også, som må lide for å kunne lage kunst. At det er i lidelsen man finner deres bilde av verden. Men jeg har aldri tenkt på meg selv som en lidende kunstner. I løpet av karrieren har jeg laget låter med utgangspunkt i en politisk eller personlig situasjon. Albumet jeg slipper neste år ble laget under pandemien, og er uten tvil et produkt av den frustrasjonen jeg følte på, når jeg ikke kunne dra ut og spille for mennesker. Morsomt nok er det mitt mest technoalbum så langt, kanskje med unntak av debutalbumet.

Til syvende og sist handler det kanskje mest om stemninger og humør, enn at det skal være en politisk slagside. Jeg prøver å være så ærlig som mulig, og slippe følelsene inn i musikken. Technoscenen i dag er kanskje i større grad i stand til å reflektere verden. Den moderne technoen er ganske hard og ganske rask, og ikke like musikalsk som den var for tretti år siden. Kanskje gjenspeiler den bedre hvordan verden ser ut.

– Å kunne reise rundt og møte mennesker fra forskjellige land, det er fantastisk. Men selve reisingen er forjævlig, jeg absolutt hater det. Det tok meg elleve timer å komme hit. Jeg rett og slett hater det. Men igjen, når jeg først landet i Oslo, var jeg overveldet over å være her. Kjærligheten, alle de gode og engasjerte vibbene fra crowden gjør det hele verdt det.

Å kunne uttrykke meg kunstnerisk, fortsatt, etter tretti år, som jo er veldig lenge for en DJ-karriere å være, er fantastisk, og særlig når det virker som om folk fortsatt setter pris på det jeg driver med. Det er utrolig givende, og det er .... hvordan skal jeg si det? Jeg tror jeg var født til å bli DJ, til å spille musikk for andre mennesker. Og det at jeg kan gjøre det, at jeg kan gjøre det på måten jeg aller helst vil, og at folk synes å sette pris på musikken, at de forstår og danser til den, etter alle disse årene, må være det beste med denne jobben. Jeg gir mye av meg, men får mye igjen også. 

– Når du spiller, hva forsøker du å oppnå? 

– Det jeg ser etter, som jeg alltid ser etter, er øyeblikket hvor mengden flipper. Jeg forestiller meg at klubben er et tog, og at det er opp til meg å føre toget. Se for deg et av disse gamle lokomotivene, hvor du stadig må kaste kull inn og holde det gående, før toget omsider har bygget opp fart og det går raskt. Det er øyeblikket hvor jeg hopper bakover til den neste vognen, hvor folka er. Og det er her det skjer en vending. Folk glemmer tiden, mobilen, alt det som til vanlig finnes rundt dem. De bare er der. De forlater seg selv, vi forlater oss selv alle sammen. Og det flyter. Du fanger mengden, og når de er hooked, ja, da kan du gå langt. Du kan reise langt. Det er det jeg ser etter. 

– Hvis vi skulle sammenlignet Laurent Garnier opp mot Norge kan vi si at han på mange måter er for Frankrike det Roland Lifjell har vært for technoscenen i Oslo. Laurent Garnier ér Fransk Techno. Selv om han fikk sitt store gjennombrudd på Hacienda i Storbritannia på 80-tallet, fikk han noen år senere etablert fransk elektronisk musikk som en relevant kraft på 90-tallet gjennom labelet F Communications, som faktisk har sitt utspring i FNAC Records, et plateselskap som var en del av landets største elektronikkkjede. Det er litt som om Elkjøp hadde starta alernativt plateselskap på nittitallet. Hipp tanke. Undertegnede kan bekrefte at Garnier har klart å holde på formen langt over forventning, da han leverte der klart beste settet jeg har hørt av en slik storhet på The Villa nylig- spekket av særegen orkestrering, jazz- og impropartier vevd inn i mixen, så presist utført at en skulle tro han var på toppen av sin karriere (eller i midten av tjueåra) nå.

– Jeg har vært så heldig å få jobbe med Laurent flere ganger. Han kom og hørte oss i paris 2000 og likte musikken så godt han spurte om et samarbeid. Vi spillte en del sammen som duo, og jeg var med på en av platene hans. Det føltes superkult og veldig lærerikt å få spille live med han, jeg kommer jo fra jazz, men var og er veldig inspirert og nysjerrig på elektronisk dansemusikk.


Intervju

Laurent Garnier forestiller seg at klubben er et tog, og at det er opp til ham å føre toget. 

Laurent Garnier: – Jeg hater å gjenta meg selv 

Laurent Garnier ser på klubben som et tog, og seg selv som togfører

«NRK-avdelingen Dokumentar og Samfunn må kutte 15,5 millioner kroner til neste år. Siden det er få muligheter for å flytte produksjoner i tid, vil kuttene i større grad gå utover de ansatte.»

(handler om hvordan grådige middelklasse-familier kan unngå å bli fiender av å eie for mange ting) og 

 (selve innbegrepet av patroniserende offer-hjelper-dynamikk, dårlig program, dårlig menneskesyn).

Og apropos kutt. NRK skal neste år kutte 300 millioner kroner. Det betyr at også sportsrevyen, dette Søndagsrevyens sportslige appendiks er inne i siste akt. Programmet, som er blitt sendt siden 1960, stammer fra da direktesendt sport kun var en skitten fantasi. I vår tid kan man begå denne åttende (!) dødssynd (fråtsing i TV-sendt idrett), hele lørdag og søndag på NRK i vinterhalvåret. Men Tidens elv ... den har det med å vekke frustrasjon og triste følelser der den stadig renner og blir ny.

Verre er det at også Kunsthøgskolen i Oslo er hardt rammet av dyrtiden. Høye strømpriser og økte leiekostnader gjør at skolen styrer mot et underskudd på 64 millioner kroner, skriver 

For å spare foreslås det blant annet inntaksstopp ved teaterhøskolen og bachelorprogrammet til samtids- og jazzdans, og reduksjon av antall studenter på samtlige designstudier.

Nasjonalmuseet har også bestemt seg for å kutte i åpningstider og sette opp billettprisene, etter at de fikk vesentlig mindre tilskudd enn hva de søkte om over statsbudsjettet 2023. Men direktør Karin Hindsbo har betrygget med at det «ikke vil gå utover tilgjengeligheten». Flott! Selv om det er vanskelig å se for seg at kutt i åpningstider og økte billettpriser ikke vil gå utover nettopp ... tilgjengeligheten! 

Det nye motebiblioteket til Elise By Olsen (International Library of Fashion Research) i Mellomstasjonen foran Nasjonalmuseet åpnet dørene denne uken, til glede for alle moteinteresserte og andre magasinslukere der ute. En liten tur rundt idet lokalet endelig har samlingen på plass gjør at to tanker melder seg. Én – 

 vi savner motemagasiner og printmedier både som portal og naturlig del av hverdagen! Og to – her blir det trangt om plassen.

Åpningsmiddagen på tirsdag var en stilsikker, institusjonstung, men passe ungdommelig affære, som vanlig fra By Olsens hånd. Gjester fra fjern og nær fikk tildelt hver sin blomst til første drink – roser, tulipaner, noen buskeaktige småblomster – og skulle sitte ved bordet som hadde matchende bukett. En søt icebreaker, og som noen påpekte, det perfekte accessoir. Bordkortene til Karin Hindsbo, UD-topper, noen (få norske, flere utenlandske) motefolk, kunstnere, Polestar, Cecilia Dean, kuratorer, Erling Kagge, Swedish Fashion Coucil, Morten Langeland og foreldrene til By Olsen var skriblet med kulepenn på linjerte ark. Menyen var norsk-vegansk med brunostmousse til dessert. Så gikk turen til Juret. En riktig fin kveld!

Kunst kan brukes til så mangt. En av tingene kunst gjennom historien er blitt brukt mye til, er å vise frem og konkretisere maktforhold. Fra katedralenes storslåtte prakt til borgerskapets portretter, eller den sosialistiske billedkunsten i den gamle østblokken og dagens private samlere. For ikke å glemme kvinnesynet som ligger til grunn for en klassisk 

I våre dager er vi nesten så vant til at kunsten er 

 og aktivistisk, at man fort kan glemme hvordan ideer om det vakre og det verdifulle er blitt formet av økonomiske og politiske eliter, som senere gjennom kunstverk har tatt direkte eierskap til disse ideene. Et eksempel på hvordan kunsten 

: Til neste år skal 70 verk av Andy Warhol vises i Saudi Arabia, i det som er Guinness-rekordbok-sertifisert som verdens største hus laget av speil (!). Midt i ørkenen. Det er Warhol-verkene som viser ulike kjendiser som skal stilles ut, i regi av Andy Warhol-museet i Pittsburgh. Parallelt er Saudi Arabia midt inne i en pågående sjarmoffensiv, som blant annet inkluderer rykter om at landet landet skal søke fotball-VM i 2030. En viss Lionel Messi er allerede hyret inn som «ambassadør». Sportsvasking, kunstvasking, hånd i hånd.

PS: Andy Warhol var homofil. I Saudi Arabia er all form for homofili strengt forbudt og straffes med døden, ifølge Amnesty.

Ifølge Spotify ble disse ti artistene som ble mest spilt av nordmenn i 2022:

1. Ballinciaga
2. Karpe
3. The Weeknd
4. Ed Sheeran
5. TIX
6. Roc Boyz
7. Taylor Swift
8. Kanye West
9. Eminem
10. Drake

1. Ballinciaga - «Dans På Bordet»
2. Vinni - «glorie»
3. Karpe - «PAF.no»
4. Ballinciaga - «Beklager (Guttaklubben)»
5. Harry Styles - «As It Was»
6. UNDERGRUNN - «Italia»
7. Roc Boyz - «Bonanza» (feat. Greekazo)
8. Beathoven - «SØR-AFRIKA»
9. Ramón - «ok jeg lover»
10. Kevin Lauren - «TANTE»

Kommentar: Norsk musikk står sterkt, noe som er gledelig. Sjangrene hiphop og festmusikk er de mest populære, i alle fall blant dem som hovedsakelig benytter Spotify til å lytte til musikk.

På verdensbasis er puertoricanske reggaeton-stjernen Bad Bunny den mest spilte Spotify-artisten, og det for tredje år på rad.

Hva er det som gjør ham så stor? Kort sagt: at han har klart å bli stor i både det gigantiske spansktalende markedet 

 i den engelskspråklige sfæren (den puertoricanske versjonen av spansk tillater større miks mellom spansk og engelsk, noe som nok hjelper.). At han både synger og rapper. At han har låter for både gode og dårlige dager hans siste album, 

(«En sommer uten deg»), er delt i to, en upbeat, humørfylt del, en trist og ettertenksom).

At han, i motsetning til mange andre store reggaeton-artister, er spiselig politisk og ikke fremmed for å leke med kjønnsroller og inkludere skeive i prosjektet sitt.

I tillegg får han drahjelp av artister som J Blavin og Rosalía, og andre store artister som har gjort spansk like naturlig i den kommersielle popmusikken som engelsk.

The Weeknd – og problemet med store konsertarenaer

The Weeknd, mannen bak et av årets beste album, 

, er annonsert til Telenor Arena på Fornebu i juni 2023. Men er det noe poeng med disse stadionkonsertene? 

e spør denne uken: «De største konsertene – loddtrekning i lydopplevelse?».

I artikkelen konkluderes det med at etterklangslyden blir høy i store lokaler som Telenor arena, og at det går utover lydkvaliteten í sjangre som pop- og rock. Løsningen? Flere høytalere.

Hører du, The Weeknd?

*setter opp enda flere høyttalere*

HØRER DU, THE WEEKND!?

Selv om vi skriver 1. desember, går det fint an å glede seg til ting som ikke er julen. For eksempel filmen 

, som kommer i løpet av februar 2023. Filmen tar utgangspunkt i en hendelse fra 1985, hvor en svartbjørn som vandret Kentucky og Georgias skoger kom over over 80 kg kokain. Dopet hadde blitt kastet i panikk fra et småfly, da en smugler,

 fra Colombia, innså at flyet var lastet for tungt. I skogen spiste en bjørn i seg dette hvite pulveret. 

 fyller ut resten med (kanskje) fri fantasi: En coked-up bjørn på jakt etter en slåsskamp, menneskekjøtt – og selvfølgelig mer drugs.

Action-komedien er regissert av skuespiller og regissør Elizabeth Banks, kanskje mest kjent fra 

Og sist, men ikke fuckings minst: den franske baguetten har fått verdensarv-status, melder NTB.

Ukens ånd

Uke #48: Elise By Olsen, kunstvasking, en bjørn på kokain, The Weeknd, Bad Bunny og ALT skal kuttes.  

Dette året har vært preget av mye, deriblant flere utgivelser av fotballbøker. 

Kampen – Argentina-England, Falkandskrigen og Guds hånd

 av Vinduet-redaktør Simen V. Gonsholt, 

 av tidligere Brann-målmann Håkon Opdal. Hva er det, om noe overhodet, ved fotballen som lar seg omdanne til litteratur. Hvordan skriver man egentlig godt om fotball? Og i hva bunner dette behovet for å opphøye spillet til noe mer enn bare en ballsport? 

Johan B. Mjønes:  – Fotball blir jo i så fall en metafor for livet

Kampen – Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd

– Jeg ønsket å skrive fotball, ikke om fotball. Det var det det startet med. Jeg ville forsøke å gjøre om kroppen til poesi, på et vis. Men så er det jo dette sitatet, at «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Å skrive om fotball er noe av det samme. Det er ikke enkelt.

– Men jeg var bestemt på at jeg ville skrive sakprosa, at jeg ville skrive om Maradona, og selvfølgelig om Guds hånd. Så er det dessverre sånn at fotballkamper ofte er veldig kjedelige. Særlig England-Argentina i '86 – det er jo en forferdelig kjedelig fotballkamp. Man venter lenge på det forløsende øyeblikket, pasningen som åpner forsvaret, finten som sender motstanderen feil vei. Selv med et litt svulstig, litterært språk – det blir repetitivt, da også. Fotball er gjentagelser, støttepasninger og innkast. Å finne nye ord, nye metaforer for å beskrive kampsituasjonene, det blir ikke bare en enorm tekstmengde, men også vanskelig i lengden.

– Jeg er veldig glad i VM-bøkene til Solstad, særlig '86 og '90 og '82. Men jeg må innrømme at det er Solstads kompromissløse formspråk i Telemark-boka (

 journ, anm.), som jo er en slektskrønike hvor han ikke lenger skal dikte, men bare oppramse og gjengi en ganske omstendelig slektshistorie, som har virket som inspirasjon. Det er jo bortimot umulig å transformere den type slektshistorie til litteratur. Og på lignende vis var det nødvendig å skrive så nøktern og «rent» som mulig om fotballen. Da handlet det i større grad om å sette opp og vise frem hendelser/situasjoner i et stringent, nesten objektivt uttrykk, heller enn å la det litterære språket fare fritt. Og der ligger den bærende ideen.

– Hvorfor føltes dette som riktig vei å gå? Telemark-boka er vel med all respekt en ganske kjedelig bok?

– Men det handlet også om at da jeg begynte å skrive om falklandskrigen og juntaen, ble språket som særlig sportsjournalister bruker om fotball, utrolig hult og tomt. Alle krigsmetaforene, og den retorikken man gjerne bruker for å bygge opp en kamp, føltes feil i møte med den faktiske volden som juntaen utførte, den faktiske krigen, faktisk liv og død. Selv om fotballen generer den typen engasjement og følelser hos folket, er fotball til syvende og sist en sport, en vennskapelig kappestrid. Fotball kan være både tarvelig og vakkert, og også noe som kan romme en rekke følelser, men det blekner i kontrast når en krig utspiller seg samtidig.

– Hvor finner man det litterære i fotballen?

– Fotball blir jo i så fall en metafor for livet. Fotball er en form teater, og hvis du løfter blikket og ser hele forestillingen i sin helhet, som igjen har politiske implikasjoner, er det noe større der. Det er jo den største kulturelle bevegelsen i verden. Det finnes jo ikke en religion som er større. Et enormt viktig område, som dessverre i alt for stor grad overlates til sportsjournalister.

… Men om spillet i seg selv er noe høyere, det er vanskelig å si. I så fall er det på et fenomenologisk nivå, at du legger noe av deg selv i det.

Simen Gonsholt: – Jeg liker ekstase, ironi, humor

Kunst og Gress - Artikler om fotball

– Sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen sa min bestevenn, Bård André, at han kom til å bli proff fotballspiller, og at jeg kom til å skrive om ham en gang. Han sa det ikke på noen kjip måte, eller jeg tok det ikke sånn i alle fall, det var det som virka mest realistisk. Og siden har det bare føltes som skjebnen, egentlig.

– Veldig mye av det som skjer på fotballbanen består av støttepasninger og innkast, skudd i blokka og klareringer. Man kan nesten si at fotballkamper bare er en serie mislykka forsøk mens man venter på den plutselig forløsende pasningen – selve boksåpneren. For Johan Mjønes lå løsningen i å skrive så nedtonet og nøktern som mulig, nesten oppramsende (angivelig inspirert av Solstads Telemark-bok). Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen?

– Jeg elsker Telemark-boka til Dag Solstad, men jeg liker Jon Michelets del av VM-bøkene deres best, eller det er i alle fall dem jeg husker best her og nå. Jeg liker bare at han er så gira og så med, selv om han kanskje ikke har like mye peiling. Men jeg skjønner ikke den type fotballbøker som er nøkterne og oppramsende, David Peace sine hater jeg litt. Men jeg hater for så vidt Eduardo Galeano også, uten egentlig å ha lest ham, og han er vel mer romantisk i stilen, er han ikke det, da? Jeg liker ekstase, ironi, humor. Glede over spillet, glede over teksten – 

, som Roland Barthes ville sagt. Jeg liker Jon Hartvig Børrestad. Jeg ville kanskje ikke vært Jon Hartvig Børrestad, og jeg ville kanskje ikke lest en fotballbok av ham, men jeg liker ideen om Jon Hartvig Børrestad. Og jeg synes kanskje ikke at det er fullt så mye som skjer på fotballbanen som er kjedelig, heller.

– Vil du si noe om hvordan man tilnærmer seg fotball på et litterært nivå, hva går tapt og hva forandres i overgangen fra kropp og spill til språk og litteratur?

– Den beste enkeltteksten jeg har lest om fotball, i Norge i det minste, er en personlig tekst Eivind Sæther skrev i Dagbladets siden nedlagte Sportmagasinet om å vinne Norway Cup siste året junior. Den teksten får jeg gåsehud av å tenke på, hver gang jeg tenker på den, og det er veldig ofte. Og det er jo da en tekst hvor alt henger sammen, kropp og spill og språk. Han levde det og skrev om det. Og jeg kan aldri gjøre det han gjorde, for mitt lag Gulset IF nådde ikke B-sluttspillet i Norway Cup engang, men jeg tenker på minnene jeg har om å spille fotball i tussmørke som liten gutt som like «litterære» som noe fotballitteratur jeg har lest. Følelsen av å spille fotball kan være like overskridende som følelsen av å se på fotball, lese om fotball og skrive om fotball. Det er bare en og samme sak. På sitt beste, i alle fall.

– Er fotball, ikke som kulturelt fenomen, politisk sirkus, osv., men som ballspill, noe som i det hele tatt lar seg opphøye og intellektualisere?

– Ja, men bare hvis Zvonimir Boban gjør det. Og hvis man passer på å ikke si «jogo bonito».

Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen?

Luke 4: Fotball som litteratur 

I en ellers skjeggete sjanger har de unge jazzrockerne i Kanaan vært usedvanlig dominerende de siste årene. Produktive er de også – nå aktuelle med sitt femte album, 

Diversions Vol. 1: Softly Through Sunshine

. Med dette marker de starten på en albumserie, som er ment som en rekke musikalske fotografier av hvordan de komponerer, spiller og jammer 

– Studioprosessen begynte å bli formalisert, sier bassist Eskild Myrvoll.

Alle artikler