Hovedproblemet med fjorårets Høstutstilling var at utstillingen, til tross for at den bestod av ganske ulike verk med tanke på materialbruk, teknikk, kunstnernes kulturelle bakgrunn og så videre, var en traust og ensformig opplevelse når alt kom til alt. En ganske typisk norsk likegyldighet lå liksom tykt over salene. Knapt noen av verkene tok stilling til noe som helst. 

var å påpeke at noe finnes og så la folk se for seg resten sjøl. Og dette var ikke, som man kanskje kunne tro i begynnelsen, et uttrykk for en slags kunstnerisk ambivalens, og en jury som nysgjerrig gikk inn i problemstillinger uten klare svar. Nei. Det var bare anemisk og likegyldig. Alt for ofte gled kunsten over i flate fremstillinger av hverdagsliv, om den da ikke ga opp helt og veltet seg i ren, formalisert abstraksjon, av den typen som ved første øyekast, og på avstand, 

 vært engasjerende og nyskapende i årene 1930-1970.

Det jeg er mest spent på når jeg besøker utstillingen i år, gode to-tre uker etter åpningen, liksom uinteressert, er om det er noe annerledes denne gangen. Er det likevel mulig å sette sammen en stor gruppeutstilling med flere titalls forskjellige kunstnere, valgt ut anonymt av en jury bestående av norske bildende kunstnere, som engasjerer på en dypere måte enn ved å være en slags wannabe-utgave av følelsen man fikk på IKEA som barn, da man 

 kjenne på alle kosedyrene, vekte hver eneste plastboks i hendene, prøvesitte alle stoler, og ligge i alle senger? Er Høstutstillingen noe mer enn en dårlig utgave av dette, altså noe mer enn et årlig overflødighetshorn av norsk, mer eller mindre middelmådig samtidskunst?

I år er den for eksempel dette: en fotoserie fra Donbas. Et svart-hvitt foto av en haug kvister. Et stykke tekstil med en sort flekk på. En detaljert blyanttegning av en brokkoli. En glorete kosebamse-aktig figur med rompa i været. En skulptur av en vaskedame. Et fyldig filmprogram som på eksplisitt vis tar opp politiske temaer.

Det er med andre ord det ene og det andre og, ja, det er litt vanskelig å gi hvert verk den oppmerksomheten og omtanken det såkalt fortjener.

Men det er nå engang slik at Høstutstillingen ikke handler om hver enkelt kunstopplevelse. Det handler om gåturen. Høstutstillingen er en sjanse til å vandre litt rundt, se på mye forskjellig og ta avstand fra det meste, helt til det plutselig dukker opp noe. Andreas Meinichs vev 

, for eksempel, eller William Heimdals pompøse selvportett hvor han holder et avkappet hode, eller Lena Trydals spekulative maleri av Putin, Trump, Kim Jong-un og Mohammed Bin-Salman på piknik (når kommer forresten et Haaland-maleri?).

Kinesisk-fødte, Oslo-bosatte, Qi Tans film om hvordan noe som heter «shadowbugs» visstnok tar over menneskene mens vi sover, har en lekenhet ved seg som norsk samtidskunst ikke er bortskjemt med.

Sverre Malling står for høydepunktet. Tegningen 

, navngitt etter en krigerfigur som dukker opp i de islandske sagaene, og som blant annet har inspirert navnet på fotballklubben Odds BK, er veldig, veldig bra. Et foreløpig hovedverk innen den nygamle nygotiske trenden som har fått et slags oppsving de siste årene innen norsk kultur- og, I guess, åndsliv. 

 romantikk! De siste par bøkene til Matias Faldbakken kan nevnes i samme åndedrag.

I større grad enn i fjor tar kunsten på Høstutstillingen tak i noe og behandler det som tema og ikke bare som vag inspirasjon for øvelser i subtilitet og abstraksjon. Det gjør ikke at all kunsten umiddelbart blir bra, langt i fra, egentlig, for i blant svinger pendelen for langt den andre veien. Selvlærte, primærfarge-brukende og naivistiske malere slår i flere tilfeller beina under, om man er litt streng, hele resten av utstillingen. Sett bort i fra dette løfter likevel årets Høstutstilling ofte frem kunst som på en eller annen måte likevel har livets rett.

Idet jeg skal til å gå kjøper en mann billett i skranken. Han snur når han er på vei inn i utstillingen, går tilbake til skranken og spør hun som sitter der om hun har noen verk med i utstillingen. Nei, svarer hun, hun jobber her bare. Ok, smiler mannen og går inn og ser litt på kunst. 

Kunst

Årets høstutstillinger er som høstutstillinger flest: vanskelig å få tak på, lett å glemme. Med noen unntak. 

Høstutstillingen 2022: Det er gåturen, ikke kunstopplevelsen

Høstutstilling som tar litt stilling

I spalten Glimt får skribenter utløp for det som ikke passer inn andre steder. 

Glimt

The flight 

Jeg tenker ofte på noe som skjedde i nabolaget mitt for ti års tid siden. Min gamle venn Si og jeg var oppe på arbeidsværelset og snakket og klimpret på hver vår gitar. Si er en av de beste gitaristene jeg noen gang har hørt, men han spiller aldri inn noe. Jeg veksler mellom å si at det er synd, og å synes det er noe litt vakkert over det. Nestenlåtene hans er noen av mine favorittsanger, men han blir aldri ferdig med dem. Uansett, jeg satt og hørte på ham en dag, da vi begynte å høre merkelige lyder utenfor huset. 

 Vi gikk bort til vinduet, dro gardinene til side og så noen store lastebiler ute på gaten. En lastebil hadde en kranbilkurv på seg. De hadde tydeligvis kommet for å trimme eller hogge ned trær. Det var særlig ett tre, skulle det vise seg, en gigantisk eik på gårdsplassen hos naboen min. Det var det høyeste og bredeste treet i gaten vår, og lett to hundre år gammelt. Tanken på at den eika ikke skulle stå der den dagen jeg døde, hadde aldri slått meg. Men det lokale parkvesenet hadde slått fast at den var syk. Vi har tross alt orkaner her. Hvis treet skulle falle overende, kunne det knuse huset ved siden av. Det var om høsten, tidlig på ettermiddagen. Vi så tre av disse tremenneskene klatre opp i stammen av treet. Eller, én klatret, en sto i kranbilkurven, og en satt og betjente den. De saget av alle greinene, helt ned til lemmene, og trimmet treet totalt. Dette var det første de gjorde. Så tok de de mindre greinene. Treet sto igjen der, naken og tykk, som om disse greinene hadde vært dens marg og bein og virkelige kropp. Det var da vi hørte smellet. Eller, vi kjente det, og hørte det også, lyden av en stor eikegrein som traff bakken. Én etter én slapp de dem – bang! Hver gang raslet det i vinduene, og gulvet vibrerte. Vi kunne se hvor mye biomasse som traff gaten. På et tidspunkt, midt mellom disse små skjelvene, begynte vi å høre noen andre typer lyder. Mennene ropte til hverandre, ikke bare kommandoer nå, men høyere skravling. De hadde vært ganske håndverksmessige seg i mellom, men nå skjedde det noe uvanlig. Vi anstrengte oss for å skjelne ordene deres over summingen fra sagene og motorene. Det kom små utrop. «Hei! Så du ham denne gangen?» Og så ble alt stille. «Akkurat dér,» hørte jeg en si. «Det er redet.» Han gestikulerte med motorsagen. Vi skjønte ikke hva de snakket om først – et rede med fugler? Veps? Det var Si som hørte dem si: «Flyvende ekorn.» Treet hadde flyvende ekorn i seg. Glaucomys Volans, den varianten vi har her sør. De bor her, men du ser dem aldri. Flyvende ekorn beveger seg i skumringen eller om natten og sees sjelden, men det er likevel mange av dem. Dét var en setning som stod i lokalavisen Morning Star midtvinters i 1953. De lager hjemmene sine i hull som er hulet ut av andre dyr, for det meste hakkespetter. Folk likte å holde dem som kjæledyr, og ville til og med kutte ned trær for å prøve å fange dem. Galucomys, leste jeg, er latin for blå-grå mus. «Volans» betyr åpenbart å fly. De flyr egentlig ikke, selvfølgelig. De glir. Hudklaffene deres strekker seg, og de glir. De gjør seg om til papirfly og glir gjennom luften i trærne. De gjør seg til sine egne fallskjermer, og på kunstferdig vis bremser de sin nedstigning. Angivelig kan de fly mer enn førtifem meter på en enkelt tur. Gudene vet hvor mange generasjoner av disse skapningene som hadde blitt oppdratt i akkurat dette treet. Det kan ha vært som en egen by for de flygende ekornene, denne eika, et deres forfedres herskapshus. Ett spesielt ekorn var en skikkelig plage for tremennene, og stormet mot dem. En mor – ungene hennes var fortsatt i reiret, og reiret lå nakent på bakken. Hun ble forbanna og nektet å forlate treet. Hun virret opp og ned. Treet var blitt en til en pigg som stakk seksti meter rett opp i den blå himmelen. Hun løp til toppen og ble fanget der, og satt faktisk sammenkrøpet der på toppen av piggen. Mennene sto på bakken og stirret på henne med en slags lattermild beundring. Si og jeg så det hele fra det åpne vinduet. Han hadde tatt frem kameratelefonen. Minnene vil ha det til av vi så henne skjelve, men vi var vel egentlig for langt unna til å se det. Det var stille et øyeblikk som i et innpust, og så kastet hun seg ut i luften. Det var utrolig hvor sakte hun så ut til å bevege seg i løpet av de få sekundene hun var i luften. Hun landet midt på gaten og frøs til der, klamret seg til betongen. Sannsynligvis hadde hun klart hele livet å unngå å måtte lande på den dritten. En av mennene gikk bort til henne, bøyde seg ned og plaget henne litt med hjelmen. Hun lot seg liksom motvillig dytte av gaten og inn i noen busker. Jeg liker å forestille meg at hun klarte å samle sammen greiene sine og sette seg opp i et annet tre, men hvem vet – opplevelsen av bortvisningen kan ha vært for traumatisk. Mennene skar et spor ved foten av treet, og la en kjetting rundt det. Den andre enden ble hektet til et kjøretøy, som rygget ut og bort fra treet. Stammen sprakk og falt hardt ned på gaten, som en veltet statue. Dette lagde den største lyden av dem alle. Alt ristet. Noen bilalarmer gikk av. Det siste de gjorde var å kutte eika i skiver med motorsagen, kaste det på lasteplanet og dra det bort. Si og jeg var begge ganske forbløffet over hele greia. Ingen av oss snakket. Med noen års mellomrom spør jeg om videoen, men han sier at den er forsvunnet eller ligger på en gammel datamaskin. Som er morsomt, fordi det er akkurat det han alltid forteller meg om sangene sine.

Essayist John Jeremiah Sullivan skriver om flyveekorn i Tidens ånd.

John Jeremiah Sullivan: «Svevet»

Svevet

Kjetil Røed ba Jon Refsdal Moe skrive en tilbakemelding til sin nyeste bok, «Fra punktum til kolon – et essay om kritikk og kjærlighet». Dette essayet tar utgangspunkt i svaret hans.

Dette er saken

Hei Kjetil. Eller kanskje heller: Kjære Kjetil. Selv om «kjære» er sånn man mest skriver til offentlige personer man er sur på, er jo du en kjær venn for meg. Den første vennen jeg fikk etter å ha trampa av meg forstadssnøen på t-banen opp til Blindern en vinterdag for 28 år siden. I sommer sendte du meg manus til den nye boka di. Jeg svarte med et brev, og tenkte at jeg kunne bygge det ut til et essay senere. Nå har jeg prøvd å gjøre det. Det begynner sånn: Hei Kjetil. Det slutter sånn: Fuck that!

Jeg sitter ved et svømmebasseng på en øy i Middelhavet og prøver å overkomme min aversjon mot tyske turister. Jeg skriver dette fordi et agg eller en avstandstagen til verden er noe som definerer meg. Ikke bare når jeg skriver, men når jeg lever også. Jeg føler at jeg alltid står i spenn mellom to ytterpunkter, mellom agg og avstand på den ene siden og en drøm om å omfavne og omfavnes på den andre.

Det har vel vært et grunnpremiss i alt jeg skriver. Alt jeg gjør, kanskje.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så jævlig mange tyskere her. Med en gang vi landet på denne øya hørte vi dem brøle til hverandre. Jeg liker dem ikke. Liker ikke at de ikke anerkjenner nærværet av andre mennesker, men bare ser surt opp på deg og vifter med de uklippede tåneglene sine for å markere at de eier den kubikkmeteren med luft som til enhver tid omgir dem. Dette er ikke den skandinaviske sjenansen, den kjenner vi, å gå litt usikkert rundt med et håndkle slått om skuldrene, og kanskje smile så forsiktig at ingen andre ser det. Den tyske turisten sender deg ikke et forsiktig smil tilbake. Han stirrer bare surt, som om du har invadert hans private lebensraum med badeskoa dine.

Og alt jeg sier er usaklig. Kjæresten min smiler til alle og alle smiler til henne. Jeg vet at det er min usikkerhet som projiserer fiendskap på alle rundt meg, og jeg vet at jeg tyr til verdens mest forslitte fiendebilde, og jeg tror at han fyren med føttene er nederlender, ikke tysker. Men det føles sånn allikevel. Det føles sånn når du lander i turisthelvete etter å ha sittet på kaféer i storbyer og bestilt drinker på språk du ikke kan, for å glemme hvem du er i noen dager, for å prøve å fornekte at du strengt tatt er en tysk turist du også.

Og det føles faktisk sånn for de vi er her og besøker, en nordmann og en italiener som har reist ned hit til øya for å jobbe, hun på et universitet og han i en helsekostbutikk. De liker ikke tyskerne de heller, og vi bonder litt over det.

I går kveld satt vi på den svære takterrassen deres og så utover fjellene. Det var måneskinn, vi drakk cava og spiste macadamianøtter og hørte på new age-musikk produsert av Rza fra Wu-Tang Clan. Hun vi besøker fortalte at det fantes en egen spiritualitet på denne øya, og at den fantes både i folka og naturen. Og så fortalte hun om chakraer, om Shiva og Shakti og om hvordan vi dras mellom dem, mellom det maskuline og det feminine, jorda og universet. Og jeg kjente meg igjen i det hun snakket om, fordi jeg tolket chakraene om til spenningen mellom avstand og nærhet, frihet og bundethet, den doble ambisjonen om å slippe unna verden og om å komme så tett inntil den som mulig, som definerer alt jeg skriver og alt jeg gjør. Derfor er jeg helt enig med deg i at kritikk er en kjærlighetshandling. Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller i det minste av begjær. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?

Jeg kommer på et intervju med Mötley Crüe gjort backstage på en engelsk rockefestival i 1984. Vince Neil og Nikki Sixx kommenterer at folk pælmer alt mulig dritt opp på scenen. «We don’t think it was enough», sier Nikki. «At our concerts, that we headline, we ask the audience to throw shit at us». «So should it be seen as affection rather than aggressiveness?», spør journalisten. «Yeah», svarer Vince. «because that means they want to get close to you. If that means they want to get close to you to beat your face in or they want to get close to you to get to know you, at least it’s, like, closeness».

Når jeg kommer på dette er det fordi de mest forbanna tekstene jeg selv har skrevet har vært kjærlighetserklæringer, desperate forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden, mellom verden og meg selv, mellom et tenkende, følende og skrivende jeg, og en verden som med kynisme, horeri og generell stupiditet alltid får meg til å ville slå opp med den. Og kanskje jeg noen ganger skriver for å tøffe meg, men i hvert fall prøver jeg å tøffe meg for noen.

Vi satt ute i måneskinnet og så utover fjellene. Venninna vår snakket om Shiva og Shakti og RZA pumpa diazepam-beats på en liten bluetooth-speaker. Og i det hun var på sitt mest entusiastiske virket det som om hun ble hun skamfull. Hun avbrøt plutselig seg selv og spurte om vi gadd å høre mer på new age-røret hennes.

Hun og jeg er ganske like, tror jeg. I hvert fall demografisk. Vi ble født i Oslo midt på 1970-tallet og vokste opp i et miljø som vendte blikket bakover. Foreldrene våre, lærerne våre, folkene vi så på barne-tv, alle hadde de en gang marsjert, om ikke særlig taktfast, mot lyset av en ny morgendag. Men morgendagen kom ikke. Det var bare vi som kom i stedet. Med stinkende bleier og umettelige små gap lenket vi dem fast til livet. Og hvert skritt inn i våre egne liv tok vi mot horisonten av deres tapte muligheter. Slik lærte vi at alle posisjoner var inntatt allerede. Slik lærte vi at alt var en pastisj. Slik lærte vi å skamme oss over i det hele tatt å prøve. Slik lærte vi at det ikke finnes noe alternativ.

Jeg tror det er en grunn til at vår generasjon så betingelsesløst slukte dette nyliberale mantraet. For vi hadde ikke lært å navigere mellom verdensbilder. Vi bare lurte oss selv til å tro det. Eller kanskje vi ble lurt. Vi vokste opp i en kultur der staten kunne knipe hardt igjen på lyd- og bildestrømmen som definerer hvordan folk som ikke vet bedre forholder seg til verden. Og vi visste ikke bedre. Alt vi fikk var utvalgt på Marienlyst og sendt oss via Tryvannstårnet. Og alternativene vi visste om sto først og fremst i opposisjon til denne hovedstrømskulturen, som for å bekrefte den: idealistiske nærradiostasjoner som drev med forbønn eller spilte punk, og i sin skakke marginalitet ikke truet noen ting.

Så var det for sent. Sosialdemokratiets velmenende kulturhegemoni var gått i oppløsning og nyliberalismens hundre blomster blomstret. Vi kledde oss i hypercolor-tskjorter og drakk oss drita. Vi så på Eurotrash med Jean-Paul Gaultier. Vi gjøgla rundt på rave med jakka over huet. Vi var frie. Men så var det som vi ikke orket mer av friheten og heller omfavnet en kultur som var mer disiplinerende enn den vi hadde vokst opp med. Disiplineringen fant sted gjennom en ny distribusjon av skam. Og den største distributøren av den nye skamkulturen var sosialdemokratiets falne monopolbedrift. Nå fantes det ikke lenger rom for alternativ kultur. Borte var 1980-tallets romantisering av blitzere og søte junkiejenter i gule boblejakker, borte var den skalla jazzduden (faren min, faktisk) som intervjuet pønkfanzineselgere i Storgata i Bodø. Nå var det streitingenes tur til å hovere.

Torgny Amdam er inne på noe av det samme i boka si om hardcorebandet Life but how to Live it. Da jeg leste utkastet til den boka begynte han og jeg å snakke om hvor fete blitzerne egentlig var, og hvor fucka det var at de fikk så mye diss utover 1990-tallet. Han kaller det «mainstreamens selvgodhet» og han definerer det sånn her:

Det marginale, smale, hardt prøvede er lættis og skal køddes med: dialektene, minoritetene, funksjonshemningene og kunst-performancene. Idealistiske miljøforkjempere og skada provinsungdom. Feministhurper og narkovrak. Livslgade gjøglere og innbitte transer. Det marginaliserte er fritt vilt, samtidig som det «normale» og «vanlige» eksisterer som et selvfølgelighetens bakland man sammenligner «de rare» med. 90-tallshumoren kan synes å forstyrre og utfordre det bestående. Men den «opprørske» humoren viste seg å ende opp som en bekreftelse av tingenes tilstand - en hovedstrømmens apologi.

Jeg har sittet i timevis nå og prøvd å formulere det jeg skal skrive videre, men jeg klarer det ikke helt. Jeg har ikke slitt så mye med en tekst på mange år. Ikke fordi jeg er usikker i analysen, men fordi jeg ikke lenger klarer å komme med en påstand, en utsigelse om verden, om vi skal kalle det noe så pompøst, uten å ville slå beina under den med en gang, med å begynne å fokusere alt for mye fokus på rytmen i setningene. Jeg tror derfor jeg må gå tilbake til det uredigerte, ufullendte, upresise og unyanserte brevet jeg sendte deg i sommer. Vet at redaktøren av dette tidsskriftet (Ida Wammer) liker det best uansett, og helst ville ha trykket det, og at jeg sitter her og trøkker time etter time, dag etter dag, over noe som sikkert hadde blitt mye bedre om jeg bare hadde gitt faen og gitt slipp, så nå gir jeg bare faen og gir slipp og gir deg brevet fra i sommer - har bare retta litt syntaks og lagt på litt og anonymisert litt for syns skyld.

Vår generasjon i Norge er skada av en kombinasjon av monokulturen vi vokste opp med, monopolkulturen, der det var én sannhet som var rådende, én ideologi, den sosialdemokratiske orden, kan vi kanskje kalle den, som gikk i gradvis oppløsning under presset fra nyliberalismen, som var den andre dominerende ideologien vi vokste opp under, det var som om den sosialdemokratiske orden gjorde en siste krampetrekning under presset fra nyliberalismen, og produserte en kultur som var totalt dominerende og ensrettende under dekke av å være kritisk, det vil si, den sosialdemokratiske orden simulerte den kritikk som skulle til for å holde seg selv hegemonisk, og bidro på den måten til å utrydde enhver tanke om alternativer, enhver motkulturell strategi, og det er kanskje ikke så rart, at flere av denne generasjonens fremste apologeter ble reaksjonære, kanskje så mange hvite generasjon x-gubbers rettferdige harmes over seksuelle og kulturelle minoriteters krav på å få definere seg selv som de vil, er en logisk konsekvens, eller i det minste logisk koherent med vraljeringa med enhver utgruppe to av dem bedrev i beste sendetid på NRK, og som vi altså satt og slukte to ganger i uka i en tid før internett var skikkelig i gang, det er til å bli kvalm av.

Og med nyliberalismen kom også en pluralitetskultur, som vi ser er på full fart inn i dag, og som jo din tekst også er et produkt av, med din enorme hensynstagen, din åpenhet, din om enn tvilende bruk av pronomenet hen (synes du burde droppe tvilen btw, det er bare å gønne på ... eller la være) men det var altså i dette spennet, helt logisk mellom sosialdemokratiets gode vilje-diktatur og thatcherismens There Is No Alternative at vi vokste opp, og det er kanskje ikke så rart at vi ble en skamfull generasjon. 

Sånn. Ferdig med denne dritten. La oss gå ut på terrassen og snakke om chakraer igjen.

Jeg avbrøt ikke venninna mi med en spydig kommentar da hun snakket om Shiva og Shakti. Og grunnen til det var at jeg kjente igjen spenningen hun snakket om i meg selv, nærmere bestemt i et håndskriblet notat i et hjørne av en kladdebok fra videregående: En strekgubbe som blir dratt i to retninger, nedover og oppover, ned mot jorda og opp mot himmelen. Den strekgubben er meg som prøver å håndtere kaoset som oppsto inne i meg etter at jeg for første gang hadde blitt tatt i mot av en annen kropp, smeltet inn i denne kroppen så å si. Og jeg kjenner igjen spenningen fra en tegning i en bok fra 1500-tallet som jeg sikkert ikke hadde lov til å bla opp i, men som jeg bladde opp i likevel, da jeg hadde studentjobb som oppstiller på UB med lønnstrinn 1 og boktralle og discman, og tilbrakte dagene i støvete kjellermagasiner eller blant fremoverlente jenter i trange jeans med lavt liv oppe i de lyse lesesalene. Det er en tegning der to menn ser opp på stjernene, en gammel mann og en gutt med et astronomisk apparat, utenfor et rom der en kvinne føder et barn. Og det er nettopp den samme spenningen det å skrive handler om for meg, den samme spenningen mellom himmelen og jorden som vennina mi fortalte om på terrassen i går kveld, spenningen mellom avstand og nærhet, mellom det som er langt borte og det som er akkurat her, men som kanskje likevel er aller lengst unna. Det er spenningen mellom impulsen til å trekke verden til meg, og til å holde den på avstand, til å elske og til å observere. Og kanskje det som kommer mest hatefullt til uttrykk er kjærligheten. Det er kanskje nettopp når jeg skriver rasende, pompøst, frekt og arrogant at jeg er på mitt mest sårbare og mest kjærlighetsfulle.

Og selv om jeg ikke lenger er kritiker er alt jeg skriver kritikk. Alt jeg gjør er kritikk. Og kanskje grunnen til at jeg ga opp dette håndverket er at jeg forsto at jeg ikke kunne skrive slik jeg ville skrive innenfor kritikkens rammer. Og kanskje det var derfor jeg var så opptatt av å sprenge disse rammene. Kanskje det var derfor jeg publiserte manifester og essays om kritikk som alle stort sett ga faen i. Jeg merker det mer og mer, etter hvert som jeg blir eldre, at jeg ikke er i stand til å skrive annet enn noe dypt personlig. Alt annet blir fake. I begynnelsen prøvde også jeg å være generell. Jeg brukte habermasianske argumenter på en feministisk samling tekster i en alder av 23, i stedet for å skrive det jeg mente var et relevant poeng den gangen, at alle disse jentene som mente at de hadde det så vondt fordi de slapp forbi køen på en kjellerklubb som het headon var de samme jentene som snubba meg dag etter dag på all verdens studentkjellere og døve rockebuler. Det var disse jentene som klina med 36 år gamle urbanister med solbriller på dansegulvet mens jeg sto drita full og spiste pølse utafor, og ingen la merke til meg, og jeg hadde ikke pult på to år, og jeg hadde vært i Italia med noen ubehøvlede journalisthøgskolestudiner som bare snakket om hvor synd det var på dem, og jeg tenkte bare fuck that som den underpulte lille guttungen jeg var, men i stedet for å si fuck that, som jeg burde gjort, skrev jeg at den personlige opplevelsen av et saksforhold ikke fungerer om innlegg i en offentlig debatt eller noe sånt dritt, og jeg ble skjelt ut for det av en mye eldre lesbisk kvinne som siden prøvde å kline med meg på en fest, og akkurat det kunne hun ha driti i, men jeg vet at hun hadde rett, akkurat som jentene i den boka hadde rett: Det går faen ikke an å være noe annet enn personlig.

Og derfor får du, når du velvilligst har bedt om noen kommentarer på den nye boka di, enda en selvopptatt ekskurs, en i beste fall anekdotisk bevisføring for det jeg skal si nå, som kanskje er det jeg trenger å si om denne boka, at det kan se ut som om du rydder ambivalensen ut av feltet. Når du bare skal skrive kjærlighetsfullt om alt du skriver om, hvorfor lar du det da ikke være plass til den dårlige kritikken? Tilegnet alle jeg har gitt dårlig kritikk, skriver du og det kan minne om et mea culpa som om du hadde begått et forbrytelse, eller kanskje heller en mild forseelse, og har fått en mild irettesettelse og vet bedre nå. Men faen heller, som kritiker er du også ideologikritiker. Det holder ikke å bare heie på feltet og sende faktura etterpå. Og du vet jo alt det der, men like fullt: Alt du trekker frem i boka som gode eksempler på kritikk er god kritikk. Vår gamle kollega Tommy (Olsson) for eksempel. Ikke at jeg følger med, men jeg kan ikke huske sist han skrev noe negativt om andre enn seg selv eller systemet. (Kom forresten akkurat på at han slakta forordet mitt til Erlend Hammers bok for 14 år siden, det skal han ha). Og Susanne Østby Sæther er ikke kritiker, men kurator. Uansett hvor bra hun ellers er, er jobben hennes å produsere ideologi på vegne av sitt eget felt. Og jeg har vært kurator sjæl så jeg veit hva jeg snakker om for faen. (Dette er en hyllest til Knut Eggen, som var en venn av både Susanne og meg, og en masse andre. En gang avsluttet han en diskusjon på Frederikke med å si «OG JEG HAR VOKST OPP I BLOKK SJÆL SÅ JEG VEIT HVA JEG SNAKKER OM FOR FAEN» før han måtte le av seg selv. RIP Knut.). Kanskje jeg er for preget av min egen generasjon x-kontrære skepsis til alt som lukter ideologi (nyliberalismen var jo jævla god til å kamuflere at den faktisk er en ideologi den også, og dette er vår generasjons fatale feilsteg, at vi kjøpte nyliberalismens no alternative-ideologi og trodde at vi var noe annet enn stupide nikkedokker i vår kontraritet, i vår selvgratulerende avsløring av alle forsøk på å etablere alternativer til den), men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste oppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan altså leses som et farvel, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering. Altså, din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå.

Ideologikritikk er erstattet med normkritikk. I stedet for å vende børsa mot seg selv og fyre løs, eller i det minste fyre løs fra det singulære og fragile perspektivet som et jeg besitter, uansett hvor cocky og selvopptatt dette jeget måtte være, rettes det kollektive skytset mot noe vi kan enes om er fienden. Og det er ikke noe i veien med å etablere fiender. Det vanskelige her er å inngå i det store viet. Det vanskelige her er at hver og en av oss rotes inn i et stort kollektivt vi, der det kanskje er lett å føle seg hjemme, men som likevel hemmer tanken, ideene og friheten. Et stort sosialiserende og sanksjonerende vi, som i all sin pluralitet, eller kanskje heller i all sin simulerte, i hvert fall relativt kondisjonerte pluralitet, ikke gir plass til kontrære perspektiver, og en kollega sa det slik i fjor: Du skal være jævla priviligert for å gå rundt og være kontrær - og hun har vel rett i det, og kanskje derfor er kontrær et feil ord å bruke, la oss heller kalle det singulære perspektiver, og du skal vel ikke være jævla privilegert for å gå rundt og være singulær også.

Som for eksempel da en kritiker i Aftenposten (deg) cocky nok avskrev hele kunstnerskapet til en i dag – og dette påpeker du selv – eksepsjonelt godt selgende kunstmaler, noe som selvsagt var ganske harry, ikke minst gitt konteksten, en artikkel der du som kritiker gir investeringstips, og i dette tilfellet et jævlig dårlig investeringstips, som om det var kritikerens oppgave å gi investeringstips, gode eller dårlige, og det er faen ikke kritikerens oppgave, så det mea culpaet er kanskje på sin plass, men like forbanna, den artikkelen avstedkom en haug av karakterdrap som ærlig talt var, om ikke skremmende, så i hvert fall litt sørgelig å lese for hans venn (meg), som rykket ut og skrev så mye pent om deg på sosiale medier at folk begynte å tro at du var død, din venn (meg) som nå har flyttet seg flyttet seg fra et basseng på landsbygda til en terrasse vis-a-vis en goisk katedral, og som ser ned på turistene i stygge klær og håper at noen tror at han er rik nok til å eie denne terrassen, eller i det minste leie den.

Jeg satt her i går kveld og tok en liten øl mens jeg ventet på at kjæresten min skulle gjøre seg ferdig på badet, og en familie passerte på plassen under meg, og familiefaren så opp på meg og blikkene våre møttes, og i ett sekund tenkte jeg at han kanskje skulle ønske at han var meg, han der nede med kjerring og unger, jeg her oppe med vind i håret og en estrella damm i hånden, i måneskinnet mellom borgen og katedralen og himmelen og jorden, og jeg fortalte det til henne og hun kysset meg.

Og hun kunstneren du skrev om (Ida Ekblad) er sikkert rik nok til å sitte her så mye hun vil, og det er jo bra, men jeg tror at du hadde rett da du sa at hun var oppskrytt, og i din mea culpa kommer du ikke så langt som til å si at hun er bra, du bare sier at hun selger veldig mye, og at det var bra at du ikke hadde makt da du sa det. Hva skjedde der? En kritiker skriver at en kunstner er oppskrytt, et felt mobiliserer og åtte år senere kommer kritikeren tilbake og produserer et mea culpa som forsikrer om at kunstneren det er snakk om selger veldig mye, a mourning nation weeps and wails but keeps the sales of evil tabloids healthy , the poor protect the wealthy, og verdien av Ida Ekblads malerier er proporsjonal med verdien av den jævlig dyre malinga hun bruker, kliner på med oljemaling som en oligark kliner gåselever på en hamburger, så rike svin kan henge dem på veggen fordi de er så dyre. Fuck that. 

Essay

Ruth Emilie Rustad Martinsen (Illustrasjon)

– De mest forbanna tekstene jeg selv har skrevet har vært kjærlighetserklæringer. 

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering

Klokken er 09:30 og jeg løper så fort min stadig mer sviktende fysiske form tillater nedover Hans Holmboes gate, forbi Grieghallen, Lille Lungegårdsvann og inn på Bystasjonen. Jeg slår meg selv i ansiktet, ikke hardt, bare bestemt, et triks jeg plukket opp fra Kristoffer Hæstads selvpisking, som jeg antar skal fungere som en slags espressoshot for superegoet, som overstyrer den utslitte, nervøse kroppen med en klar beskjed om å skjerpe seg. Det fungerer tålelig, jeg karrer meg inn på Coopen og kjøper en sekspakning med Hansa, før jeg i et mer bedagelig tempo går mot de tre bussene som skal kjøre oss til Sandnes.

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann. Av og til lurer jeg også på hvorfor jeg ikke bruker mer tid og krefter. Det er mange som legger ned så mye av sitt liv inn i denne fordømte skandalen av en sportsklubb, at jeg føler meg som en dagdriver, en medhårssupporter til sammenligning. Slik har det ikke alltid vært. Joda, det har alltid vært noen som legger ned adskillige timer i tifoarbeid, rekruttering, medlemsmøter, sanggrupper, reisegrupper, kort sagt alt som hører til livet som fotballsupporter av det mer fanatiske slaget. Nå er det likevel noe som har endret seg, noe har fanget oss, som om Brann ikke lengre bare er en Sportsklubb med tilhold i Idrettsveien, men en slags flerbruks-anvendelig katalysator, en kraftmotor for byens kultur, identitet og verdisett. Det handler selvsagt fortsatt om fotballen, men fotballen og supporterkulturens grasrotsetos blir i økende grad en mangefasettert uttrykksform i seg selv, for tilhørighet, verdier, aksjonisme, kulturelle anakronismer, spontanitet, lek og lokalhistorie.

Klisjeene om Bergen er mange. Flere av dem er også helt sanne. Det er alltid en slags oppjaget desperasjon etter selvhevdelse i byen, en dyrking av det egne, det partikulære, det som gjør oss annerledes. Dynamikker som dette er rent brennstoff for tribunekultur, hvor det er nettopp slike ting som har en tendens til å fremheves, snarere enn det sportslige. I Bergen veives det med hanseatiske flagg, det synges gamle sanger om byens skjønnhet og bergenserens lynne, nettopp fordi det er viktig for både byens stolthet og mindreverdighetskomplekser å stadig understreke forbindelsene dagens Bergen har til en for lengst tapt storhetstid. Brann er dog ikke bare Bergens lag. Brann er hele Hordalands lag, «fra Halhjem i sør / Til Lindås i nord», som byens store trubadur, Ove Thue, synger. Denne bredden i supporterkulturen gir seg virkelig til kjenne på vei til Sandnes.

Buss nummer én er et lite stykke sosialantropologisk avhandling om vestlandet, med alt det innebærer av både by-, strile- og ungdomskultur. En Sandviksbosatt tjommi forsøker å selge leiligheten sin, og har derfor bestemt seg for å ikke drikke øl før han ser dagens første vindmølle. Det mumles et par Don Quijote-vitser fra den nystartede, svært løse grupperingen «Stril i eksil», en gruppering som på mange vis er innfatningen av supporterkulturen her i vest – en slags pun, bestående av like deler høykultur og rølp. Gruppens banner prydes av strilehelten og visekongen Ivar Medaas. Det drikkes, det synges, det diskuteres mediestrategier, litteraturkritikk, politikk og fotball. I det vi nærmer oss Os, synges det om GHB og Terje Søviknes. Slik er det kanskje overalt i fotball-Norge, det kan jeg ærlig talt ikke vite noe om.

Miljøet rundt SK Brann har alltid, som supportermiljøer flest, vært preget av tydelige DIY-prinsipper. Det var dog i fjor vinter at en ny, målrettet og grasrotbasert form for aksjonisme virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, i form av en sak som for øvrige deler av fotball-Norge kunne virke meningsløs, bakstreversk, ja til og med uvesentlig. En frostkveld blir jeg oppringt av en tjommi, en av disse kisene med den konstruktive kombinasjonen av stadige innfall og høy gjennomføringskraft. Han forteller meg at Sportsklubbens styre har planlagt å bytte ut naturgresset på Brann Stadion med kunstgress, bak ryggen på supporterne, og vil trumfe det gjennom før årsmøtet. Han sier at han har prøvd å få tak i flere, men du vet, folk har ting å gjøre, men det har jo ikke du, Joakim, så – jeg har en gardin og noen spraybokser, skal vi henge noe greier opp på stadion og se hva som skjer? Sannsynligvis hadde jeg ikke noe bedre å gjøre på, kanskje var jeg i en fase hvor jeg leste mye, kanskje hadde jeg sovet hele dagen i en pøl av ølbokser, tøsesorg og japanske rollespill, kanskje hadde jeg arbeidet godt og spist en sunn middag, dagene glir litt inn i hverandre for en middelmådig løsarbeider. Jeg pakket meg inn i mine tykkeste rene klær og møtte ham i Kong Oscars Gate. – Hva faen skal vi skrive da? Spørsmålet var betimelig. Plastgress på ærverdige stadion er en krenkelse, det var helt sikkert. Slike ting driver man med i klubber vi ikke liker å sammenligne oss med, i landsdeler vi ikke anerkjenner eksistensberettigelsen til. Man kan legge plastgress på en parkeringplass på Valle, fair nok, men ikke på Brann Stadion, stedet både min far og min farfar hadde mytologisert for meg helt fra barnsben av som en arena for tjuagutters gudbenådede finesse, ubønnhørlige arroganse og skandaløse nedturer. Gresset på stadion står midt oppå en myr, bokstavelig talt, en synkefelle for alle langvarige ambisjoner, hvor gresset fester sine røtter så dypt i det våte element, at selv den mest lettsindige før eller siden vil synke ned i jordsmonnet, og for evig bli en del av et århundre av døde drømmer og tapte illusjoner. Vi velger et adskillig enklere budskap: «Ekte gress på stadion!». Det får holde, tenker vi. Banneret henges opp på et gjerde utenfor byens storstue, og klubben fjerner det umiddelbart, men en slags spire synes likevel å ha blitt sådd. Andre grupperinger følger opp med organiserte demonstrasjoner, med alt det innebærer av tung lokalforankret symbolikk. Foran statuen av Roald «Kniksen» Jensen, byens store fotballsønn, samles et drøyt hundretalls branntilhengere med pyro og banderoller.

Klubben må til slutt bite i gresset. Den 2. februar 2021 kalles det inn til ekstraordinært årsmøte, hvorpå styret blir møtt med et sjeldent skoleeksempel på godt organisert aksjonisme i et medlemsdemokrati. Medlemsmøtet, som for anledningen foregår digitalt, blir regelrett kuppet av et bredt utvalg velforberedte, retorisk sterke og svært koordinerte supportere. Forslaget om kunstgress blir nedstemt. Klubbens ledelse syntes å ikke helt forstå nøyaktig hva det var som traff dem, og hvilke krefter de hadde satt i sving.

Hadde klubben vært klar over hva som kom til å skje, for eksempel gjennom sosiale medier, hadde de sannsynligvis rukket å forberede seg bedre. Hadde misnøyen strandet i noen sinte tweets, med noen minst like sinte likes, ville det vært enkelt for makthaver å simpelthen ignorere det. Ratios på twitter, behagelige og ubehagelige meningsytringer, tunge faglige diskusjoner og innspill, alt dette er i bunn og grunn støy. Opplysende støy? For all del. Radikaliserende støy? Absolutt. Men det er ikke på langt nær så konkret, så handlekraftig, som man forestiller seg, midt i denne vage strømmen av meningsbærende mennesker. På flere vis minner sosiale medier ganske mye om et humanistisk fakultet. Hadde samfunnet for øvrig vært slik, så hadde alle stemt Rødt og absolutt ingenting hadde manifestert seg som noe annet enn kjekling, posering og opphetede diskusjoner. Uansett hva man tenker og sier om «fellesskap» og «sosial rettferdighet», er man fremdeles bare en samling individer som sakte men sikkert kommer til å gli fra hverandre, like for like, helt uten å ha satt et eneste merke på samfunnet. I motsetning til sosiale medier og humaniora er supporterkulturen full av folk som møtes, organiserer seg og agerer i de formene man har disponibelt. Man får ting til å skje, egentlig uten at hverken makthavere eller den gemene hop på internett nødvendigvis får det med seg.

Etter fjorårets nedrykk har Brann helt sluttet å tape fotballkamper. Allerede i september rykket laget opp til øverste divisjon igjen og kampen vi reiser til er egentlig en ren formalitet. Også i Sandnes ble alt nøyaktig som forventet. En kontrollert borteseier, bygget på uhøflige mengder øl og gauling. På bussen hjemover synges det om krigsprofitører, brødmangel i Hellemyren og den Sandviksbosatte får endelig solgt leiligheten sin. – Førti under takst! meldes det resignert, før også denne kjensgjerningen på magisk vis blir forvandlet til allsang. Svette, fulle, kokende og syngende – alt dette er uttrykk for en større og viktigere kultur. Dette merkelig forpliktende, og samtidig uforpliktende, fellesskapet, hvor hvem som er med varierer fra gang til gang, og det eneste kravet er at man deltar uten forbehold, er kanskje det beste utgangspunktet for aksjonistisk mobilisering. Det er lettere å skape felles front mot hva enn det måtte være, hvis man vet at man når som helst kan få tyve likesinnede med seg til å handle. Fotballen i en ganske unik posisjon i så måte. Her finnes det ikke et formelt organisasjonshierarki, sosial status er i bunn og grunn midlertidig opphevet, rekkevidden er like stor som fellesskapets, ikke individets. Man handler som en masse, både på tribunen og overfor makten, og den enkelte representerer hele den kulturelle floraen av supportere, ikke seg selv og sine kjepphester. Rom som dette finnes det svært få av i dagens samfunn.

Vår tids atomisering er ikke utelukkende en diskusjon om teknologi og kapitalisme, det er en vedvarende ideologisk fundert oppspaltning, integrert i selve kjernen av de arenaene vi liker å tro er fellesskapsdannende, offentlige og statseide. For å parafrasere Lars Ove Seljestads store arbeiderklasseroman 

, så starter individualiseringsprosessen – opphevelsen av kollektiv handling, tankegang og verdisett – allerede i det man trer inn skoleportene for første gang. Fra første skoledag vurderes man som enkeltindivid, straffes som enkeltindivid, lykkes alene, dropper ut alene. Mot dette er fotballtribunen, en uatskillelig del av idrettsverdenens mest uapologetisk 

 kapitalstyrte sport, ironisk nok en av få arenaer hvor individet fremdeles kan opphøre fullstendig, bli en del av en større enhet, en felles kropp, en felles røst, gjennom nitti minutter, uke etter uke, år etter år. I motsetning til mobben, demonstrasjonen og protesten, er dette fellesskapet langvarig, i mange tilfeller livet ut.

Jeg husker ikke spesielt mye av hva som skjedde etter vi ankom Victoria Café og Pub sent på lørdagskvelden. Jeg vet jeg drakk øl, for dagen etterpå ble jeg vippset 90 spenn av en litt under middels kjent norsk forfatter. «Skandale å be frilansere betale pilsen sin når du har fast jobb! Burde vere straffbart», stod det i tekstmeldingen som fulgte med geltene. Og ja, de pengene kom godt med, de betalte snusboksen jeg sårt trengte dagen derpå. Jeg vet at jeg gav en god klem til en oppildnet tjommi som ikke fikk reist til Sandnes, da han dessverre måtte delta i bryllupet til sin far. Jeg vet også at jeg våknet et sted jeg ikke burde ha våknet, men som en konsekvens av min høyverdige, anti-knausgårdske diskresjon, velger jeg å ikke oppgi nøyaktig hvor dette Sodom befant seg. Når sant skal sies, så vet jeg egentlig ikke om jeg var på tur til Sandnes i det hele tatt. Det var ikke noe «jeg» der såvidt jeg kan huske, bare et vi, og vi reiser over alt, hele tiden, uavhengig av hvem som skulle finne det for godt å slenge seg med. Fellesskapet vil bestå, fullstendig uavhengig av meg og andre.

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann

Få minutter før den engelske standup-komikeren James Acaster (38) entrer scenen foran et utsolgt Cosmopolite i Oslo, lyser det opp i flere mobiltelefoner blant publikum. Dronning Elizabeth den andre er død, melder samtlige aviser. 

Som så ofte ellers, når store hendelser skjer, kan man innimellom ta seg i å lure på hvilke konsekvenser dette kan få for en selv. Betyr dette at det ikke blir noe show likevel? Britene er jo, tross sitt rykte, et ganske emosjonelt folkeslag som man aldri vet helt hvor man har. Noen ganger gir de oss Spice Girls, andre ganger konsentrasjonsleire i Sør-Afrika, eller så melder de seg ut av EU. Spesielt emosjonelle kan de være når det kommer til kongefamilien deres, hvor reaksjoner på dødsfall ofte har vært «keep calm and cancel everything».

For mange britiske komikere ville det å miste sin dronning minutter før en opptreden i utlandet vært et marerittscenario. Men Acaster kommer ut på scenen på mest Acaster-tenkelig vis, og sammenligner dronningens død med at det er som om McDonalds plutselig forsvant (McDonalds, som da også valgte å stenge flere av sine filialer i Storbritannia under dronningens begravelse, slik at ansatte kune «pay their respect»), før han minner om at det er mange grunner til at det britiske kongehuset egentlig ikke er så bra.

James Acaster har, takket være sin originale blanding av historiefortelling, absurde innfall og sårbarhet, blitt sin generasjons beste og mest nyskapende komiker. Han har som eneste person blitt nominert til «Best Comedy Show» fem år på rad på den prestisjetunge humorfestivalen Edinburgh Fringe Festival. I britiske aviser blir han jevnlig beskrevet som en brilliant og særegen virtuous, et komisk geni. Politisk plasserer han seg trygt på venstresiden, som da han gikk viralt ved å sammenligne Brexit med 

Han innrømmer at den nylig intrufne hendelsen (dronningens død) får ham til å angre på at han har kalt showet sitt «Hecklers Welcome». 

 betyr egentlig bare at alt som vanligvis er greit å gjøre ellers i livet, også er lov på showet, forklarer Acaster. Du kan gå på do, småsnakke, se på mobilen, le og ja, avbryte showet ved å rope ting. Hvis du vil, da. Men, understreker Acaster, han har faktisk forberedt et helt sceneshow, så om du er en person som vanligvis ikke liker å 

, trenger du ikke føle press om å gjøre det, heller.

Å invitere publikum til å rope akkurat hva de vil til en emosjonelt skjør komiker på scenen kan i de fleste land klusse til showets dramaturgi. Det, forteller han litt senere den kvelden, har han nok av eksempler på. Men Acaster, som bare har vært i Oslo én gang før, kan ikke klandres for å ikke vite hvor langt unna det å skulle 

 ligger en gjennomsnittlig nordmann.

Det er ikke overraskende at det stort sett bare er mennesker som vil Acaster godt som hever stemmen denne kvelden. Det nærmeste vi kommer det man kan beskrive som forsøk på noe som minner om 

 har med sko å gjøre. Først spør en mann (senere identifisert som Sebastian) om hvorfor Acaster går med «bowling-sko» (fargerike Vans). Svaret: «Because I think they’re lush». Okei, takk for at du bidro denne kvelden, Sebastian! De to andre kommer når noen går for langt og insisterer på at Acaster skal signere sine to crocs. Da smeller det fra noen i salen at Acaster skal signere med navnet til avdøde Sean Lock (en eldre komiker med samme type humor som Acaster, som døde av kreft for ett år siden) og så, enda verre: som Rowan Atkinson.

Acaster opplevde for få år siden noe av det verste en mann kan oppleve: at kjæresten hans forlot ham for å bli sammen med Atkinson, mannen bak Mr. Bean. Men det er nettopp her kjernen i Acasters popularitet ligger. Han har riktignok tidligere gjort narr av både Brexit, det britiske kongehuset og 

, men han er ikke en utpreget satiriker. Han er mest kjent for å fortelle om tilsynelatende endeløse absurde og pinlige historier fra eget liv, som regel punktert av imponerende underholdende tankerekker, og digresjoner. Dette var en sjanger han mestret spesielt godt i sin egen spalte på radiokanalen XFM, som senere ble den bestselgende boka James Acaster's Classic Scrapes. Disse historiene kan ofte virke improviserte (og mye er også det), men Acaster er også kjent for å bruke mye tid på planlegging og skriving. At det er såpass vanskelig å skille mellom det planlagte og det tilfeldige i Acasters standup gjør både arbeidet og improvisasjonsevnene hans enda mer imponerende.

Acaster har parallelt med radioinnslag, egne podcaster, panel- og realitydeltakelser, også drevet med standup siden 2008. Det største gjennombruddet kom med den fire episoder lange standup-serien Repertoire på Netflix, hvor det bærende elementet gjennom episodene er en rettssak han var i etter å ha bestemt seg for å bli narkotikasmugler som barn (veldig sannsynligvis ikke sant, men også veldig morsomt). Netflix har den største katalogen standup av alle strømmetjenester, men det er vanskelig å finne noe bedre enn maktdemonstrasjonen Repertoire.

I oppfølgeren, den selvpubliserte Cold Lasagne Hate Myself 1999, er Acaster enda mer åpen om egen usikkerhet og personlige problemer, til tross for at han til tider spiller en slags utagerende versjon av seg selv, ikledd solbriller og en fargerik bomberjakke. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men at Acaster klarer å gjøre noe så oppbrukt som å snakke om egen angst og depresjon til noe både underholdende og fint, sier mye om evnene hans.

I tillegg til å bli dumpa til fordel for Mr. Bean hadde Acaster nemlig også et brudd med en annen kjæreste i 2018, rett etter å ha avsluttet samarbeidet med agenten sin og tvilt på om han i det hele tatt han burde fortsette med humor. Det trigget selvmordstanker og depresjon, men det fikk heldigvis en løsning Acaster verdig: Å bare høre på og samle på så mye musikk fra 2016 som mulig. Acaster ble etter hvert overbevist om at 2016 var det beste året for musikk noensinne, og lagde både en podkast og nok en bestselgende bok dedikert til å overbevise andre om det samme.

Tilbake i 2022, på Cosmopolite på Torshov, har folk blitt fulle. Noen spør Acaster hvordan han møtte kjæresten sin, noen roper «looking forward to see you again» rett før James tar en pause. Noen tar en Fjørtoft-parodi og spør hva han synes om Haaland.

Denne direkte kontakten med publikum er i utgangspunktet sjelden vare for Acaster, som ikke har vært på sosiale medier på mange år. (Det endte selvsagt også opp i en bokutgivelse: selvhjelp-parodien James Acaster's Guide to Quitting Social Media. Boka var en sjeldent underveldende til Acaster å være, hvor de absurde overdrivelsene i stort sett sanne historier fra Scrapes og Repertoire nå er erstattet med ren fiksjon om Acasters forhold til sosiale medier. Men ingen er ufeilbarlige, selv dronningen døde jo til slutt.)

Videre viser han hvorfor han er blant de beste standup-komikerne i verden akkurat nå. Han forteller en lang historie om alt som gikk galt da faren kalte opp familiens dachs etter en av sine tidligere elever, forfølger en veldig morsom tankerekke om hvor mye mennesker elsker å bruke sosiale medier til å «push people to the brink» og snakker om hvordan han ifølge psykologen sin har vært så redd for hekling og kritikk tidligere fordi han egentlig beskytter sitt indre, usikre barn. Han får også tid til å forklare (og mime) hva en rokk er, til glede for alle oppmøtte.

Folk begynner å rope igjen, men det er stort sett bare for å vise hvor mye de setter pris på at komikeren endelig er tilbake i Oslo. Acaster ser ut til å kose seg, og gir etter hvert opp med å komme i mål med det planlagte showet. Det hele ender i en uformell spørsmålsrunde («Have you listened to any new music lately?»), som gir Acaster sjansen til å improvisere svar som er på høyde med det beste man kan se av standup en gjennomsnittsdag i Oslo. Før han forlater scenen tar noen mot til seg og stiller spørsmålet alle i salen lurer på: når kommer du tilbake neste gang?

La oss håpe det skjer før neste britiske monark dør.

Kritikk

James Acaster kom til Oslo og viste hvorfor han er verdens beste komiker

King James


«What’s your favorite idea? Mine is being cre-a-tive. Where do you get the idea? I just try to think creatively» synger en notisblokk i første episode av 

. En fargerik dukketrio synger sorgfritt med, før scenen går over i urovekkende dans, hvor dukkene transformeres om til mennesker i kostymer til off-beat musikk og hjemsøkende skrik. Siden den ble lagt ut på Youtube i 2011 har første episode av 

 TV-serie av det, med premiere på britiske Channel 4 i disse dager.

I serien blir vi såvidt kjent med tre protagonister. «Yellow guy», «red guy» og «the duck», mens de i det ene øyeblikket lærte om temaer som kreativitet, kjærlighet, familie og vennskap og i det andre sang om hat, død og frykt: «Everybody hates you and no one cares», «An old man died, but look, a computer» og «Or you’re just generally unlikeable in a way that is hard to pin down».

En enkelt episode i sesong to utgjør tiden det tar å se hele første sesong (en halvtime). Skaperne laget Youtube-serien med den estetiske ideen i fokus og manuset sist, mens TV-serien virker å heller være drevet av narrativet.

Noe av det fine med surrealisme er at man kan introdusere nye premisser hele tiden, noe som korresponderer godt med den Tiktok-aktige måten vi 

 kultur på: stadig skiftende, hyperventilerende. I likhet med 

mellom ulike dimensjoner, et godt utgangspunkt for kreativ utfoldelse knyttet til surrealismens inspirasjon fra psykoanalysen, hvor dikotomiene mellom våkenhet og drøm, det reelle og det imaginære og det bevisste og ubevisste kan oppheves. Seriens sterkeste side er den assosiative kraften som oppstår idet de optimistiske, foruroligende hyggelige scenene omkalfatres til marerittaktige scener, og der de urovekkende fengende sangene fungerer som en advarsel om hvor lett en lar seg hjernevaske.

Men de surrealistiske elementene av det improviserte og umiddelbare, som er helt sentralt i Youtube-serien, forsvinner i overgangen til TV-formatet. hvor handlingsforløpet motiveres av protagonistenes vilje. Karakterene er mer kritiske til sin egen situasjon – de lurer på hvorfor de er i huset, hvilken relasjon de har til hverandre og hva som foregår på utsiden. Spørsmålene stilles av karakterene selv, og ikke den som ser på. Da forsvinner litt av poenget.

Don't Hug Me I'm Scared 

Film/TV

Hva skjedde med surrealismen? 

Surrealisme er Tiktok-æraens dominerende formspråk, men kommer til kort på TV

Doning, hovedbøl, pralhans. Bøling, dåse, miging. Matias Faldbakken er tilbake med en ny, kødden roman, og denne gangen med enda flere kuriøse, bondske, og nesten alltid hysterisk morsomme gloser. Boso, tampen, skrud, krumtapp, rekel. Selv skjønner han ikke helt hva folk mener.

– Folk spør om det, men jeg sitter ikke og presser dem frem. Det er kanskje den bygdeleia som er språket jeg har med meg. Men jeg merker også at jeg bruker en del ord og uttrykk som begynner å bli gamle. Blant annet var det et ungt menneske som ikke helt var med på tittelen på boka, 

. At det var litt gammelmodig, sier Faldbakken.

– 20? Det er vel også en del hverdagslige ord som plutselig blir utdatert og ikke passer i samtiden.

 begynner når en unge kommer ut av skogen, forkommen, på alle fire, og blir funnet av den enkle gutten Oskar, som tar den med til bruket hvor han jobber for kost og losji. Vi er i en slags fabelaktig skrønehistorie. Det er alltid vanskelig å ta Faldbakkens burleske og begjærlige fortellinger på alvor, og i denne boka kanskje vanskeligere enn noensinne, men det er også et alvor her, insisterer Faldbakken. Han har villet utforske hva det vil si at man har en barndom som ligger i mørket og minner som er utilgjengelig. Hvordan ser et traume ut hvis man ikke husker det?

– Jeg ville skrive det ut gjennom en utviklingshistorie. Jeg unngår i hele boka å beskrive grafisk eller tydelig og klart hva traumet bestod i. Men med de to eller tre stakkarene som finnes som koordinater i boka, prøvde jeg å lage et abstrakt bilde av hva et traume kan være. Det er ambisjonen med boka, å beskrive et traume uten å trykke selve hendelsen opp i trynet på folk. Så det er nok summen av Oskar og ungen som er mitt bud på å beskrive et traume, uten å male det ut.

Ideen kom da han snubla over en av de viltbarnhistoriene fra opplysningstiden. Den gang var det føljetonger, nesten kjendisaktige historier, hvor ryktene og historiene om at det hadde kommet en unge ut fra skogen som var oppdratt av hunder eller ulver eller hva det var, vokste seg gjerne store og rare.

– Bak de historiene ligger det forsømmelse og traume da. Så var forsøket å beskrive traumet uten å se det, å skrive i blinde. Det var også en innskytelse jeg fikk, du vet alle bøker om å skrive filmmanus og den slags understreker at man må kjenne hovedpersonens motivasjon og hva hen vil og kommer fra. Så tenkte jeg i forlengelse av de Kaspar Hauser-aktige historiene, at her gjør jeg det motsatte. Verken personen, omgivelsene eller forfatteren vet hvor ungen kommer fra. Det var oppgaven jeg ga meg selv, romankarakterpremiss snudd på huet. Jeg vet like lite som deg som leser. Kan den mangelen være motoren i en bok, var det jeg ville prøve ut.

 er en roman man ikke kan gjengi for mye av handlingen fra. Men ungen utvikler seg, det er en vill og uregjerlig livsform. Forviklinger oppstår på bruket, og etterhvert forlater vi bygda, og beveger oss inn til byen, samtidig som vi beveger oss fra en fjern, nesten mytologisk fortid, til en høyst moderne og samtidig storby.

Den gamle tanken om at romanen som en form som kan romme hva som helst, er noe som slår ned i en mens han leser boka til Faldbakken, og kanskje i enda større grad enn i hans tidligere bøker. 

– De første bøkene jeg skrev, for rundt 20 år siden, da slo jeg meg veldig løs. Og så strammet jeg veldig inn, og så har jeg vel gradvis åpnet opp igjen. Det er som en liten tretrinnsrakett, disse tre siste. Det tror jeg har vært litt halvbevisst. Siden jeg har hatt lange opphold fra skriving, og aldri har vært en skrivende figur. Jeg hadde jo et ti års opphold hvor jeg ikke skrev noe, så jeg måtte på en måte lære meg å skrive på nytt med restaurantboka, The Hills. Da var det litt av oppgaven jeg ga meg selv, å gjøre det trangt og vrient.

– Vi er fem har også et ganske klar ramme på et vis, kjernefamilien…

forlater jeg ikke bygda egentlig. Mens denne her beveger seg både i tid og rom.

– Det er som om rammen rundt handlingen bare plutselig opphører underveis?

– Ja, det var planen det. Man vet jo aldri hvordan det skal utspille seg, men jeg visste at vi skulle inn i byen, og bli et lite portrett av Oslo, kanskje. Både den fysiske og mentale utviklingen til denne ungen, det ville jeg hive inn i en slags tidsmaskin, hvor man begynner med å ha øyekontakt med 1700-tallet helt i starten, og så ender det opp på Per på hjørnet på slutten. Jeg ville få fram det spennet, mellom en nesten mytologisk tid, til en flat, hønsegul dag i tingretten.

Boka fremstår i stor grad som den er skrevet på innfall som har dukket opp underveis, av en forfatter som lar seg rive med. Han plotter aldri ihjel ting, forteller han. Da blir det like kjedelig for både leseren og forfatteren å tråkle seg gjennom. Noen elementer vet han at skal med, men innfallene er litt av moroa med å skrive.

– Jeg vil gjerne skrive om alvorlige ting, men jeg klarer ikke sitte med prestemine og dosere om alvoret på en alvorlig måte. Mye av det jeg skriver om som er vanskelig prøver jeg også å forstå ved å dra det gjennom, ikke nødvendigvis komikk eller humor, men et eller annet vidd som dukker opp mens jeg holder på. Det er rart med skriving, at man kan lære seg selv ting underveis mens man elter språket, eller whatever.

– Denne litt eventyraktige, skrøneaktige formen, hvor kommer den fra?

– Det er kanskje en litt corny og klein anekdote, men da ungene mine var små, og jeg ikke skreiv så mye, leste jeg ofte eventyr for dem. Da slo det meg at den klassiske eventyrformen til Grimm-brødrene og Asbjørnsen og Moe er utrolig effektiv. Det er et format du kan bruke til alt. Du kan sette opp et helt outlandish premiss, A, B, C, og så kommer Frosken forbi og løfter på hatten og sier «God Aften til Dem» med den største selvfølgelighet. Kanskje det var en liten gnist til at jeg velger en slags realistisk ramme, men ikke har noen skrupler med å introdusere hvilket som helst premiss.

– Du sier at det er vanskelig å være for alvorlig, selv om man skriver om et alvorlig tema. Men samtidig føles det nesten som om du saboterer for den potensielle alvorlige lesningen av boka med humor?

– Ja, til dels har jeg tenkt at det har vært et større problem med mine tidligere bøker. Denne er tettere på og mer emo enn noen gang, har jeg tenkt.

– Særlig når man kommer inn til byen. Da er det et stemningsskifte, fra overdrevet og skrønete, til nesten melankolsk?

– Ja. Da dukker det også opp en romanse, som jeg aldri har skrevet før. Der føler jeg at jeg går rett på. Det er flere som har spurt – ikke i forlag og alle de ja-menneskene der ute, men andre journalister – hvordan jeg klarer å skrive så distansert om fæle ting. Men det er ikke sånn jeg opplever det. Dette er jo nesten sentimentalt, har jeg tenkt selv.

– Nei, det er jeg ikke, men jeg tror ikke det er noe galt med det heller. Jeg er bare ikke vant til å være så emo.

– Ja, det er kanskje et bedre ord. Men ja, jeg prøver å venne meg til det. Den boka her krevde det.

Faldbakken poengterer selv at han snakker mye om å lage bilder når han skriver.

– Det er på en måte det jeg prøver på: å vise fram noe i stedet for å forklare det. Det blir kanskje ofte misforstått når det gjelder klassiske litterære narrativer, hvor man hamrer på hva historien er og hva man vil si. For meg, som jo kommer fra et annet sted, fra billedkunsten, er det ikke alltid hva man vil si, men hva man vil vise.

– Men når man gir det en språklig form så forventer kanskje mange et svar?

– Ja, eller en fasit eller konklusjon. I de siste bøkene har jeg jo også lagt meg tett opp mot en nesten filmatisk narrativ utvikling. Folk er jo fora opp på Netflix og de greiene der, som er så formelbasert at folk blir helt tullerusk hvis de ikke får den konklusjonen. Jeg får så mange DMer: jeg elska boka di, men hva var det som skjedde på slutten? Folk holder seg ikke for gode til å spørre direkte. Slike meldinger får jeg mange av. Men det viser jo at jeg klusser litt med forventningene til narrativet. Selv om jeg mener jo selv at det ikke er helt abstrakt. Jeg syns jo selv at jeg samler trådene, selv om det er litt vagt, kanskje.

Og vagt er det unektelig. Men det er også lett å trekke linjer mellom Faldbakkens bøker. Når jeg påpeker at det er noe beslektet mellom den ville krabaten i 

 og den etter hvert fryktinngytende klumpen i 

– Det er det ingen andre som har påpekt. Mens jeg skrev syns jeg nesten at det ble for tett på. Det er egentlig samme premiss: det er en eller annen Fritjof Fomlesen som får et vesen som utvikler seg mellom henda på ham. Det er ingen andre som har nevnt det, men jeg syns selv det ble veldig åpenbart.

– Og det er nesten en fortsettelse? Der var det en slags uidentifisert størrelse, så er det her utvilsomt et menneske.

– Ja, helt klart. Selv om det ikke var planen så tror jeg absolutt man kan se det sånn. Hele poenget med den leireklumpen var jo at det var noe midt imellom et objekt, et slags husdyr og en person, og så nærmer den seg mer og mer en person, men så slutter boka. Og så begynner denne boka egentlig der den forrige slutter.

– Det må være en eller annen fascinasjon over en uartikulert og fremmed størrelse, som samtidig er kjent?

– Ja, og i de gamle bøkene mine er det også noen ustyrlige unger som heller ikke passer inn i noe system, som bare er vill kraft. Det ligger der det.

– Og nå nærmer du deg en slags forklaring på hva det er?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg vetta faen. Men hvis man skal si noe opplagt, så er det vel at når man beskriver en figur som er umulig å sette inn i system så beskriver du også indirekte konvensjonene og reglene til dette systemet.

– Det er øyeblikk i boka hvor det føles som at du gjør narr av ditt eget alvor. Gjør du det?

– Ja, eller protesterer i hvert fall litt underveis.

Noe av det mest eiendommelig med den traumatiserte ungen, er hvordan den snakker. Først virker den nærmest språkløs, før det etter hvert virker som den har et slags språk fra før, som er i ferd med å løsne. Men man får aldri ordentlig tilgang til ungens språk, før helt på slutten.

– Når det slippes løs på slutten er det hennes språk, første gang hun snakker, og hun får siste ord i boka. Samtidig er det jo en slags rettsregistrering. Hennes burleske, naturbarn-aktige måte å snakke på blir filtret gjennom statsapparatet, de to formene flyter over i hverandre. Det kommer i form av et dikt på slutten, som man får tåle at er et dikt.

– Er du redd for at folk ikke skal tåle det?

Det moderne Oslo som portretteres i boka er et slags Sodoma og Gomorra. Oslo er en by som har brent mange ganger, påpekes det. Og i motsetning til på bruket, der en enkel bruksgut kan gjøre nytte med nevene, fremstår byen degenerert, et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel, et sted man drar for å miste seg selv.

– Det Oslo som jeg beskriver der er en slags blanding av inntrykket til noen som kommer hit for første gang, og en beskrivelse fra noen som har vært her alt for lenge.

– Som deg selv? Hvor lenge har du bodd her?

– Fra og til i 30 år. Hva syns du selv, er det for lenge?

– Jeg har alltid tenkt at det har en verdi å være et sted over tid?

– Det er det absolutt. Man får jo også et behov for å forstå de gatene man har gått i 30 år. Oslo-historie er noe av det morsomste jeg vet å lese.

– Ja, de sier at jo eldre man blir jo mer opptatt blir man av lokalhistorie.

– Nei, det er ikke så rart. Og detaljer, blir viktigere og viktigere. Der man brukte store overskrifter som ung blir de mindre og mindre, og detaljene blir større og større. Krig og kapitalisme og urett hviner rundt øra på en, mens man går og lurer på hvor vollen egentlig gikk mellom Øvre og Nedre Vollgate i Christian IVs Christiania.

De tre siste bøkene har vel handlet om en type nostalgi også, påpeker Faldbakken.

– Det er en formulering i boka, etter vi har kommet oss til byen: «Mitt blikk på samtiden slukner?» Er det sånn du ser det selv?

– Både ja og nei. Mitt blikk slukner, men jeg stirrer fortsatt.


Intervju

Willa Wathne

Matias Faldbakken om protesten mot eget alvor, frykten for DMs og fascinasjonen for det uartikulerte. Og «Stakkar», hans nyeste bok.

Matias Faldbakken har skrevet sin mest emo bok hittil

– Den klassiske eventyrformen er utrolig effektiv


I often think about this thing that happened in my neighborhood ten years ago. My old friend Si and I were upstairs in the study, talking and strumming guitars. Si is one of the best guitar players I have ever heard but never records anything. I oscillate between giving him grief about that and thinking it’s sort of beautiful. His half-songs are some of my favorite songs, but he never really finishes them. Anyway, I was listening to him, when we started to hear strange noises outside. We went to the window and parted the blinds and saw big trucks on the street. One truck had a “cherry picker” on it. They had come to trim or cut down trees. It was one tree, as it turned out, a gigantic oak in my next-door neighbor’s yard. Easily two hundred years old, it was the tallest and broadest tree on our street. The thought that it would not be standing when I die had never occurred to me. But the parks and landscaping department had determined that it was diseased. We have hurricanes here. If the tree were to fall in one, it could flatten a house. We watched three tree men climb up the trunk in the fall, early afternoon light. Or one climbed, one stood in the cherry-picker basket, and one sat operating it. They sawed off all the branches, down to the limbs, and dressed the tree stark. That was first. Then they took the smaller limbs. It stood there naked and thick, As if these had been its bones or truest body. That’s when we heard the boom. Felt it, rather, and heard it, too, the sound of a big oak limb hitting the ground. One after another they dropped them—BOOM! Each time the windows rattled, And the floor vibrated. You could tell how much biomass was hitting the street. At some point, amid those little quakes, we started to hear these other sounds. The men shouted at each other, not just commands but higher-pitched chatter. They had been quite workmanlike, but now something unusual was happening. We strained to make out their words above the buzzes of the saws and engines. There were little exclamations. “Ho! See him that time?” And all would go quiet. “Right there,” I heard one say. “That’s the nest.” He gestured with his chainsaw. We couldn’t tell what they were talking about at first—a nest of birds? Hornets? It was Si who heard them say, “Flying squirrel.” The tree had flying squirrels in it. Glaucomys Volans, the Southern variant. They live here, but you never see them. Flying squirrels move at dusk or in the night and seldom are seen, yet numerous. That was a sentence that ran in the local Morning Star in the mid-winter of 1953. They make a home in holes hollowed out by other animals, mostly woodpeckers. People liked to keep them as pets and would even cut down trees to catch them. Galucomys, I read, is Latin for blue-gray mouse. Obviously “Volans” means flying. They don’t really fly, of course. They glide. Their skin flaps stretch, and they glide. They make themselves into paper airplanes and slide through the air in the trees. They make themselves into their own parachutes and artfully slow their descents. Supposedly they can travel more than one hundred and fifty feet on a single ride. God knows how many generations of these creatures had been raised in the tree. It may have been like a city to the flying squirrels, this oak, an ancestral mansion. One particular squirrel was proving a devilment to the tree men, rushing at them. A mother—her kits were still in the nest, and the nest lay exposed on the ground. She was freaking out and refusing to leave the tree. She scampered up and down. The tree had become a spike that stuck straight up sixtyish feet into the blue sky. She raced to the top and got trapped and actually squatted there atop the spike. The men stood on the ground and gazed at her with a kind of amused admiration. Si and I watched it all from the open window. He had taken out his camera-phone. Memory says we could see her trembling, but we would have been too far away. There was an instant like an inhalation, and then she launched herself into the air. It was amazing how slowly she seemed to move during the few seconds airborne. She landed in the middle of the street and froze there, seized up on the concrete. Probably she had managed for her entire life to avoid having to land on that shit. One of the men went over to her, bent down, and bothered her with his helmet. She sort of grudgingly let herself be nudged off the street and into some bushes. I like to imagine she managed to collect her kits again and set up in another tree, But who can say—the experience of displacement may have been too traumatic. The men made a cut at the base of the tree and put a chain around it, higher up. The other end was hooked to a vehicle, which backed up and away from the tree. The trunk cracked and came down hard on the street like a statue being toppled. That made the biggest sound of all. Everything shook. Some car alarms went off. The last thing they did was chainsaw the oak into slices, load it, and haul it away. Si and I were both pretty much stunned by the whole thing. Neither of us spoke. Every few years I ask about the video, but he says it’s lost or on an old computer. Which is hilarious because that’s exactly what he always tells me about his songs. 

John Jeremiah Sullivan on flying squirrels.

The Flight by John Jeremiah Sullivan

Det er allerede en god del år siden Oscar Blesson (26) først dukket opp som et slags ungdomsalibi for miljøet rundt Tommy Tee. I 2015 slapp han låten «Watch the Boy Grow», og fikk oppmerksomhet fra spesielt den eldre garde som hadde sett seg lei på den rådende trenden i hiphop-musikken, nemlig låter med lite tekstmessig substans og større interesse for det rent soniske, i form av lek og eksperimentering med verktøy som autotune. Oscar Blesson var ikke en sånn. Han rappet på den gode, gamle måten, og han gjorde det på engelsk, slik kredible norske rappere gjorde på 90-tallet, da norsk rap på norsk fortsatt var synonymt med reklame, tull og tøys.

Men nå har Oscar Blesson fra Holmlia snudd helt. De siste par årene har han sluppet en stadig strøm av singler på norsk, og til og med fått en hit med «Er du dum» sammen med Jonas Benyoub. I starten av september kom også et album, v

– Jeg har alltid planlagt å gjøre ting på norsk, sier rapperen, mens han snurrer på rattet i først den ene retningen, og så i den andre, i et forsøk på å manøvrere leiebilen vi sitter i ut av det som virker å være en  labyrint av veiarbeid og stengte gater designet helt spesifikt for å holde biler fanget på Grønland i Oslo.

– ​​Men først var det sånn, la meg gjøre det under et alias. La meg kalle meg «Unge Herman», bruke maske …

Den egentlige bilen hans fikk for noen uker siden motorstopp midt mellom Oslo og Kristiansand.

– Men jeg følte meg alltid for bra for det. Det var ikke det jeg skulle gjøre. Jeg skulle bli verdensstjerne, og så, når jeg hadde gjort alt det, skulle jeg komme tilbake hit og gjøre det på norsk.

Oscar Blesson

Et telefonnummer, som ifølge skjermen på dashbordet er oppført som «Skrrrrt», ringer. Det avtales henting senere på dagen. Når man likevel har tilgang på bil, hvorfor ikke?

– Så var jeg med Abidaz, den svenske rapperen, og han var sånn, «Bror, du måste rappa på norska. Bror, du kan inte spela mot Barcelona, du måste spela mot, vad heter ni här, du måste spela mot Vålerenga!».

Ikke alt har et klart definert startpunkt. Oscar Blessons karriere har det. Vi skal ganske nøyaktig ti år tilbake i tid, og vi skal til Bjørnholt videregående skole på Søndre Nordstrand i Oslo, og Den kulturelle skolesekken. Rapperen Son of Light, på 90-tallet og tidlig 2000-tall kjent som N-Light-N, og i senere tid som Lyset, turnerte med albumet 

– Jeg bare okei, «Son of Light», hvem faen er det? Så jeg søkte han opp, gjorde en kjapp 

 før han kom og bare ah, okeeei, han er artisten til Tommy Tee. Og er ikke Tommy Tee en hiphop-legende i Norge, eller noe? Jo, det er han.

Blesson gikk i mediaklassen og ble rutinemessig, i kraft av sin deltagelse i lydgruppa, spurt om han ville delta på opprigg. Han sa ja umiddelbart.

– Jeg tenkte at jeg skulle rappe for ham når han kom, for jeg visste at jeg hadde noe spesielt.

Litt ut av det blå dukket en mulighet opp. 

– Han spurte meg og kompis om hvor toalettet var. Kompisen min holdt på å svare, men jeg avbrøt og bare: jeg kan vise deg, jeg kan bli med deg ned, jeg.

Da Son of Light etterpå skal ut og ta en sigg blir Blesson med. Han forteller at han også rapper, og spør om han kan rappe en 

 for ham og han var sånn «ah, heftig»! Dette var før han spilte, så han var sånn, hva sier du til at jeg tar deg med opp på scenen? Jeg var litt sånn, nja, hm, den er litt syk, ass. Jeg tror egentlig at jeg sa nei.

– Men midt inne i settet så drar han i gang en syk 

: «Dere har et stort talent blant dere …», og jeg bare ah, nå begynner han. Så sier han navnet mitt og alle bare wøøy! Så jeg gikk opp der, rappa verset mitt, og så utvekslet vi kontaktinfo. Han pleide å ringe meg i ny og ne og bare: rap et nytt vers for meg, rap et nytt vers! Over telefon. For å sjekke om jeg fortsatt hadde det. På den tiden så var det ikke … Jeg hadde ikke spilt inn ting, og han kom jo fra en eldre skole, også, så han var bare sånn: bare rap litt for meg, la meg føle den energien.

André Hadland (47) alias Lyset og Son of Light husker godt når vi ringer og spør.

– Jeg la merke til ham ganske kjapt, forteller han. 

– Han var utrolig interessert. Han observerte nøye og meldte seg frivillig med en gang til å rigge. Mens vi rigget ut og inn spurte han meg masse. Tidlig i samtalen la jeg merke til at han var over gjennomsnittet interessert i raphistorie, og hadde veldig gode referanser. Så spurte han meg om han kunne spytte noen bars for meg. Jeg tenkte at dette er jo knallbra, dette er sånn det skal være.

e. Sånn som vi vokste opp. Med alt det det innebærer, ting som unge rappere i dag kanskje synes er litt kjedelig. Dette med å grave. Det virket 

Møtet med Hadland førte Blesson inn i miljøet rundt Tommy Tee. Skjønt, Tommy sjøl, norsk hiphops gudfar, som han kalles, var ikke bare lett å få kontakt med. Blesson skaffet seg nummeret hans på en releasefest, men møtte telefonsvareren hver gang han forsøkte å ringe.

– Så ser jeg at han skal ta i mot en Tono-pris eller noe et eller annet sted, og tenker, okei, da bare fanger jeg ham der, da. Ferdig!

Etter det jobbet de sammen i fire år. Men Blesson ble aldri en ny TP Allstar.

– Jeg lærte mye mens jeg var der. Blant annet å være en særing. Men jeg måtte bare videre, lære ting på egen hånd.

I tillegg så var det dette med å alltid være yngst. Ikke alltid en fordel. Først var planen å kalle albumet «Benken brenner».

– Jeg har liksom vært innbytter så lenge. Ung og lovende talent som har fått høre «du er så flink!». Flink! «Flink» doesn’t pay the bills. Flink er … hvem faen bryr seg om det, liksom.

Det så helt annerledes for et par år siden. Blesson hadde innsett at for å lage musikk på engelsk, måtte han bo et sted hvor de snakket engelsk. Man måtte se folk i øynene, puste språket, få det i blodet. Han dro med andre ord til London.

Rapper Oscar Blesson (26) har mistet faren, byttet språk til norsk og kvittet seg med flinkis-stempelet. Albumet «Vi blør i kor» er særs personlig.

Alle artikler