Tidens ånd er ikke bare et nyhetsbrev. Snart lanserer vi en fullverdig nettside med intervjuer, kritikk, kulturanalyser, løst henkastede bemerkninger om kultur- og åndsliv, korte tekster, lengre tekster, reportasjer og essays. Følg med på tidensand.no!

I mellomtiden rekker du å lese Audun Vinger om: da innhegningen utenfor Bylarm-delegatloungen snurpet seg sammen fredag kveld, og samtlige innbyggere i byen latet til å arbeide med noe med booking og 3/4 av dem bestemte seg for å røyke sigaretter samtidig, og til overmål var samlet i dette lille inngjerdede kvadratet. Der og da, presset sammen som sauer i en misligholdt sauegård i utkanten av et boligfelt, bestemte jeg meg vel for det finnes bedre måter å utnytte en fredagskveld på, selv i etterdønningene av Selma French’ bejublede showcase-konsert. En nyinnkjøpt halvliter ble satt igjen på en ledig bordflate, og jeg snek meg hjem ut en sideutgang, til en god stol der jeg sovnet inn til Fulham vs. Nottingham Forest på fjernsynet. Aah.

Men på vei hjem fra togstasjonen etter en kort utenbystur lørdag, hadde jeg fått kreftene tilbake, og kunne ikke rett og slett ikke unngå fristelsen som lå i double bill’en med solokonserter fra Jon Ranes og Marstein, aka de to mest oppvakte i Undergrunn, norsk musikks store vinnere i 2022. Det er morsomt hvordan de vokste organisk under pandemi-årene, holdt på med sitt uten at noen av «de voksne» fikk det med seg. De ble først oppdaget fordi de var så unge, det var liksom poenget med dem. Support for KUUK på Blitz og slikt. Men jeg husker veldig godt at de ble buet av scenen av et Sentrum Scene stappfullt av pappagutter da de var support for ungdomsrapperen Lil Mosey i 2019. Med utgivelser og små konserter klarte de å vokse likevel. Vips var de blitt landets mest populære, og det må sies, et par av låtene på sistealbumet deres er da også klart de beste melodiene på noe norsk popalbum i år. Spesielt de mange lekre hitsene, men i en låt som «LSD» viste samtidig et åndelig laksesprang av dimensjoner, en av de mest troverdige låtene om den psykedeliske erfaring vi har hatt på norsk. Åpenbaringen er så kraftig, naturfølelsen så taktil, at man kommer seg inn til det innerste av eksistensens kjerne: de vil ut og kjøpe Gucci. Det sitrer.

Det er blitt snakket en stund om tentakkelaktige ambisjoner i mange retninger, og sannelig min hatt blir begge solo-acts lansert samtidig, av verdens største plateselskap Universal, som hadde alle sine sjefsrepresentanter til stede i Kulturkirken Jakob denne kvelden.

Og én ting blir tydelig: Det er kombinasjon av medlemmene i Undergrunns personligheter som stemmer så godt sammen.

Jon Ranes, han med halvlange krøller og tidvis Gibson SG, utviser klart mest personlighet på egenhånd som Loverboy & the Heartbreakers. Han har oppdaget sin indre sjel og en ny sangstemme, og fremstår her med dønn ærlig følsom poprock på norsk, med meget enkle og emosjonelle tekster om kjærlighet, underlegenhet og voksesmerter. Det låt så ærlig at ryggmargsrefleksen tilsa at det var ironisk, men nei, dette holdt stilen hele veien gjennom, med tekstlinjer om «min søte pus», joviale refrenger, pen falsett, gitarsoloer og en bandfølelse som smittet. Det kom stadige ungjentehvin fra publikum, det var som å bevitne levende boyband-installasjonskunst. Stemmen og fremtoningen hans er ekstremt sympatisk.

Da var det en anelse mer skuffende å se opptreden til Marstein, som jeg hadde inntrykk av at var den smarte i gjengen, men som fremstod noe porøs innholdsmessig uten de andre rundt seg. Dopreferansene, designerklærnamedroppingen, det italienske – det er gøy og typeriktig, men det blir ganske banalt uten det andre stillaset rundt. En smekker ballettdanser var med under hele opptredenen av uante grunner, og stadige referanser til Medici-familien, mafia og katolsk messe gjorde det litt anstrengt og kunstlet. Da han høytidelig døpte noen i publikum med Champagne, ved å fukte deres panner med denne franske eliksir, sendte det tankene til den kunstferdige Bærum-rapperen Pen Gutt som hadde en liknende seanse nøyaktig samme sted noen år tidligere, også det på Bylarm. Han hørte vi dessverre ikke særlig mer til.

Nå viser det seg å gi mer mening på minialbumet som slippes i dag, musikken låter langt mer beefy og sammenhengende her. «Frida Kahlo» er hiten som jeg har sunget på inni meg siden, men det er ikke helt enkelt å se hvor han ønsker å gå med akkurat den kunstreferansen. Denne livekvelden var det i alle fall teknisk knockout fra Jon Ranes. Og det var søtt å se Ranes på første rad, syngende med på tekstene mens han støttet sin venn som stod der på scenen. De hører sammen.

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Ida Wammer. 

Nyhetsbrev

Undergrunn-rapperne Jo Marstein og Jon Ranes har sluppet hver sin skive. På Bylarm gikk sistnevnte seirende ut.

Nyhetsbrev #6: Marstein vs. Ranes

#6: Bylarm-sauer, Marstein vs. Ranes og snarlig lansering

Å tilbringe tid i sin egen by, sammen med mennesker utenbys fra, kan føre til at man begynner å se ting gjennom deres øyne: hvilke tilbud har denne byen egentlig, og hvilke har den ikke? Man kan bli både stolt og skamfull. 

Slik var det da også under Norsk-amerikansk litteraturfestival, som Tidens ånd var med på å arrangere for noen helger tilbake, der flere amerikanske kritikere tok turen over for først å delta i panelsamtaler – og deretter i Oslos uteliv. En av dem var den amerikanske forfatteren Sloane Crosley, som egentlig var her av en annen grunn: hun skulle skrive om Oslo for reisemagasinet Travel & Leisure. Og hvis det er noe som kan øke selvbevisstheten ytterligere, om man skulle være disponert for sånt, er det selvsagt å lese 

 om sin egen by i en internasjonal publikasjon. 

Etter brakdebuten med de personlige, humoristiske essayene i 

 I 2008 har hun kommet med ytterligere to liknende tekstsamlinger, 

How Did You Get This Number (2010)og Look Alive Out There (2018). 

kom i 2015, og i mellomtiden har hun jobbet for forlag og vært viktig bidragsyter og redaksjonell stemme i Vanity Fair, Village Voice og The New York Times. Et nytt gjennombrudd er i gang nå etter sommerens utgivelse av romanen 

en sjeldent morsom roman (det føltes veldig uvant å sitte og le slik av en urban roman, det gjør man sjelden i den norske bokheimen, dessuten handler den i stor grad om dating og møtet mellom ganske vellykkede hvite menn og kvinner, noe som i tillegg føltes temmelig uvant og nærmest ureglementert). Akkurat idet det man som leser følger på en klam følelse av å lese en mer sexy og yngre variant av 

i bokform, og får mest lyst til å kyle paperbacken i veggen, skrur Crosley til og romanen blir en satire over «the cult of wellness», med et absurd spenningsplott som river boken ut av hyllen for romantiske komedier.

, er ute med gamle kolleger på byen da hun plutselig dumper over en eks. Neste dag treffer hun en annen tidligere flamme. Slik fortsetter det, til hun skjønner at hun kun er en brikke i et stort spill. Men hvilket spill? Og kan man bli et bedre menneske og ta riktige valg av å bli konfrontert med sine tidligere jeg?

Crosley er ikke oversatt til norsk ennå, men har vært fryktelig populær der borte i USA i en årrekke, først kjent for nevrotiske og veldig morsomme storbyessays, og senere for et rikt og allsidig forfatterskap som toppet seg med sommerens roman, den perfekt titulerte Cult Classic. Den kommer med blurbs fra både Nick Hornby («It’s so good») og Elif Batuman («An effervescent delight»), noe som forteller om et lunt og humoristisk, men også skarpt innhold. 



– Hva slags detaljer burde en reisejournalist være på utkikk etter, synes du?



– Jeg ser etter det jeg kaller «teltplugg-aktiviter» i spesielle nabolag, det som holder nabolagene oppe og som skaper liv og røre rundt seg. Det kan være en klassisk bygning, men oftest en ny restaurant eller et lite galleri som virker appellerende. Slike steder operer sjelden i et vakuum. Det er som regel et interessant nabolag i tilknytning til det. Om ikke annet et interessant kvartal.



– Det høres logisk ut. Du var redaktør for en utgave av Best American Travel Writing for et par år siden. Har profesjonen endret seg siden den gang, og hvem er det som best beskriver reisens beskaffenhet?



– Det vet jeg egentlig ganske lite om. Reisejournalistikk har bare stått for omtrent 10 prosent av min skrivende karriere. Jeg er hovedsaklig en forfatter, med essays, romaner, kritikk og så videre. Når det er sagt bare elsket jeg A.A. Gill.



– Greit. Under besøket ditt fikk du anledning til å studere up-close vår kjære statsminister Jonas Gahr Støre som var ute og slappet av med en halvliter på Litteraturhuset, og en time senere fant vi Renate Reinsve slengende i baren på Becco. Norges to viktigste personer på én kveld. Hva forteller dette deg om Oslo?



– Tja, jeg vil tro at den opplagte konklusjonen må være at Oslo er en liten by eller i det minste kan føles slik. Det er mulig at dette kan føles klaustrofobisk eller provinsielt om man bor her selv, men jeg vet at man kan oppleve liknende øyeblikk i New York også, og det føles betryggende og styrkende. I tillegg var jeg helt tydelig på riktig sted til riktig tid den kvelden.



– Din debutsamling med personlige essays, I Was Told There'd Be Cake, ble en umiddelbar stor hit I 2008. Det var en veldig artig og søt bok om å være ung kvinne, det var i alle fall det mange eldre kritikere mente den gangen. Synes du fortsatt boken er morsom i dag, føler du deg som den samme personen og forfatteren?



– Haha, jeg er nok den minst kvalifiserte personen til å uttale meg om den er morsom. Jeg synes vel at mine følgende bøker er morsommere, all den tid de er mer sofistikerte. Det samme er det med romanene. Jeg liker ikke å slakte min førstefødte, men Cult Classic som ble utgitt i USA i juni, er nok både morsomme og en større roman enn debuten The Clasp.



– Slik må det være. Jeg fant forresten den nye romanen din i butikken på Litterturhuset. Et problem som er blitt åpenbart med konseptet vitser er et det ofte det går utover noen. Var det ting man kunne vitse om da du debuterte i 2008 som du ville tenkt deg om to ganger for å fleipe om i dag?

– Antakelig, men jeg tror ikke det er smart av meg å tråkle meg gjennom forfatterskapet mitt for å se ette kansellerbart materiale.



– Du var deltaker i en panelsamtale om Den Globale Romanens vekst og den eventuelle porøse tilstanden for USA som en litterær supermakt i verden. Hvilke aktive romanforfattere i Statene er det som kan komme inn og redde situasjonen?



– Jeg forguder Rachel Kushner og Dana Spiotta, som begge skriver om Amerika i dag – og i fortiden – på en virkelig ny og opplysende måte. Spesielt om California. Jeg burde kommet på å si dette mens jeg satt der på scenen, men amerikanske forfattere er neppe i en posisjon til å kunne uttale seg om eller beskrive den globale status for den amerikanske romankunsten og det amerikanske som sådan. Vi hjemme lever i en periode med en stor fetisj for internasjonal, oversatt litteratur, og det er jo en positiv utvikling. Men hva folk i andre land venter på av amerikansk litteratur, nei det får være mellom dere og deres Gud, eller hva?


Intervju

– Hva folk i andre land venter på av amerikansk litteratur, det får være mellom dere og deres Gud, mener skribent og kritiker Sloane Crosley. 


Sloane Crosley: – En stor fetisj for internasjonal, oversatt litteratur

– Vi lever i en periode med en stor fetisj for internasjonal, oversatt litteratur

Knivtid

«Jeg leser en pornografisk fortelling om en irsk kvinne som får motorstopp på en slette i Ungarn og må be en tysk trailersjåfør om hjelp. Jeg leser en pornografisk fortelling om en lærer som ber to elever bli igjen etter siste time. Jeg leser en pornografisk fortelling om en sjenert gutt som får sommerjobb på en gård i Alpene. Jeg leser en pornografisk fortelling om en 90 år gammel kvinne, og et pizzabud som leverer på feil dør. Jeg leser en pornografisk fortelling om tre unge menn som må kjempe seg gjennom en forrædersk fjellovergang etter at toget de reiste med kjørte av sporet og havnet i en ravine. Jeg leser en pornografisk fortelling om en ung jente som bare er hjemme og kjeder seg og gjør ingenting. Jeg leser en pornografisk fortelling om åtte fysikere, to matematikere og en elektriker som møtes i den store partikkelakselleratoren ved CERN i Sveits. 

Jeg leser en pornografisk fortelling om hunder. Jeg leser en pornografisk fortelling om en ung mann som samler på fløyel. Jeg leser en pornografisk fortelling om en ung mann som samler på fløyter. Jeg leser en pornografisk fortelling fra et landområde hvor det bor færre enn ti mennesker per kvadratkilometer. Det er snøstorm, og strømmen har gått. Jeg leser en pornografisk fortelling som bare består av detaljerte beskrivelser av dødsannonser fra arkivet, og jeg sovner lenge før jeg rekker å gjøre noe. Så kommer de andre hjem og jeg våkner og det er kaffe og wienerbrød og folk forteller hva de har gjort hele dagen. Jeg leser en pornografisk fortelling som får meg til å glemme alt, til og med Katarina og brevet. Jeg leser en pornografisk fortelling på tegnspråk. Jeg leser en pornografisk fortelling utelukkende fortalt gjennom beskrivelser av lukt. Jeg leser en pornografisk fortelling fordekt som møtereferat. Jeg leser et møtereferat fordekt som pornografisk fortelling. Jeg leser en pornografisk fortelling skrevet med vanskelig håndskrift på seks hundre små unummererte lapper som ligger løst i en boks. Jeg leser en bruksanvisning for Nintendo DS. Jeg leser en manual for sikker drift av heis, som i siste del beskriver en heismontør med ekstremt blå øyne og bar overkropp. Jeg leser en pornografisk fortelling om en middelaldrende kvinne som korrekturleser pornografiske fortellinger skrevet av elevene hennes. Det er sent, og egentlig er hun for trøtt, og helst vil hun bare se en episode av MasterChef. Jeg leser en pornografisk fortelling om en kvinne som setter seg i et badekar med en levende torsk. Jeg leser en pornografisk fortelling som foregår i et ondskapsfullt chat room på internett. Jeg leser en pornografisk fortelling som handler om mose. Jeg skriver en pornografisk fortelling med så slurvete skrift at ingen klarer å lese den. Jeg kopierer pornografiske fortellinger fra små svenske blader og legger dem i postkassene til alle i huset. Jeg ringer folk jeg ikke kjenner og leser pornografiske fortellinger høyt for dem i telefonen. Noen ganger går det flere timer før de legger på. Jeg leser en pornografisk fortelling som min gamle venn Ludde har skrevet. Det er hans første, og han ber om litt vennlig kritikk, men det han har skrevet, er så uendelig dårlig at det setter vennskapet vårt på prøve. Jeg leser en pornografisk fortelling om hundre nakne kristne som møtes på en fotballbane. Det er en vakker søndag i juni og noen av dem har tatt MDMA. Jeg leser en pornografisk fortelling om frukt. Jeg leser en pornografisk fortelling som ved en feiltagelse har havnet helt bakerst i IKEA-katalogen, med veldig liten skrift. Jeg leser en pornografisk fortelling om en mann som smører seg inn med wasabi-majones og sjøgress. Jeg leser en pornografisk fortelling om sorte hull. Jeg leser en pornografisk fortelling som er helt abstrakt, jeg skjønner ikke hva som gjør den pornografisk, det er bare et virvar av meningsløse ord og tall. Jeg leser en pornografisk fortelling om smurfene. Jeg leser en pornografisk fortelling om Belgias kolonisering av Kongo. Den er på flere hundre sider. Jeg leser en pornografisk fortelling om D.H. Lawrence og Emma Maria Frieda Johanna Freiin von Richthofen. Jeg leser en pornografisk fortelling forkledd som en akademisk tekst om sauehold i middelalderen. Jeg leser en pornografisk fortelling basert på matematisk teori. Jeg leser en pornografisk tegneserie om fargen grønn. Jeg leser en pornografisk fortelling om deg og ekskjæresten din. Det er både opphissende og ubehagelig på samme tid, og jeg blir forvirret og tenker at du har skrevet den med meg i tankene, som en slags hevn, men når jeg møter deg, sier du at det var noe du bare gjorde for pengene. Jeg leser en pornografisk fortelling som er så grov og vond at jeg får brekninger av den og Camilla kommer inn og spør hva som er i veien. Jeg holder opp boken så hun kan se omslaget, og hun sukker gjenkjennende og spør om det ikke snart er nok. Snart, sier jeg.»

– Du kunne valgt 49 andre tekster, men valgte denne. En upornografisk fortelling om om pornografiske fortellinger. Hvorfor?

– Når du skrev at teksten kunne være så lang jeg ville, ble jeg rådvill og satte fingeren inn et tilfeldig sted.

– De fleste tekstene i boka handler om finne på, eller fortelle, eller gjenfortelle fortellinger. Kanskje særlig det siste. Hvordan vi gjenforteller historier vi har hørt eller sett, og hva det bygger og fester seg til i hodet til den som får det gjenfortalt. Hvordan vi finner på ting som er funnet på før, og hvordan det som er fortelling og det som ikke er det, limer seg sammen.

– Hva er det som gjør at en pornografisk skildring fungerer, eller ikke fungerer, synes du? 

– Noe av styrken ved en pornografisk fortelling er kanskje at den, hvis den er pornografisk nok, på et vis opererer hinsides det å være bra eller dårlig. At den er mer som en tannbørste, hvor det er din egen feil hvis du har valgt en som er for hard eller for myk.

- Har du en betraktning når det gjelder pornografiske skildringer i litteraturen, sånn generelt?

– Hvis jeg har det, så er det kanskje denne teksten jeg har skrevet. Selv om den, på mange vis, eller alle, egentlig ikke handler om pornografiske fortellinger. 

Utdrag

Jussi Nels/Oktober forlag

Kim Hiorthøy om «Knivtid» 

– Noe av styrken ved en pornografisk fortelling er kanskje at den på et vis opererer hinsides det å være bra eller dårlig

I samarbeid med Tidens ånd åpner Norsk Amerikansk Litteraturfestival på Litteraturhuset i dag. En skikkelig gavepakke til deg som er interessert i litteratur, kritikk, gode samtaler og den slags spik! Det er en ganske ålreit gjeng fra amerikansk litteraturliv som kommer på besøk, med forfattere/kritikere som Jesse McCarthy, James Wood, Sloane Crosley, Thomas Chatterton Williams og Claire Messud, samt norske sluggere som Preben Jordal og Ane Farsethås.

Sjekk program for disse tre dagene, og skaff deg billetter (gratis!) her: 

En annen sylskarp penn som er på vei over, er kritikeren og essayisten Becca Rothfeld, som skriver for NYRB, TLS, og en haug andre sentrale publikasjoner, og som absolutt er et navn vi kommer til å høre, og i alle fall lese, mye om og av i årene fremover.

Vi tok en kjapp prat med henne før avreise.



– Du publiserte et herlig essay i The Baffler der du begråt den nye forfatterrollen der man er forventet å være en stor muntlig underholder og offentlig «talking head» i tillegg. Likevel tar du den lange turen over dammen til Europa for å delta i en haug panelsamtaler - hva skjer?!

– Det var i Gawker! Men det er vel samme greia. Hovedgrunnen er at jeg aldri har vært i Oslo, og jeg dør etter å dra dit! Men mer seriøst: det er ikke slik at jeg misliker snakking, men snarere slik at jeg tror snakking innebærer noe annet enn skriving, og at det blir feil å likestille de to aktivitetene, og en stor misforståelse å anta at en som er god til det ene også er god til det andre. Som regel snakker jeg om saker og ting med venner og kolleger før jeg egentlig vet hva jeg mener om det, som en måte å finne ut hva jeg tenker, mens jeg skriver for å uttrykke hva jeg har funnet ut. Jeg kunne ikke motstå muligheten til å finne ut hva jeg tenker sammen med så mange av mine yndlingskritikere og forfattere, så nå er jeg på vei til Oslo!

– Hva er de verste sidene ved denne nye panel- og podkast-kulturen?

– Et av de verste aspektene ved dette er at forfattere og skribenter føler på et press for på bli interessante og omgjengelige offentlige skikkelser, når det faktisk er slik at god skriving fordrer at de som skal gjøre det lever ganske kjedelige liv. Kravene fra podkastkulturen bryter tvert med kravene for skriving, som jo er en usedvanlige kjedelig aktivitet når sett utenfra. Tross alt handler det stort sett om et menneske som sitter ved en pult. For den som skriver er det så klart veldig spennende å sitte der, men det kommer ikke noe bra ut av at man skal forsøke å gjøre denne spenningen synlig og tydelig for andre.



– Tror du at alt dette vil påvirke hvordan skriving vil arte seg i fremtiden?

– Det er ikke nødt til å gjøre det, dersom skribenten klarer å kapre seg nok tid til å konsentrere seg om selve handlingen det er å skrive. Men jeg tror at dess mer tid og energi vi bruker på å snakke og på å promotere oss selv, dess mindre tid får vi til å det vanskelige og ofte ensomme arbeidet det er å få ord ned på papiret.

Nei, hva skal man si om «Oslobukta», dette nye litt for Instagram-tilpassede strøket som ligger bak Operaen og Munch-museet og er fylt med kafeer, spisesteder og ekstremt dyre, likevel sikkert ikke alt for store leiligheter?

Og er det egentlig et strøk eller er det en merkevare?

På Oslobukta.no kan man lese: «Oslobukta er handelsstrøket i Bjørvika, og er en samlebetegnelse på tilbudet man finner på bygulvet i områdene Sørenga, Barcode, Bispevika Nord og Munch Brygge». 

På tross av at instinktene stritter imot, må det sies at området på en bittersøt måte gir en slags følelse av … kontinent. Joda, tankene vandrer hen mot kultur, god mat, vin på hverdager og et klima alltid nøyaktig ti grader varmere enn den norske.

Noe er iferd med å skje, som det heter i avisenes feature-spalter. Norge er ikke lenger bare Norge. Norge er også litt som utlandet. Norge er også steder som Oslobukta. Og akkurat nå er det to utstillinger der det i høyeste grad er verd å få med seg, på to fluer i samme smekks vis.

(tror det uttales «sixes and sevens»?) viser for tiden den London-baserte kunstnernen 

r med verk fra 2016 og frem til i dag. Kunstkritikernestor Peter Schjeldahl grovsorterer alle kunstverk under kategoriene «hot, cold, heavy light». I så måte er Byrnes kalde, men både lette og tunge. Han har nemlig møysommelig risset inn og malt på kobberplater og laget noen slags gardiner i silke. Kobberplatene er montert i frittstående, hvitmalte rammer midt i rommet slik at de tunge, formodentlig, kobberstykkene liksom svever i luften. Står til 18. september.

Går man i retning bydelstorvet og Munchmuseet finner man galleriet 

Der står det akkurat nå en utstilling med 

. Det er deres første utstilling sammen og klissete nok heter den 

. Heldigvis er den ikke klissete ellers. Hellings kaotiske strek-univers møter Brochs mer stringente trykk-figurer og i det oppstår det noe nytt – slik både gode menneske- og kunstnermøter skal.

Søndag 11. september er det slutt på åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» i den agorafobiske Lyshallen nede på Nasjonalmuseet. «Loppemarked» kalte den beryktede arkitekt Klaus Schuwerk det hele foraktelig, og det var liksom ikke måte på hvor ille alt var ifølge enkelte. Men smaken er som baken, alle har en, og det er vel en sjeldenhet at norsk samtidskunst får et så stort publikum som med denne. Da har man vel oppnådd kontakt med folk. Vi huket tak i kurator Geir Haraldseth på tampen.

– Nå skal dere snart stenge en av de mest omtalte kunstutstillingene i manns minne. En moderne kulturgigant som Nasjonalmuseet kan jo måle alt mellom himmel og jord, og dere har vel faktisk brukt mye informasjonsteknologi i utformingen av utstillingen også. Hvor mange var inne der, sånn cirka? Fikk dere målt hvilke type verk flest folk stoppet opp ved?

 Vi har hatt over 350.000 besøkende så langt – på hele museet – og det er over forventningene våre. Vi har ikke målt hvor folk har stoppet opp, men det er noen verk som har blitt delt utrolig mye på sosiale medier og det korresponderer med mine observasjoner i Lyshallen. Lena Trydals to malerier av kongefamilien har nesten blitt emblematisk for utstillingen. Ina Vang sine to trøtte museumsbesøkere i strikk har også fått sin del av oppmerksomheten, ellers er det Vilde von Kroghs installasjon og naboen hennes i hall 3, Goro Tronsmo, som har blitt delt mest. Internasjonal presse har fanget opp Borgny Svalastogs installasjon «Draumkvedet». Joar Nangos «A House For All Cosmologies», ute på terrassen, har også vakt oppsikt. På nettet har vi vist videokunst og det har så langt hatt over 12.500 klikk, noe som vi også er fornøyde med.

– Klikkbasert kunst er fremtiden! Apropos det - er det mange av verkene her som til slutt ble kjøpt inn av Museet og dermed er sikret Evig Liv?

 Det jobber vi med. Innkjøp tar sin tid og blir grundig diskutert på museet. Kartleggingsfasen vår var ganske omfattende og noen innkjøp i 2020 og 2021 kan ses i lys av det, selv om disse kunstnerne ikke var en del av utstillingen Jeg kaller det kunst. Noen verk ble også kjøpt inn før vi åpnet utstillingen og noen verk blir nok kjøpt inn etter vi stenger utstillingen 11. september.

Nasjonalmuseets til dels utskjelte åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» går inn i sin siste helg.

– Ikke alle var like happy. Hva var de verste beskrivelsene av og adjektivene du så om utstillingen og designen av den?

Vi er ikke her for å gjøre kritikere happy, men for å sikre at Nasjonalmuseet oppleves som relevant for publikum. Det å skape en diskusjon om utstillingsarkitektur og samtidskunst er ikke alltid like lett, så vi er fornøyde med all oppmerksomheten utstillingen har fått. At noen skjærer alle kunstnerne i utstillingen over samme kam og kaller de for tapere faller på sin egen tåpelighet.

– Alle snakker om museet. Det skal være endel live-aktiviteter rundt om i lokalene i helgen?

 Ja, vi har hatt et ganske tett program gjennom hele sommeren. Nå på avslutningshelgen er det performance med Kirsty Kross på fredag, Goro Tronsmo skal aktivere sitt verk gjennom hele helgen og vi har videovisninger lørdag og søndag i auditoriet. På nett kan du også se alle videoverkene. Søndag har vi invitert inn Skeiv Ungdom som får utfolde seg i Lyshallen. Så er det over.

 i Adresseavisen om snus. En av fem trøndere snuser nemlig, og det er visst mange fordeler med å slutte. Det er egentlig litt trist å lese slike saker hvor mennesker som har klart å slutte med for eksempel snus forteller om hvor vanskelig det var å slutte og hvor vanskelig det er å ikke begynne igjen. At den eneste premien viser seg å være litt flere penger på konto (og penger har sin tendens til å forsvinne uansett hvor mange man har av dem), vagt bedre helse og en moralsk følelse av stramhet, av å ikke være 

, en som unner seg noe. Man gir da ikke seg selv en premie (pøh!) bare for å ikke bryte sammen under Dagliglivet.

En eks-snuser sier i saken: «Å ta seg en snus føles ut som en slags belønning. Det er lett å tenke hvorfor skal jeg ikke snuse, når jeg jobber hardt og står på?».

Det denne skribenten hang seg mest opp i var derimot et annet sitat, et sitat som åpnet øynene rundt de, selv innad i Norge, mange ulike sosiale kodene som gjør seg gjeldende i ulike sammenhenger og som det er en superkraft å være klar over: «Det er ikke noe sosialt stigma rundt det å snuse, slik som det er med røyking», heter det i Adresseavisen. «Røyker du offentlig blir du uglesett, mens snus nesten har blitt trendy».

Sosialt stigma? For denne skribenten er det derimot dagligdags, i alle fall skjer det nesten ukentlig, at han er med på et møte – stiftelsesmøtet for denne avisen, for eksempel – og etter møtet er den eneste som ikke tenner seg en røyk. Journalister og mediefolk er siggrøykingens siste skanse. Norske avisers takterrasser får fortsatt – i dette herrens år 2022 – kjørt seg noe så inni helvete av feature- og kulturjournalister med både hel- del- og vikarstillinger.

Snus er skam. Sigg er dyd. En snuser er en person som nærer sitt indre belønningsdyr, men som ikke er villig til å betale prisen i form av tapte leveår. Alle som røyker vet at de sannsynligvis skal dø av sigg. Men det er nå en gang en død med en slags verdighet, en slags Sokrates med giftbegeret, er det ikke? Bare at veldig, veldig sakte og på fortauet utenfor en bar.

Kanskje handler det likevel ikke først og fremst om moral og dyd i ulike sosiale lag. Kulturfolk trekkes nemlig umerkelig mot steder med veldig dårlig luft. Klubber, barer og overfylte 

 man ut i bakgården eller på fortauet for å trekke luft. Man 

 ut dit hvor sigaretter og lightere fortsatt flyver veggimellom i dette – nok en gang – herrens år 2022.

Og forøvrig gleder vi oss til Lars von Triers 

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Audun Vinger og Yngve Sikko.

Og Nasjonalmuseet-kurator Geir Haraldseth om den utskjelte åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» som straks ryddes bort.

Nyhetsbrev #5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg 

#5: NALF-forfatter ut mot snakke-kravet i kulturbransjen, god kunst i Oslobukta og et par betraktninger om sigg 

Tidens ånd er med på å arrangere Norsk-Amerikansk Litteraturfestival neste uke. Samtalene skal foregå på Litteraturhuset, mens det blir fester på Grotto/Galleri Melk på torsdagen, og tradisjonen tro på Last Train på lørdagen. Der blir det konsert med bandet The Fun Stuff, som består av medlemmer av TRBNGR, Gluecifer, King Midas og Amulet, og med den amerikaboende britiske litteraturkritikeren 

på trommestolen. Band-idéen ble unnfanget en sen kveld på Izakaya, og etter en litt knirkete første øving satt det som et skudd da debutkonserten ble avholdt året etter. Siden spilte de på Manhattan med New Yorker-redaktør David Remnick på gitar. Bandnavnet, og band-idéen i seg selv, er hentet fra Woods 

 om The Who-trommeslager Keith Moon og et obskurt 

 av Wood som sitter og fingertrommer løs på bord, bokser, kopper og krus hjemme på kjøkkenet.

La gå, han er ikke verdens aller råeste trommis, men han har absolutt rytmisk karakter. Det er i alle fall noe som kjennetegner hans essays og anmeldelser, som har gjort ham til en av de mest toneangivende vestlige litteraturkritikerne dette årtusenet. Per Petterson blamerer seg delvis i sin dagbok 

(Oktober, 2021) ved å være ganske opphengt i ham og hans meninger om Pettersons forfatterskap.

Men det er mulig å forstå dette opphenget også, for Wood er verd å henge seg opp i. De færreste i dag er vel uhyre interessert i avansert litteraturkritikk, men det er akkurat mange nok av oss. Dessuten er lesbarheten hos Wood betydelig. Her om dagen fant vi oss selv sittende på en benk i solen utenfor Coop Mega til en jublende gjenlesning av en av hans tekster, om de spisse detaljobservasjonene hos Anton Tsjekhov. Ved hjelp av en ganske musikalsk form for siteringspraksis kommer litteraturen til live foran øynene til den som leser. «Serious noticing», heter et av Woods essays, og det er nettopp dét han holder på med. Han legger merke til små, men signifikante hendelser og detaljer, og forteller om dem på en måte som gjør at vi også ser dem. Hans litteraturkritikk er litteratur. På NALF i år vil han være med i flere paneler, han skal gjøre en samtale med den skarpe New Jersey-forfatteren og kritikeren 

 om sistnevntes forfatterskap (les romanen 

 for et godt blikk på den kontemporære afrikansk-amerikanske erfaring), og han skal snakke om musikk med Tidens ånd.

Men det er mange andre spennende deltakere også. 

 er en rabagast-kritiker som alene gjør London Review of Books og Bookforum verd å lese, 

 har et fett essay i siste NYRB om Pushkins afrikanske oldefar, 

 har blant annet skrevet den fabelaktige romanen 

 er en ung stjerne på kritikerhimmelen som er medredaktør i The Point og leverer til alle de store tidsskriftene, hun fikk også den første Robert B. Silvers-litteraturkritikerprisen,

 er en superpopulær forfatter kjent for sine reise-essays og humoristiske tekster, samt sin aktuelle roman 

, og Thomas Chatterton Williams jobber ved Bard College og har blant annet utgitt boken 

Self-Portrait in Black and White: Unlearning Race

I tillegg kommer norske kjenninger som Preben Jordal, Ane Farsethås og Brita Strand Rangnes.

Se oversikt over alle paneler og bestill billetter her: https://tidensand.no/nalf

Det er siste åpningshelg for den vellykkede utstillingen med 

s fantastiske tepper og vevkunst nede på Astrup Fearnley Museet denne helgen. Om du ikke har sett den er den sterkt anbefalt, teppene har fått god plass og rom til å puste igjen, og hennes posisjon som en av kunst-Norges viktigste modernister er befestet.

Mens vi venter på en ny stor bok om henne som er under produksjon (det finnes for øvrig en fin en fra før som du finner på antikvariat) kan også utstillingen leve litt lenger gjennom en pen liten publikasjon som kom etter hvert i utstillingsperioden, med noen meget snacksy nærbilder av trådene hennes, og nyskrevne dikt inspirert av arbeidene hennes, signert poeter som 

En kvinne står foran havet
Du gjenkjenner henne som din datter
Når hun snur seg og spør

Hva skal det tjene
Å ligge på plenen i solen
og elske det som er lett?

Diktet heter «Kjærlighet» og er å finne i Dikt til Synnøve Anker Aurdal (Astrup Fearnley Museet).

I en periode da jazz og undergrunnsmusikk dominerer på avanserte vinbarer og nyåpnede luksushoteller, er det fint å vite at det fortsatt er liv i bakgatene. Den legendariske cellisten 

, kjent for sine samarbeid med den frie musikkens giganter som Derek Bailey, Cecil Taylor og Globe Unity Orchestra, er i Oslo for tiden. Den slapstickutseende musikeren skal være scenemusiker i Lars Øynos nye oppsetning 

som har premiere på Grusomhetens Teater (kjent fra filmen 

kommende torsdag. Men allerede i kveld opptrer han på sjappa ved siden av, umistelige Kafé Hærverk, på en kjapt organisert konsert sammen med unge norske giganter innen improvisert faenskap, nemlig Andreas Røysum Andreas Røysum, Marthe Lea, Øyvind Brække, Kalle Moberg, John Andrew Wilhite-Hannisdal og Andreas Wildhagen. Musikken starter i 20-tiden.

Å innse at den koselige såkalte «bransjefestivalen» Vill Vill Vest (Bergen, 1-3 september) plutselig er i ferd med å gå av stabelen, og det helt samtidig med filmfestivalen Oslopix (29.08–04.09) og så om bare et par uker Bylarm (Oslo, 15.09–17.09), gir en følelse av kulturell fartsblindhet etter to år pluss-pluss med stillstand og reserveløsninger.

Som ellers i norsk musikk om dagen er det mye spennende på Vill Vill Vest-programmet, men det største trekkplasteret er nok publikum selv. De gir liksom så mye mer av seg selv enn publikum i andre byer, man føler at hver eneste lille konsert er den største begivenhet. I alle fall når det er lokale artister.

Kast med fordel alt du har i hendene og få med deg up-and-coming R&B-jente 

. Jazzvokal-utdannet ved Grieg-akademiet i Bergen og med den lovende EP-en 

 i bagasjen. Fem sanger, både med UK-garage-aktig Y2K-synging, ikke helt ulikt PinkPantheress, for eksempel, og mer klassiske R&B-spor med både orgel og funk i seg.

, mer indie, men med minst like mye følsomhet i uttrykket som Moar. For to uker siden slapp hun en av de beste musikkvideoene på en stund, av den typen som føles som den kunne vært en hel film ikke bare fordi den er så godt skutt, men også fordi den er så stemningsfull.

, kulturråd-støttet black metal som har gått i lære hos Mayhems Jørn Stubberud med mål om å strekke det teatralske elementet i black metal så langt at det blir nettopp teater. Bandet består av Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer. De to førstnevnte har ingen tidligere musikkerfaring og måtte lære seg instrumentene fra scratch, men har til gjengjeld scenekunst-bakgrunn.

– Det er også ganske tydelig at når vi prøver å lage 

 Black Metal så blir det ikke akkurat det uansett. Vi får et form for gratis særpreg fordi veien vår inn til sjangeren er så atypisk, kan Kleive fortelle når vi etterspør litt bakgrunnsinfo.

Witch Club Satan er ikke alene om å fremheve heksa for tiden. På lørdag er det åpent hus på Black Box teater i Oslo. Avant garde-scenen er mest kjent blant menigmann som åstedet for det kontroversielle 

-teaterstykket, nå re-aktualisert med boken 

Lørdag 3. September er det åpent hus på Black Box, hvor man blant annet kan få med seg scenekunstner 

 foredrag om trolldomsprosessene i Europa, med linjer trukket fra svartedauden via inkvisisjonen og til vår tid. Man kan også være med i tegne-workshop ledet av illustratør 

hvor målet er å «forsøke å nærme oss historiene til dem som har blitt tiet gjennom tegning!». De to har også sammen laget kortfilmen 

 om trolldomsprosessene som også skal vises.

I den endeløse rekken med festivaler for kvalitetsmusikk i landet her er vi nå kommet til Kristiansand, den byen med siloen og IK Start. Det går visst en 

 for tiden om historien om Quart-festivalen. Vi trodde det var slik at om du husker noe av de sommerukene på 90-tallet var du ikke til stede, men vi skal gi den en sjanse. Det er derimot den mer soignerte arvtageren 

 i sørlandsbyen denne helgen, en new age/spa-orientert jazzfestival med vekt på live remixing, ambient, electronica og samtidsmusikk. Basert rundt musikerne 

, med celebre internasjonale gjester fra kunstmusikkfeltet og en rekke spenstige utøvere innen jazz og avantgarde folkemusikk og melodisk pling-plong. Vi hadde våre fordommer mot festivalen, men da vi var der forleden år fant vi ut at det jo var fantastisk! Spesielt live remix-delen av konsertene er et fascinerende opplegg. Bang er aktuell denne uken med det avslappende nye albumet 

(Jazzland), laget i samarbeid med Dai Fujikura, og med identitetsrike musikere som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær som selvfølgelig medreisende. Om du har et par gode hodetelefoner (det har jo alle i dag), går det an å ringe hjem og holde seg der, lenge.

På Punkt er det i år en av norsk musikks mest fabelaktige kunstnere som feires, vokalkunstner 

 fylte 70 i år og er motvillig sentrum for begivenhetene. Spennende at hun både er språkløs vokalimpro-innovatør og Norges poetiske souldronning, etter duoen med Bugge Wesseltoft, og ikke minst Jon Eberson Group på 80-tallet. 

Hun skal også sceneintervjues av den viktige forfatteren David Toop. Vi kjenner noen som har gjort det før, hun liker ikke å snakke om seg selv. Men kanskje det er annerledes i Kristiansand.

presenterer sitt nye prosjekt Gouldian Finch der han har med orgelsjef 

 (fra Komo Saxo og Y-Otis), og ellers er det en lang rekke sterke musikalske personligheter til stede, som Simin Tander, Stian Westerhus, Django Bates og Michaela Antalova.

skal få nye nettsider, det sendte de oss nemlig e-post om akkurat nå – sammen med et program for høsten som ser meget lovende ut. Men det får vi komme tilbake til.

Dette nyhetsbrevet er skrevet Audun Vinger og Yngve Sikko.

Meld deg på Tidens ånds nyhetsbrev og bli klok på hva som rører seg i kulturen.

Nyhetsbrev #4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

#4: Trolldom, kritikk som litteratur og festivalen hvor publikum er headliner

Er det én ting norske kulturfolk liker så er det å bli tatt på kornet. Når det nå allerede er ett år siden forrige Trier-film er det derfor med abstinenser i blodet kulturfolket igjen setter seg på syklene sine og triller ned til sentrum for å se Kristoffer Borglis film 

som også markerer åpningen av festivalen Oslo Pix Filmfestival (29.08–04.09). Etter rapportene er filmen «lættis» og i traileren blir D2-reportasjer gjort narr av. Bare det bør være nok til at kultureliten holder ut tilværelsen enda ett år, skulle en tro.

Skotske Charlotte Wells’ far-datter-film 

 årets store oppdagelse i Cannes. På Oslopix har den fått hele én visning, som er utsolgt. Heldigvis har Arthaus sikret at Wells’ debutfilm får distribusjon på norske kinoer – en eller annen gang i fremtiden.

Akkurat da vi trodde vi var ferdige med disse standardfortellingene om andre verdenskrig slår NRK til med en serie om … Gutta på skauen. Kanskje var det naivt å tro at vi hadde sluppet unna nasjonalromantikk med 1940-1945 som omdreiningspunkt, men etter nærmere ettertanke er det kanskje akkurat dette vi behøver nå, noe å styrke kampmoralen på i en tid hvor krig atter herjer Europa. Oslopix viser 

. Visningen varer i fire timer og er gratis.

I tillegg setter festivalen betimelig fokus på Ukraina. Fire filmer retter blikket mot perioden rundt 2014, da Russland invaderte øst-Ukraina samt Krim-halvøya og beredte grunnen for fullskalakrigen som i disse dager har vart i et halvt år. Se og bli klok!

Samfunnsengasjementet stopper ikke der, i kjølvannet av opphevelsen av Roe v. Wade-dommen i USA har festivalen også to filmer på programmet som tar opp abortspørsmålet. Eliza Hittmans 

 ser sakskomplekset fra et amerikansk og kontemporært perspektiv, mens Audrey Diwans 

Om akkurat filmen du vil se er utsolgt, og det er det en viss sjanse for, finnes det alltids også et gratis utekino-program.

Tidens ånd og NALF presenterer: Norsk-Amerikansk Litteraturfestival

Det er visst ti år siden den første Norsk Amerikansk Litteraturfestival, et lite event som startet som en vill idé i hodet til Frode Saugestad og med årene utviklet seg til et enda villere og større eventyr, med ringvirkninger for norsk litteratur i USA og mange morsomme hendelser på norsk jord, med gjester som Lydia Davis, Ben Lerner og John Jeremiah Sullivan. Nå gjør festivalen snart et lite comeback etter noen års velfortjent pause. Og med Tidens ånd med på laget. Arrangementene foregår på Litteraturhuset 8.–10. september, selvfølgelig også med rockekonsert med The Fun Stuff på Last Train på lørdagen.

Årets festival har kritikk som hovedtema.

Blant gjestene finner man James Wood, Sloane Crosley, Christian Lorentzen, Claire Messud, Jennifer Wilson, Becca Rothfeld og Jesse McCarthy.

Følg med her for tilgang på billetter og ytterligere festinformasjon.

Det er mange gode øyeblikk i kunstmaler Lars Ellings debutroman 

 (Oktober), som utrolig nok, men fullt fortjent er årets mest solgte norske roman så langt i år. Det er rett og slett en opplevelse å lese, dette er skikkelig diktning, med svært minneverdige karakterer og en særegen stemning over flere tidsplan. Spesielt gripende er en scene med noe svært dramatisk tømmerfløting, som jo er en av de mer sceniske, fysiske arbeidsformene som finnes, og nå dessverre eller heldigvis noe man må til kunsten for å oppleve. Det er liksom mennesket mot elementene, en ballettforestilling for mannfolk, med en handling som gjentar seg og gjentar seg, men som man aldri helt vet om man kommer seg levende unna.

Per Petterson har også en sitrende skildring av et slikt elvedrama i sin moderne klassiker 

, forøvrig også vakkert filmatisert med unge Loverboy fra Undergrunn i en sentral rolle, og nettopp Petterson har et etterord med i den virkelig skjønne og bevegende nye fotoboken 

Elva er et annet sted – Bilder fra tømmerfløting på Glomma

, utgitt av det smekre kunstbokforlaget Torpedo Press. Det er fotografen Hans Hamid Rasmussen som omsider har gjort noe med alle bildene han tok på den aller siste tømmerfløtningen i 1985. Han hadde hatt en sommerjobb i 1979 og kommet seg innafor i miljøet, men fikk nærmet walraffet seg rom som kunstfotograf inn i dette hardbarkede arbeidsmiljøet, hvor det ikke er tid til mye dilldall og uoppmerksomhet. Da ryker kjapt en finger. Bildene er fulle av både dramatikk og elvens hverdagslige bevegelser, arbeidsritualer, kaffekoking og skiftende vær, og alle de vakre stokkene. Som fotobok er dette nydelig lagt frem av designer Anna Prestsæter og redaktør Ellef Prestsæter.

Boken lanseres førstkommende lørdag på et sted ved Glomma der vi har sett på fotografier av tømmerfløting flere ganger tidligere, på totalt vidunderlige og unike Guttormsgaards arkiv, i et nedlagt meieri på Blaker. I tillegg til utstilling i tilknytning til boken, er det en ny, meget temporær utstilling med forskjellige samtidskunstnere som går i dialog med Guttormsgaards enorme og frodige samling av kunst, brukskunst, bøker og trykksaker. Åpningsarrangement lørdag er klokken 15, med en minikonsert i Meierisalen med Becaye Aw på gitar og Hans-Petter Skurdal på oud. Dette er en av kunst-østlandets fineste utflukter – toget er lett tilgjengelig og stopper like ved.

Torpedo er også åsted for en annen boklansering, allerede i kveld torsdag klokken 18. Forlaget har som kjent også en egen butikk der de fører egne og andres kunstbøker, gjerne av typen man ikke får tak i andre steder i landet. Etter en del glinsende år nede i Barcode (stor overgang fra rønna de opprinnelig hadde ved Hausmania) har de nå fått nye lokaler i Sofies gate 11 ved Bislett.

Familieterapeut og hardcore-entusiast Fredrik Bakkemo har skrevet en liten og meget god bok om straight edge hardcore-bandet Onwards EP 

 som utkom i 1997. Den avholdsorienterte straight edge-kulturen er fascinerende nok som emne for historieskriving, og et ellers tungt underdokumentert øyeblikk i norsk undergrunnskulturhistorie. Plata er jo dødsbra, og forfatteren beskriver godt ideologi og tidsånd (hey!) på nittitallet. Men også gleden over musikken og de tette vennskapsbåndene som ble skapt gjennom fanziner, bytting av syvtommere og alskens brevskriving landet og verden gjennom. Noe ekstra fascinerende ved denne boken er mange tanker om hardcorekulturens gullalder, som forlengst var forbi i 1997, men som likevel ble gjenskapt i nuet med denne EP-en, slik man forestiller seg at det kunne vært – eller burde vært? Ikke retro, mer rettroende. «Reviving what was never there», sto det skrevet på platen, og det var nettopp denne intense reaktualiseringen av øyeblikk i peak-året 1988 denne musikken skulle innebære. I alle fall for bandets «leder», gitaristen Peter Amdam, som forøvrig senere ble en beryktet kunstskribent, løst tilknyttet Torpedo-miljøet.

Det er sjelden man ser en slik intellektuell lesning av noe bråkete undergrunnsmusikk fra kun et par tiår tilbake, men boken anbefales for flere enn dem som var tilstede den gang da. Gjenlevende medlemmer er med på en panelsamtale, Amdams mor, kunstneren, kunstsamleren og arkitekten Irene Sævik bidrar med en rekke nye verk, og det blir DJ-ing fra andre legender i miljøet.

For den som ikke bor i Kristiansund er det kanskje overraskende at denne byen – ofte kalt «ballbyen» fordi folk er så glade i ball (raspeball, raspekake, potetball, klubb, kompe, komle) der, men som også er ganske kjent for matretten 

 (fish and chips) – har noe som heter Kristiansund kunsthall. Men det har altså Kristiansund.

Akkurat disse ukene vises det i hallen en mini-retrospektiv Sebastian Helling-utstilling. Sebastian Helling, hvis graffitiaktig rotete malerier alltid bærer initialene SH, som en tagg, har et særegent uttrykk og klarer kunststykket å lage graffiti-inspirert kunst uten at det ser ut som en konfirmasjonsgave eller noe greier som var kjipt allerede på 80-tallet. Hva er det de sier i Michelin-guiden, verd en omtur? «Did You See Me?», heter utstillingen.

 i kjølvannet av Pstereo-festivalen forrige helg. Men én ting hadde (for anledningen?) kulturkommentator Ole Jacob Hoel å utsette på Trondheims versjon av Øya-festivalen, sånn i tillegg til forhøyet gjennomsnittsalder på publikum, i likhet med nettopp Øya, nemlig at festivalen med usikker økonomi i mente i sitt 15. år hadde nedskalert fra tre til bare to scener og at ingen konserter dermed foregikk samtidig. Det gjorde at noe magisk forsvant fra festivalen, mente Hoel. Når alle kan se alt, og i praksis, mellom matbod-mumsing og ølkø-ståing, i alle fall 

 alt, forsvinner et av festivalers sentrale samtaleemner: «Hæææ, så du ikke DET? Det var jo festivalens høydepunkt!» For like legendarisk som gode konserter er gode konserter man er alt for smertelig klar over at man har gått glipp av.

Og i tillegg, nærmest sukker Hoel, og har et godt poeng: «Dessuten betinger det at alle ser de samme konsertene at samtlige artister bør ha bred appell. Det blir vanskelig med sjangre som store deler av publikum er skeptiske til (...)».

Findings på Bislett stadion kjørte samme opplegg, men med en Tiktok-aktig vri som nok passet deres publikum bedre enn Pstereos, nemlig null sekunders opphold mellom konsertene. I det øyeblikket Lars Vaular hadde «Rett opp og ned»-et seg ferdig begynte Tiësto å dra i DJ-spakene. Litt rart kanskje? Men også samtidig helt naturlig i en tid hvor alt er en feed eller prøver å late som at det er det.



Nyhetsbrev #3: Tømmerfløting, Oslopix, straight edge og festivaler med bare to scener

#3: Norsk-amerikansk litteraturfestival er tilbake, tømmerfløting, Oslopix og straight edge 

Øyafestivalen var som den pleier, hyggelig og utmattende. Det er liksom alltid føttene som får det verst, ikke leveren. Musikkopplevelser ble det et par av også. Ellers merket vi oss en rekke Tottenham-trøyer blant fansen til den britiske artisten AJ Tracey, som for øvrig selv stilte i en helt mint, fersk tredje-drakt. Blant Undergrunn-fansen gikk det i Wolfsburg og Milan-trøyer. En god del av de rustne herrene ellers i publikum så mer ut som de soknet til VIF. Det bør også bemerkes at den en gang så stolte indie-festivalen i år både hadde Ballinciaga og Astrid S på sine scener. Hvem sa at det ikke er utvikling?

Vi er for øvrig midt inni en annen stolt hovedstadsfestival. Oslo jazzfestival har endret seg endel fra sitt mer tradisjonelle utgangspunkt, og det er som i så mange andre jazz-sammenhenger folk i tyveårene som i kompaniskap med kule og bemidlede pensjonister utgjør publikumsbensinen disse dagene.

På fredag er høydepunktene den meget avanserte legenden Antony Braxton, blant mange ting kjent for sin fantasifulle og truende notasjoner. Notearkene hans er små kunstobjekt i seg selv. Trioen Moskus oppfinner seg selv på nytt hver eneste konsert de spiller. Arild Rønsens slakt av dem i Molde forleden år er for øvrig en av de mest leste jazztekstene i norsk media de senere år. Noe må de vel ha å fare med.

Sofie Tollefsbøl er en av landets fineste frontfigurer i funkbandet Fieh, denne gangen skal hun av alle ting tolke Radka Toneffs albumklassiker 

. Kunne blitt litt snork, heldigvis har hun med seg den oppfinnsomme keyboard wizard Kai Von Der Lippe til å gjøre det. Det går også rykter om harpe.

Von der Lippe dukker også opp lørdag, da er det nemlig hans spreke band Why Kai som spiller helt til slutt, det er surrete, søt og dansbar electronica-jazz som låter litt som i gamle dager, men som likevel bare kunne utkommet akkurat nå. Før det er det antakelig verd å se det britiske vidunderet Emma-Jean Thackray, som utga en av fjorårets herligste album. Dette er frodig klubbjazz med soul og høres ut som noe Gilles Peterson har drømt. Mer eventyrlystne og psykedelisk anlagte mennesker gjør også lurt i å undersøke Hamid Drakes In The Spirit of Alice Coltrane med mange interessante musikere, og med en danser også. Kan hende noen hver velger å delta i akkurat det.

Heldigvis er det enda mer alternativ musikk i byen neste uke når det er fire dager med Blow Out på nyåpnede Mir på Løkka, men om du føler for noe helt annet, her og nå, er en utgave av Toto på plass på Nedre Foss akkurat denne torsdagskvelden.

Onsdag åpnet Gardar Eide Gardarsons utstilling «Maybe it's the calm before the storm. Could be the calm, the calm before the storm» på galleriet Standard (Oslo). Her finner man blant annet små, hvite mursteiner oppstilt portal-aktig og stonehenge-lignende midt på gulvet, litt som Lego-kreasjoner det er veldig viktig å ikke tråkke på og ødelegge. Disse mursteinene skal i sin tur sende tankene til både konstruksjon og destruksjon: mursteinen som både byggemateriale og som opprørsdemonstranters foretrukne våpen mot politi og ordensmakt (muligens på andreplass etter brostein?). I tillegg: noen trykk og malerier. Alt veldig hvitt og subtilt og tilsynelatende unnselig, men meget høyt prissatt.

Tittelen er for øvrig hentet fra et av Donald Trumps mange 

Abonnér på Tidens ånds nyhetsbrev og få en sniktitt før lanseringen i september. 

Alle artikler