Nyhetsbrev

Invitasjon: Tidens ånds årlige julefest!  

Liv Køltzow skrev på 90-tallet om en kvinnelig lege som leste aviser med bismak. For henne føltes det som om avisene skrev for en verden som alltid stod i akutt fare for å kjede seg ihjel. Spol frem til 2022 og det er det sånn med alt. Kanskje fremfor alt i den tiktok-ifiserte populærkulturen. Og hiphopen er en slags fanebærer.

«How can I be homophobic? My bitch is gay». Kanskje er det den mest ikoniske linja fra en raplåt i 2022. Den er hentet fra Central Cees låt «Doja», en siklende låt hvor rapperen fantaserer om å ligge med den kvinnelige rapperen Doja Cat. Linja er perfekt dust, virker skreddersydd for tiktoksnutter og 

 på sosiale medier. En britisk venn av meg sa, etter å ha fått på hjernen: «It sounds like he’s tryna prove something, but, like, what?». Han grubla en stund og konkluderte, «Its a bar, to be fair.»

Den er også et tydelig eksempel på strategiene som legges i forsøket på å skille seg ut i algoritme-kuraterte feeder på sosiale medier, hvor oppmerksomhet, om enn negativ, er valutaen. Du scroller, hører noe rart, stopper opp og forsøker å finne ut av hva i alle dager 

 er for noe. Det er dette som er oppmerksomhetsøkonomien alle snakker om. Køltzow må ha ant at den var på vei. 

, en type rapmusikk som kjennetegnes av et distinkt Chicago-rap-inspirert lydbilde, høyt grime-aktig tempo, hard, skummel bass bass og kanskje viktigst: hypervoldelige tekster om gjengmiljøet. Sjangeren vokste seg gradvis større utover 2010-tallet, helt til den fikk så stor kulturell gjenomslagskraft at New York-rappere som Pop Smoke begynte å etterape stilen. En interessant twist på hiphopens golfstrøm, som først og fremst har gått fra USA til Europa og ikke omvendt.

Med selvutgitte singler og mixtapes, har Central Cee lyktes med å nå både den harde kjernen og 20 millioner andre månedlige lyttere. Sammenlignet med de fleste andre drill-rappere, byr Central Cee på en noe mer sammensatt maskulinitet. Sporadiske linjer om kjærlighetssorg og psykisk helse viser at han har en intuitiv sans for hva som må til for å slå an bredt. Samtidig: kontroverserer selger, som Central selv formulerer det. Hvis ens algoritme har begynt å strekke seg dypere inn i rapverdenen, kan man for eksempel få opp et klipp av Digga D, en annen britisk Drill-rapper, som rapper om at han og flere knivstakk Central Cees bror, mens vår mann «just stood and watched».

Det er et velkjent fenomen i britiske arbeiderklassestrøk at marginalisert ungdom filmer trusler mot hverandre, gjerne i situasjoner hvor det er mange mot en. Målet er å drite ut folk for at de blir redde, ikke er like harde som i sangene. I dette ligger disse 

-montasjenes sjokkverdi. Samtidig forflytter slike videoer statusovertak i ulike gjengmiljø som er knyttet til musikken.

Mest kjent er kanskje videoen av Headie One, hvor han blir overfalt på et universitetscampus, og forsøkt hånet. Dagen etterpå døde en av de som la ut videoen, noe Headie One et par dager indirekte tok æren for, en manøver som satte i gang karrieren.  Kort tid etter hadde han Drake feature. Han har også blant annet har sluppet musikk med svenske Yasin, som selv er omgitt av kontroverser med ultra-voldelig bakteppe. Blant annet har han sonet en dom for medvirkning til kidnapping.

«My darg won't ask for help, that hurts me hard, I don't like when I see that» - Central Cee, «Chapters»

En del av den algoritme-vennlige intensiteten til Headie One og Central Cee, hentes direkte fra traumatiske opplevelser, i stor kontrast til når de dukker opp dansende i feeden. Central lyder manisk når han på «One Up», beskriver et ønske om å drepe en fan som litt for plutselig ville hilse. Han behøver ingen megetsigende dokumentarist for å erkjenne at han har PTSD. Han gjør det selv, poenget leveres over to verselinjer, på 3 sekunder, og skapte mye engasjement digitalt da sangfilen ble hacket og lekket. Den gjør det helt greit på Spotify. 

Got PTSD, nearly done up a fan 'cause they ran up on us

Den siste linja i sangen hyller manageren: 

YJ was 10 and the man of the house / We go from babies straight to men

. Hva som går tapt i overgangen får vi ikke vite.

I populærkulturen er vold et symptom på fattigdom og hjelpesløshet. Det er et statisk, mørkt fenomen, og synet er som regel at det er synd og må slås ned på. Det man ser i drill-rap, er at artistene leker med avmaktens dynamikker. De leverer, og er, digitale fortellinger om at fattigdom, og alt det fører med seg, ikke er noen naturlov.

Den motsatte fortellingen har liten appell i dag. Ta for eksempel Mos Defs «Mathematics» fra

1999, en klassiker innenfor poetisk og smart 90-talls rap. Han lister opp tall om byenes etniske sammensetninger, musikkens råkapitalisme, og kriminalstatistikk, alt snedig om hverandre. Sett fra 2022, er den et eksempel på hva som ikke lenger lønner seg i den moderne rappens algoritme-landskap.

 prøver Central å lage «Doja» på nytt. «Crypto Price» er samme oppskrift i litt hardere innpakning. På heseblesende vest-londonsk hyller han igjen de muslimske kompisene (som ikke stopper å selge dop på julaften, de feirer jo eid), og kaster ut referanser til digitale valutaer og trender på sosiale medier. Når han adresserer damene i livet sitt, inviterer han lytterne inn i guttegarderoben. En dame håndterte ikke å bli tatt bakfra, så hun begynte å 

, en av de første virale facebook-trendene hvor man – ja, samme det, egentlig. Det fortsetter med at hun får mentalt sammenbrudd av hvor digg han er i senga.

Central Cee er et kroneksempel på hva man kan tjene på å ha et usentimentalt forhold til algoritmene. Men kanskje først og fremst viser historien om Central Cee hvor hard konkurransen i rap er blitt etter at alle fikk muligheten til å produsere musikk hjemmefra og uten særlige ressurser. Sangtekstene er så tett knyttet til det man ser på sosiale medier, at karrieren tilsynelatende står og faller på selviscenesettelse.

Det er tøffe tider for rappere som ikke er potente nok for sosiale medier. Det monsteret rap-industrien er blitt nå, har ikke tid til å vente på artister blomstre. For det er mange som er flinke til å rappe. I dette landskapet gjør Central Cee oppskriften best. Rakrygget sier han vulgære greier, som ingen andre er tjent med å si offentlig.  Formelen mater scrollende folk i lunsjpausen, såvel som halv-ironiske middelklassegutter på vors.

En onsdag midt i november spilte han i Oslo. Konserten var utsolgt. På Finn gikk billetter for over tusenlappen. Men det rare med algoritmene – bortsett fra dem som var der, var det ingen som fikk det med seg.

Musikk

Suksessen til rapper Central Cee viser algoritmenes påvirkning på kulturen.

Rim, rytme, algoritme

Det finnes tidligere, aspirerende rockere i Tidens’ redaksjon, og disse husker skuffelsen av å motta kun en 

 signatur, etter å ha sendt et ektefølt fanbrev til sin største helt (Slash i Guns N’ Roses). Men noen vokser aldri fra å ha rockestjerner som forbilder. Noen er til og med villige til å betale 600 dollar (5951 kroner) for en bok signert av Bob Dylan. Men kort tid etter at kundene mottok sin 

begynte klagene å renne inn til forlaget Simon & Schuster. De 900 eksemplarene var signert på bare 17 ulike måter – en forfalskning! Angivelig er signaturene maskinelt ført i pennen, av en såkalt «autopen». Forlaget, som først nektet å gi tilbake pengene, har nå sendt ut en beklagelse og et løfte om kompensasjon. 

Kjærlighetskarusellen, parasollen, den runde tønne, lykkehjulet. Det funksjonalistiske offentlige pissoaret i Stensparken, bygget tilbake i 1937, i Oslo har mange navn. Det er fordi det i mange av forbudstidens tiår var et kjært møtested for det homofile miljøet i hovedstaden. I flere år har pissoaret forfalt, stått igjen som en utbrent bil eller et nedlagt gatekjøkken, men nå er det gjenåpnet, nyrestaurert og gjort til et kunstverk i form av en lysinstallasjon. Det er Per Barclay som er initativtaker, og ved åpningen denne uken sang Nils Bech fra inne i pissoaret, men til vanlig vil det lille bygget være avstengt. Verken tiss eller annet skal flyte der mer. Verket vises frem til 1. juni 2023.

Er det ikke dette vi lever for? Kunst, håndverk – og ting vi ikke forstår? I helgen arrangerer Nasjonalbiblioteket håndverksfestival, for å feire dette sysselet som grenser mot kunst, som er så i tiden å gi oppmerksomhet og heder. Ikke ufortjent. Hele helgen er satt av til «en festival i strikkingens, broderingens, spinningens og vevingens tegn». Det blir foredrag om sau og ull, Ragnhild Brochmann skal hylle 

, og lørdag kan kistelisten (språkrådets artige norske variant av «bucket list») forkortes med minst et par punkter når Vigdis Hjorth arrangerer syklubb. Og det er mer: i programmet omtales Hans Nielsen Hauge som «en farlig strikkende mann».

Existenz forlag har tatt på seg den edle oppgaven å publisere filosofisk kvalitetslitteratur. I disse dager pusher de bøker både øst og vest for Jotunheimen. I Oslo er det lørdag slippfest for forlagets første bok i en kommende serie om film, Agnete Øyes oversettelse av Susan Sontags (1933-2004)

Kaja Scherven Mollerin har skrevet etterordet:

«For Sontag var filmen det tjuende århundrets kunstform fremfor noen. Til syvende og sist var det vel litteraturen hun hadde størst kjærlighet for, men det var filmen som ga henne fordypet forståelse av moderniteten, av betingelsene vi erfarer verden ut fra.»

I Bergen, nærmere bestemt på Victoria Cafe & Pub, skal Gisle Selnes’ gjendiktning av peruvianske César Vallejos (1892-1938) 

markeres tirsdag 6. desember. Vallejo var en glimrende modernistisk dikter som er litt glemt i dag, og Selnes har gjort det som sin oppgave å tilgjengeliggjøre ham i Norge via gjendiktninger. 

I forbindelse med Ida Ekblads monumentale utstilling, 

, i Kunsthalle Zürich tilbake i 2019, er det nå utkommet en bok om dette kunstnerskapet som fortsatt splitter sitt publikum. 500 sider, 398 illustrasjoner, tre essays og et intervju med kunstneren selv – og vips – den første monografien om Ida Ekblad. Kan skaffes via Torpedo bokhandel.

Uken er ikke den samme uten: Gamle regissører sier at Marvel-filmer er dårlige, normale mennesker sier seg enige, og Marvel-fans blir sure. Men nylig fikk debatten en ny, spennende identitetspolitisk vri: I et podkast-intervju sa regissør Quentin Tarantino at superhelt-filmer har gjort filmstjerner utdaterte: «Captain America is the star, not Chris Evans». Dette burde vært en ukontroversiell mening, men kort tid etter tok Marvel-skuespiller Simu Liu (kjent som karakteren Shang-Chi) til Twitter på sniskrytervis: han ville aldri «hatt muligheten til å spille hovedrollen i en film til over 400 millioner dollar» dersom «de eneste portvokterne av stjernestatusen var Tarantino og Scorsese». Vi bøyer oss i støvet for Marvel, merkevaren som angivelig bør takkes for å ha fjernet rasisme fra Hollywood.

Biler blir stadig mer som nettaviser og videospill. Først selger produsenten deg et produkt, så forsøker å få deg til å betale for produktet en gang til gjennom en abonnementsløsning. I noen land har BMW-eiere måttet betale 180 kroner ekstra i måneden for setevarme. Nå krever også Mercedes EQ-modeller at man betaler 12 000 kroner ekstra i året for full motorytelse og optimalisert aksellerasjon. I en bil du allerede eier.

P3 Gull? Er det en musikkpris, eller et terapeutisk tilbud til P3.nos lesere? I alle fall er Norges kanskje viktigste musikkpris for unge skrale saker. Bare fire priser deles ut (årets nykommer, årets låt, årets artist og P3-prisen), og de nominerte er til en ekstrem grad lite overraskende. Man har gått for det som har preget topplistene i året som snart er gått: Astrid S, Dagny, Ballinciaga, Beethoven, Karpe, Ramón, Undergrunn. Man kan undre om det er en kvalitets- eller popularitetskonkurranse. I alle fall er det oppsiktsvekkende at de mest populære artistene også tilsynelatende og tilfeldigvis også er de beste. Prisen virker aller mest som en manifestasjon av en rådende tendens som er trist og lei: smaken er som baken, delt, subjektiv, og alle kvalitetsdommer er uttrykk for makt og eventuell nedlatenhet. Det som da står igjen som eneste kriterium er tall. Strømmetall, seertall. Jo høyere, jo bedre.

Men sånn er det ikke i virkeligheten, det vet jo alle som elsker musikk.

Det er derfor P3 Gull aller mest virker som enda et ledd i den terapeutiske du-er-bra-nok-som-du-er-beskjeden som vi hører om og om igjen fra Marienlyst. Du er grei sånn du er, musikken du liker er bra! Du trenger ikke skamme deg!

Ukens ånd

#Uke 47: P3-gull-kok, Susan Sontag-bok, Bob Dylan-svindel, Ida Ekblad, Mercedes, Marvel

Uke #47: P3-gull-kok, Susan Sontag-bok, Bob Dylan-svindel, Ida Ekblad, Mercedes, Marvel

Snart helg igjen. Jul også. Med alle de julebord-fylte restaurantene det innebærer, og konsekvensene det har for de av oss som sjeldent reserverer bord i forkant, som sjeldent planlegger et restaurantbesøk i forkant, ja som sjeldent planlegger noen ting som helst i forkant, egentlig. 

De av oss som ble oppløftet av å lese Karl Ove Knausgårds essay om romanens viktighet i Klassekampens bokmagasin (spoiler: han synes den er viktig!), der han refererer til DH Lawrence: for ham var livet flommende, alt som motvirket forandring, motvirket livet. «Så alle rutiner, alle planer, alle ordnede systemer var en slags død i det levende». 

Det er en slags død i det levende å vandre rundt i et vær bare november har nesevishet til å servere, i jakt på et sted å sitte, spise og være sammen også, men det løser seg vel. Det finnes alltid et ... restaurant & vinbar-kulturhus der ute. 

Og denne uka i Tidens ånd har Audun Vinger 

 om at det gamle Munchmuseet ikke skal ende opp som et. La det heller stå som det er og fyll det med meningsfulle ting! 

Åpent kulturhus på gamle Munchmuseet nå!

Vi har skrevet om hvordan den arabiske våren har 

 som gjaldt i Oslo på tidlig 90-tall (og på Hærverk i går kveld), om 

– Arabisk film er mer enn politisk dokumentar

Søplete analyse

Kunstinstallasjon som poserer som butikk, eller motsatt? 

– Han ble nesten en farsfigur for andre malere

 det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt

: «Det er ille nok at Kjetil Røed mener en puritansk sannhetssøken er kritikkens anliggende. Han mener i tillegg at det er kjærlighet». I tillegg er det 

, redaktør for Norsk kunstårbok, der hun snakker litt om kunstårboken, og litt om krakilske kritikere, at ting er blitt strømlinjeformet og at trykket er borte fra det litterære ordskiftet. Alt var bedre før! 

Det anti-estetiske i Kjetil Røeds prosjekt 

Susanne Christensen: – Det er noe provinsielt i Oslo og noe nyskapende i provinsen

(Men det finnes fortsatt bra ting, og noe av det løfter vi fram i spalten 

 – som kommer, noe navnet er ment å indikere, hver 

Utvalgt

, og lørdag kan kistelisten (språkrådets artige norske variant av «bucket list»!) forkortes med minst et par punkter når Vigdis Hjorth arrangerer syklubb. Og det er mer: i programmet omtales Hans Nielsen Hauge som «en farlig strikkende mann».

PS: Snart kommer det en formell invitasjon til Tidens ånds julefest på Kunstnernes hus 2. desember. Dette er den uformelle invitasjonen. 

Julefest, P3-gull-kok, homo-pissoir, Susan Sontag, Ida Ekblad og Bob Dylan-svindel ... 

Nyhetsbrev #12 

Nyhetsbrev #12: Julefest, P3-gull-kok, homo-pissoir, Susan Sontag, Ida Ekblad og Bob Dylan-svindel 

Se for deg at du kan selge hva som helst, tallerkener, duker, dørmatter, målebånd eller teip, bare til en mye høyere pris enn hva disse objektene i seg selv 

 er verdt. Det kan Balenciaga, og det har de selvfølgelig også valgt å gjøre. Denne uken lanserte de sin gift shop på nett, med spesialdesignede husholdningsartikler.

. Dokumentarfotografen Gabriele Galimberti har tatt bilder av barn omgitt av tingene fra giftshoppen. I hendene har barna bamser med bondage-wear, hentet fra merkets siste kolleksjon, noe som har satt i gang en god gammeldags twitter-storm (#cancelBalenciaga): som Balenciaga altså fikk med seg til tross for at de nylig 

 på grunn av, eh, «Musk-gate». De beklaget, og valgte å trekke kampanjen.

Men, som alltid – tingene består. Morsomt, merkelig, dyrt, utført i den samme subversive hverdagsestetikken som preger motehusets generelle uttrykk. Men hva betyr det at mote nå også skal være helt vanlige ting, husholdningsartikler eller gullforgylte Triple S’? Da sjefsdesigner Demna lot seg intervjue etter merkets siste visning i Paris (SS23) gjorde han det klart at Balenciaga er et grenseløst prosjekt. «Jeg mener mote er visuell kunst», sa han til Vogue, «og at jeg ikke trenger å forklare meg lenger».

– Balenciaga Objects føles litt som en tapt mulighet, sier Agatha Wara, mens hun scroller nedover kolleksjonen på telefonen sin.

Wara er kunstner, forfatter og kurator, og stod bak en av 2010-tallets definerende utstillinger i grenseland mellom mote og kunst, DISowni New York ved Red Bull Studios i 2014. Det var en «kunstinstallasjon som poserte som butikk», der man kunne kjøpe kunst-merch laget av kunstkollektivet DIS (som kuraterte Berlinbiennalen i 2016) og et utvalg unge og etablerte samtidskunstnere, og flere avant-garde motemerker.

– Problemet er at prosjektet ikke har nok 

Disown var kunst som merch, kunst for alle, forklarer hun. Det var vinglass og salatboller med Hood By Air-logoen og Slavoj Zizek-treningstøy, som fløy av hyllene og ble kult-objekter: designeren Telfar Clemens fikk vind i seilene med sin «Not for Everyone»- genser, mens DIS produserte en egen Adidas-dress med håndmalte striper og en Disown IKEA-handlepose til ti dollar. Balenciagas versjon til over 2000 dollar gikk viralt i 2017, og Adidas-kolleksjonen deres slippes i disse dager.

– Vi ville gjøre noe som var helt «feil», nemlig å behandle kunst bare som ting. Så vår kritikk kom fra å behandle kunsten med liten k, som noe fra kjøpesenteret. I oversettelsen der opererte vi med kapitalismens eget språk, altså shopping.

Balenciaga har også jobbet under samme post-ironiske omfavnelse av mekanismer i motefeltet: med utstrakt bruk av logoer, lek med konvensjoner og produktkategorier nærmere billigmote enn haute-couture, og tilbake. Men ligger det kritisk potensial i Balenciagas objekter?

– Jeg synes jeg ser mye av det samme som vi gjorde i Balenciagas prosjekt, estetikken er veldig lik, måten det er fotografert og presentert.

Wara mener leken med verdibegrepet er noe prosjektene har felles. 

– Mest av alt får jeg følelsen av at jeg er på wish.com eller alibaba. Der selger de jo fake Balenciaga-sengetøy allerede. Det slår meg at de er i konkurranse med sine egne fakes, og gjør fakes’ene mer relevante. De ekte er inspirert av de falske, og gjør dem bedre.

Hun mener motehuset bør gripe sjansen til å følge opp med noe virkelig radikalt:

– Det føles jo som nok er nok, egentlig. Med klimakrisen som bakteppe og alt som følger med. Skal vi ikke bare slutte å lage ting?

– Hva med å slippe mønster til jakker gratis på nettet så folk kan lage sine egne versjoner? Åpne slusene. Stimulere fansen som har gjort dem til det de er. 

Mote

Balenciagas nye giftshop: mote, kunst eller ingen av delene? 

Man får veldig raskt følelsen av Arne Ekelands (1908-1994) bilder. Den tidvis psykedeliske fargebruken, avveiningen mellom det figurative og det abstrakte, og den sterke humanismen bildene uttrykker er på en måte veldig direkte, men samtidig dyptstikkende. Ekelands bilder er politiske, fremstiller mennesket ofte sci-fi-aktig til stede i en industrialisert og fremmedgjørende verden. Samholdet menneskene i mellom lar seg likevel aldri knekke. Det er radikal kunst, likevel kan den henge i Stortinget, slik Ekelands verk «Frihetens søstre» nettopp gjør.

Akkurat nå vises en større utstilling med denne innflytelsesrike og fascinerende maleren ved kunstsenteret Kjøpmannsgata Ung Kuk (alias K-U-K) i Trondheim.

Timingen er god. NRKs andre sesong av programmet Kunstnerliv dumpet nylig ned i NRKs 

. I programmet blir man kjent med aktive samtidskunstnere og en kunstner de har latt seg inspirere av. Første episode handler om hvordan Amir Asgharnejad har latt seg inspirere av nettopp Ekeland.

Tidens ånd har fått fatt i Cathrine Hovdahl Vik, Kunstnerisk leder ved K-U-K Hun knegger litt gjennom telefonrøret når hun skjønner hva vi skal spørre om.

– Det er de verkene vi viser nå! Vi er ganske heldige med timingen med TV-serien. Vi visste ikke om denne serien da vi startet planleggingen av utstillingen. Det ble en bonus.

Arne Ekeland ville reparere verden, sier voice-overen i «Kunstnerliv». «Hans visjonære syn på mennesket og kunsten utgjør også i dag en utfordring», skriver K-U-K selv på sine nettsider. Ekeland var med andre ord kommunist. Han var oppvokst i et bondesosialistisk miljø i Bøn ved Eidsvoll på begynnelsen av 1900-tallet. Etter at faren hadde fått sparken for å ha forsøkt å danne fagforening, flyttet familien mye rundt. Ekelands politiske overbevisning sprang ut fra et ønske om finne svar på menneskehetens problemer, og det er problemer som heller ikke i dag er forsvunnet. Flere av Ekelands beste bilder bunner i et sterkt engasjement mot krig. Blant hans sterkeste bilder finner man «Okkupasjon» (1944), som viser krigens påvirkning på folk flest.

Ellers heter verkene hans ting som «Sorg», «Gammel fabrikk», «På fabrikktomt», «På vei hjem fra konsentrasjonsleiren». Men de heter også «Utenfor universet», «Perlebekken II», «Fragment» og «Livsreiser».

Verkene er like viktige i dag, som da de ble malt, mener Vik.

– Han er en fantastisk maler som har veldig mye å fortelle. Det er verk som var utrolig sterke da vi pakket dem ut og de kom i hus her. Tankene går jo til Russland, Ukraina, og det nyhetsbildet vi har i dag. Det er ikke bare noe som skjedde før. Det har relevans.

Ekeland hentet inspirasjon fra alt fra renessansemaleri til sosialrealistisk kunst. Flere av motivene hans er direkte storslåtte. Objekter, landskaper og figurer fortolkes og refortolkes gjennom geografiske eksperimenter. Han var påvirket av kubisme á la Picasso og ditto, og selv om utgangspunktet for bildene oftest var et alvor, oppstår motivene på nytt som noe forvrengt og dekorativt. Etter krigen skulle han dyrke disse formene i enda større grad. Det ble mindre håndgripelig, mer psykedelisk.

«Uansett beveggrunnen maktet Ekeland å gi det en symbolsk
form som gjør av det har kraft i seg til fortsatt å berøre betrakteren», skriver Øystein Storm Bjerke i utstillingens brosjyre.

– Kan man lese noe håp inn i dette? At Ekeland byr på håp, i en verden hvor konflikt i høyeste grad er til stede?

– Jeg vet ikke om jeg leser så mye håp, svarer Vik.

– Er vi ikke ferdig med krig og konflikt, kommer vi oss ikke videre? På en måte er det litt trist at han fortsatt er så aktuell.

Samtidig er det ikke bare mørke, angst og antikapitalisme. Vik trekker frem verket «Blomsterhuset», som forestiller Ekelands eget atelier.

– Han viser det frem som denne frie plassen, stedet for den frie tanke og blomstrende fantasi. Folk går rundt og plukker fantasiblomster. Så man kan lese noe romantisk også, mener hun.

I tillegg til malerier, vises 40 skisser og tegninger. Det eldste verket er fra 1936, en detalj til konkurranseutkast til utsmykking av Oslo rådhus. Det nyeste er fra 90-tallet. Flere av verkene er aldri tidligere blitt vist.

Utstillingen markerer også at det er ganske nøyaktig et år siden K-U-K åpnet. Den gang med brask, bram og Dronning Sonja som invitert gjest. Dronningen omtalte senteret spøkefullt som «K, punktum, U, punktum, K». Det er kunstner Kjell Erik Killi Olsen som står bak senteret. Trondheismkunstneren ønsket å lage et visningssted for kunstnere i byen som ikke bare viser de gode gamle, allerede anerkjente navnene.

– Har det manglet et anker for unge kunstnere i Trondheim?

– Killi-Olsen har alltid sagt det, at det ikke er noen visningssteder for unge kunstnere i Trondheim. Man har måttet være så utrolig etablert for å bli vist hos de institusjonene som er her. Vi klarer ikke å skaffe oppmerksomhet rundt de yngre om ikke de etablerte kunstnerne er med, men det er jo miksen som gjør det interessant også, synes jeg.

I løpet av det første året har 70 000 besøkende vært innom kunstsenteret.

– Oppmerksomheten som kommer rundt de kunstnerne, drypper på de yngre. Det er hele visjonen vi programmerer rundt, all utstillingsprogrammeringen vi gjør, sier Vik.

Parallelt med Ekeland vises tre yngre kunstnere. Håvard Holmedal viser malerier og skulpturer som ligner Ekelands malerier i fargebruk, og i miksen mellom det abstrakte og det figurative, men som skiller seg i tematikk. Eirin Murphy har tatt utgangspunkt i de arkeologiske utgravingene som fant sted på K-U-Ks tomt før byggingen – blant annet har hun gjenskapt en gammel båt som et lerret hengende i fra taket. Ingvild Eiring har laget 17 små, fantastiske titteskap som viser frem lokale tradisjoner og historier fra besteforeldrenes oppvekst i Østerdalen og Nord-Norge.

K-U-K strategi om å sette store anerkjente navn ved siden av ferskere tilskudd er den samme oppskriften som NRK følger i «Kunstnerliv». At Ekeland dukker opp i begge er mer tilfeldig.

For Asgharnejad i «Kunstnerliv» er det det politiske som appellerer. Vik peker også på Ekelands engasjement, men også på den kunsthistoriske betydningen, som bare er blitt tydeligere med årene. Kanskje spesielt med den kalde krigens politiske klima på stadig lenger avstand.

– Han ble nesten en farsfigur for andre malere, som Håkon Bleken, Jakob Weidemann, eller generasjonen under dem igjen … Sverre Bjertnæs. De har brukt mye av det Ekeland-ske i sin egen kunst, sier hun.


Kunst

Parallelt med NRK-serien «Kunstnerliv» vises Arne Ekelands kunst i Trondheim for første gang siden tidlig 00-tall.

Når heftige uttrykk og kaotiske hendelser får noen år på baken, blir det utroligste godtatt som «kunst» eller et viktig sosialt historisk fenomen. Så også med punkrockbandet Anal Babes sjokkerende produksjon og provoserende konserter? Det finnes uansett ikke mange, om noen, band i dag som kan nærme seg den illeluktende auraen de utsondret i sin storhetstid på begynnelsen av 90-tallet. Samtidig var det unektelig et preg av antipatisk oslohipster (av den gamle typen) over dem. Populære blant flere kjønn. En følelse av at det var akkurat dét bandet som virkelig gjaldt i alternative Oslo der og da

Karriereambisjoner og liknende, som samtlige band er belemret med i dag, var det forsvinnende lite av. Like lite som det var klær på bandmedlemmene mens de opptrådte. Noen ganger bare med Nugatti i analåpningene som kostyme. Bandets tekster og outrerte konsepter er neppe gangbar mynt i dag, men med en kuratorisk avstand er det mer akseptabelt. Kanskje. Nå er uansett deres kunstneriske ettermæle samlet på boksen 

 utgitt av Hærverk Industrier. Coverlåtene «Be Forwarned» (Macabre) og «No Limit» (Two Unlimited) er fjernet fra boksens innhold, på grunn av «inferior musical value». Noen vil sikkert si at mye av det som slapp gjennom nåløyet også er av temmelig semmer kvalitet. Men sånn skal det være. Den skarpe gitarlyden, den overstyrte vokalen og det karakteristiske groovet er som sursøt musikk i andres ører.

I kveld, 23. november, skal bandets historie diskuteres på Kafé Hærverk, etterfulgt av et antakelig kaotisk DJ-sett utført av bandmedlemmene. Samtalen ledes av Ando Woltmann fra Arkitektnytt og Morgenbladet, som for å gni inn den historisk-kulturelle signifikansen som har oppstått med årene. Men fortvil ei, som viktig deltaker i oslorocken i disse årene, var Woltmann et godt tidsvitne. Anal Babes og alle disse årene i Oslos gater har vært et glemt kapittel. Men hevnen er søt.

Om du ikke har hørt om Anal Babes kjenner du kanskje til noen av de andre bandene medlemmene har vært med i: Astroburger, Euroboys, Kung Fu Girls, TRBNGR, O-men, Gluecifer, Seigmen, for å nevne noen. Osloundergrunnens ypperste elite. Bandets onde hovedhjerne, David Gurrik, driver av det den gang viktige plateselskapet Big Ball Records på Frogner, har i senere år vært en viktig utvikler av Oslos uteliv med steder som Robinet, Hells Kitchen, Izakaya og Misfornøyelsesbar.

Før den delvis kritikkverdige Scandirocken overtok i andre halve halvdel av 90-tallet med sitt oppheng i classic rock, snitt & Fernet, kajal og Converse-sko, var den typiske undergrunnsrocken i Oslo preget av negasjon, obskure europeiske punksingler, fanziner, noise og performance-kunst-aktige konserter. Og et av bandene som markerte seg mest, på steder som Rockall, Slurpen og mer okkupert hus-aktige venues, var nettopp Anal Babes.

Den søte svettelukten og alle forventningene som var i lokalet før konsertene deres får man antakelig aldri aldri gjenskapt, men på denne 4LP-boksen finner vi obskure b-sider og uutgitte låter og sertifiserte klassiske utgivelser som «Old Whores Don’t Giggle Much» og «The Dignity of The Anal Babes is Unimpeachable». Forbedret lyd i den grad det er et poeng. Enormt mange eksplisitte bilder og gamle selvlagde plakater og flyere gjør tekst-heftet til et nødvendig historisk objekt.

Karriereambisjoner og liknende, som samtlige band er belemret med i dag, var det forsvinnende lite av. Like lite som det var klær på bandmedlemmene mens de opptrådte.

Norsk kunstårbok er blitt utgitt siden 1992, og er den eneste boka om norsk kunst som utgis årlig. De to siste årene med litteraturkritiker og essayist, Susanne Christensen, som redaktør. 

– Så, hvordan er tilstanden i norsk kunst, Susanne? 

– Kunsten er alltid i forandring, den svarer på ulike verdens- og livssituasjoner, og er hverken i en bedre eller verre tilstand enn verden for øvrig, men kanskje er jeg blant dem som tror på forestillingskraftens utopiske potensial og kunstens kritiske muligheter, svarer Christensen. 

Norsk kunstårbok 2022 

Hennes redaktørprosjekt, forteller hun, har vært å flytte boken ut av hovedstaden.

, har man søkt seg til de store byene. Inntrykket var at man i distriktene drev med «hobbykunst», at det var et nesten primitivt forhold til kunst. Men Norsk kunstårbok viser at de som virker utenfor Oslo i mindre grad har behov for noen tilknytning til hovedstaden. Det er noe provinsielt i Oslo, og noe nyskapende i provinsen, de er mer knyttet opp til internasjonale diskusjoner. 

Det handler også om den stedsspesifikke kunsten, ifølge Christensen. De har kvittet seg med forestillingen om at man skal sitte på kafé i Oslo og snakke om Derrida.

– I provinsen foregår en langt mer direkte og politisk diskurs som knytter seg til de faktiske stedene der problematikken er. Som i Kirkenes, Svolvær, der man faktisk 

 isen smelte eller må forholde seg til russiskættet befolkning hver dag. 

En kunstårbok er tradisjonelt sett oppsummerende, en retrospektiv gjennomgang av året som var, sier Christensen. Selv synes hun det er mye mer interessant å lese lengre, essayistiske tekster, tekster som kan ta tankene ned i et lavere tempo, som behandler temaer på en nyansert, langsom måte. Derfor har hun forsøkt å styre boken mot en utforskende form. Hun kaller boka «billedkunstens svar på tidsskriftet Vagant». 

– Verden vi lever i blir stadig mer diffus. Introspeksjonen der man spør seg selv, hva syns jeg egentlig om det jeg akkurat leste, om den filmen jeg så... den står i fare for å gå til helvete. Derfor er vår kunstbok er et forsøk på å favne det store bildet, gi et godt og mangfoldig overblikk. Det er viktigere enn noen gang at man tar seg tid til å fordøye og reflektere.

– Du må bruke et nyansert språk hvis du skal forholde deg til kunst. Altså, du kan ikke bare si at det bildet er blåfarget og der er det en firkant. Du må spørre hvorfor firkanten er blå. Du må komme inn i en spørrende tilstand, nesten som å dagdrømme, hvor du bruker språket til å finne forskjellige nyanser. Det er en spennende verden å være i, litt som når du spiser sopp* og plutselig oppdager detaljrikdommen i verden, og erfarer at perspektivet utvider seg.

Det samme opplysningsidealet som man finner hos tidsskriftene, altså.

– Jeg følger nøye med på Vagant, de forskjellige debattene som nå foregår om tidsskriftenes levekår. Jeg har vært bekymret for situasjonen i årevis. Forlagene har jo tradisjonelt tatt på seg et ansvar, og med det vernet om tidsskriftene. Det har vært en klassisk tankegang, en del av et opplysningsideal, at man bruker overskuddet fra de lønnsomme utgivelsene til å investere i en intellektuell offentlighet hvor det litterære ordskiftet har en tyngde. Plutselig later denne måten å tenke på til å være borte fra forlagene.

– Bergen har vært et sentrum for denne type litteraturkritikk. Alle de arrogante folka som nå løper rundt i verden, Bernhard Ellefsen, Frode Helmich Pedersen, Preben Jordal, Audun Lindholm, Johannes Grytnes, Carina Beddari, vi er alle fra den samme bergensfamilien. Jeg husker at det pleide å være en nesten krakilsk uenighet, utrolig steile fronter innad i litteraturmiljøet, men det var noe vi tillot oss den gang. Det var en konsensus om at vi gikk superhardt ut, og i de lange, argumenterende artiklene vi skrev, handlet det ofte om hvem som mest elegant kunne uttrykke obsternasig uenighet. Man duellerte med hverandre, det var gentlemansmåten å drepe hverandre på. Vi delte likevel alle sammen overbevisningen om at man i denne slags diskusjoner alltid snakker om noe imellom oss, som er kunsten. Den er livsnødvendig for oss, og for verden for øvrig.

– Trykket er borte. Det finnes færre flater å skrive i og diskutere på, saker og ting er blitt mer strømlinjeformet. Det er ikke det samme å lese de krakilske kritikerne i avisene som i Vinduet eller Vagant. Men tidsskriftene har jo ikke penger til å honorere godt nok, så da blir det sånn. Selv har jeg forflyttet meg ut av litteraturens verden, det føltes i ettertid for begrensende dette evige maset om hverdagslivet, som alltid medfølger diverse dogmer om hvor «vildt» man kan tillate seg å tenke. 

*Etter intervjuet sender Christensen en mail og påpeker at dette var «ment som en økofeministisk metafor».

Susanne Christensen er redaktør for Norsk kunstårbok, og hennes prosjekt har vært å flytte boka ut av hovedstaden. 

– Det er noe provinsielt over Oslo, og noe nyskapende i provinsen 

Historien om den arabiske våren er for mange en historie om skuffelse. Flere av landene som opplevde total politisk omveltning, måtte senere stå og se på at de totalitære regimene ble erstattet med noe tilsvarende undertrykkende.

Men omveltningen ga ny giv til filmkunsten, om man skal tro programsjef på Kunstnernes Hus Kino, Silja Espolin Johnson.

– Vi ser at det ikke først og fremst er de kunstnerisk ambisiøse filmene fra de arabiske landene som løftes frem. Det er en mangelvare, synes jeg, sier hun på telefon til Tidens ånd.

 nyskapende film fra land som Libanon, Palestina, Kuwait og Egypt. Målet er å vise bredden av inspirasjon som har oppstått i kjølvannet av den arabiske våren, i tillegg til å motvirke eksotiseringen av områdene.

– Midtøsten har opplevd en en kunstnerisk oppblomstring. Det er mye som blir produsert til tross for mangel på infrastruktur og midler til film. Mange unge filmskapere jobber med noe annet på dagtid, arrangerer festivaler på egenhånd, hjelper til på hverandres prosjekter og dyrker en delekultur, sier hun.

– Det lages veldig mye interessant film fra regionen, ikke minst av yngre filmskapere, som ikke når det norske publikummet. Det prøver vi å gjøre noe med.

Onsdag 23. november er det duket for visning av fem arabiske science fiction-kortfilmer (laget etter 2010), en sjanger som tradisjonelt har blitt brukt til å snakke om aktuelle, politiske situasjoner.

– Det er vel egentlig ikke noe nytt at at sci-fi vokser i turbulente tider – at man søker mot nye framtider når nåtiden ser håpløs ut, for å se vår egen tid fra et annet perspektiv. Dette programmet inkluderer også filmer som siterer sci-fi, eller leker med sjangeren. Vi er interesserte i å vise mer fra regionen, som man stort sett bare får se gjennom politiske dokumentarer.

Serien lages i samarbeid med den fransk-libanesiske filmskaperen Mira Adoumier. Sammen har de et stort kontaktnettverk, og har tilbragt mange timer i kinoen på huset for å finne de rette filmene. Adoumier er eksperten, og serien
kunne ikke vært laget uten henne, sier Johnson.

– Beirut er jo veldig eksponert i media på grunn av borgerkrigen. I første utgave av serien viste vi to personlige og poetiske dokumentarer som kan forstås som forsøk på å ta kontrollen over framstillingen av et område tilbake etter ensidige fortellinger i media. De er opptatte av å framstille et sted mer nyansert og personlig, og på en måte som også gir plass til drømmer.

På nyåret viser de blant annet den omstridte tunisiske neo-noir filmen 

 av kunstner og filmskaper Ismaël, og et program om nostalgi. Adoumier skriver i en e-post til Tidens ånd at de i sistnevnte vil fokusere på den siste filmen til den libanesiske videokunst-pioneren Mohamad Soueids 

– Historien utfolder seg over hele Beirut, penslet med melankoli, lengsel, ømhet, kameraderi, personlige historier og en altoppslukende kjærllighet for film.

Programmets nostalgi refererer til både en politisk nostalgi og en nostalgi for film, sier Adoumier.

– En nostalgi for det som er tapt på grunn av krig, men parallelt en nostalgi for gullalderen for film i Egypt og Libanon. En nostalgi for en fortapt, umulig kjærlighet.

Den første utgaven på nyåret vil ta for seg humoren i palestinsk film etter Oslo-avtalen‚ med filmer av blant andre Mahdi Fleifel, inspirert av boka 

– Ifølge forfatter Chrisoula Lionis er det mye mørk humor blant palestinere knyttet til Oslo-avtalen, og hun beskriver dette punktet i fredsforhandlingene som en punchline i en vits. Jeg tror det kan være et interessant og litt overraskende tema for et norsk publikum, da jeg vil påstå at det ikke er nærheten til vold som karakteriserer den norske humoren, sier Johnson.

Film/TV

Kunstnernes Hus i Oslo håper på å overbevise publikum om at det har kommet en ny giv i arabisk film.

Hovedstaden kan slumpe til å vise seg fra en ekstra god side. Åpningen av Christopher Nielsens utstilling 

 i ruinene av det gamle Munch-museet på Tøyen tidligere denne måneden, var nok årets kulturbegivenhet. Ikke bare var det fullstendig overveldende og faktisk ganske rørende å se det enorme omfanget av malerier Nielsen hadde laget gjennom en fireårsperiode, de fleste av dem med motiver hentet fra området Brugata/Storgata/Grønland, med portretter av byens underligste personligheter og eksistenser, og byens arkitektur og folkeliv slik det faktisk fremstår der nede (bare 

 overdrevet av og til). Særlig var Gunerius-frisen, som jeg kaller den og som dekket et helt rom, noe som burde blitt innkjøpt i sin helhet og utstilt som en viktig avbildning av Oslo fra vår tid. Dette skrev vi mer om i en omtale av Nielsens utgivelse «Weltschmerz 10b» som du kan lese 

Mellom Gunerius og gonoré

Å, alle disse bildene i stort format var fett nok i seg selv, men aller sterkest var nok det meget tallrike oppmøtet på denne åpningen. Skikkelig hjemme alene-feststemning. Vakre, eldre, rike kunstkvinner som fikk satt på små røde lapper på de minst støtende bildene tett i tett med lurvete folk med medbrakt ølpose som ikke var langt unna de krabatene som var å se i rammene på veggen. Freaks og filmklubbmedlemmer, veldig mange gamle og unge rockere, folk i korrekt frakk som så ut som de gikk på Kunstakademiet på 80-tallet, et par folk i rullestol og gåstol, noen unge & pene også. En dukkeinstallasjon av en junkie i en rullestol trodde jeg umiddelbart at var et virkelig menneske – det var en slik forsamling og stemning. De strømmet på, det tok aldri slutt. Hundrevis av frikere og ekte Osloboere.

Det var ekstra fint å være på gamle Munchmuseet, der man har så mange gode minner fra og det som ga en kulturell stolthet til nabolaget på Tøyen. En lokal stolthet kan det bli igjen. La oss be til Guneriusguden om at dette huset ikke blir tatt over av Flott Gjort eller liknende muskuløst utelivsfirma, og blir pusset opp for å bli et moderne restaurant&vinbar-kulturhus for de bemidlede 40-åringer som har fått så mye fra før i denne byen. La det heller stå som det er og la de forskjellige rommene brukes som lavterskel og rimelig pop-up-lokale for folk som klarer å fylle det med innhold, la det være ungdomsklubb, eldresenter og samlingsted for lokale folk, arranger små konserter uten Creo-sats, enkle teaterforestillinger, bruktmarked, debatter … det er fint som det er. Rachel Harrison gjør et ikke altfor imponerende kunstnerisk poeng av å bruke utstillingsdesignen fra den foregående utstillingen på Astrup Fearnley i et eget verk der nede. Måten det vokser nye blomster opp av ruinene i det forlatte Munchmuseet, og hvordan man ser Nielsen-maleriene er hengt opp på noen rester fra tidligere aktivitet, er rett og slett langt mer gripende. Så sant det er byggeteknisk trygt og ikke brannfarlig: La stå, og åpne dørene. Konsertsalen og kinoen og kafeen er velfungerende som de er, de andre salene må bare fylles med liv, så går resten av seg selv.

Slik som de gjorde forrige helg, da det var platemesse, altså en arena for privatpersoner som står og selger store mengder med brukte plater, inne i utstillingslokalene der Nielsen-bildene hang. Mange rare og vanlige og fine folk som har disse særinteressene, einstøinger som ofte møtes i slike sammenhenger. Jeg vil si at det sosiale ved slik plateshopping er minst like viktig som lydkvalitet eller det rituelle ved avspillingen, eller hva det nå er det er som er din begrunnelse for å holde på med disse gammeldagse, kostbare platene når musikken uansett er tilgjengelig på mobilen.

Det var like tjoka fullt i lokalet denne gangen, og i tillegg var det bruktmesse for gamle ski og liknende et annet sted i museet.

Det føltes veldig naturlig, i alle fall med tanke på Nielsens bakgrunn fra noen av disse musikkmiljøene. Noen av oss husker den legendariske designen på plastposene til Oslo Rock-Antikvariat, der Nielsens tegneserie var en kjærlig latterliggjøring av disse platesamlerne.

Jeg handlet en fin pose med jazz og soul som jeg pleier, fra litt forskjellige folk som jeg slo av en prat med, i tillegg til et kresent utvalg av en av mine andre yndlingssjangre, neo-psykedelia/åttitalls garasjerock, som jeg hadde plukket opp noen dager tidligere hos en gammel kjenning som passende nok drev en liten platebutikk i parkeringshuset nederst i Brugata på midten av 90-tallet. Wild Mind het den, passe legendarisk den også. Ganske 

 med en butikk som hadde fokus på akkurat den virkelighetsfluktmusikken som det tross alt er. I dag har han psykologpraksis, og det var på kontoret hans jeg plukket opp platene. Der vi satt i hver vår stol i mørket og snakke om livet og argumenterte for hvorfor vi henholdsvis kvittet oss med og skaffet atter nye plater, var vi ikke langt unna psykoanalysen.

Jaja, nok om det. Platene med band med fantasivekkende navn som The Chemistry Set, Miracle Workers, Green Pajamas og Chesterfield Kings, var totalt supre de, akkurat som forventet. En herlig blanding av post-punk, indierock og sekstitallsmelodier, som jeg aldri vil gå lei av. Noen av dem har jeg eid tidligere selv, men de har forsvunnet under tidens løp. Å kjøpe en plate for andre gang er faktisk ikke en lei utgift, det er dobbel nytelse. Men jeg gjorde også det perfekte funn i samleplaten 

, utgitt av WEA i 1981 med forskjellig britisk postpunk og neo-psykedelia, fra band som The Marble Staircase, Mood Six og The Barracudas. Ikke verdens aller beste album, men typeriktig nok. Og med et fantastisk omslag signert David Hine som beskriver denne musikken og tidsepoken helt perfekt, der vi ser grå betong og fremmedgjørende urbanisering bli avløst av en lysergisk eksplosjon av farger og fantasier. I wonder why. Uansett, det var perfekt fordi Nielsen faktisk har brukt dette omslaget som direkte inspirasjon for et av maleriene han stilte ut, nemlig «Desember 2020», der vi ser en liknende grell urban arkitektur (Gunerius igjen) og koronasolens alternative verden. Den som fikk en rød lapp ved siden av det maleriet var sannelig heldig. Men det var alle som bare slang innom det gamle museet også. La oss fortsette slik.

Kommentar

Platemesse og Christopher Nielsen-utstilling var det endelige beviset på at museet på Tøyen må overtas av folket. 

La folket få det gamle Munchmuseet! 

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler