Minus og minus kan bli pluss i kveld, da to hardt prøvede størrelser i kulturlivet kombineres, livemusikk og kinobesøk. Det er nemlig den årlige Grateful Dead-dagen på kino, der fans av dette legendariske livebandet kan møtes mer eller mindre synkront over hele kloden (i alle fall store deler av den) i hver sin hjemby, og se på en konsertfilm med dette særegne bandet som man enten elsker eller gjesper av. 

Det psykedeliske er et sentralt aspekt ved dem, men de felles improvisasjonene, det ekstremt smakfulle og avhengighetsskapende gitarspillet til Jerry Garcia (som døde i 1995, men som på de fleste andre vis fortsatt lever), og det fascinerende låtmaterialet, er kvaliteter dette bandet var dønn alene om. Neste år er etter sigende siste turné for den andre gitaristen og sangeren Bob Weirs prosjekt Dead & Co., der superstjernen John Mayer stepper inn for den avdøde guruen Garcia. Og han gjør en strålende jobb. De kommer aldri til disse kanter, derfor er det bra man har tidsmaskinen og kinosalen tilgjengelig.

Hypnotiserende gitarlinjer og en Fox-karamell 

For «Meet Up At The Movies»-arrangementet i Norge gjelder dette Oslo, Bergen, Halden og Hønefoss. Det er ikke så verst dekning det, da, så får innbyggere fra andre deler av landet heller delta fra sine respektive, store (kjeller)stuer.

Det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter, skriver Audun Vinger. 

Jeg har vært på overføring av en comeback/avskjedkonsert med en sen utgave av bandet på kino tidligere, og kan med en gang si at dette er et underlig og strålende format for emosjonell nerding. Man blir innkapslet i lyd og bilde, og får en utrolig reise der i det myke kinosetet. Dette innbyr helt klart til lysergiske ekspedisjoner, i overført eller direkte betydning. Nå som selv landets beste og mest populære boyband, Undergrunn, priser trippingens forløsende kvaliteter, kan vel også vi jam-band entusiaster få drømme oss litt bort. Men det holder faktisk med de hypnotiserende gitarlinjene fra Garcia og en Fox-karamell for å få følelsen av nærhet til høyere makter.

Kveldens konsert, fra selveste Tivoli i København, er ikke vist siden den ble sendt direkte på dansk TV 17. april 1972, men den er nå restaurert visuelt og på lydsiden med all den teknologiske innsikt man har i dag. Dette er jo et band som virkelig får sitt arkiv konstant massert og organisert, på fulltid. Mange av de viktige låtene i denne fasen av bandets karriere er på settlisten i denne Danmark-konserten, inkludert et av kunsthistoriens største mesterverk i den nennsomme kombinasjonen «China Cat Sunflover» og «I Know You Rider». Skjøtet mellom de to låtene er nok øyeblikket der jeg er mest lykkelig. Denne konserten inneholdt også den første livefremføringen av «He’s Gone».

Det er som kjent femtiårsjubileum for deres herostratisk beryktede europaturné i år, selv om de holdt konserter ustanselig var de ytterst sjelden utenfor USA, denne gangen etter sigende med håp om å få skrapet inn så mye cash som mulig, etter at det ble kjent at faren til en av bandets trommeslagere Mickey Hart, hadde stukket av med alle pengene deres. Bandet var i fare for å gå konkurs. Hart ble så flau over hendelsen at han sluttet i bandet for en periode, og det er faktisk ganske behagelig å høre de uforstyrrede trommegroovene av en ensom Bill Kreutzmann på trommestolen på denne turneen. Det er digg å høre dem sammen også, men særlig i bandets siste fase låt det noen ganger litt romlete, som så minneverdig beskrevet av Nick Paumgarten 

i The New Yorker: «som et par sneakers i en vaskemaskin».

Denne turneen resulterte også i en for bandet epokegjørende liveplate med tittelen 

, en virkelig klassiker. Den er nettopp kommet i en utsøkt og behagelig ny LP-utgave på Rhino/Warner, i tillegg til en del andre jubileumsutgivelser. Verd å plukke opp.

Etter hvert har opptak av alle konsertene på turneen (og bandet ofte hadde lange konserter) blitt utgitt, og det er fascinerende å høre så mye som mulig av det, får man først smaken er det umulig å stoppe. Faktisk ble alle opptakene utgitt i en lekker liten boks på 72 (!) CD-plater for et par år siden. Jeg var til stede på et lanseringsarrangement for denne boksen i showroomet til kunstsamler og investor Erling Neby, og det var stort å stå drikke flaskepils og se på Nebys Jan Groth-bilde som hang over anlegget, mens vi hørte på hans state of the art-avspillingsutstyr. Og det ble en total meta-opplevelse, all den stund Neby samler på gammelt Marantz og McIntosh-hi fi-utstyr, og vi speisa nok stod å hørte på liveopptakene PÅ DE SAMME HØYTTALERNE SOM BANDET BRUKTE I SITT PA-ANLEGG «WALL OF SOUND» PÅ DENNE TURNEEN! Denne kubistiske tidsforståelsen freaket meg totalt ut. Men det er litt slik med musikken deres. Det koker i hjernen av og til.

Bandets ekstreme følgere, som kalles Deadheads, er i det hele tatt en underlig greie, og for oss nordboere som gjerne setter likhetstegn mellom freakere og venstresiden, er det nok et sjokk å innse at mange av hippietidens verdier er dønn republikaner. Hele kongstanken om frihet fra «the man», er også en noe annen enn det mange har sett for seg, selv om det er blitt klarere i de siste par årene, særlig i USA men også på demo foran Stortinget i lockdown-perioden. Og selv om Grateful Dead på mange vis også var et R&B-band, det er svært dansbart og groovy til tider, har de det kanskje det hviteste publikum som finnes. Veldig merkelig det hele, og litt uggent å tenke på. Men musikken deres, og alle de særegne karakterene i bandet (glem ikke den fantastiske bassisten Phil Lesh som før bandet ble dannet i 1965 var dypt inne i samtidsmusikk), er noe man kan få et dypt personlig forhold til. 

En ting deadheads skal ha for, er den enorme dedikasjonen de hadde til å følge bandet, men også til å dokumentere konsertene. Bandet tillot etter hvert at publikum tok profesjonelle opptak av konsertene, og tilrettela for egne seksjoner foran scenen der de kunne stå med sitt knotete opptaksutstyr, mikrofon på stenger, og så videre. Distribusjon av kassettopptak og bootlegs av alle disse konsertene vokste fort å bli til en egen og meget vital subkultur, nesten som et eget samfunn. Denne delen av Grateful Deads historie er akkurat nå samlet i en stor og deilig coffee table-bok på over 300 sider i After All Is Said And Done. Taping The Grateful Dead 1965 - 1995 (Anthology Editions), med essays og grundige intervjuer med de mest beryktede teiperne, gamle brev og avisartikler og bilder, og aller mest interessant – massevis av eksempler på all den utrolige og sjarmerende fanart-en som ble produsert som omslagskunst på tusenvis av kassetter og plakater. Her ser vi hvordan kunst kan stimulere til folkelig aktivitet! I dag er Grateful Dead-ikonografien storindustri, med kommersielle avtaler på mange felt, som for eksempel ekstremt dyre Nike SB Dunk Low-sko. Disse må du ut med minst 10.000 kroner for på annenhåndsmarkedet i dag. Da er det litt mer sjarmerende med en selvlaget kassett. Eller en kinobillett på Ringen. Keep truckin’!

Musikk

Det er den årlige Grateful Dead-dagen på kino. Kveldens konsert fra Tivoli er ikke vist siden den ble sendt direkte på dansk TV 17. april 1972.

Gode muligheter til å droppe syre på kino i kveld

, Kogonadas siste spillefilm, utspiller seg i nær fremtid og handler om en familie bestående av mor Kyra, far Jake, adoptivdatteren Mika, og deres AI kalt Yang – som til tross for å være en AI er et likeverdig medlem av familien – programmert til å lære Mika om sin kulturelle arv. Når Yang en dag kortslutter, må familien ta stilling til det som skjer, ja, 

 Yang. Det legger opp til filosofiske og eksistensielle spørsmål om tilknytning og hva det vil si å være et menneske, slik filmer og serier om kunstig intelligens har gjort i en årrekke – 

Allerede i 1927 ble kunstig intelligens tematisert på film, med Fritz Langs’ 

. Nå, omkring hundre år senere, føles det som om dette begynner å bli, om ikke allerede 

, et utdatert tema innenfor populærkulturen. At det har noe med strømmetjenestenes fiksering på temaet å gjøre, er ikke utenkelig. Dette hever kvalitetskriteriene til filmene: de må være eksepsjonelle for ikke å være dørgende kjedelige eller gi følelsen av at man har sett det før.

 først kom ut i 2011 føltes det nyskapende og særegent. Etter hvert som årene gikk og 

 ble netflixifisert hadde den virkelige verdenen tatt igjen de imaginære innovasjonene, der serien ble repetitiv, kun i stand til å introdusere teknologi som allerede eksisterte (VR-briller og droner) og dermed ikke lenger var verken særlig imponerende eller underholdende. I 

 (2016-) var de første episodene hjerneabsorberende, før det brått føltes som et oppbrukt konsept.

 er sparsommelig når det kommer til å introdusere innovativ teknologi, eller i det hele tatt å vise universet som dette arthaus-distribuerte dramaet skal presentere. Filmen føles derfor ut som en mer lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer.

Den intense, urovekkende følelsen av at noen er nesten menneskelig

 er en av grunnene til at kunstig intelligens og roboter er et tidløst tema i populærkulturen, kanskje fordi det får en til å tenke på vår egen menneskelighet. Men i dag har teknologien kommet såpass langt at AI-ene i film, for å i det hele tatt anses som futuristiske, nesten også må være helt virkelighetstro mennesker. I likhet med 

er forskjellen mellom AI-en Yang og familien hans så og si ikke-eksisterende. Ikke bare fordi Yang ville bestått turingtesten, men også på grunn av et ellers uengasjerende persongalleri som selv virker livløse, nærmest som roboter. Det er en perfekt og overdrevent funksjonell familie.

 er Kogonadas andre spillefilm etter debutfilmen 

 (2017), men mest kjent er han kanskje for sine videoessays som analyserer innholdet, formen og strukturen til ulike filmer og TV-serier – om det så er å identifisere ettpunktsperspektiv hos Stanley Kubricks filmer eller Robert Bressons bruk av håndgester. Her fryses, spoles og sidestilles skudd for å finne gjemte meninger og sammenhenger i regissørers estetikk. Kogonadas analytiske bakgrunn kan muligens ha noe å gjøre med hvorfor 

ikke fungerer så godt. Med Benjamin Loeb (

) på foto reflekterer filmen Kogonadas oppmerksomhet til estetiske virkemidler. Et statisk kamera understreker og tematiserer det mekaniske og livløse. Fibonacci. Mirror shots. Hvert skudd er nøye planlagt, og filmen blir nesten for estetikkfokusert, der det stillestående, gjennomtenkte og rasjonelle kveler det øyeblikkelige og menneskelige man ofte trenger for å leve seg inn i filmens narrativ.

Når Jake tar på solariumsbrillene sine (VR-briller) for å se gjennom Yang sin minnebrikke, legger det opp til en montasje av POV-klipp fra Yangs perspektiv som gir innblikk i familier han tidligere jobbet for og livene til andre personer – en forfriskende pause fra de ellers platte hovedkaraktene. Dette er en gylden mulighet til å gi oss et interessant inngang til en AIs perspektiv og hva det kan fortelle oss om ham (den?). Hva er det han legger merke til, hva opptar ham? Men eksperimenteringen har mer potensial enn filmen utnytter. Vi ser klipp av solstråler som treffer en vegg og ekstremt mange klipp av skyer og trær (en slags dårligere robotversjon av montasjene i 

), som sammen med lydsporene av kjedelige fioliner blir mer sentimentale enn rørende.

Hvorvidt disse virkemidlene til sammen er intendert for å skape noe robotaktig, har egentlig ikke så mye å si. Fordi til sammen bidrar denne symfonien av rigide elementer til at filmen mangler friksjon, noe som bryter opp med det rasjonelle og veloverveide (man tar seg for eksempel i å savne et emosjonelt utbrudd). Mens det dukker opp spørsmål om eksistensielle konsekvenser av teknologiske muligheter, klarer ikke filmen å portrettere det som til syvende og sist er menneskelig. Derfor klarer den heller ikke å engasjere.

Film/TV

Man tar seg i å savne emosjonelle utbrudd i Kogonadas siste spillefilm, «After Yang». 

Anmeldelse «After Yang»: En lavmælt versjon av noe som allerede eksisterer

«After Yang» føles som en lavmælt, innadvendt versjon av noe som allerede eksisterer 

«Lady Friend» er navnet på en av rockhistoriens vakreste fiaskoer. Det var singelen som skulle få bandet The Byrds tilbake til toppen av listene i 1967, og den første av bandets singler skrevet av medlemmet David Crosby. De ringlende gitarene, de fascinerende vokalharmoniene, beaten og blåserne, gir lytterne et vemodig lykkerush og er alle elementer som gjør denne låten til noe helt spesielt, fra et helt spesielt år for amerikansk musikk, særlig på vestkysten av landet. Men folket ville ikke ha den, den kom kun til 82. plass de amerikanske hitlistene, og i England kom den ikke engang inn på listene. Låten ble derfor droppet fra bandets kommende album, og en stadig mer idiosynkratisk anlagt Crosby fikk ta med egoet sitt og forlate bandet.
Lady Friend er også navnet på et prosjekt som i dag utkommer med debutalbumet 

, og selv om låtene stort sett går i et mer behagelig tempo enn Byrds-låten, er den typiske vestkystgrooven klart tilstede, og de gjør ikke skam på Crosby-referansen. Lady Friend er prosjektet til Anne Mette Hårdnes, som allerede har gjort seg bemerket i norsk musikkliv, blant annet som en del av den Spellemannprisvinnende duoen Sweetheart, og som CEO i plateselskapet Mother Likes It, som har utgitt mye relevant oslorock og såkalt nordicana. 

Men hvilken hendelse var det som utløste lysten til å gjøre et soloprosjekt som dette her?

– Jeg har i ganske lang tid tenkt på om jeg skulle begynne å skrive låter, ikke bare arrangementer til prosjekter jeg har vært med på, men egne låter som jeg kunne få «være sjef» over selv. Hvorfor det har tatt så lang tid er jeg litt usikker på, kanskje jeg var litt feig rett og slett. Men for noen år siden var jeg på ferie i Los Angeles sammen med kjæresten min, og det var noe som bare traff på den turen. Litt vanskelig å beskrive, men siden vi begge to er veldig musikkinteresserte var det naturlig å bruke mye tid i platesjapper, konserter, og snakke med folk om musikk. Da det tilfeldigvis også var et nydelig piano i huset vi leide føltes det naturlig å sette seg ned ved det, og bare se hva som dukka opp. Jeg tror det er første gang jeg har improvisert på den måten foran et annet menneske, men det var noen med atmosfæren som gjorde meg litt tøffere. Tilbake i Norge ønsket jeg å fullføre låtideene jeg hadde startet på, og ideene fortsatte å komme. Plutselig var det et album.

Hårdnes føler at Lady Friend skiller seg noe ut fra de andre bandprosjektene hun her deltatt i, litt fordi hun har tatt styringen selv.

– Dette er første gang jeg har satt i gang et prosjekt selv, invitert de musikerne jeg mente ville passe inn, samtidig som jeg vel har vært rimelig tydelig på at jeg forventet å få siste ordet selv om det skulle dukke opp en diskusjon. Jeg er kanskje er en kontrollfreak. Men i alle andre prosjekter jeg har vært med på er det noen andre som har skrevet låtene, og jeg har syntes det har vært naturlig at låtskriveren har fått stake ut kursen til prosjektene. Selv om det skal være sagt at i alle prosjektene jeg har spilt i, har jeg fått mye plass, og har fått mene mye. Jeg har tatt med meg dette i Lady Friend, og lytter når noen av de andre kommer med innspill. Heldigvis har det vist seg at vi er ganske enige om det meste.

Mye av den californiamusikken som er uttalte inspirasjonskilder her, tilhører en spesifikk tid på 70-tallet da artistene omfavnet det nære og personlige i tekstene sine, nærmest som virkelighetslitteratur. Hårdnes merker at hennes tilnærming til tekstskriving har endret seg underveis i arbeidet med Lady Friend-materialet.

– Tidligere har jeg tenkt at tekst ikke er så viktig, og jeg har alltid lyttet til melodiene og instrumenteringen når jeg hører en låt for første gang. Da jeg skulle begynne å skrive egne tekster forsto jeg imidlertid at tekst er skikkelig viktig for meg, og på samme måte som jeg alltid har brukt musikk til å få utløp for følelser, så har jeg brukt tekstene til å skrive meg ut av ting jeg har grublet på. Alle tekstene er veldig personlige for meg uten at jeg ønsker å gå i detalj på disse, men jeg kan si så mye som at alle handler om tanker, hendelser og observasjoner som jeg har gjort meg.

Grooven og de typiske elementene i slik musikk fra 70-tallet, med en sjelfull smak av country, folkrock og med et funky hint av gammel R&B, har en underlig tiltrekningskraft på en viss type lyttere og musikere også i dag. Men hvordan kan man benytte seg av dem i musikk i 2022 uten at det blir tidsreise?

– Ved måten du stiller spørsmålet på kan det se ut til at du tenker at det er en negativ ting om det skulle bli en tidsreise. Det er jeg i så fall uenig i. Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne. Men, jeg har ikke bevisst gått inn og forsøkt å lage musikk som skal høres ut som den ble laget på tidlig 70-tallet, og det synes jeg vel heller ikke at den gjør. Lady Friend har definitivt også hentet sin inspirasjon derfra, men samtlige involverte i prosjektet elsker all musikk, både eldre og nyere. Vi har ikke satt noen begrensninger underveis i innspillingen på hva slag stil, rytme, melodier eller instrumentering som skulle brukes, det eneste vi vel har vært opptatt av er at det skulle høres autentisk ut. Jeg var eksempelvis opptatt av at jeg ville spille inn på akustisk piano i stedet for på synth, og jeg har vært opptatt av å bevare den ektheten i miks også. Men da Christer, Mats og jeg jammet på arrangementene merket vi at låtene dro oss til en sound som forbindes med tidlig 70-tallet. Men personlig synes jeg også at albumet ikke høres ut som det er spilt inn på 70-tallet, det har et moderne uttrykk også. Så det er kanskje 70-tallet anno 2022, da.

Det er mange fine kjenninger fra oslomusikken med her, grunnbandet består av brødeparet Mats og Christer Engen på bass og trommer, kjent fra band som Euroboys, TRBNGR og Big Bang, og Magnus Jacobsen fra det plateaktuelle bandet Label på gitar. Innspillingen er gjort hos legendariske Anders Møller i Subsonic Society.

– Lady Friend startet opp som mitt soloprosjekt, men samtidig var jeg veldig klar på fra start av at jeg trengte masse hjelp. Siden jeg er samboer med Christer Engen var det et åpenbart valg for meg å spørre om han kunne tenke seg å bidra. Christer har en unik musikkunnskap- og forståelse, og jeg var trygg på at dersom han var med så ville låtene få rett «innpakning». Christer er ikke en person som ville sagt ja til dette kun fordi kjæresten spurte, kanskje snarere tvert imot, så jeg synes faktisk det var litt skummelt å spørre, men heldigvis hørte han umiddelbart potensiale i låtideene mine og da begynte snøballen å rulle. Christer snakket med sin bror, Mats, som tilfeldigvis er den beste bassisten jeg vet om. Selv om de to er brødre, og hver for seg har hatt stor suksess med musikk har de utrolig nok så og si aldri spilt trommer og bass sammen. Det var med stor ærefrykt jeg satt mellom de to i studio (og i studio er vi ikke kjæreste og familie, men musikerkollegaer) og fikk delta når de skulle spille sammen. Helt rått! De har nærmest sitt eget språk, og fra vi satte i gang jobbinga gikk det veldig kort tid til vi hadde funnet ut hvilken retning vi ville prosjektet skulle ta. Det var veldig lett å velge studio, tekniker og medprodusent i Anders Møller i Subsonic Society. Han har jobbet tett med både Christer og Mats tidligere, og jeg har også spilt med Anders i Label. Anders er et arbeidsjern uten like, og han gir seg ikke før lyden er nøyaktig slik han og vi ønsker. I tillegg ønsket jeg at Magnus Jacobsen fra Label skulle være med, han har en kreativitet jeg ikke har sett maken til, og for en vokalist! Å få hans koringer, i tillegg til Christer og Mats sine, på låtene har vært en drøm.

En rekke andre notabiliteter fra oslo-undergrunnens monarki deltar også på forskjellige låter.

– Derfra og ut satte vi i gang prosessen med å plukke ut de musikerne som vi mente ville gi de ulike låtene akkurat det siste krydderet de trengte. Alle musikerne er håndplukket til de ulike låtene basert på det uttrykket de enkelte låtene skulle ha. Så derfor spiller eksempelvis Stian Jørgen Sveen nydelig og stemningsfull pedal steel gitar på «My Movie», Knut Schreiner leverer wah wah og «måkeskrik» på «The Story», Torgeir Waldemar high strung-gitar på «Searching For Something» og Nicoline Krohn-Moland og Helga Hommedal Blikås stryk på «Unspeakable Truth». Underveis i innspillingen ble det tydelig at det var flere enn meg som kjente et eierskap til prosjektet, og derfor ble soloprosjektet til et fband. Det er jeg utrolig glad for.

Samtidig er Hårdnes i sitt musikalske virke en eksponent for musikkstilen som en periode ble kalt nordicana, men som heldigvis har mistet den merkelappen til fordel for at de enkelte utøvernes særegenheter fremheves. Men det var sikkert fint å jobbe sammen og dra hverandre opp en periode. Det er litt underlig at det er så sterkt miljø for såkalt norsk americana-musikk fortsatt, spesielt i hovedstaden.

– Jeg kom litt sent til «nordicana-festen», så det er først ganske nylig jeg har blitt kjent med dette omtalte miljøet. Men det som kanskje er litt særpreget med americana-miljøet er at det er mange kvinner som er en del av det i motsetning til i mange andre musikalske sjangere. Jeg tror dessverre mange kvinner, også i musikkbransjen, opplever at det må jobbes litt ekstra for å nå frem, og derfor har det også blitt viktig å heie hverandre frem.

Hårdnes driver altså i tillegg plateselskapet Mother Likes It som har en sterk roster med undergrunnsrock og countryrelatert rock.

– For 15 år siden spilte jeg i et indierock-band, Firetop Mountain. Vi skulle slippe vår debutplate, men som så mange andre fant vi ikke en label som ville gi det ut. Vi startet derfor vår egen label, Mother Likes It Records. I 10 år var selskapet kun et selskap som ga ut musikken til dette bandet, men etter at vi hadde gitt ut vårt andre album i 2016 tok Michael Stensen Sollien og jeg over eierskapet av selskapet og begynte å gi ut andres musikk. Vi hadde sett alt det praktiske som skulle gjøres ved en plateutgivelse, og visste at mange av våre musikervenner både syntes det var en uoverkommelig og ikke minst kjedelig jobb. Vi ante vel ikke helt hva vi gikk inn i da vi begynte å gi ut musikk, men vi signerte Simen Loe og Brut Boogaloo og satte i gang. Læringskurven har vært bratt, for å si det mildt. I dag eier og driver jeg plateselskapet alene, og har ca 15 band/artister i stallen som jeg er utrolig stolte av. De er en av mine største inspirasjonskilder, og jeg elsker at jeg får bidra til å spre musikken deres.

Vi leser stadig om utfordringene i musikkbransjen, og det er stadig mer vanskelig og uoversiktlig marked, med lave streaminginntekter og få steder å selge musikken sin på. Det er lett å brekke ryggen for et lite selskap som Mother Likes It, men hun har funnet et nivå som er forutsigbart.

– Jeg har kun et kriterium for å signere en artist, og det er at jeg skal ha tro på dem. For meg innebærer det at jeg også må stole på dem, noe som betyr at jeg heller ikke blander meg inn i deres kreative prosess så fremt de ikke ønsker det selv. Men jeg inngår ikke samarbeid med noen uten at jeg vet at jeg klarer å følge dem opp tett. Noen av artistene har sendt meg demoer og bedt om innspill før de går inn i studio, andre har bedt meg komme med innspill underveis i innspillinger. Men de fleste er ferdige med innspillingene før de kommer til meg. Men derfra jobber jeg tett med artistene i forsøke på å legge strategier for å prøve å nå ut til flest mulig. Jeg startet ikke plateselskap fordi jeg tenkte jeg skulle kunne leve av det, jeg startet plateselskap fordi jeg elsker musikk og fordi noen er nødt til å gi de mindre artistene, som lager dritbra musikk, en sjanse.

Nylig utga plateselskapet Unnveig Aas’ flotte plate plate Phases. Hennes musikk og tekster er i en særklasse og får musikken ut av vanlige sjangerkonvensjoner. Aas har også utgitt gode samlinger med poesi på Flamme forlag.

– Unnveig Aas er et av de ærligste menneskene jeg vet om, og det gjenspeiles i musikken hennes, ikke minst tekstene. Unnveig er ikke redd for å være personlig, noe som også etter mitt syn gjør henne veldig modig. Hun har også en evne til å formidle låtene sine på en måte som gjør at jeg alltid blir rørt. Når jeg setter på en låt for tjuende gang og fortsatt får en klump i halsen, så har hun gjort noe riktig.

Anne Mette Hårdnes er i det daglige partner og advokat i noe som kaller seg Forbrukeradvokatene. Erfaringer herfra har sikker vært til hjelp for henne i musikkbransjen, men hva slags saker er det som havner på bordet der?

– Forbrukeradvokaten jobber, som navnet tilsier, med saker innenfor forbrukerrettens område. Jeg personlig jobber aller mest med boligrelaterte saker. Jeg har mye erfaring fra retten, forhandlinger, jeg har vært mekler og det går ikke en dag uten at jeg leser en kontrakt. Dette er åpenbart erfaringer som jeg også har nytte av i musikkbransjen. Jeg har lært meg å være strukturert og effektiv, samtidig som jeg hele tiden forsøker å se et par skritt fremover for å lage gode strategier – det trenger man også i musikkbransjen.

Lady Friend «Songs From The Guesthouse» er ute nå på Mother Likes It Records.

Anne Mette Hårdnes fant sin egen stemme på et piano i Los Angeles. Nå er hun
klar med soloprosjektet Lady Friend, sammen med en fin bande fra Oslos
rockundergrunn.

Albumaktuelle Anne Mette Hårdnes: – Alt trenger ikke å være så moderne

Albumaktuelle Anne Mette Hårdnes: – Jeg synes ikke alt trenger å være så moderne

– Nå er jeg ikke ute etter å få en vinkling på at jeg ikke liker pensjonister, men de er absolutt en grunn til at jeg startet arbeidet med å få inn et nytt publikum i det klassiske segmentet, forteller Bendik Finnerud.

– Jeg syntes veldig mye av det klassiske miljøet, spesielt konsert- og festivalmiljøet var veldig kjedelig, rett og slett.

Nå arrangerer han festivalen Oslo Classics for andre gang.

Det er litt annerledes klassiskfestival. Han bedyrer for eksempel at det 

 er en klassiskfestival. Det oppfordres til både ståing og øldrikking, og den klassiske musikken deler dessuten scenen med elektronisk musikk.

Oslo Classics

Finnerud sier at om man skal nå nye tilhørere, så må man gjøre «noe nytt».

– Om man kikker på det som finnes av klassiske musikktilbud, ser man at de aldri når nye publikummere. De rekker ut en hånd til kulturrådet og lover å prøve å nå nye publikummere, men man ser gjennom hva de setter opp, og hvor, at det ikke gjøres helhjertede forsøk. Man kan sette opp en kul – i gåseøyne – komponist, men så lenge det er i Universitetsaulaen, så er det ingen som tør å gå.

Helgens utgave er Oslo classics andre. I 2019 ble festivalen arrangert på Salt, utendørs på en kai i Oslo, hvor kringkastingsorkesteret blant annet fikk bryne seg på Detroit-techno-DJ Carl Craig og den Smalltown Supersound-affilierte japaneren Yoshinori Hayashi. Aktørene skulle være likeverdige, og orkesteret skulle være mer enn bare komp. Resultatet: noe nytt og særegent.

Årets utgave byr på flere lignende mashups. Cikada Ensemble, en atonal samtidsgruppe «i pling-plong-retning», skal spille sammen sammen med Mungolian Jetset (Pål «Strangefruit» Nyhus, Knut Sævik) og deres dansbare lett-på-tå elektronika. Større motsetninger får du ikke, mener Finnerud.

– Det viktigste for festivalen er at vi prøver å viske ut skillet mellom sjangre. Festivalen er promotert som en blanding av klassisk og elektronisk, men det er bare noen 

 man putter på. Det er mye forskjellig. I løpet av et program kan det være pop, jazz, samtidsmusikk, elektronisk eller klassisk.

Finnerud er selv klassisk pianist med spesialisering i den ungarske komponisten Franz Liszt. Siden 2013 har han arrangert konsertserien Sunday, senere Saturday, Classics, hvor han har tatt klassisk musikk ut av de ærverdige og høystemte konsertsalene, og inn i bygg hvor også ikke-klassisk-interesserte ferdes. Først på utestedet Ingensteds ved Akerselva, senere med månedlige konserter Sentralen i Oslo.

Hovedmålgruppen nå er den samme som da: folk som ikke renner ned dørene i landets konserthus.

– Hvert år utdannes det noen hundre musikere. På Musikkhøgskolen, Baratt-Due, Bergen, Trondheim …  Mange av de tenker at de kommer til et slags marked. Det markedet de kommer til er at de skal være hjelpepleiere, eller hva jeg skal kalle det. De skal spille for halvt døende folk, pensjonister rundt omkring. Det er så rart at veldig få tenker: dette er jeg ikke fornøyd med! Jeg vil spille for folk på min egen alder.

Finnerud far var Svein Finnerud, kjent som musiker i avantgardistiske Svein Finnerud trio på 70- og 80-tallet, senere også som grafisk kunstner. Som liten hørte Finnerud derfor mye på jazz. Men en dag dukket en plate opp. Den var ikke som de kjipe sonatene av Mozart eller Beethoven, som pianolæreren hans tvang på ham, som teskjeer med tran. Maurizo Pollinis innspillinger av Chopins etyder – det var noe helt annet!

Videre var veien ferdig kort til Franz Lizst, Prokofiev og Rakhmaninov.

Som student gikk Finnerud til samme pianolærer som Leif Ove Andsnes, Jiří Hlinka. Etter utdannelsen reiste Finnerud rundt til «gamle rådhus, kirker og kulturhus og spilte for pensjonister». Og bestemte seg altså for å gjøre 

 handler også litt om hvordan man promoterer, mener Finnerud. I klassisk er det vanlig å promotere komponisten, ikke artisten.

– Publikum skal stole på at artistene spiller noe spennende.

Fredag spiller festivalsjefen selv, og drar da favoritten Liszt opp fra hatten, komponisten som kanskje står bak verdens første 

– Han bare brer ut masse klang og sitter og repeterer det i det uendelige.

– Folk er veldig obs på alle undersjangrene i elektronisk musikk, som bare har vart i 40-50 år, mens når det kommer til klassisk, over 300 år med musikk, da vet de knapt forskjell på Mozart og Rakhmaninov, ikke sant.

Rytmisk klassisk musikk, blant annet ved perkusjonsduoen Percelleh, bidrar til å binde hver kveld sammen, slik at man får en progresjon fra den ambient-aktige klangfokuserte klassiske musikken mot stadig mer rytmisk, først ståbar, og etter hvert dansbar, musikk.

Finnerud har fått hjelp av mangeårig Oslo-utelivs-legende Paal Mangerud til å utforme den elektroniske delen av programmet.

– Vi bruker for røyk og farga lys og alle de greiene der, også på klassisk musikk. Det er vanlig at det er et hvitt lys når man spiller klassisk. Sære musikere som må ha hvitt lys for å se notene når de spiller. Det er noe vi unngår.

– Må alle kunstuttrykk vannes og populariseres for å overleve?

– Både ja og nei. Jeg blir skuffet når veldig kjente festivaler innenfor en eller annen sjanger dytter inn de største popnavnene i programmet sitt – men jeg skjønner hvorfor de gjør det, fordi de mangler folk, sier Finnerud.

– Hvorfor er det så viktig at folk hører på klassisk?

– Det er så mye! Det er 300 år med musikk. Men man vet ikke at man liker det før man hører det, så det er liksom å lure folk litt til å gjøre det, da.

Det handler om programmering. Hvis du hører Prokofievs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig ikke like det med en gang. Men hvis du hører Rakhmaninovs andre klaverkonsert, vil du mest sannsynlig like mye av den.

Oslo Classics arrangeres i Kulturkirken Jakob fredag 29. og lørdag 30. oktober, med klubbavslutning på Blå siste dag.

Bendik Finnerud var lei av å spille piano for pensjonister. Nå går den andre utgaven av festivalen Oslo Classics, hvor klassisk møter klubb, av stabelen.

En annerledes klassiskfestival

åpner i Atelie.arts lokaler, spiser Ole Fredrik Hvidsten og Lars Kjemphol wienerpølser til lunsj i kunstnerfellesskapet Studiohalv i Bjerregaardsgate i Oslo. Men la oss håpe de ikke spiser like mange pølser som antall T-skjorter de stiller ut i utstillingen. Det hadde nemlig blitt 165 pølser.

Sammen er Hvidsten og Kjemphol Naive Kunstneres Landsforbund.

– Det er en slags … Nei, det er bare kødd. Jeg tenkte at det er så opplagt at det må være et forbund for naive kunstnere, sier Hvidsten.

– Naivitet blant kunstnere er dritviktig for å ha sånne skylapper for å komme seg framover. Ikke tenke avkastning, produktivitet, hele den pakka.

– Alle kunstnere er i utgangspunktet veldig naive.

beskriver de som «rimelig naivt og lavterskel for kunstnerne som er med», men ikke så lavterskel for dem selv

 kunne være et like lavterskel navn, sier Hvidsten. 

Det er ovnen. En ny runde pølser er ferdig oppvarmet.

– Jeg ser ikke naivitet som en dum ting. Det betyr bare at du kommer til å brenne deg mer enn nødvendig, for du tenker at verden er veldig snill og grei, og at det ordner seg … Men det er en veldig viktig og bra måte å se livet på.

– Vi er støtteorganisasjonen for dem som ikke skjønner sitt eget beste.

Og understreker at de også snakker om seg selv.

– Når noen sier at de vil gjøre verden til et bedre sted og sånn, går jeg fem på hver gang. Det er så vanskelig, sier Kjemphol.

Både Lars og jeg er glade i å skape prosjekter som samler folk. Gjøre noe gøy og få masse folk sammen, sier Hvidsten. 

Hver sommer arrangerer Hvitsten salong utenfor Drøbak – en slags hagefest som overtid er blitt en offentlig åpen kunstfestival. Kjemphol på sin side har inviterte ved Høstutstillingen 2019 over 120 kunstnere til å dekorere skateboard han hadde laget. Resultatet ble et monumentalt verk som dekket hele trappeoppgangen.

Under årets Høstutstillingen gikk Kjemphol og Hvidsten rundt i gule t-skjorter det stod Naive kunstnere på og maste på sine kunstnerkollegaer. Slik ble listen med bidragsytere enda lenger. Blant annet ble Solo Oslo-kunstner Piya Wanthiang, som i disse dager boltrer seg i 10. etasje på Munchmuseet, med.

– Sverre Malling hadde sagt at han var gira på å være med, men så svarte han aldri på oppfølgingsmailen, og på Høstutstillingen så jeg at han stod og prata om verket sitt … Men nei, jeg holdt meg for god til å gå å ødelegge, sier Hvidsten.

Av totalt 250 inviterte har cirka 165 svart ja. Bra uttelling, er de enige om.

– Det er mange kjente, og noen ukjente. Det er kunstnere, illustratører, og det er graffitifolk, sier Hvidsten om bredden.

I tillegg deltar visstnok både arkitekter og barnehagebarn.

Kjemphol har tidligere drevet «Norsk antikunstsenter» på Stovner. For å få et kunstpublikum «uti der», lærte han, må man ha 

 utstillere. Hver utstiller tar nemlig med seg i alle fall én publikummer.

– Ja, jeg drev med sånn motstandsbevegelse oppå Stovner, der.

– Jeg drev med akkurat det samme som alle andre kunstnere!

Kjemphol bærer nemlig kasser på kasser med t-skjorter gjennom lokalet i løpet av intervjuet – i tillegg til å mumse på wienerpølser. Han har også tidvis solbriller på.

Hvilke motiver er det på disse t-skjortene? Kan man ane slags tendens? 

– Det er veldig lite korona og krig, sier Hvidsten.

– Det er veldig lite politisk og veldig lite mørke, sier Kjemphol.

– Det er et med noen kids på en Khio-workshop. Det er ganske drøye greier, tuller Kjemphol.

– Neida, men vi har en der det står «Let’s talk about dolphin sex», av Kirsty Kross.

– Den eneste jeg vet om som vurderte noen greier, det er Tammo Rist, som egentlig ville ha en svær, slapp pikk på brystet. Og så endte han opp med FILF i stedet. 

– Den er også litt obskøn, den er morsom. Det er en pikk i den også, sier Kjemphol.

T-skjortene selges mellom 28. oktober og 11. november på atelie.art sine nettsider. Utstillingen åpner 28. oktober klokken 19. 

Jo Aaserud / Sunniva tønne / Ingrid Blix Dyrseth / Magnus Ruud / Helene Brox / Patrick C Wivegh / Kristian Utrimark / Bjørn Ivar Thomassen / Liz Ramsey / Martin Hvattum / Marius Pålerud / Rashid Akrim / Cecilie Barstad / Frode skaren / Håvard F. Isaksen / Åse Cecilie Jørgensen / Øyvind Sørfjordmo / Øystein Vadet / Karl Nygård/ Yngvild K. Rolland / Yola Maria Tsolis / Tommy Olsson / Tidemann Martinussen / Tone Bjordam / Trond Bredesen / True Solvang Vevatne / WDLND / Tammo Rist / Torgrim Torve / Stein Fjelldal / Tori Wrånes / Stian Bredessen / Skurktur / Stian Frøysang / Silje Eugiene / Sandra Olsen / Sandra Blikås / Sindre Foss Schanke / Storm Drabitius / Sindre Goksøyr / Sigrid Espelien / Synnøve G. Wetten / Sara Christensen / Silketrykketsvenner / Ruben Aas Arvesen / Pats One / Petter Nordhagen / Petter Buhagen / Philipp Spillmann / Per Ellef Eldtvedt / Pablo Castro / Piotr Nowak / Olav Ringdal / Oskar Galewicz / Mannskap / Nebil Zaman / Nils Martin / Marte Aas / Martin Skauen / Marius Engh / Monica Winther / Martin Massiv / Mona Grønstad / Morten Gran / Magnus Isachsen / Marthe Karen Kampen / Martin Pangy / Maria Sundby / Marianne Arnesen / Markus Brendmoe / Marius Wang / Marit Roland / Marianne Stranger / Martin Lothe / MYRRA / Marius Martinussen / Marius Heigård / Markus moestue / Louise Evensen / Lotte Konow Lund / Lars Aurtande / Lill-Ann Chrepstow Lusty / Lars Kolstad Huse / Kirsten Opstad / Kjetil Kristiansen / Kristian Skylstad / Argus Øyen / Kirsty Kross / Kjersti Austdal / Kristian Hammerstad / Jon Arne Berg / Jonas Greni / Jonas Bødtker / Jon Lundell / Jørgen Frederik Scheel Haarstad / Jennie Bringaker / Javier Barrios / Jannik Abel / Jim Darbu / Johannes Høye / Jan Erichsen / Jørgen Sissyfus Skjulstad / Janna Gillen / Ingunn Eidsether / Ilja Wyller / Ingunn dybendal / Henrik Bovim / Hai Next Life / Hanna Filomen / Herman Mbamba / Hanna Sjostrand / Hello the mushroom / Hanne Kolstø / Hilde K. Frantzen / Georg Óskar / Guro Trøseid Gjestaberget / Geir Backe Altern / Gunhild Torgersen / Franck Aubry / Fredrik Raddum / Fredrik Aasen / Fre Kløvstad / Finn Brodal / Emil J. Ellefsen / Espen Lomsdalen / Eli Solsrud / CCC / Eivor Eriksen / Eskil Bast / Espen Friberg / SAMVÆR UNDER TILSÜN / Elin Aasheim / Erle Saxegaard / Dennis Olsson / David Stenmarck / Daniel Dahn / Crispin Gurholt / Christian Grindvold Lie / Cathrine Dahl / Ørjan Ås / Christian Tony Norum / Christian Hennie / Christian Messel / Cathrine Constanse Gjelsnes / Cecilie Lind / Charlotte Thiis Evensen / Betongpark / Bjørn Båsen / BirgersOterUtleie / Anders Nygaard / Anders Kvammen / Apichaya Wanthiang / Andreas Heuch / Awat Serdashti / Andrea Gamst / Astrid Opsal / Alexander Bjune / Alto Braveboy / GSF / Ole Fredrik Hvidsten / Lars Kjemphol

Kunst

Naive kunstneres landsforbund lager gigantisk t-skjorte-utstilling: – Naivitet er kjempeviktig.

165 kunstnere stiller ut t-skjorter

Er det spesielt gode tider for musikkfilmer og -serier nå? Det føles litt sånn, men kanskje er det bare forrige vinters snakkiser, The Beatles-TV-serien 

Summer of Soul (...Or, When the Revolution Could Not Be Televised) 

(2021) om Harlem Cultural Festival, en flott gratiskonsert i New York, som samlet alle dem som ga blanke i det rike, hvite Amerikas månelanding (som foregikk helt samtidig, og ja, en god del mennesker ville faktisk heller se live-musikk enn å følge med på månelandingen TV).

Tina, og Trainwreck: Woodstock 99. Amazing Grace. Whitney.

Denne helgen arrangerer Cinemateket i Trondheim Norges første musikkfilmfestival, Sonisk.

Ida Madsen Hestman er kommunikasjonsansvarlig, styremedlem og sitter i Sonisk musikkfestivals programutvalg. I tillegg representerer hun kulturnettstedet TBA, som er festivalens samarbeidspartner. Hestman har også bitt seg merke i musikkdokumentarenes renessanse – særlig på strømmetjenestene.

– Men hvorfor en hel musikkfilmfestival?

– Hvorfor ikke? Musikk synkronisert med visuelle bilder er vel det formatet de fleste av oss får hyppigst servert gjennom en dag på telefonen, uten at vi tar så mye stilling til det. Samtidig er filmer om musikk noe som aldri blir irrelevant – tvert imot, mener hun.

– Å dedikere en festival til musikkfilm, gir dessuten muligheten til å kuratere et program som består av mindre kjente, men gode filmer, og filmer som er mer utfordrende formspråket eller i valg av perspektiv. Så er det også noe verdifullt i seg selv i det å kunne vise eldre klassikere fra musikkhistorien som folk kan se på nytt, eller for første gang, på kino. På sikt håper vi å kunne skape mer interesse og diskusjon rundt estetikk og formspråk som avgjørende elementer når vi snakker om kvalitet i film.

om Sinéad O’Connor fredag, til siste film søndag kveld, 

In the Court of the Crimson King: King Crimson at 50

, viser festivalen i alt ni musikkfilmer.

– Hva skiller en god musikkfilm fra en dårlig?

– Vi ser mange musikkdokumentarer i dag som alt for ofte lener seg på «talking heads» og veldig statiske formater, som sjelden utfordrer oss som publikummere, og som er forutsigbare, og har et veldig konvensjonelt filmspråk. En god musikkfilm klarer å eksempelvis gjengi artistens indre liv og kunstnerskap på en måte som gjør at vi kan forstå eller avkode på et helt annet nivå, enn om vi leser en biografi i ei bok. Filmformatets fordel er jo å utnytte lydbildet og alt det som ikke sies med ord, slik at man på en interessant måte kan dra oss inn i universet til en artist, eller ideene bak musikken – og samtidig gi oss et eller flere blikk utenfra.

– Hvilken film er dere mest gira på å vise?

– Vi er stolte av alle filmene vi har på årets program. Men vi vil gjerne trekke frem 

, om singer-songwriteren og anti-influenseren Courtney Barnett. Filmen er skutt på 16mm-film, og tar opp psykisk helse – noe som forresten er et gjentakende tema som gjelder flere av filmene på årets program.

Sonisk musikkfilmfestival arrangeres av Cinemateket i Trondheim fra 28.-30. oktober.

– På sikt håper vi å kunne skape mer interesse og diskusjon rundt estetikk og formspråk som avgjørende elementer når vi snakker om kvalitet i film, sier Ida Madsen Hestmann i Sonisk.

Arrangerer Norges første musikkfilmfestival

«Thomas mot Thomas»

Norsk film er ofte blitt beskyldt for å være ensporet og lite kreativ. Storsatsningene er som regel historiske dramafilmer med kjente norske fjes, eller, hvis man er heldig, en gjeninnspilling av Olsenbanden. 

 har regissør Jakob Rørvik blitt hyllet av en rekke anmeldere for å ha laget en original filmperle. Det kan late til at enhver regissør som ikke begir seg ut på et prosjekt som handler om andre verdenskrig, automatisk blir trukket frem som en viktig stemme. Er dette det friske pustet norsk film trengte?

 møter vi … Thomas, en fysikkprofessor på Blindern som jobber iherdig med å bevise at multivers-teorien stemmer. Teorien går ut på at det finnes et uendelig antall universer, og derfor også et uendelig antall versjoner av ham selv. Han blir latterliggjort av kollegaene, som mener teorien er blitt avvist for lengst, og de eneste som holder ham med selskap er hans veslevoksne sønn og en mor som begynner å bli dement.

Jobben er altoppslukende for Thomas, som for øvrig er noe av en ustabil karakter. Det er uklart hvorvidt alt foregår inne i hodet hans, eller om ulike versjoner av ham selv fra andre universer faktisk manifesterer seg i virkeligheten. Filmen går ikke i dybden på dette, og det er dynamikken mellom de ulike versjonene som er i fokus, uavhengig om det er ekte eller ikke.

 er regissør Jakob Rørviks spillefilmdebut. Fra før har han en rekke kortfilmer under beltet, deriblant 

, som handler om en apokalyptisk hendelse sett gjennom øynene til en gjeng priviligerte tenåringer. 

 er også litt som en kortfilm. Budsjettet er lavt, det gjenspeiler det visuelle, og det hjelper ikke at musikken for det meste består av generiske synthlåter.

Samspillet mellom de ulike versjonene av Thomas utgjør en sentral del av filmen, med kjapp, humoristisk dialog de i mellom. For sentral? For Rørvik makter ikke å å kombinere det humoristiske med det såre som skjer på hjemmebane. Det er unaturlig, rotete, platt og uinspirert. Man bryr seg aldri ordentlig om forholdet mellom Thomas og ekskona, at sønnen blir mobbet, eller om den demente moren. Dette bakteppet – som når alt kommer til alt 

 filmen – blir til kjedelig og uengasjerende garnityr som bare sporadisk dukker opp blant de mer humoristiske segmentene. 

Humoristiske segmenter som dessuten føles som malplasserte sketsjer det ikke er blitt lagt særlig arbeid i. Humoren består ofte av kødding med politisk korrekthet man har sett hundre ganger før, og både kjønnsforskere og folk som studerer humaniora får gjennomgå. Lavthengende humorfrukt.

Så hva er problemet? Med en spilletid på en halvannen time blir det knapp tid til å dvele ved det eksistensialistiske og det karakterfokuserte dramaet, samtidig som man prøver å lage en underholdningsfilm. Samtaler mellom karakterer, som fort blir overdrevent sentimentale og pinlige, er uinteressante når karakterene er såpass underutviklede og sjablongaktige. Dermed fungerer filmen heller ikke som et familiedrama. Dessuten: Budskapet om å verdsette familien og de rundt deg, blir for banalt, og er blitt gjort – til det kjedsommelig uendelige – tidligere.

Det er interessant hvordan multivers-teorien har fått så stor plass i populærkulturen. Konseptet om et uendelig antall universer – med uendelige muligheter – fenger, noe flere av de nyeste Marvel-filmene, og braksuksessen fra tidligere i år 

er bevis på. Og ja, det er noe forlokkende med tanken på at det finnes en bedre versjon av deg selv i en annen virkelighet. En virkelighet man kan drømme seg bort til, vekk fra det kjedelige hverdagslivet. En filmskaper kan gjøre mye interessant med dette som utgangspunkt. Da er det synd at Rørvik ikke klarer å drømme opp en bedre film enn dette. 

skraper kun på overflaten av et spennende konsept. Resultatet er en film som gaper over for mye, uten å presentere noe nytt og unikt.

Helvete er de andre (versjonene av deg selv) 

«Thomas mot Thomas» er en god idé pakket inn i uengasjerende drama og platt humor

Vi har dødd og kommet til feil himmel. Sa Kapers til Kippers (eller var det omvendt?) like etter ankomst på Punk Royale, den svenske restaurantgruppen som har tatt over kjellerlokalene til cocktailbaren Hai Pai («der øst møter vest») på Frogner i Oslo. Punk Royale er stedet hvor Brahms møter Psy, misfornøyelsesbar møter Maaemo og hvor investor og milliardær Johan H. Andresen plutselig dukker opp og møter en av de ansatte i en fistbump, for å plutselig forsvinne igjen like raskt som han kom.

Det som møter Kapers og Kippers idet de forlater «normaltilstanden» og skrider ned i kjellerdypet, er et skue som får dem til å slå fast at det som skjer utenfor nettopp er «normaltilstand». De møtes av to servitører med Espa boller-merch, shorts og en energi man kunne ladet mobiltelefonen med. Servitørene hilser dem ved navn, med håndtrykk og dype bukk. I bakgrunnen synger noen gjester ett eller annet om slaveri(!). Fra taket dingler det norske flagg. Fra en røykmaskin i enden av rommet velter det ut røyk, men så vidt ikke nok til at man ikke klarer skjelne at veggene dekket med fluoriserende graffiti som forestiller, for eksempel, Luigi som rir Yoshi. Fra høyttalerne ljomer det svenske dansbandet Vikingarna. 

– Så det er dette som er «punk», konstaterer Kippers.

– Som alltid er anti-etablissement og avvisning av konvensjoner best når det ikke sies eksplisitt, og forjævlig når det gjør det, sier Kapers.

Punk Royales spesialitet: foie gras-smiley med likør.  

Nettopp det er også meningen her. At disse uforenlige størrelsene klaskes sammen og ender med å bryte alle konvensjoner for fine dining. Men hva forteller det oss om tiden vi lever i?

– Er det en reaksjon på det forfinede, ny-skandinaviske gourmetkjøkkenet, med sine rene smaker, kortreiste råvarer, og nedpå-men-fine-lokaler, designet for å ikke skremme bort rike mennesker som tross alt bare ønsker å føle seg som en litt oppgradert versjon av folk flest, foreslo Kippers.

– Uansett bærer det preg av at det finnes et marked for folk som kjeder seg på gourmetrestaurant, svarte Kapers.

Punk Royale er likevel ikke et sted man liksom bare dumper innom, slik som for eksempel … Kafeteria August, med sine lyse, åpne landskaper, som er som en slags forlengelse av kontoret man nettopp dro fra. Nei, Punk Royale er fine dining slik det var 

, trolig, altså som nettopp noe helt annet enn den akk-så-monotone hverdagen, var de to enige om.

Tankene springer avgårde til danske The Alchemist, Rasmus Munks verdenskjente opplevelsesrestaurant i København, som er megadyr og som får terningkast seks av alle anmeldere.

– Restauranterfaringen skal ikke bare være en erfaring lenger, det skal være en holistisk en, slo Kapers fast, og avviste med en krapp håndbevegelse servitørens tilbud om en apertiff.

De begynte vel begge å angre seg da de innså at apertiffen var Ruinart-champagne. Men anger er ikke en følelse som varer lenge, i alle fall ikke hvis man er et forjævlig menneske, og det gir Punk Royale deg anledning til å være.

Den første Punk Royale-restauranten oppstod i Stockholm i 2014. Duoen bak 

 da de ved sin forrige restaurant, som de endte med å få sparken fra, etter at de satte n-ordet-boller på menyen, og ikke forstod hva som var 

 etterpå. Siden den gang har det vært problemer med et «klientel som stundtals har svårigheter att hantera spriten.». Punk Royale har siden redusert drikkemengden, åpnet en restaurant i København og nå altså også i Oslo.

På bordene er det hvite duker og pent foldede servietter, slik det gjerne er på gourmet-restauranter. Men bortsett fra dette er det ikke mye som minner om alskens Maaemo-er, Noma-er og Re-Naa-er. På bordet står en kanne (av typen man vanner utendørs potteplanter med) med lunkent vann, og to shotteglass.

Men idet de to får satt seg, og så smått begynner å ta innover seg og deretter fortolke, og forsøksvis gi mening til, omgivelsene, beordres de straks opp igjen. Den første retten skal serveres i 

, og det er en sjøkreps med nori-emulsjon rett i neven.

Kritiker Erle Marie Sørheim gikk nylig hardt ut mot formuleringen «god på smak» i Samtiden, men hva var vel denne, om ikke nettopp «god på smak», skoggerlo Kapers og Kippers – to anonyme matanmeldere, som Sørheim også kritiserte, og Kapers og Kippers skoggerlo enda mer.

En «perfekt kokt potet» med smør seiler innover bordet, etterfulgt av ostepop med smør og parmesan, og deretter blinis på reinsdyrblod, med røkt ål og ørretrogn. Stort sett uten å bli introdusert. Når en vaffel med røkt gullfisk, rødløk og rømme ankommer bordet kort tid senere, er det med følgende beskrivelse: «This is really fuckings basic. It’s goldfish and stuff». Det kommer en østers med grønn curry og granité av eple og koriander, og idet den inntas roper bartenderen yeeeah, deler ut fistbumps og sier «och ta en slurk vin det gjør inte saken samre».

En bøtte med reker og popcorn som smaker 

: «spy faktisk», ankommer bordet, før det deretter helles utover nevnte bord og den ikke-lenger-så-hvite duken. Nå kan vi «småspise mellom rettene», sier servitøren. Men her finnes det ikke noe «mellom rettene».

Fritert brokkolini, svart aioli og sølvløk. 

Belysningen dempes, volumet skrus opp og servitørene instruerer gjestene i å strekke fram lanken, som de kleiser en generøs mengde kaviar på, og shotteglassene fylles med vodka fra frossen tank. Like etter kommer en tallerken foie gras, pærepuré, brioche-smuler og lime, og den skal slikkes opp fra tallerkenen, noe både Kapers og Kippers synes er skamfullt å se tilbake på, men det var likevel ingenting sammenlignet med da servitøren kom styrtende og ba dem si «aaa» og dyttet en skje hummer, steinsopp og trøffel inn gapene deres. 

– Dette er som å ta kokain, analyserer Kippers.

Som alltid er anti-etablissement og avvisning av konvensjoner best når det ikke sies eksplisitt, og forjævlig når det gjør det. 

Alle artikler