Kritikk er en døende form, sies og skrives det. Det skulle man ikke trodd om man leste norske medier i forrige uke. Vi kan ikke være sikre, men kanskje det begynte allerede på Norsk-amerikansk litteraturfestival, som hadde kritikk som tema, og hvor kritikeren James Wood (som n+1 

 beskrev som en «designated hater») sa fra scenen han ikke lenger hadde mage til å begå slakt, han ville ikke «bringe smerte inn i et hjem der det ikke var smerte fra før». Au, da! (på kritikkens vegne). 

Kjetil Røed har også i sin nyeste bok, 

Fra punktum til kolon: Et essay om kritikk og kjærlighet,

 beskrevet noe av det samme, og mener det er på tide med en selvrefleksjon blant kritikerne. Da han spurte sin venn Jon Refsdal Moe om en tilbakemelding, svarte Moe i brevsform (som er noe omarbeidet og publisert som et essay i herværende avis) at: «Din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå.» 

Samtidig har opptil flere redaktører uttalt seg, og det har Aftenposten-kritiker Preben Jordal også. Han etterlyste «mer vidd, snert og punch», som førte overskriften «terningkast 2 til Preben Jordal» i Aftenposten. Terningkastet ble gjort av Dagbladets anmelder Cathrine Krøger og VGs anmelder Sindre Hovdenakk, som mente at Jordal blandet rollen som fagmann og leder av kritikerlaget, før de kritiserte det språklige nivået hans. (Samtidig, i en parallell verden: to kritikere synes det er BRA at lederen av kritikerlaget har en helt ukontroversiell innstilling til kritikken.) 

Anmeldelsen, slik vi leser den, svarer imidlertid til en strykkarakter. I argumentasjonen finner vi ingenting som svarer til terningkast to. Kanskje det bare underbygger poenget om at kritikken HAR blitt for servil? Eller kanskje de bare har lest boka til Kjetil Røed?! 

Mens alle diskuterer kritikk, har vi i Tidens ånd 

 litt kritikk. Fredag slapp den Oslo-baserte bergensrapper Linni sitt åttende solo-album. At han er god til å rappe er hevet over enhver tvil, til den grad at han nesten er litt undervurdert, men holdes ikke Linni egentlig litt tilbake av «greia si»? 

. Men er det noe nytt under den brennende kulen høyt der oppe, populært kalt solen? Ja, selvfølgelig. Deriblant noen utstillinger som får oss til å tenke på det vi til enhver tid er utsatt for, og som i ulik grad, og mer og mer fra nå, gjør innhogg i hverdagen vår: temperaturen. 

Den sør-koreansk-fødte, New York-bosatte kunstneren Cindy Ji Hye Kims (f. 1990) utstilling

. Etter bildene å dømme hersker det en trolsk, etter-kveldsmat-aktig stemning over utstillingen. En sånn stemning som er like deler hyggelig og uhyggelig, for øvrig det samme som kjennetegner disse mørke høstkveldene som plutselig er over oss. 

Rammene er plassert midt ute på gulvet og antar skulpturelle kvaliteter. Det er en trend i billedkunsten man kan legge merke til. En god og vanlig ramme er ikke lenger nok. Av norske kunstnere har for eksempel fotograf Christian Tunge gjort seg bemerket ved å gi rammene egenart slik at disse blir en uadskillelig del av selve verket. Muligens en motreaksjon mot skjermkulturen? Bildet blir igjen et tredimensjonalt fysisk objekt, ikke en flat gjengivelse på en skjerm, eller grøss – enda verre – en NFT.

Det er forresten – og selvfølgelig – ikke bare Stavanger kunsthall. Også Trondheim kunsthall beviser at kunsthallene som har poppet opp her og der de siste ti årene har gitt samtidskunsten et løft her til lands. Kunsthallene har vist seg å være en velfungerende missing link, et mellomsteg mellom de store museene og de små, flyktige galleriene. Susanne M. Winterlings (f. 1971) utstilling 

A threshold-game of proximity, cluster and heat, 

dreier seg om noe så viktig, men ofte glemt, som temperatur. På 

 står det i omtalen av utstillingen at Winterling «(...) tar utgangspunkt i banebrytende utvikling innenfor biomedisinsk forskning: bakterier som blir utstyrt med nanopartikler som gjør dem i stand til å bære medisin. Overføringen av medisin via bakterier kan bli stimulert gjennom temperatur, slik at behandlingen kan leveres målrettet på innsiden av våre kropper.» Også på Berlin-biennalen i år ble temperatur behandlet som tema. 

Samtidig: Munch-triennalen, en gruppeutstilling med 25 samtidskunstnere fra inn- og utland, med tittelen 

, er godt i gang ved Munch i Oslo. Utstillingen klarer å være digital og relevant, og det uten at krypto og NFT-er dras inn i det som oppleves som i tide og utide. Joda, tulipaner dyrkes frem i drivhus som får strømmen sin fra overskuddsvarme fra bitcoin-utvinning, men det er ikke bare overflate, det er nok å fordype seg i. Mange filmer vises, for eksempel. Ja, hodetelefoner ligger faktisk strødd omkring i lokalene. Se for eksempel Meriem Bennanis (f. 1988) 

, om livet på en fiktiv, meget dystopisk, øy like utenfor kysten av Marokko, fortalt av en krokodille fra en frokostblanding-eske, med den nord-afrikanske folkemusikken chabi som lydspor.

Herlig u-Edvard Munch-sk, og kanskje akkurat det museet trengte etter at de livstrett nok kjørte en promo-kampanje rett og slett kalt «Mer Munch

Nå på fredag arrangerer Tidens ånd salong på Kafeteria August i Oslo. Det blir mat, drikke, musikk (plukket ut og spilt av Audun Vinger og Ketil Sellæg Ramberg) og alt det andre du er vant til på fredager, sånn cirka. Det starter 16:00, og varer. 

Dette nyhetsbrevet er skrevet av Ida Wammer og Yngve Sikko

Nyhetsbrev

Kritikk, kritikk, kritikk. Det oppsummerer uka som gikk. 

Nyhetsbrev #8: Tempen på kritikken, temperaturen i kunsten og salong 

#8: Tempen på kritikken, temperaturen i kunsten og salong 

I dag har Henrik Martin Dahlsbakkens åttende spillefilm, 

, premiere. Filmen er en thriller satt til 1918, hvor spanskesyke, kristendom og fornorsking av samer danner bakteppe for en overnaturlig historie. En kirke blir bygget på det som viser seg å være en eldgammel sørsamisk gravplass, uhyggelige krefter slippes løs.

og mange fler) er ikke som filmskapere flest. Han er selvlært, har hatt et tidvis agnostisk forhold til filmbransjens støtteordninger og er ikke minst særdeles produktiv. Om kun én måned har hans neste film, 

Tidens ånd ba regissøren velge ut tre filmer som på en eller annen måte har betydd noe for ham, og ba ham begrunne det.

 av Kristoffer Borgli. Vennene mine skal ha det til at jeg misliker alle andre norske filmer enn mine egne, men 

underholdt meg stort. En kan påstå at filmen er én lang vits, med lite karakterutvikling, men for meg holdt det i massevis. Nydelig spill, foto, overskudd og satire som traff meg. Borgli er dyktig!

– Har du en du likte før, men ikke nå lenger?

– Et av mine store filmopplevelser som barn, var da jeg så

 av Roberto Benigni. Jeg var 9 år, og fikk ikke lov til å se den av foreldrene mine, så jeg listet meg ned øverst i trappa bak sofaen og så hele filmen i smug. Mot slutten husker jeg at jeg strigråt som den ungen jeg var. Det er imponerende å lykkes med en romantisk komedie satt til holocaust, men i dag er filmen litt for sukkersøt og naiv for min smak. Likevel husker jeg det som et sterkt øyeblikk.

– Hvis du skulle trukket fram én film som har inspirert deg, hvilken ville det vært?

– Jeg er stor fan av filmskapere som Martin Scorsese og Paul Thomas Anderson, og for meg står 

fra 2007 igjen som et av de store verkene i filmhistorien. Det er en helt særegen skildring av grådighet, formidabelt spilt av Daniel Day-Lewis i hovedrollen og fortalt med en selvtillit og stødighet man svært sjeldent ser. Veldig modig, veldig mørkt og veldig inspirerende!

Henrik Martin Dahlsbakken

Tre utvalgte

– Det er imponerende å lykkes med en romantisk komedie satt til holocaust, sier regissør Henrik M. Dahlsbakken om en film han likte før, men ikke nå lenger. 

Henrik Martin Dahlsbakkens tre utvalgte: Holocaust, Paul Thomas Anderson og en ny, norsk favoritt

Dahlsbakken plukker ut tre filmer

Når bergenseren Linni, alias Jonas Grieg, nå gir ut sitt åttende album som soloartist, er det litt det samme som når Jo Nesbø gir ut bok nummer 19, 20, 21 og 22. Nyhetsverdien er borte. Fokuset er på kjernepublikumet, på allerede eksisterende kunder.

Hvorfor endre på en oppskrift som det er bevist at fungerer?

 er et godt eksempel på at den beste kunsten ikke nødvendigvis er resultatet av perfeksjoneringen av et håndverk. 

Kort sagt er greia med Linni at han er utrolig god til å rappe. Allerede på de aller første Yoguttene-låtene fra tidlig 2010-tall, kunne man høre det. Mens de andre i den maskerte gruppen tidvis famlet, og dekket over uerfarenhet med positiv energi, var Linni allerede en utlært, skal vi si fagmann, da han på kødd rappet om at Yoguttene endelig hadde hele fått 200 

Han kan nemlig rappe om alt. På «Stjerneskudd», 

 beste låt, lar han på typisk vis ordene tilpasse seg rappens imperativer, og ikke omvendt. Flowen får en privilegert posisjon kontra innholdet:

Tidevann fryser og gir isninger i tidens tann
Stille vann, utkikk på min Gudemann og Tidemann

er det vanskelig å få tak på hva dette egentlig dreier seg om. Tekstuniverset er liksom veldig ekspansivt og veldig snevert på en gang. Det er som ideen om at alt «egentlig» bare er «stjernestøv» – øyeåpnende helt til den ikke er det lenger, og det tar ikke egentlig så lang tid, heller.

 er teksttungt, men går inn det ene øret og ut det andre.

I likhet med de fleste Linnis øvrige album, er albumet i sin helhet produsert av Erlend Lyngstad, kjent under produsentnavnet Kvam. Det er altså en duo som kjenner hverandre godt. Lydbildet er stødig kuratert, og passe variert. Ofte er det 80-talls-popete, noen ganger er det mer trappete, men gjennomgående er det først og fremst lett å lytte til.

Muligens er kjemien mellom rapper og produsent 

 god. Linni får ikke nok motstand av produksjonen, det hersker en fortrolighet, ja, trygghet over hele albumet som gjør at det aldri virkelig løftes. 

Man kunne ønsket seg rarere lyder og mindre rare tekster. Det er helt sikkert at Linni ville mestret også det.

I en tidligere versjon av denne teksten, sto det at Kvam har produsert alle Linnis soloalbum i sin helhet. Det stemmer ikke.

Linni - Stjernekriger

Musikk

For Linni er rapping enkelt. Litt for enkelt?

Anmeldelse: Linni er litt for komfortabel på «Stjernekriger»

Intet nytt fra komfortsonen

«Jeg skjelver, jeg klarer ikke.»
– Gyldendal-ansatt

Klokken er 12:58. På et møteromsbord hos forlaget Gyldendal står en liten bunke Annie Ernaux-romaner, to flasker crémant og noen glass.

Inne på et møterom står en skjerm på og viser NRK1, men kanalen sender ikke fra Nobel-pressekonferansen. I stedet vises en tale fra Stortinget, hvor finansminister Trygve Slagsvold Vedum legger frem regjeringens forslag til statsbudsjett. En uviktighet i denne sammenhengen.

En pressemelding ligger klar dersom Ernaux skulle vinne nobelprisen.

– Det er helt umulig å forutse hvem som blir vinneren av nobelprisen i litteratur, sa Janneken Øverland, da vi ringte dagen i forveien. Øverland er kanskje den i Norge som har vært på flest utdelinger av prisen oppigjennom, som tidligere forlegger og leder for Gyldendals avdeling for oversatt litteratur.

Ifølge henne har det de siste par årene skjedd en utvikling i retning av det virkelig uforutsigbare, etter 

 og utskiftningen av flere av medlemmene.

– Men hvis man skal gjette … for det skal man jo?

 er det ofte de samme navnene som går igjen, og så kryper de litt opp og ned. Det er ikke popularitet som har vært kriteriet for Svenska Akademien. Går du ut fra kvalitet er nok de aller fleste av de 10-15 første antakelig verd en nobelpris.

– Men så er det alt dette med geografi, spant hun videre.

– Og så, siden det har vært en undervekt av damer, kan det komme mange damer etter hverandre uten at noen begynner å brumme i skjegget? Du kan holde på sånn og flytte fyrstikkene rundt.

For øvrig håpet Øverland at Anne Carson, som lå på toppen på oddslistene, skulle vinne.

– Carson er jo en sånn, klok, lærd, og litt vanskeligere dikter, men som også kunne trenge den oppmerksomheten. For meg hadde hun vært et lykkelig valg.

Som et utslag av Janneken Øverlands håp, og etter oddslistene å dømme også ganske mange andres, troppet vi derfor nobelpris-formiddagen opp hos forlaget Kolon, som gir ut Anne Carsons bøker i Norge. Der ligger det ingen pressemelding klar i tilfelle hun vinner. Den kanadiske poeten er for lik 2020-vinneren Louise Glück, får vi høre. Sukk. Når klokken nærmer seg går vi opp en etasje, hvor Gyldendal (som eier Kolon) skal samles for å heie på Annie Ernaux.

En etasje opp deles det ut roller. Det snakkes om en «bjelleansvarlig» (en som skal ringe med en bjelle i fellesarealene hvis en av forlagets forfattere vinner nobelprisen). Den som ankom rommet sist utpekes. Jeg har aldri gjort det før, protesteres det, før samtalen dreier over på noe annet. Det var sannsynligvis bare en spøk.

Samtidig oppstår en viss panikk. Trygve Slagsvold Vedums ansikt dekker fortsatt TV-skjermen. Det letes febrilsk etter bekreftelser på at NRK faktisk skal vise pressekonferansen. Stemningen er anspent, og når noen leser fra mobilen at en forfatter på huset har fått en femmer-anmeldelse i en lokalavis, nærmest roper noen til svar at man også må kunne glede seg over 

Plutselig sender NRK fra Stockholm likevel. To hvite dører kommer til syne på skjermen, og når de åpnes og det er Mats Malm, ständig sekreterare i Svenska Akademien, som kommer ut, blir møterommet – som er oppkalt etter Camilla Collett – kirkestille.

– Nobelpriset i litteratur i 2022 tilldelas den franska författeren Annie Ernaux, sier Malm med flat stemme.

Vill jubel bryter løs på møterommet. Det hoppes opp og ned. Flires og hoies. Telefoner tas. Få ut pressemeldingen, ropes det. Noen kaster seg over laptopen, andre over telefonen. Andre igjen blir sendt etter mer bobler. Løpende forlagsmedarbeidere kommer et halvminutt senere tilbake med flere flasker og flere pappkopper.

Det er litt som en fotballpub, litt som en valgvake.

Når det begynner å nærme seg en slags normaltilstand spør noen ut i rommet: hva skjer nå?

Forlagsdirektør Anne Cathrine Knudsen sprenger fortsatt nesten av glede. Hun 

Folk renner ikke akkurat inn dørene på Oslos beste bokhandel. De ansatte tusler tilsynelatende planløst rundt, plasserer noen stabler Ernaux-bøker rundt om i lokalet, utstyrer bunken i kassa med håndskrevet lapp hvor det står «Nobelprisvinner 2022». Når man henvender seg til de Tronsmo-ansatte, forstår man at det er snakk om en forfatter de holder høyt.

– Det er utrolig gøy at prisvinneren er en du har et grundig forhold til, som du har lest mye. Jeg har alltid vært veldig begeistret for Ernaux, og pushet henne på kunder helt fra starten av, sier Jorunn Rike.

Tronsmo-sjef Eva Stenlund Thorsen skyter inn:

– Og ikke minst er det herlig at det er en forfatter det fins bøker av! Gurnah (Abdulrazak Gurnah, fjorårets vinner, journ. anm.) var jo i starten helt umulig å oppdrive. Men av Ernaux har vi hatt alle titlene inne siden de ble oversatt. Det er stor litteratur.

I Svenska Akademiens begrunnelse heter det at Annie Ernaux tildeles prisen for «(...) motet og den kliniske skarpheten som hun avdekker det personlige minnets røtter, fremmedgjøring og kollektive begrensninger med.» Når vi ringer hennes norske oversetter Henninge Margrethe Solberg like etter annonseringen, fremhever hun Annie Ernaux’ evne til å gå detaljert langt inn i det personlige, og hvordan hun klarer å treffe det allmennmenneskelige.

– Hvordan hun gjør det, er vanskelig å peke på, det er på mange måter et kunststykke. Det er en slags x-faktor i forfatterskapet hennes.

– Knausgård ble en gang stoppet på gata av en 56 år gammel indisk-amerikansk kvinne, som fortalte ham, nesten med forferdelse: «Du har jo skrevet om livet mitt!» Er det litt på samme måte Ernaux når frem til leserne sine?

– Det handler om måten hun vever det personlige og kollektive sammen på. Man kjenner seg igjen i bøkene hennes, enda man har levd et helt annet liv. Hun skriver en litteratur som beveger seg på tvers av kontinenter og tiår.

– Når jeg sitter og oversetter henne, blir jeg imponert over hvor stringent språket hennes er, med sine enkle, nøkterne setninger og et påfallende fravær av alt av bilder og metaforer. Hun sammenligner språket sitt med en kniv, som skal kunne skjære inn til en sannhet og en slags kjerne.

– Det er en kjent sak at man ikke kan vinne nobelprisen i litteratur hvis man har begått en dårlig bok. Har Annie Ernaux på et tidspunkt skrevet noe som i dine øyne ikke holder mål?

– Nei, det har hun ikke. Den er i så fall ikke blitt utgitt!

Klokken var blitt 13:18 før noen på Gyldendal foreslo å spole tilbake på streamen og faktisk høre Nobelkomiteens begrunnelse. Mens man gjør det hersker en alvorlig stillhet. Det lyttes andektig.

Forlagssjefen beskriver følelsen inne i møterommet som en «ut-av-deg-selv-opplevelse» og «helt magisk».

– Og så er det et godt eksempel på at hele forlaget har jobbet frem et forfatterskap, sier hun.

Da Ernaux besøkte Oslo i august samlet hun 450 mennesker i universitetets aula.

– Jeg har aldri vært med på lignende, at det har vært kø nedover Karl Johan og at det er stående applaus så lenge. Hun treffer en nerve, sier Knudsen.

– Det er rett og slett litt magisk. Vi er veldig stolte og glade!

– Du ropte i gledesrus: «NÅ SKAL VI SELGE BØKER!»?

– Jeg ønsker at hun skal nå ut enda bredere. For meg handler det om at vi viktig og tilgjengelig litteratur skal fange så mange som mulig, sier Knudsen.

– Dere må ha visst det på en eller annen måte?

– Nei, nei! Det er ingen som vet, men vi forbereder oss i forhold til de forfatterskapene vi har, og så legger vi øret til bakken og hører hva er det som rører seg. Hvis det var noen av våre forfattere som kunne være aktuelle, så var Annie Ernaux en av dem.

Ifølge en uoffisiell opptelling har Gyldendal omtrent halvparten av nobelprisvinnerne i litteratur. Tidens ånd spør hvordan det kan ha seg. Knudsen sier at forlaget har vært gode på å finne stemmene der ute som blir løftet frem.

– Man kan si det er tilfeldig og flaks, men jeg velger å si at det er en kombinasjon av veldig godt arbeid som har vært gjort her i årrekke. Det krever hardt og langsiktig arbeid å velge morgendagens forfattere.

Skrevet av Yngve Sikko, Oscar Grimstad og Ida Wammer 

Yngve Sikko

Oscar Grimstad

Reportasje

En rapport fra kunngjøringen av Nobels litteraturpris 2022. 

Gyldendal-ansatt: – Jeg skjelver, jeg klarer ikke

Rapport: kunngjøringen av Nobels litteraturpris 

A-Z of Record Shop Bags: 1940s to 1990s

Alle har vi et forhold til plastposen. Det har vært en konstant i livene våre, på samme måte som Dronning Elizabeth var det. Den hjelper oss med matvarene hjem fra butikken, og når vi skal kaste avfallet noe senere, er posen der igjen, klar til dyst. I mellomtiden har den kanskje vært med på trening. Det er ikke så merkelig at posen blir besjelet i en reklame for gjenvinning som går på TV for tiden. Den er jo mer enn en pose. Utseendemessig kan den også være solid markør, og det finnes «høye» og «lave» poser, som kanskje forteller noe om bærerens posisjon i samfunnet, eller sier noe om ens selvbilde. 

Polposens farge er for eksempel meget synlig og stikkende om man føler at man er innom akkurat den butikken litt for ofte. På en annen side gir det bæreren en en viss kulturell pondus av å gå nedover «bokgata» Universitetsgaten med den lett gjenkjennelige sort/røde signalfargen fra Tronsmo hengende fra fingrene. Den litt for store, sorte posen fra platebutikken Big Dipper er et annet velkjent syn i bybildet, spesielt fredag og lørdag ettermiddag, da middelaldrende menn har tid og føler de har lov til å gi seg selv en personlig stund. Du ser dem på lang avstand, posen gjør dem lett i steget. 

Plastposen er en hverdagslig gjenstand som likevel har evnen til å igangsette de utroligste assosiasjoner. Forvekslingskomedien «Plastposen» fra 1986 med Jon Skolmen er jo en av norsk films aller største øyeblikk, og går man ned til samlingsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet er Torbjørn Rødlands fotoserie «I et norsk landskap» et selvfølgelig innslag fra samtidskunstens kanon, med en REMA-pose som bildets punctum.

På skyggesiden er også posen blitt utpekt som skurkesymbol i miljøkampen, noe som har fått prisen på dem opp (alltid pinlig å måtte trekke kortet bare for å kjøpe en), og alt fokus på plast som tanketomt overgrep gjorde plastposebæreren i en periode til en pariakaste i samfunnet. Dette har heldigvis blitt noe normalisert over tid, og poseskam er ikke lenger noe relevant ord i norsk sammenheng, antakelig fordi vi er blitt flinke til å bruke dem mange ganger. Dessuten kom det frem noe forskning som påstod at disse ofte idiotiske tøyveskene eller totebagene som skulle være det moralske alternativet, var langt mer skadelige for miljøet.

Flere av disse plastposene bærer også i seg en kulturhistorie. Jeg kan bli rørt, eller i alle fall bli utsatt for et madeleinekakeøyeblikk, av å se i levende live, eller avbildet, en pose fra viktige butikker i mitt eget liv, som Rock Shop, Voices of Wonder eller Akers Mic Electric Circus. 

En som tar sitt forhold til alle disse posene enda mer alvorlig, er den britiske forleggeren og plateselskapeieren Jonny Trunk, som driver Trunk Records, der han utgir alskens esoterisk jutegnask fra populærkulturhistoriens randsoner - plater, bøker, kortstokker, plakater, t-skjorter og så videre. Han har tidligere utgitt bøker om flexisingelens historie, om Sainsburys, om en kar som samlet på innpakningspapir, om Library Music. Slike ting. Tidligere i år utkom han også med en grundig og godt illustrert coffee table-historiebok om nettopp platebutikkposen,

– Hvorfor i all verden ville du lage en bok om gamle handleposer?

– Vel, jeg følte meg litt nostalgisk ved tanken på alle disse platebutikkene jeg pleide å besøke før i tiden. Så jeg bestemte meg for å finne posene fra disse butikkene. Og da jeg fant disse posene, åpnet de døren for finne stadig flere poser. Og boka var et naturlig neste steg.

– Hvor lenge har du vært en posesamler, da?

– Jeg har holdt på med dette i rundt 5 år.

– Hva er den første plateposen du kan huske du hadde kloa i?

– 58 Dean Street Records. Og Woolworths.

– Hva definerer en virkelig flott plastpose for deg?

– For meg er det en blanding av skarp design, lang historie, kanskje en god logo, en groovy font, en pen farge og om det er en tegning eller et bilde av et morsomt dyr på den også, er det et realt pluss!

– Er det noen musikalske undersjangere som produserer bedre poser enn andre? For eksempel soulmusikk?



– Nei, jeg synes godt og dårlig design er spredt over alle sjangere og butikker.

– Sier du hei eller på andre måter gir deg til kjenne hvis du passerer noen på gaten med samme pose som deg eller bærende på en pose fra en liten butikk du selv også besøker ofte?



– Det pleide ofte å skje i London på 1990-tallet, da det var mange hippe platebutikker, spesielt for brukte plater, og du kunne lett møte eller passere noen som hadde vært i samme butikk samme dag. Dette kunne ofte føre til samtaler om hvilke plater som var funnet og kjøpt, eventuelt lagt igjen i reolene.



– Kan man bruke disse posene til andre ting enn plater, for eksempel sjampo og et håndkle?



– Ja, det som er bra med gamle plastposer – selv de som er 30 eller 40 år gamle, er at de fortsatt er sterke og fungerer. Jeg hadde med en på svømmingen nylig.

Hva med å bruke en pose fra en high end platebutikk som søppelposer – det er vel et stort no-no?



– Nei, det gjør vi ikke. De går bare i søpla når de sprekker og dør.

 I sommer dukket det opp et bilde av kapteinen for det britiske fotballaget (the Lionesses) med en Sounds of The Universe-pose. Fantastisk! Hun hadde altså vært i Soul Jazz Records-sjappa! Har du hatt noen bag-spotting-øyeblikk med andre kjendiser i det siste?



– Ikke på en stund. Håper å få et snart.

Digger du det amerikanske punkrockbandet The Bags?



— Jeg har faktisk aldri hørt om dem, men Leigh Bowerys kunstrockband som ble kalt Minty, hadde en sang kalt «Plastic Bag».

 Du produserer mange fascinerende bøker og utgivelser. Hva er det neste flyktige objektet du er interessert i å legge under lupen og presentere for verden?



– Jeg kan ikke fortelle deg, siden det fortsatt er en stor hemmelighet. Men det er tre bøker til i kjømda. Og tonnevis av strålende musikk også. Faktisk er neste utgivelse Ron Geesins uutgitte musikk til «Sunday Bloody Sunday».

– En strålende pose med en veldig karismatisk ugle på. Butikken drev også en platebibliotektjeneste.

– En klassisk gigantkjedebutikk som solgte søtsaker, forferdelige klær, jernvarer, husholdningsartikler og billige plater!

– Superb pose med gretten fuglegreie foran, som visstnok skulle representere den karismatiske eieren. En legende i hjembyen sin, hovedsakelig på grunn av hans vanvittige spesialtilbud hver helg.

– Denne butikken ble til slutt Picadilly Records i Manchester, en flott butikk som fortsatt eksisterer. Jeg liker det faktum at Letraset-folk ble brukt i designet.

– En veldig kjedelig pose fra Ken's Records i hjembyen min Aldershot, som var et veldig kjedelig sted. Det var en forferdelig butikk med en veldig gretten eier.

– Ja, det er en butikk som selger og kjøper plater! Derav navnet. Nydelig pose, flott farge, virkelig supert med bølgete hardt design også. En magisk pose.

Oppdatering: 5 oktober lanserte platebutikken Big Dipper nye, fargesterke bæreposer.

Design

Forlegger Jonny Trunk har skrevet den britiske platebutikkposens historie. 

Posen som markør, skurkesymbol og kulturhistorie 

Dette er saken:

Det satellittbilder gjorde for oppdagelsesreisende har internett gjort med musikken. Undergrunnsscener er nå like tilgjengelige som musikken fra store selskaper. Mindre artisters kreative måter å skille seg fra de stores påkostede markedsføringsstrategier blir i neste øyeblikk adoptert av, og innlemmet i, de samme strategiene.

Norsk-amerikanske Elusin har størsteparten av publikumet sitt i utlandet. På den måten har hun holdt seg i det skjulte, samtidig som hun har vokst i popularitet (den første turneen fant sted i USA i sommer, som oppvarmingsartist for Cowgirl Clue). Bylarm-snakkis eller ikke, Elusin har allerede utrettet mer i lytternes hjerter enn de fleste norske indie-yndlinger kan håpe på i løpet av en hel karriere, og forrige uke kom også debutalbumet. Først på Youtube og på Bandcamp, noen dager senere også på strømmetjenestene.

 tyder på at tiden i skyggene fort kan gå mot slutten.

Vi vet vi ikke stort mer om Elusin enn det man kan ane seg til gjennom Instagram, hvor hun poster små glimt fra et liv hvor magiske øyeblikk tilsynelatende stadig åpenbarer seg, som om omverdenen speiler drømmene hennes gjennom et kompaktkamera fra 2000-tallet: Gamle trehus, krusifikser, snøskutere, whitetrash-klesstil, gevær og grått vær.

Musikken som har kommet som små drypp siden 2019 har alltid også hatt dette drømmende ved seg, en sørstatsgotisk sensualitet liknende en artist som Nicole Dollanganger. Samtidig har witch house, den mørke, referansespekkede elektroniske musikksjangeren som hadde noen gode år rundt forrige tiårsskifte, fungert som alltid tilstedeværende estetisk og musikalsk bakteppe.

Hvisking, tisking og et samarbeid med horrorcore-rapperen Sematary fra i fjor, har varslet om at det snart skulle komme noe mer – og enda mer lovende – fra Elusin.

 innfrir. Spesielt fordi det demonstrerer Elusins allsidighet. Inspirasjonskildene er mange og sprikende, men kastes ikke rundt for å distrahere. Visjonen er klar, og Elusin smir bestanddelene om til noe eget. Hun står uforandret i møte med cloud rap-beats, positive trance-melodier, brutal drone-metall og bittersøte strykere. Hun synger vakkert, eterisk og grøtete, som om man flyter gjennom underbevisstheten hennes, der vage fornemmelser av ting man kjenner igjen forsvinner like fort som de dukker opp.

er spilt inn og produsert av henne selv, fra cello-spor til gitarriff. Selve låtene er enkelt bygget opp, der én musikalsk idé som regel regjerer fra start til slutt. Ensformigheten er nære på å kvele spor enkelte av sporene, som «Up Up» og «Heart Locket», men i det store og det hele seirer teften for spennende klanger, som på «Come All Ye Fair and Tender Ladies»’ industrielle møte med autotune – og melodier som på «Highway» og «Sky Katedralen», de kunne fortsatt inn i evigheten.

Elusin - «Synfuels»

Anmeldelse: Vi vet ikke stort om Elusin. Debuten «Synfuels» tyder på at det fort kan endre seg. 

Melodier som kunne fortsatt inn i evigheten

En uke har passert. Og for en uke! Tidens ånd er ute og det er mye å lese.

Les for eksempel intervjuet med Oscar Blesson

, rapperen som har gått fra å være talentfull og 

 engelskspråklig Tommy Tee-protegé til egenrådig, stadig modnere, norskspråklig rapper som er i ferd med å stake ut en ny karrierevei. En fascinerende historie om hvordan man veien fra Den kulturelle skolesekken til norsk musikklivs innerste gemakker er kortere enn man kanskje skulle tro.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? 

, så får du det rett i innboksen neste gang!

En annen som i likhet med Oscar Blesson har gått fra engelsk til norsk i løpet av de siste par årene, er artisten tidligere kjent som Wonder the Boy. Han er i løpet av sommeren gjenoppstått under fødenavnet Tyr og i formen til en slags, skal vi si norsk Drake, rappende om det gode, rus- og sex-baserte, liv. I dag slapp Tyr låten «Drinks», hvor det heter seg, på Tyrs typiske litt norsk og litt engelske vis at, «alle venna hennes har blitt avholds / men hun kommer fortsatt over etter 2-3 

. Det tematiske budskapet og til dels ordene i seg selv virker mindre som et mål i seg selv enn som byggeklosser og utgangspunkt for Tyrs fremste kvalitet, nemlig selve rappingen, som fag, og som håndverk. Den er er så uanstrengt og høres så utvunget ut at at den bare kan komme fra en som vel er en slags mester allerede.

Apropos håndverk og utvungethet. Matias Faldbakkens nyeste roman 

 ble lansert denne uka (på den brune bula Dovrehallen i Oslo sentrum, som for anledningen var overbefolket og uforsvarlig varmt) og i denne finner man en overskuddspreget bruk av ord og begreper fra blant annet håndverkernes verden – totalt ukjente for de fleste av oss – men i 

 hevder han altså at ordene kommer helt av seg selv. Han snakket også om hvordan han tar utgangspunkt i sin bakgrunn som billedkunstner i skrivingen:

– Det er på en måte det jeg prøver på: å vise fram noe i stedet for å forklare det. Det blir kanskje ofte misforstått når det gjelder klassiske litterære narrativer, hvor man hamrer på hva historien er og hva man vil si. For meg, som jo kommer fra et annet sted, fra billedkunsten, er det ikke alltid hva man vil si, men hva man vil vise, sa Faldbakken.

, heter det seg i journalistikken. Tar man utgangspunkt i dette er det i alle fall en trend at kunstnere i disse dager forflytter seg til skrivepulten, for i tillegg til Faldbakken kommer vi på Vibeke Tandberg, Lars Elling, 

, Melanie Kitti og Leander Djønne. Og i løpet av denne helgen blir det sikkert noen fler. 

Vi får se.



Dette nyhetsbrevet er skrevet av Ida Wammer og Yngve Sikko.

Nyhetsbrev #7: Lanseringsuke, ny, uanstrengt rapmusikk og kunstnere som skriver bøker. 

#7: Lanseringsuke, ny, uanstrengt rapmusikk og kunstnere som skriver bøker. 

Hovedproblemet med fjorårets Høstutstilling var at utstillingen, til tross for at den bestod av ganske ulike verk med tanke på materialbruk, teknikk, kunstnernes kulturelle bakgrunn og så videre, var en traust og ensformig opplevelse når alt kom til alt. En ganske typisk norsk likegyldighet lå liksom tykt over salene. Knapt noen av verkene tok stilling til noe som helst. 

var å påpeke at noe finnes og så la folk se for seg resten sjøl. Og dette var ikke, som man kanskje kunne tro i begynnelsen, et uttrykk for en slags kunstnerisk ambivalens, og en jury som nysgjerrig gikk inn i problemstillinger uten klare svar. Nei. Det var bare anemisk og likegyldig. Alt for ofte gled kunsten over i flate fremstillinger av hverdagsliv, om den da ikke ga opp helt og veltet seg i ren, formalisert abstraksjon, av den typen som ved første øyekast, og på avstand, 

 vært engasjerende og nyskapende i årene 1930-1970.

Det jeg er mest spent på når jeg besøker utstillingen i år, gode to-tre uker etter åpningen, liksom uinteressert, er om det er noe annerledes denne gangen. Er det likevel mulig å sette sammen en stor gruppeutstilling med flere titalls forskjellige kunstnere, valgt ut anonymt av en jury bestående av norske bildende kunstnere, som engasjerer på en dypere måte enn ved å være en slags wannabe-utgave av følelsen man fikk på IKEA som barn, da man 

 kjenne på alle kosedyrene, vekte hver eneste plastboks i hendene, prøvesitte alle stoler, og ligge i alle senger? Er Høstutstillingen noe mer enn en dårlig utgave av dette, altså noe mer enn et årlig overflødighetshorn av norsk, mer eller mindre middelmådig samtidskunst?

I år er den for eksempel dette: en fotoserie fra Donbas. Et svart-hvitt foto av en haug kvister. Et stykke tekstil med en sort flekk på. En detaljert blyanttegning av en brokkoli. En glorete kosebamse-aktig figur med rompa i været. En skulptur av en vaskedame. Et fyldig filmprogram som på eksplisitt vis tar opp politiske temaer.

Det er med andre ord det ene og det andre og, ja, det er litt vanskelig å gi hvert verk den oppmerksomheten og omtanken det såkalt fortjener.

Men det er nå engang slik at Høstutstillingen ikke handler om hver enkelt kunstopplevelse. Det handler om gåturen. Høstutstillingen er en sjanse til å vandre litt rundt, se på mye forskjellig og ta avstand fra det meste, helt til det plutselig dukker opp noe. Andreas Meinichs vev 

, for eksempel, eller William Heimdals pompøse selvportett hvor han holder et avkappet hode, eller Lena Trydals spekulative maleri av Putin, Trump, Kim Jong-un og Mohammed Bin-Salman på piknik (når kommer forresten et Haaland-maleri?).

Kinesisk-fødte, Oslo-bosatte, Qi Tans film om hvordan noe som heter «shadowbugs» visstnok tar over menneskene mens vi sover, har en lekenhet ved seg som norsk samtidskunst ikke er bortskjemt med.

Sverre Malling står for høydepunktet. Tegningen 

, navngitt etter en krigerfigur som dukker opp i de islandske sagaene, og som blant annet har inspirert navnet på fotballklubben Odds BK, er veldig, veldig bra. Et foreløpig hovedverk innen den nygamle nygotiske trenden som har fått et slags oppsving de siste årene innen norsk kultur- og, I guess, åndsliv. 

 romantikk! De siste par bøkene til Matias Faldbakken kan nevnes i samme åndedrag.

I større grad enn i fjor tar kunsten på Høstutstillingen tak i noe og behandler det som tema og ikke bare som vag inspirasjon for øvelser i subtilitet og abstraksjon. Det gjør ikke at all kunsten umiddelbart blir bra, langt i fra, egentlig, for i blant svinger pendelen for langt den andre veien. Selvlærte, primærfarge-brukende og naivistiske malere slår i flere tilfeller beina under, om man er litt streng, hele resten av utstillingen. Sett bort i fra dette løfter likevel årets Høstutstilling ofte frem kunst som på en eller annen måte likevel har livets rett.

Idet jeg skal til å gå kjøper en mann billett i skranken. Han snur når han er på vei inn i utstillingen, går tilbake til skranken og spør hun som sitter der om hun har noen verk med i utstillingen. Nei, svarer hun, hun jobber her bare. Ok, smiler mannen og går inn og ser litt på kunst. 

Kunst

Årets høstutstillinger er som høstutstillinger flest: vanskelig å få tak på, lett å glemme. Med noen unntak. 

Høstutstillingen 2022: Det er gåturen, ikke kunstopplevelsen

Høstutstilling som tar litt stilling

I spalten Glimt får skribenter utløp for det som ikke passer inn andre steder. 

Glimt

Essayist John Jeremiah Sullivan skriver om flyveekorn i Tidens ånd.

Alle artikler