Man glemmer ikke Bjørn Båsens bilder etter at man har sett dem. Båsens bilder er visuelt forvirrende, men malt i en glossy-realistisk stil, slik at de får noe inviterende, men også glatt og ukebladsaktig, over seg. Iblant kan det ligne på et dataspill, med monstre, riddere og slott. Andre ganger det motsatte, noe høyst fysisk eksisterende, skjørt og knusbart, nemlig porselen.

Tidligere i år fikk Båsen stor oppmerksomhet for utstillingen «Mythos» ved Nitja senter for samtidskunst. Utstillingens hovedverk, 

 (2013-2022), handler om napoleonskrigene og Norges påfølgende uavhengighet fra Danmark i 1814. På 

-aktig vis, altså avlangt og bortetter veggen – verket strekker seg over syv store paneler – forteller 

For tiden jobber Båsen blant annet med verk til en gruppeutstilling på QB Gallery i desember, i tillegg til flere langsiktige prosjekt, deriblant en soloutstilling som finner sted i 2024.

Tidens ånd har stilt Båsen tre spørsmål.

Hvilket verk liker du spesielt godt akkurat nå?

Hva vil du trekke frem innen kunst som du likte før – men ikke nå?

Og til sist har vi gitt ham muligheten til å trekke fram noe som har betydd mye for utviklingen av kunstnerskapet hans. 

– På en studietur til Belgia gjenoppdaget jeg en gammel favoritt, den flamske 1500-tallsmaleren Pieter Brueghel den eldre. Det er spesielt et av maleriene hans som jeg har vendt tilbake til de siste månedene, 

. Det som kjennetegner Brueghel er at han ofte bruker scener fra livet i de nord-belgiske landsbyene for å fortelle større mytologiske eller religiøse fortellinger. Maleriene er fulle av detaljer og små tablåer og du kan stirre på dem i timevis.

 er del av en serie malerier som utspiller seg på forskjellige tider av året. Handlingen i dette maleriet foregår i månedsskiftet februar/mars, like før fastetiden. Det viser en gruppe skikkelser som beskjærer trær og samler sammen kvist. Noen andre er kledd til karneval, og andre igjen forbereder seg på uværet som skimtes i bakgrunnen. Vi som betrakter står på en høyde og kan se store deler av landskapet bak skikkelsene. I en fjordarm ser vi flere skip som er på vei ned i den stormende sjøen. Langt unna landsbyen, der hovedmotivet utspiller seg, kan vi skimte en større by som klamrer en åsside, med en mørk og gåtefull borg på toppen. Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss.

– Grunnen til at dette maleriet fascinerer meg, er alle de ulike historiene som Brueghel antyder. Mange ulike liv som leves samtidig. Folk som er midt i en krise, og andre som forbereder seg på det samme. Kunstneren bruker som sagt ofte religiøse eller mytologiske historier som utgangspunkt, men her er det bare vanlige mennesker som lever og dør parallelt med hverandre.

– Hva er noe du likte godt før, men ikke nå lenger? 

– Da jeg studerte kunst i England på begynnelsen av 2000-tallet var fortsatt kunstscenen dominert av YBA-kunstnerene (Young British Artists: Damien Hirst, Tracy Emin, etc ... ). Jeg var ikke så fan. Men så oppdaget jeg Matthew Barney, og innså at samtidskunst kan være så mye mer. Oppdagelsen av hans 

-syklus, der filmer, installasjoner og andre kunstformer danner et gigantisk gesamtkunstwerk, var veldig inspirerende. Jeg fortærte alt jeg kunne komme over, og det var utvilsomt avgjørende for hvordan jeg utviklet meg som kunstner de første årene.

– I dag er Barneys kunst noe jeg ser tilbake på med nostalgi, men sjelden vender tilbake til for inspirasjon. Jeg er en annen billedkunstner i dag enn den gang, og Barneys univers har for lite sjel.

Til vanlig holder Båsen til i Eggedal, kanskje mest kjent som der hvor skuespiller Josefine Frida er fra, og ikke minst som åstedet for den merkelige Nastadborgen.

Men Båsens borger kommer annetsteds fra.

– Jeg er disneyfan, og har vært det så lenge jeg kan huske, sier Båsen. 

– Helt siden jeg innså at tegnefilmer var laget av animatører og hver film brukte visuelle konsept skreddersydd de ulike historiene. Jeg arbeider ofte i maleriserier, der hver serie har sine egne visuelle og konseptuelle regler jeg må forholde meg til. Opphavet til dette ligger i tenåringsfascinasjonen for Disney.

– Jeg slutter heller aldri å forbauses over hvordan et av dagens største underholdningskonsern ble startet av to brødre, en filmskaper og en økonom, og at de gikk fra å revolusjonere animasjon som sjanger før 2. verdenskrig, til konkursens rand i 40-årene, for så å skifte fokus til live action spillefilm, naturdokumentarer og fornøyelsesparker.

 dør i 1966 går selskapet inn i et kunstnerisk limbo i 20 år, før den får sin renessanse ved hjelp av en ny generasjon animatører og manusforfattere opplært av de siste gjenlevende kunstnerne som var med på den første oppturen 60 år før. For ikke å snakke om de senere års ervervelser i form av Pixar, Marvel og Lucasfilm. Det hele er så glossy, kommerst, ektefølt og revolusjonerende. En evig kamp mellom penger og kunst.

Tre utvalgte

Kunstner Bjørn Båsen om sine inspirasjonskilder

Bjørn Båsen: – Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss

Han er trøtt, nå, Tyr Markus Røe, alias Tyr. I dag slapp rapperen 

, sin første utgivelse som norskspråklig artist, men på laurbær hviles det altså ikke.

– Jeg var i studio med gutta og jobbet hele natta, men var alt for gira da jeg kom hjem, så jeg har ikke fått sovet noe særlig, forteller 21-åringen.

Den ferske mixtapen beskriver han slik: «Classic rap shit», «Tighte flows, tighte tekster» og «et håndfast bevis på at jeg har 

Tyr er en av disse tidligere på-engelsk-rappende gullguttene – sammen med Oscar Blesson – som nylig har byttet jobbspråk til norsk. Tidligere var han kjent som Wonder the boy, men nå er det altså Tyr, fødenavnet, som gjelder.

– Skal du klare det i utlandet må du flytte ut av landet. Jeg er ikke keen på å forlate Oslo akkurat nå, så da føltes det riktig å bytte litt retning.

Dermed fikk det faktum at han ytret sine første ord på engelsk – som Australia-bosatt baby – samt først et Amsterdam-opphold og så ungdomsskole-år i Norge på engelskspråklig skole, ligge. Tyr byttet til norsk. 

– En såpass tekstbasert artist som meg går litt på veggen etter hvert når folk ikke hører tekstene.

– Apropos at du er småtrøtt akkurat når vi gjør dette intervjuet. «Tyrtape» høres ut som musikk for personer som bare er våkne om nettene. Fortell om tekstuniverset ditt. Hva er det med natten?

– Det er kanskje mest et produkt av alderen min? Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg hater dagslys, eller noe sånt, men veldig mange av de viktigste minnene og den viktigste musikken min de siste årene er blitt skapt på natten. Å holde det gående i studio når du vet at alle andre sover kan føles veldig befriende.

– Jeg henger meg litt opp i at du er så god til å rappe. Fortell om hvordan du ble så god. Når startet det og hvordan. Spiller du noen instrumenter?

– Jeg har bare nørdet, rett og slett. Spiller ikke et eneste instrument. Tror det bare har hjulpet veldig at jeg begynte såpass tidlig, man lærer ting veldig mye fortere fra 14 til 20 enn 20 til 26, hvis det gir mening.

De fleste sangene på utgivelsen er korte, ofte på rundt to minutter. Kun et par-tre av sporene har «vanlig lengde», altså rundt tre minutter eller mer.

– Jeg liker ikke å la en sang være noe lengre enn nødvendig. Om det føles riktig å avslutte låten så avsluttes den. Den tapen her er også litt laget for at du skal kunne høre gjennom alle ti låtene i en 

 uten at man mister oppmerksomheten til lytteren.

Intervju

– En såpass tekstbasert artist som meg går litt på veggen etter hvert når folk ikke hører tekstene, sier rapper Tyr. I dag slapp han debuten på norsk, mixtapen «Tyrtape».

Dyrtid? Nei, Tyr-tid! 

Kjetil Røed svarer på Jon Refsdal Moes kritikk av boka hans «Fra punktum til kolon – et essay om kritikk og kjærlighet». 

Dette er saken

Jeg må plukke opp tråden med denne kjære-formen først. Jeg opplever det som nesten invaderende når fremmede skriver det. Formen er intim og formell på samme tid: folk jeg knapt kjenner har begynt å skrive «kjære» til meg i mailer som ikke har med noe «kjært» å gjøre. Kan ikke huske folk gjorde det der for 4-5 år siden. Men du er jo ingen fremmed. Du er jo kjære. Og det er fint å få sagt, selv om mange menn har vanskelig for å si sånt.

Takk for brevet! Og takk for at du leste manus. Jeg husker jeg humret godt da jeg leste det, men la samtidig merke til at vi tenkte litt forskjellig og at jeg skulle skrevet noe om det til deg, men svaret kokte bort. Jeg måtte jo få ferdig boka, og både redaktøren og designer maste. Så bra at du tar opp tråden, så vi kan fortsette praten. Når jeg leser brevet igjen slår det meg at du svermer for en type kritikk som står i opposisjon og er fri; en kritikk som slekter på avantgarde og kreativt utenforskap. Jeg, derimot, lar meg inspirere av dydsetikk og tanker om det gode liv, og tenker mer på hvordan man kan utvikle noe sammen, og hvordan kunsten og bøkene kan hjelpe oss med å forstå hva det betyr å være menneske. Forskjellig utgangspunkt, men …. Den inderligheten din, det rant-patoset ditt, får meg også til å tenke at vi ikke er så langt fra hverandre, likevel.

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering

Du skriver at «din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv». Javel? Jeg mener at boka mi snarere er et «velkommen» til kritikken, siden ansvarliggjøring, klarhet og tenkning – som står sentralt i mitt bud på smaksdommeren – er en mer produktiv vei videre enn grunnløs nedsabling. Det høres kanskje tørt og trist ut å måtte tenke og begrunne hele tiden, særlig om anmelderen helst vil være krakilske og ville, men min utgave av kritikken utelukker ikke eksperimenter, utvidelse av sjangre og, i det hele tatt, at man kan slå seg løs. Men å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt. Om vi ikke har bakkekontakt med hvordan argumenter i en eller annen forstand leder til en konklusjon som innenfor rimelighetens grenser avspeiler verkets virkelighet, ja, det er da vi tar farvel med kritikken. Er da boka mi et goddag til pedagogikken, som du antyder? Er vel heller, «hei, gamle kjenning». Kritikken er jo per se en pedagogisk sjanger, man tenker og vurderer på vegne av et publikum, en leser. Det har man gjort siden 1700-tallet. Hvorfor skal man noensinne si noe om noen ting som helst, om det ikke er noe pedagogisk i det? Ikke fordi man skal ha ha læring som mål, men fordi det er en del av den menneskelige væremåte, som del av det å henvende seg til andre, leve med andre. Vi vil vise andre ting vi har sett og finne ut av greier sammen med andre. Forstå, lære. I alle mulige former.

Etter hvert som jeg leser brevet ditt begynner jeg å lure på hvilken versjon av manus du leste, for det er en del av det du skriver som ikke samsvarer med boka på noe stadium.

Først: dedikasjonen i boka, og der husker jeg du leste en tidligere utgave. Den du leste var stilt til alle jeg har gitt negativ kritikk, det er riktig, men den dedikasjonen skrota jeg. Men det er vel på grunn av den tidligere dedikasjonen du også henger deg så opp i denne skylden, dette maxima culpa som du skriver? Du er nesten nietzscheansk i din aversjon mot skyld, men jeg har en mindre metafysisk schwung på skyldbegrepet. Man trenger ikke kues av skyld, tvert imot mener jeg man kan finne en verdighet og styrke i det. Jeg er derfor veldig pragmatisk, egentlig: man bør innrømme feil og lære av dem. Gjerne offentlig, som jeg mener er en nødvendig øvelse i en kultur hvor mange ser ut til å holde fast ved ting de har sagt som masten på en skute, selv om den synker. Vi trenger innrømmelse av skyld for å komme oss videre og, ikke minst, ta ansvar for det man har gjort, og beholde det (ansvaret, altså, ikke skylden) i fortsettelsen. La oss derfor droppe den metafysiske vibben, det er ingen maxima culpa her, bare et forsøk på å få frem anstendighet og klarhet i hvordan vi omgås hverandre og hva vi sier.

Lenger inn i materien skriver du: «men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste oppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan altså leses som et farvel, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering». Hæ? Så autonom estetisk aktivitet er cocky selvposisjonering? Det er en rar definisjon, synes jeg. Kan det ha med maxima culpa igjen, og at kritikeren egentlig ikke har noen ansvar for dem som står bak det han skriver om? Det er noen som mener det, og for dem er autonomi frihet til å si, gjøre og skrive det man vil – uten hensyn til personen bak verket man skriver om. De mener også at posisjoner som min forhindrer denne friheten.

Her mener jeg man gjør en feil, siden man som kritiker de facto forvalter andres skjebne, og å se bort fra noe grunnleggende i hvordan verden er skrudd sammen. Dét krever en bevissthet om ens rolle, mener jeg. Man skal ikke være snillere eller unnlate å felle dommer som er negative av den grunn, som for eksempel 

 at jeg mener, men tenke gjennom hva man sier og hvordan og hvorfor man sier ting. Da står mer på spill for kritikeren også når man tenker åpent, fordi man faktisk må forklare hva man mener og ikke bare kommer med løse påstander. Eller mener du at kritikk som autonom estetiske aktiviteten ikke skal handle om å identifisere verkets grunnide? Om kritikken som fri aktivitet ikke skal forholde verkets grunnidé og defineres av selvposisjonering er vi vel strengt tatt over i andre sjangre, eller? Essayet, for eksempel. Eller, hvorfor ikke, en eller annen type kritisk samtidsroman (eller Rant 3, haha). Og hva man gjør i sånne sjangre er en annen historie enn den jeg er opptatt av i boka.

Du foreslår at det jeg skriver er «et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk». Katolog-goddag: vet ikke om jeg skjønner hvor du vil, men den akademiseringen katalogene liker å pynte seg med eller salgsopplegget til kunstinstitusjonene har ihvertfall null og nada med kritikk jeg forsøker å beskrive i boka å gjøre. Markedsføring? Ingen anelse om hva du mener. Fraværet av ideologikritikk? Er ikke hele essayet mitt ideologikritisk, da? Problemet med kritikken er at man ofte forholder seg til verket som en vare, som en ting med en pris og en verdi i kroner og øre, eller eventuelt som noe kostbart og livsfjernt man ikke skal berøre og beundre på avstand. Men jeg forsøker å skape en annen ramme for kulturforståelsen hvor kunst er anvendelig for mennesker i deres liv og tanker rundt det, og ikke dyrebare objekter innkapslet i eksklusivitet, langt fra folks hverdag. For min del gir kulturen rom for alle mulige perspektiver på hva mennesker strir med – kjærlighet, aldring, politisk uro osv. – som man ikke finner andre steder – og det er her verdiforankringen er. Og da mener jeg ikke bare den «snille» kunsten eller de velmenende bøkene: også de nedbrytende, onde og opprørske verkene kan ha noe å lære bort. Ideologien som forhindrer folk flest i å se kommer fra hvordan kunst i lengre tid har blitt adskilt fra nettopp disse høyst menneskelige utfordringene og innkapslet i et språk og en elitekultur som naturlig nok ikke appellerer så bredt.

Når vi først er inne på ideologi, aner det meg at det du beskriver som det «kontrære» også er ideologisk i den forstand at du synes å sverme for motkultur og faen og helvete, fuck it, og det er jo greit, men i seg selv er sånne ting ganske retningsløse. Om frihet er å gi faen og bare gjøre det man selv vil får man en ganske tom forståelse av frihet, som til og med lar seg koble sammen med det du skriver du er kritisk til: kapitalen, markedet, nyliberalismen osv. Og du er jo inne på det selv: den repressive toleransen disse apparatene utøver er ganske flinke på å transformere det meste av motkultur til merch og ornamenter man kan sette på jakkeslaget. Motkulturer er tomme saker om de ikke i det lange løp kan knyttes til anstendighet, tenkning og forståelse av menneskers sårbarhet, eller for å bruke dine ord: «forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden». Det å være kontrær er verdiløst i seg selv, om det ikke er menneskelige røtter i antitesen man skriver seg inn i, for å si det sånn.

Uansett forenes vi i kjærligheten. Du skriver: «Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller i det minste av begjær. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?». Why, indeed. Og det er vel det som er greia: skal vi komme nærmere kunsten, livet, oss selv og hverandre må tenke over hvorfor vi elsker det vi elsker. Hvorfor elsker jeg det kunstverket, det landskapet, den boka, det mennesket, den låta? Ja, hvorfor. Det er her kjærligheten blir kritisk og refleksiv, fordi ved å nøste opp trådene til dette «hvorfor» finner man seg selv i spørsmålet, man speiles, og dermed også innganger til å tenke rundt det som betyr noe hvor både svakheter og styrker avdekkes. Det er i dette «hvorfor» man kan kommer frem til tanker som gjør det mulig å lære noe og utvikle seg videre, enten det nå er mennesker, kunst, litteratur eller kritikk det er snakk om.

Kritikk

– Jeg mener at boka mi snarere er et «velkommen» til kritikken, siden ansvarliggjøring, klarhet og tenkning er en mer produktiv vei videre enn grunnløs nedsabling, svarer Kjetil Røed på Jon Refsdal Moes kritikk. 

Velkommen, kritikk 

– Å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt

NRKs arkiv er rikholdig, heter det. Og nå er det enda litt mer rikholdig enn før. Tidligere i år inngikk NRK en ny avtale med rettighetsorganisasjonen Norwaco. Avtalen innebærer at alle NRKs humorprogrammer fra 90-tallet og frem til 2015 nå er tilgjengelige i NRKs nettspiller. Med andre ord er det nå bare å kaste 

Ingen har mer kontroll på NRK-arkivet enn Njål Engesæth. Engesæth er journalist og programleder i NRK, kanskje aller mest kjent for programmet 

, hvor han brukte klipp fra NRK-arkivet til å si noe om Norge, livet og kulturen – og seg selv.

Det er kanskje NRKs beste program fra de siste ti årene.

Når Tidens ånd ringer for å høre i hvilken ende av skattekisten/arkivet man nå bør begynne i, starter Engesæth med et forbehold. Programmene som nå er gjort tilgjengelige er 

 for hans smak. Men han har et mer generelt arkivtips:

– Start med det du liker fra før!

Foruten at NRK har forsøkt å pushe Linn Skåber-serien 

, som konsensus er blitt at ikke fikk nok oppmerksomhet da den ble sendt i 2007 og 2010,  har det meste av diskusjonen rundt den nye arkivavtalen dreid seg om hvorvidt gammel og folkekjær humor er for støtende for dagens publikum. 

En overskrift i Aftenposten lød: «NRK har vurdert «Uti vår hage»-humor som for drøy for dagens seere». Klassekampen skrev: «NRK går gjennom humorinnhold som skal legges ut på nytt for å sjekke om noe er problematisk».

Og, ja. Vi husker Bård Tufte Johansen, som snakket gebrokkent og hadde brun sminke i ansiktet. Robert Stoltenberg, det samme. Funksjonshemmede og kronisk syke ble gjort narr av over en lav sko.

Men hva med alt det vi ikke husker? Alt det vi ikke aner at treffer oss når NRK åpner arkivene?

Engesæth påpeker at ting fra de siste 20 årene, som Norwaco-avtalen innbefatter, ikke kan sammenlignes med hvordan det var før der igjen.

– Altså ... går du til 60- og 70-tallet, så er det ting som er litt mer «politisk ukorrekt» for å si det på den måten, sier han. 

– Ikke noe jeg kan ta ut av løse luften, men blackface er det jo … tilfeller av. Men jeg vil ikke si 

, så har jeg hatt med noe av det, men du må lete litt.

– Hvordan reagerer du når du ser sånt?

– Man rister litt på hodet og tenker, det der kunne man aldri gjort i dag. Jeg synes jo det er gøy, på samme måte som når du hører en komiker si noe skikkelig drøyt, så kan man le, liksom 

 at noen kan si noe sånt! Det er litt den følelsen jeg har når jeg ser i arkivet.

– Er det noen tydelige skiller i NRKs programmer oppgjennom historien?

 på 80-tallet et veldig USA-inspirert talkshow. Så selv før TV2, skjønte NRK at man måtte tenke bredt.

– Humor går i bølger. Humoren var drøyere på 90-tallet enn nå. Den tok mer i, sikkert på godt og vondt. På 90-tallet diskuterte man dette, det ble kalt «drittsekkhumor», tror jeg, og jeg tipper at det gjorde at folk etter hvert begynte å kvi seg litt. At hvis man vet at hvis jeg gjør denne vitsen, så får jeg masse dritt ... da er det mer fristende å la være.

– Personlig skulle jeg ønske at det var litt mer drøy humor i dag. Sånn sett så kan man jo tenke at hvis unge humorister ser litt hva man gjorde før, så kan man finne noe inspirasjon, selv om det er greit å styre unna det verste. Rasisme, homofobi og sånne ting er jo alltids greit å styre unna.

– Er det noen mindre kontroversielle ting man rett og slett har sluttet å gjøre på TV?

– Skjult kamera har vært veldig populært til tider. Det er det veldig lite av. Det slår meg at det er en ting man ser lite av nå. MTV hadde jo 

, men idet det døde, ble det litt slutt på dette med skjult kamera. 

 finnes jo, men man ser mindre av det nå enn før.

Også Discovery satser på skjult kamera denne høsten, med Calle Hellevang-Larsens program 

Engesæth mener likevel tidsånden har løpt fra formatet.

, som gikk på NRK på 60-, 70-tallet, er det intetanende, vanlige folk som blir utsatt for ting. Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er et eller annet tilfredsstillende med å se kjendiser bli lurt, sier Engesæth.

– Hvis man gjør narr av vanlige folk, tror jeg ikke det treffer så godt i dag.

Til slutt tipser Engesæth om en skjult skatt fra NRK-arkivet.

, med Rolv Wesenlund. Det er rett og slett Rolv Wesenlund som intervjuer kollegaer fra underholdningsbransjen, men det som er fiffig er at programmet, de første ti-femten minuttene, er på en måte skjult kamera, for han gjør intervjuet i et studio, men gjesten vet ikke at kameraet går fra det øyeblikket de kommer inn, så man får se dem helt avslappet mens de blir sminket og småprater om ting. Og så sier Wesenlund at, okei, nå starter intervjuet. Da kommer det lys på kameraene, studiolys og de gjør et intervju. Etter at intervjuet er ferdig triller de ut en TV-skjerm slik at de får se om igjen intervjuet de akkurat har gjort – og da vet de heller ikke at de blir filmet! De sitter og kommenterer hvordan de ser ut og … Du får en veldig rar meta-ting. Det er veldig fascinerende. 

Serien er fra 1972, så det er ikke alle navnene som er kjente i dag, men noen er det.

– Det er Leif Juster. Og Aud Schønemann, som etter intervjuet tenner en sigarett og er sånn, «huff, hvordan syntes du dette gikk». Det føles som et veldig ekte portrett av folk.

Film/TV

– Vi synes ikke lenger det er så gøy å le av vanlige folk som blir lurt, mens det er tilfredsstillende å se kjendiser bli lurt, sier Njål Engesæth om hvordan NRK-humoren har forandret seg.

Blackface og skjult kamera har noe til felles

Det er vanskelig å glemme første gang jeg hørte Charlotte Dos Santos synge, det var av alle steder på Gamla i Oslo, helt tilbake i 2016. Som en del av funk/hiphop-kollektivet Mutual Intentions den gangen, men tidlig med en egen identitet og en snedig tilstedeværelse. Det var den gang underlig å høre så frisk musikk av denne typen på våre egne trauste scener. Dos Santos beveget seg ganske fort ut av den spesifikke sjangermusikken og fant sin egen stemme, som det vel heter. Noen flere debut-forsøk ble det, med minialbumet «Cleo» i 2017 ble det booking til Øyafestivalen og omslaget av Jazznytt, og en viss temperatur og interesse ble fra påfølgende små single-utgivelser vekket i disse sterke internasjonale miljøene som er ekstra opptatt av kombinasjonen soul, dansemusikk og klubbjazz. Men det skulle altså bli høsten 2022 før det virkelige debutalbumet materialiserte seg.

– Hele albumprosjektet startet med at en stor USA-turné jeg skulle hatt i 2020 ble avlyst, forteller hun. 

– Jeg var ikke alene om dette, sikkert, men plutselig fikk jeg tid til å sitte og tenke meg om, tenke på alt mulig, egentlig. Det ble mye kaos og forandring i hodet. Det er ikke nødvendigvis så dumt alltid det. Jeg tenkte på hvem jeg var og hadde vært, et produkt av to kulturer, og forsøkte å spinne videre på det. Først tenkte jeg at prosjektet skulle hete «Metamorphosis» for å beskrive den utviklingen jeg hadde gjennomgått i livet, men vi tok det videre og kalte den Morfo, også oppkalt etter den fascinerende sommerfuglen med den unike blåfargen, en sommerfugl som kan transformere sitt utseende, og som det finnes så mange av i Brasil, Peru og Amazonas.

Musikken på Morfo er en speiling av denne utviklingen, men også selve prosessen ble annerledes enn hva hun var vant med.

– Albumet er stort sett skrevet og laget hjemme av meg selv, og så har jeg sparret ideer og veien videre med britiske Tom Henry, i dialog fra hans studio. Josh Crocker som spiller sammen med ham i bandet Gotts Street Park har også vært viktig på denne innspillingen. Det ble en ganske ensom prosess, om jeg skal være ærlig. Jeg kommer antakelig ikke til å gjøre det på denne måten neste gang. Nå vil jeg samarbeide mer her og nå, der og da i et rom. Jeg er jo vokalist, stemmen er mitt instrument, jeg har litt lyst til å benytte meg mer av det, også separat fra ideen om meg som soloartist.

Det å «bli tvunget» til å oppholde seg litt i gamlelandet, virket bare forløsende for Charlotte Dos Santos som kreativ utøver og aktør i musikkbransjen, der hun har gjort seg selv mer synlig den siste tiden.

– Det er jo i England og USA jeg har gjort mest samarbeid og arbeid de siste årene, og der jeg har størst publikum, så det var litt overgang å være tilbake i Norge disse siste siste årene. Jeg syntes det var interessant å sette seg inn i musikklivet her, og selv om mine ambisjoner fortsatt helt klart er internasjonale, har det vært lærerikt og givende. Når det er sagt er norske artister flest ganske internasjonalt orienterte av seg uansett nå, vel…

I høst så vi en annen manifestasjon av denne norske aktiviteten, da Dos Santos opptrådte på en hel konsert i Sandvika med den populære pianotrioen Tord Gustavsen Trio, som utgir album på Europas største jazzlabel ECM.

– Ideen kom fra Arvid Wam Solvang, som jeg hadde møtt under arbeid i musikerorganisasjonen NOPA tidligere. Han jobbet nå i nystartede Bærum Jazzfestival, og foreslo å sette oss sammen. Det kunne jeg jo være med på, det hørtes spennende ut. Pappaen min er stor fan av Tord Gustavsen og de er jo en verdenskjent trio, så det er klart det var moro. Vi spilte mitt materiale, i deres arrangementer. Det var kjempegøy, og jeg synes det passet godt. Men selv om jeg på sett og vis kommer fra jazz og soul, vil jeg vel si at denne nye platen nærmer seg mer pop.

Med fare for å være fantasiløs i sammenlikningene er det tidvis mulig å nevne en artist som Kate Bush og hennes tilnærming til kunstpop i Dos Santos nye musikk, også på grunn av noen ganske så nusselige fraseringer, og et givende element av noe mer ukjent og annerledes i materialet.

– Ja det har jeg faktisk hørt bli nevnt om musikken min i flere år, nå er det uansett kanskje litt mer tydelig. Det er merkelig hvordan folks forhold til musikk arter seg, tenk så moderne Kate Bush har vært ansett som det siste året, med «Running Up That Hill» etter Stranger Things-suksessen, og det er jo stort sett drevet av tretten, fjorten-åringer. Nå er dette den musikken som gjelder, liksom. Det er morsomt å tenke på.

Som halvt brasiliansk er det noen elementer som automatisk blir nevnt. Det mange assosierer med Brasil er jo sol og god, lett musikk som bossa nova, men senere års politiske utvikling har sannelig også vist et annen og grellere side av eksistensen der nede.

– Det er ingenting jeg ønsker mer enn at Lula vinner presidentvalget og at Bolsonaro forsvinner. Det er godt at politikkens komplekse vesen, og alt det stygge ved den, blir mer kjent for folk og at de ønsker å gjøre noen endringer i sin tilværelse. Det jeg assosierer med Brasil er jo først og fremst familien min, farmor, fettere og så videre. Glede. Faren min har bodd lengre i Norge enn han gjorde i Brasil, og trives nok best i Norge. Så for min del er Brasil og mine røtter noe jeg i stor grad har oppsøkt selv, jeg lærte meg portugisisk på egen hånd og reiste dit. Jeg fant min brasilianske identitet i voksen alder. Noen ganger har jeg lekt med tanken på å flytte dit. I alle fall jobbe mer med musikere der. Jeg er lykkelig over den støtten jeg føler jeg for fra lyttere der, hele livet har jeg søkt aksept som brasiliansk, jeg synes jeg er blitt det nå. Det gjør meg glad.

Brasiliansk musikk kan jo være så mangt, her er sjangerrikdommen som kjent enorm, og de har en stolt historie og det er stadig ny gammel musikk å gjenoppdage. Men også her er utviklingen merkbar.

– Åh, det er så mye jeg kan nevne av musikk jeg elsker. Milton Nascimento, Caetano Veloso, Edu Lobo - jeg gjør jo en versjon av «Filha De Sol» som min nye single nå. Men det er også en haug av nye artister og rappere som holder på nå, og som har en helt annen approach enn den historiske stilen vi alle kjenner. Siden all mulig latino-musikk har vært så dominerenede på poplistene i USA, har også den brasilianske musikken blitt mer internasjonalt lydende. Det er en helt ny scene nå. Samtidig merker man denne opprinnelige musikaliteten i genene, selv i denne mer moderne stilen merker man noe definert brasiliansk. Det er en blanding av mye forskjellig musikk, akkurat som landet er en blanding av veldig forskjellige folk. Og slik er vel jeg også.

Charlotte Førde Skomsøy

Charlotte Dos Santos har beveget seg i retning av pop på sitt debutalbum, og noen vil trekke paralleller til Kate Bush. 

Albumaktuelle Charlotte Dos Santos: – Det ble en ganske ensom prosess 

Albumaktuelle Charlotte Dos Santos sammenlignes med Kate Bush 

 siterer Gunnhild Øyehaug Inger Christensen, som siterer den tyske tidligromantikeren Novalis, «en forfatter er vel ikke andet end en sprogbegejstret»? Det syns alltid som om begeistringen er både driftkraften og hensikten i det Øyehaug skriver, selv om den som regel blir etterfulgt av selvbevisst nøling, og et uforutsett hopp en helt annen vei. Uansett hvor man er i et Gunnhild Øyehaug-essay er det vanskelig å vite hvor man skal videre. Hun er glad i å spore av, distrahere seg selv eller leseren, eller begeistre seg selv og leseren, med diverse krumspring. Enten hun skriver om den beste teksten hun har lest om sex, Giacometti-skulpturer, Kate Bush-musikkvideoer eller Andrej Tarkovskij-filmer, så vet man aldri helt hvor man har henne.

– Man tenker gjerne på essayet som en fri sjanger, men du er jo ellers også en ganske fri forfatter. Hva tenker du det er å hente i essayet som form? Eller hva skiller det fra annen, skjønnlitterær skriving?

– Lydia Davis har sagt noe om det som jeg kjente meg igjen i. Hun er også en forfatter som skriver en hybridform, med kortprosa som likner på essays. Særlig novellesamlingen min 

, der ligger nok novellene mine tettest opp mot essayet som form. Men også 

, der er det en litt kaleidoskopisk forteller som snur seg ulike veier på leting etter innganger til tema. Det er litt den samme metoden som jeg bruker i essayene. Men for å komme tilbake til Lydia Davis: Hun sa at i skjønnlitteraturen jobber man gjerne ut fra en idé eller en første setning, som teksten så vikler seg ut fra, på egen akkord, kan man si det på norsk? Det kjente jeg meg veldig igjen i. Jeg må finne en første setning, og så finne ut hva den setningen egentlig innebærer, hvem som sier den, og så vokser teksten av seg selv. Det høres litt idiotisk ut, men det er sånn det er. Mens i essayene kommer alt utenfra: Man har en oppgave eller et materiale, og så går man inn i det fra utsiden, og jobber seg innover. I skjønnlitteraturen er fiksjonen bærebjelken. Det er ikke sant, det som står der. I essayet er material derimot sant, og det forplikter til teksten på en annen måte. Når det står «jeg» i et essay tenker jeg at det er beslektet med meg selv. Det er et slags matpapir mellom meg og det jeg-et. Mens i skjønnlitteraturen, hvis jeg bruker jeg-et der, er det som regel en veldig overdreven eller karikert forteller, som på ingen måte kan føres tilbake til meg. I novellene mine, for eksempel, kan jeg ikke stå inne for hva fortellerne tenker.

– Men det virker også som at du prøver å fri deg fra den jeg-posisjonen. I et av essayene er det et «du» som er utgangspunktet, i et annet er det et slags «vi», og så er det den babyen som ikke skjønner noe av Astrup, som også er deg. Du vil bort fra jeg-et i essayet også?

– Ja, det er helt riktig. Jeg tenker på det som ulike måter å … nå må jeg bruke et bokmålsord! Hva heter det på nynorsk da? Anskueliggjøre, å gjøre subjektet synlig, det er rett og slett det det er. Å sy en tråd gjennom ulike subjekter, og kanskje spørre, er det så farlig hvem som snakker? Til syvende og sist handler det om bevissthet om språk og framstilling, som er veldig grunnleggende for meg, både som skjønnlitterær forfatter og essayist.

– Hvorfor er akkurat disse tekstene samlet i denne boka?

– Det begynte med på at jeg tilfeldigvis for tre år siden fikk tre ganske like essayforespørsler på kort tid. Det var å skrive om et fritt valgt kunstverk fra Louisiana museum of modern art, å skrive om et Munch-bilde fra Kode, og å skrive om mitt forhold til Astrup. Det gjorde at jeg så konturene av en potensiell større sammenheng.

– Jeg tror grunnen var at jeg skriver en del om kunst i skjønnlitteraturen min. Astrup spiller en viktig rolle både i romanen Undis Brekke og i Kvinner i for store herreskjorter, som jeg skrev manus til, hvor de to hovedpersonene møtes foran to Astrup-malerier og føler seg forstått av to fjell.

– Det er også andre temaer, som essayet «Einannan», som handler om å lese?

– Ja, det tok utgangspunkt i et spørsmål jeg fikk fra John Freeman på Litteraturfestivalen i Lillehammer, da han spurte meg, helt på tampen av et times langt arrangement: Hva av det jeg har lest har forandret meg som forfatter? Det gjorde meg overveldet, det var jo et veldig stort spørsmål. Da fortalte jeg historien om den store revolusjonen i min lesning, fra å bare lese kiosklitteratur i ungdommen, for å bevare min egen originalitet, fram til jeg skjønte hvor snevert jeg hadde tenkt og hvor dumt det var da jeg begynte å studere, hvor utrolig mye jeg hadde gått glipp av.

– I ungdommen leste du altså kiosklitteratur for å verne om ditt eget geni, som du skriver om i boka. Men så kom du på bedre tanker og skjønte hvor mye flinkere du kunne vært tidligere. Men det var vel kanskje noe bra ved det og?

– Ja, jeg har et veldig godt forhold til de bøkene, på avstand. Jeg tror jeg skriver at jeg trodde det var historiske romaner, men det er viktig å presisere at det var før jeg hadde lest dem. jeg håper ikke jeg var så ureflektert at jeg trodde at det var historiske romaner. De holder jo ikke den stilistiske kvaliteten som jeg i dag setter pris på å lese. Det må jeg være ærlig om. Men samtidig har jeg veldig gode minner fra å lese det, å bli sugd inn i universet og bare lese og lese. det er jeg også veldig opptatt av: så lenge man leser er det ikke så farlig hva man leser. Leseglede er undervurdert, det må være lystpreget. uansett hva du leser er det et springbrett til videre lesning. Jeg tenker det er viktig at det finnes disse ulike teksttypene ved siden av hverandre. Så svaret er ja, det var positivt. Men hva jeg lærte som forfatter er vanskelig å si. Det er masse som har med dramaturgi å gjøre i de bøkene, men det har jeg ikke lært, det er jeg fortsatt ikke noe god på. Jeg skjønner ikke noe av plott. Da jeg skulle skrive filmmanus var det et problem. Men jeg leste jo bra ting i ungdommen også. Lillebroren min, som også er forfatter, kom en dag med 

av Jan Erik Vold, hvor det var masse rart, blant annet små dikt, som vi syns var kjempemorsomme å lese. Det ble en grunnleggende aha-opplevelse av hva litteratur kunne være.

– Apropos entusiastiske essays: Du har selv et essay om entusiasme i boka. Har Volds entusiasme påvirket deg?

– Nei, den tror jeg er medfødt. Haha. Men jeg har jo tenkt på at det er en skjult hilsen til et slags startpunkt for min del, det var en grunnleggende oppdagelse. Den frie hybridformen der alt er lov, som dikt eller leserbrev. Det er spesielt et essay, som heter Blablabla. Det er tre-fire sider, som er stilt opp som et vanlig essay, men det står bare blablabla. Det syns jeg var helt fantastisk. Den entusiasmen, hvis man kan bruke det ordet, i den totale avvisningen av de gitte lovene for hvordan en tekst skal være, den tror jeg har vært viktig.

– Det er en indre motsetning i skrivingen din, føles det som, mellom entusiasmen og inderligheten på den ene siden, og ironien og karikaturen på den andre. Er det en reell motsetning når du skriver?

– Nei, jeg er 100 prosent ironisk hele tiden. Haha. Nei, det er helt sant, det er gjennomgående i det meste jeg gjør, både litterært og personlig. Det er en balanse det har tatt meg tid å forstå hvordan jeg skal oppnå. Jeg kan fort bli lei av ren sarkasme, selv om det også kan være befriende. Men det må også lodde dypere, og komme i kontakt med noe … varmere, som er eksistensielt avgjørende på en eller annen måte. I et essay skriver jeg at jeg-formen er vanskelig fordi det ligger sentimentalitet og nostalgi og lurer bak hvert et hjørne. Det er et eller annet med intimiteten i jeg-formen som jeg kan reagere på med en kraftig allergi, når jeg leser en sånn fluffy fortellerstemme som er tett innpå øret ditt, da får jeg noia. Den danske poeten Mette Moestrup har sagt en gang at hvis du har et veldig varmt materiale, så hjelper det å bruke en kald metode. Og hvis du har et kaldt materiale, så hjelper det å bruke en varm metode. For meg gir det veldig mening.

– Et av essayene ender med et kjent Georg Johannesen-sitat: Innerst i mitt hjerte har jeg min forstand. Stemmer det for din del?

– Det spørs hva man mener med hjerte. Jeg tror svaret ligger i tittelen på boka: Hjarte i skalkeskjulet. Det er både ja og nei. Skalkeskjulet er også viktig, den narren som ligger og lurer i det ordet. Narren er en viktig figur for meg. Jeg tenker at man kan lese den tittelen begge veier: Hjertet gjemmer seg i skalkeskjulet, men også, hva er skalkeskjulet sitt hjerte?

– Ofte når man leser ting du har skrevet er det ikke så vanskelig å gjenkjenne at det er deg. Er det bra eller dårlig?

– Jeg er litt usikker. Jeg kan jo bli irritert på min egen metode og prøve å komme meg ut av den. Men så hanker den meg inn igjen. Så jeg må nok bare godta at jeg er prisgitt min egen personlighet. Jeg tror det jeg alltid kommer fram til når jeg er i sånne selvkritiske faser, som man jo er i noen ganger i lenger perioder av gangen, eller jeg da, for å bytte subjekt i den setningen, er vel egentlig bare at jeg må skrive det jeg kan. Det pleier min kollega Gunnar Wærness å si: Du må skrive den boka du kan skrive, ikke den du vil skrive. Jeg har prøvd mange ganger å skrive på en annen måte, men det blir alltid dårlig. Det verste var da jeg prøvde å skrive som Tua Forsström. I seks år stanga jeg i veggen. Helt til jeg forstod at jeg jo ikke er Tua Forsström. Så da godtok jeg at jeg må skrive prosa. Man kan jo håpe at det skal komme et kometnedslag i min egen hjerne, og at jeg blir transformert til Sigrid Undset eller noe sånt, men jeg tror ikke det kommer til å skje.

– Samtidig, som du siterer nettopp Tua Forsström i epigrafen, «när någon förvandlar dig, vet du om det?» Kanskje man ikke gjør det?

– Nei, det var fint at du sa det, nå ble jeg lettet. 

Ådne Dyrnesli

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott 

Dette er saken 

«Det er så langt frå det tidspunktet sveitsiske Alberto Giacometti saman med bror sin, Diego, trilla inn i Paris med alle tinga sine i ei trillebår og starta livet sitt der som skulptør i eit studio som blei meir og meir rotete og fullt av skulpturar (tenker eg meg) (og har eg jo også sett, på bilete) der han først følgde surrealismens metode, men deretter byrja arbeide med modellar igjen, til André Bretons forakt og Bretons berømte fnys «vi har jo alle sett eit hovud før» - det er verkeleg så langt frå heile dette livet som resulterte i så mange skulpturar, trass i at han forkasta og forkasta, man likevel laga og laga, nokre store, nokre svært små, alle svært tynne, som også har ført til så mange tekstar, og bøker, om Giacometti og skulpturane (og no også denne) - det er verkeleg så langt så langt, så uendeleg langt frå alt dette, og til den augneblinken der eg bøyer meg ned mot noko som har fanga blikket mitt, der eg går i ein lang, teglsteinsbrun gang på Louisiana Museum of Modern Art på leiting etter eit rom der det skal gå føre seg eit litterært arrangement, at å samanlikne denne avstanden med for eksempel avstanden mellom jorda og månen ikkje blir dekkande, for rom er annleis enn tid. Ingenting er meir nådelaust og uoverstigeleg enn tid. Og blant anna difor er det jo slik at ingenting av noko av dette, ingenting av Giacomettis trilling inn i Paris, det daglege slitet med skulpturane eit heilt liv, rørslene hans fram og tilbake i atelieret, den kunstnarlege utviklinga hans eller det daglege livet eller utsikta ut vindauget der han kanskje såg duer lande på nabotaket – dersom han hadde vindauge – spelar noko rolle der eg hastar gjennom denne lange, smale gangen. Eg har ikkje retningssans, det skal føregå noko med Sally Rooney i eit rom som skal ligge forbi Giacometti-utstillinga, trur eg, og eg har ikkje tenkt å stanse opp, og desse rørslene mine gjennom dei teglsteinsbrune gangane i Louisiana hadde jo også forsvunne, hadde det ikkje vore for at eg skriv om dei her, men tilbake til Giacometti, Giacometti har eg sett før, Giacometti høyrde saman med Yves Klein og Anselm Kiefer til det eg kallar ungdomsåra mine, men som i realiteten dreier som ein kort periode mellom tjue og tjuetre der alt var stort og sterkt, der blåfargen til Klein stakk i hjartet mitt og gjorde det nesten sjølvlysande blått, der bokhyllene til Kiefer, Eufrat og Tigris, regna mjukt som aluminium inn i blodårane og Giacometti viste tida og mennesket fanga i rørsle. Det var altså, for å oppsummere, så langt frå dette. Eg var så ferdig med alt dette, så ferdig, faktisk, at berre tanken på Klein, Kiefer eller Giacometti gjorde meg irritert. Kanskje særleg Giacometti. Han var passé, i mitt indre. Eg kunne ikkje sjå ein statue av Giacometti utan å føle noko merkeleg lidande, som om eg berre måtte høyre (det fantastiske) diktet til Tor Ulven i bakgrunnen:

Eg var ferdig med dette, fullstendig ferdig med og over steinens evne til skrik. Ferdig med alle inn-lenande tekstar i Giacomettis univers også. Ferdig med alle forfattarar som stod og mumla beundrande for seg sjølv: Giacometti … Ferdig med å tenke at om tida er nådelaus og uoverstigeleg, er ikkje rommet det, og at det er løyndomen bak skulpturen, og kunsten, at det kan ta form, at tida kan stansast, at rommet tek over, og gjer tida konkret, oooo, så nydeleg og rørande.»

Utdrag fra essayet «Pærer på avstand – og nokre svært små Giacometti-figurar» i 


– Hvorfor valgte du akkurat dette utdraget?

– Eg valde dette utdraget fordi det står først i boka, rett og slett. Og essayet står først i boka fordi eg trur det teiknar opp nokre sentrale tematikkar, og avslører ein bestemt metode, så ein skal sleppe å lure seinare på kva det er ein eigentleg har byrja å lese. «Ok, denne forfattaren driv og ser på kunst, og skriv lange setningar», ser eg for meg at ein lesars uformidla bodskap til seg sjølv kan vere. Så med andre ord: Det er sentralt, og ber i seg ein essens.

– «Endelig vaker et menneske / som steinens evne til skrik». Hva er det med Giacomettis skulpturer som får deg til å tenke på Tor Ulvens dikt? 

– Det må vere relasjonen mellom det menneskelege, det rått kjenslemessige og steinen, i både Giacometti sitt tilfelle som skulptør, og Ulven som forfattar, som gjer at eg tenker på dei. Dessutan er det vel rett og slett slik at Tor Ulven har skrive dette diktet til ein skulptur av Giacometti, så assosiasjonen er ikkje særleg 

. Men når ein les Ulven, kan ein godt forstå at han er inspirert av Giacometti. Eg innbiller meg no at del ein av spørsmålet ditt er eit lurespørsmål, som skal få meg til å innrømme at «steinens evne til skrik» også er nokså sentralt i boka, og i essayet, at det er det rått kjenslemessige som blir forsøkt skjult i diverse analysar av kunst og tekst, og kan hende er det akkurat det! Kan hende er det den betydninga eg har villa snike inn, med ein slags usynleg høgtalar.

– Hva kommer det av at du erklærer deg ferdig med å tenke «at
om tida er nådelaus og uoverstigeleg, er ikkje rommet det, og at det er løyndomen bak skulpturen, og kunsten, at det kan ta form, at tida kan stansast, at rommet tek over, og gjer tida konkret (...)»? Det er nesten en kongstanke?

– Hahaha! Men ein kan også bli lei av sine eigne kongstankar. Ein kan føle at det er på tide å høyre på litt jazz, eller kaste seg ut i eit svømmebasseng. Men saka er vel den at tankerekka snik seg tilbake og står der – uansett kva eg påstår at eg måtte meine om den.

– Hvordan er det å skrive om en kunstform med et helt annet formspråk enn litteraturen? 

– Det største problemet med å skrive om kunst er at det er visuelt, og at skildringar skal vere nokså ypparlege om dei skal klare å gi lesaren eit presist inntrykk av det teksten prøver å seie noko om. Det er endå verre å skrive om musikk, det kan vere at ein helst bør unngå det, likevel har eg prøvd, og saka er den at eg trur det heile kjem an på korleis ein skriv. ER målet å gi eit «presist inntrykk av det teksten prøver å seie noko om, altså eit kunstverk eller eit musikkstykke»? Eller er målet å skrive om noko som refleksjonane om kunsten kan vere med og stille ut, i teksten, på lik linje med andre refleksjonar? Eg trur dessutan sterkt på at språket er ein måte å få tilgang til noko (f.eks verda) på, og då plasserer også kunst og musikk seg der, som ting språket kan få tilgang på. Men det prøver jo ikkje å vere eit måleri, eller eit musikkstykke. Det trur eg ville strande rimeleg fort, tenk berre på Rimbaud, som såg for seg tekst som ei synestetisk oppleving der vokalane skulle representerer ulike fargar. Rimbaud slutta også å skrive. Så om ein er litt meir måtehalden med ambisjonane, kan det vere at ein kan nå langt, når det gjeld språket og kva det kan gjere.

Utdrag

Det største problemet med å skrive om kunst er at det er visuelt, ifølge Gunnhild Øyehaug. Men å skrive om musikk er enda verre, mener hun. Kanskje man helst bør unngå det.

Utdrag fra essaysamlingen «Hjartet i skalkeskjulet» av Gunnhild Øyehaug 

Gunnhild Øyehaugs essensielle utdrag 

«– Har du forresten hørt «The Runners Four»? spør Jan Olav.
– Ja, fy faen, seier Kristian.
– Bra ja?
– Fantastisk.
– Berre måten dei brukar kontrastar på, seier Jan Olav, seier det med glød og begeistring.»

Dialogen om Deerhoof, hentet fra Carl Frode Tillers

, utvikler seg som de vanligvis gjør i bøkene hans. Passiv-aggressiviteten vokser og vokser, og til slutt eksploderer det.

«Dyret er aldri langt unna». Slik beskrev forfatteren det amerikanske bandet i et 

 på bloggen til Flamme Forlag. Videre sammenlignet han den kontrasterende siden av musikken – «det snille og stillferdige og nakne og enkle som plutselig eksploderer i rasende fuzzgitarer og energisk og aggressivt trommespill» – med en annen karakter fra samme bok: det ustabile bygdedyret Tom Roger.

Men Deerhoof er ikke et av de kompliserte rockebandene som fremstår vulgære og påtrengende i sine sprikende referanser, fiendtlige lydbilde og musikalske gymnastikk. Deerhoof er et snilt band. De elsker lyd, de elsker å sette den sammen på nye måter og de vil dele gleden med deg. Det som startet som støyete rock krydret med tull, forandret seg dermed utover 2000-tallet til et mer og mer særegent sound. Lekenheten ble selve kjernen.

– Uforutsigbarheten gjør at Deerhoof alltid høres ferske ut, sier originalmedlem og trommis Greg Saunier.

 Pitchfork om Deerhoof i 2005. Samtidig begynte det å bli en selvfølge å nevne dem i samtaler om innovative og virtuose band i rockesjangerens snodige hjørner. Selv om Deerhoof ennå haler og drar hverandre i ulike retninger, kan publikum alltid regne med frenetiske stil- og temposkifter, samspill i verdensklasse, selvironi og humor.

I september inntok de Trondheim, Bergen og Oslo.

– Kanskje Deerhoofs musikk alltid har hatt en fragmentarisk side ved seg, men sangene på et av de siste albumene «flyter» faktisk ikke i det hele tatt. Future Teenage Cave Artists høres ut som små biter av ideer som noen har funnet i søpla, sier Saunier til Tidens ånd etter lydsjekken på Blå.

Inspirasjonen til albumet kom fra egne spådommer om undergang i møte med koronapandemien. «Dett var dett», tenkte Saunier, og forestilte seg («helt på ekte») at viruset var kommet for å bli. Nå skulle Deerhoof bli som The Beatles da de gikk i gang med

Albumet forestiller musikken til en post-apokalyptisk generasjon som lever i huler, på leting etter biter av «død kultur» de kan sette sammen til musikk. På samme måte prøver bandmedlemmene selv å gjøre «arkeologiske utgravinger» i hverandre.

– Vi er ikke i nærheten av å forstå hverandre. Det er veldig forvirrende.

Saunier forklarer, mens han hyppig tar seg i ansikt og hår, at resten av bandet ofte reagerer med full forvirring når de presenterer nye ideer for hverandre.

– «Hva? Hvilken toneart er dette i? Hvor er beaten?» Det er derfor musikken vår fortsatt låter som nye nytt. Vi er fortsatt nybegynnere med hverandre.

Deerhoof har siden oppstarten i 1994 gjort det aller meste på egen hånd, også den visuelle DIY-profilen som så mange etterkommere har ønsket å etterligne. Det er en selvfølge at albumene spilles inn og produseres av dem selv.

Gjør det selv-filosofien ga også utslag i 2016 da de varmet opp for Red Hot Chili Peppers under en rekke arena-konserter. Mens Flea og gjengen, ifølge Saunier, fløy privatfly, etterfulgt av en konvoi med 5 trailere og 13 turnébusser, fulgte Deerhoof etter i en mini-van.

– Deerhoof hadde sin første øving samme dag som Kurt Cobain begikk selvmord. Vi var fylt med inspirasjon fra grunge og Nirvana, men også alt Nirvana kunne være en nøkkel til å oppdage, som Velvet Underground og The Stooges – band som var viktige for ideen om «indie».

Indie, ja. «Indie som begrep må dø», stod det i septemberutgaven av musikkmagasinet Gaffa. Illustrasjonsbildet viste en gravplass, der sjangeren, sammen med tidligere omdiskuterte og utdaterte musikksjangere, prydet gravsteinene. Roots, world music, urban, indie. Begrepet, som før beskrev en måte å lage, spille inn og utgi musikk på uavhengig av de store plateselskapene, er blitt redusert til en estetikk og et markedsføringstriks, hevder Gaffa i lederen. De sverger på aldri å bruke sjangerbegrepet igjen.

Men den originale betydningen av «indie» er ekte og fortsatt viktig, mener Saunier.

– Jeg tror fortsatt på indie-kulturen, og Deerhoof lever den jo. Men jeg tror snart ikke man har noe valg. Det handler ikke om å slå en G-akkord og ha en bestemt romklang på skarptrommen.

Saunier er enig i Gaffas observasjon om at sjangerbegrepet er utvannet, men er uenig i at begrepet bør skrotes. For ham representerer det et ideal, en levemåte – og snart en nødvendighet.

– Jeg tror alle blir tvunget til å være «indie» ganske snart, og jeg tror derfor enkelte nordmenn bør ta tilbake begrepet. Vi blir nødt til å gro våre egne grønnsaker, lære oss hvordan å fikse en brukket arm, en ødelagt bil, en ødelagt komfyr, hvordan å tenne et bål og vite forskjellen på giftig og spiselig sopp. Dette kommer til å bli virkeligheten snart. Enten på grunn av klimakatastrofe, eller atomkrig.

Saunier tror nettopp uavhengigheten er nøkkelen til at de kontinuerlig har kunnet fornye seg selv.

– På den måten er to av mine to favorittartister rake motsetninger. Den ene er Rolling Stones, som kanskje prøvde å forandre seg noen ganger, men ikke fikk lov av fansen. Hvis de får en ny produsent har han alltid lyst til å få hans album til å høres ut som Exile On Main St., så de tvinger dem igjen til å høres gamle ut. Det er en rar ironi, jo hardere de prøver noe nytt, jo eldre høres de ut.

Den andre favoritten er den russiske komponisten Igor Stravinskij.

– Stravinskij lagde alltid noe nytt. Eller, kanskje ikke alltid, men hver gang han merket han begynte å sitte fast i en vane gjorde han en radikal forandring, som da han mot slutten begynte med tolvtonemusikk. Det er selvfølgelig drømmen min.

Stravinskij døde i 1971, da rare høymodernistiske konsepter som konkret musikk, minimalisme, serialisme og klangflater begynte å bli etablerte begreper i klassisk musikk. Hvorfor utviklingen i vestlig orkestermusikk – som i hundrevis av år var en relevant arena for kunstneriske nyvinninger – stagnerte etter dette, synes ikke Saunier er noe stort mysterium.

– Det var fordi Reagan og Thatcher kom til makten, og satte i gang den nyliberale tidsperioden. Ødeleggelsene gikk også utover den klassiske musikktradisjonen.

Vestlig kunst fra etterkrigstiden forteller om en tid med en nyvunnen tro på mennesket og fremtiden: teknologi, globalisme, individualisme, utforskning av verdensrommet, og utryddelse av sykdom og sult. Isteden, sier Saunier, «gikk alle pengene inn i finans». I dag er det tech-predikanter som taler høyest om grandiose fremtidsvisjoner, men med en helt annen agenda: å realisere pubertale sci-fi-drømmer som drone-leveranser, virtuell virkelighet og romferd-turisme.

– Grunnen til at modernisme, avant-garde og eksperimentalisme blomstret på 50- og 60-tallet var fordi staten ga penger til kunsten. CIA støttet kunstnere som Jackson Pollock, noe som er vanskelig å tro hvis du som meg vokste opp under Reagan. Målet var å promotere en ideologi som fremmet individet og den unike tanken, sier Saunier.

– Jeg er ingen fan av CIA, men jeg tror begynnelsen av denne perioden, som jeg tror går mot slutten fordi den kommer til å utrydde oss hvis vi ikke endrer system, begynte med at de fjernet støtten til kunsten. Alt må gi mening kommersielt.

– Har ikke dette alltid vært en kamp kunstnere har kjempet, mot samfunnets fordømmelse av uttrykk som skiller seg ut?

– Tja, nei. Kapitalismen er en relativt ny ideologi, og kunst har ikke alltid trengt å være kommersielt suksessrik for å være levedyktig. Hvem vet hvordan folkemusikken hørtes ut? Hvem vet hvordan innfødte amerikaneres musikk låt før europeerne kom? En ting er i alle fall sikkert: den trengte ikke å vinne på et marked. Vi vet det ikke var statlig press på folk for å slutte å komponere musikk som var for rart.

– Deerhoof er jo frie i stilen, er dere støttet av CIA, dere også?

– Det eneste kunstig intelligens gjør er å etterligne fortiden

fra 2016 blir den japanske animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki 

 en videodemonstrasjon av fire 3D-zombier, som ved hjelp av maskinlæring lærer seg å bevege seg. Representantene fra selskapet vil overbevise ham om at kunstig intelligens har potensiale til å fremstille animasjoner hittil uoppnåelige for kunstnere.

Miyazaki liker ikke det han ser. Studio Ghibli-grunnleggeren sier at det er uaktuelt for ham å bruke teknologien i sitt eget arbeid, og kaller animasjonen «en fornærmelse mot livet selv». Når en av mennene bak zombie-animasjonen sier at han ønsker å lage en maskin som kan tegne som mennesker, er Miyazakis reaksjon kontant: «Jeg føler vi nærmer oss endetiden», sier han til seg selv. «Vi mennesker begynner å miste troen på oss selv».

Alle artikler

Bjørn Båsen: – Stormen herjer i bakgrunnen, men den har ennå ikke nådd oss

Dyrtid? Nei, Tyr-tid!

– Å være krakilsk, cocky eller vill uten gode resonnementer er ikke mye verdt

Blackface og skjult kamera har noe til felles

Albumaktuelle Charlotte Dos Santos sammenlignes med Kate Bush

Gunnhild Øyehaug: – Jeg skjønner ikke noe av plott

Gunnhild Øyehaugs essensielle utdrag

– AI blir solgt som en innovasjon, selv om det helt eksplisitt er det motsatte

– Jan Kjærstad er et underlig fenomen

Å kommunisere gjennom klistremerker