Begge ukens hovedfilmer er av typen som får en til å tenke. Den ene fordi man vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten, hvor gunstig det var å promotere nettopp den typen livstilnærming som filmen gjør der, og hva filmskaperne egentlig ønsket at publikum skulle få ut av filmopplevelsen. Den andre fordi man også her vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten – men her er det langt tydeligere hva filmskaperne har ønsket at publikum skal sitte igjen med.

, og er basert på Ingvild H. Rishøis kortroman ved samme navn. Til forskjell fra boken ser filmen – med unntak for et par nøkkelscener og -element – ut til å være myntet på barn. Riktignok har den aldersgrense 9 år, så de aller yngste bør ikke tas med inn i kinomørket, men fortellerformen, internlogikken, synsvinkler og mere til, peker alle i retning av at barn skal kunne følge, like og engasjere seg i historien om den tiårige drømmeren Ronja, hennes storesøster Melissa og deres alkoholiserte pappa.

Jeg synes filmen fungerer aldeles strålende som (barne)film og som en opplevelse for en samlet familie. Forutsatt at man er klar for å snakke litt om emner som avhengighet, ansvar, rollefordelinger og den slags. Det jeg ikke synes fungerer så strålende, og som jeg henviste til innledningsvis, er måten filmen slutter – med et budskap om at dersom livet er vanskelig, er det best/kjekt eller i det minste helt OK å drømme seg bort. I visse sammenhenger er dette så visst sant, men som generell livstilnærming bærer den slags virkelighetsflukt oftest galt av sted.

Like fullt anbefales filmen varmt for alle som kan synes at det er en god ting å gjøre kinoturen til en foranledning for en familiesamtale.

Film nummer to er definitivt en voksenfilm, ment for voksne. Luca «Call Me By Your Name» Guadagninos 

 tar for seg en tenkt overgrepssak ved Yale, hvor Alma, en anerkjent kvinnelig foreleser (Julia Roberts i storform), havner i en superskvis, idet Maggie, en av hennes kvinnelige studenter (Ayo Edebiri), anmelder Hank, en av Almas kolleger og beste venn (Andrew Garfield), for å ha «krysset en grense».

Vi får aldri se hva som skjer/ikke skjer mellom Maggie og Hank, og kan følgelig heller ikke vite. Dessuten er så vel manus som klipp og regi samkjørt på slik en måte at vi aldri vet hva vi er ment å skulle tro, hvilken forklaring vi er ment å skulle ha tillit til – eller hva som objektivt ville være riktig å gjøre i en situasjon som dette.

For virkelig å vanskeliggjøre vår oppgave som tilskuere, avsløres – før eller senere – pertinente detaljer om alle historiens involverte parter; detaljer som er nødt til å farve vårt syn på de forskjellige protagonistene. Som om ikke dette er tricky nok, åpner filmen med en Woody Allensk intro, før Trent Reznor og Atticus Ross’ soundtrack gjør opplevelsen enda litt vrangere og vanskeligere tilgjengelig.

Skuespillet er jevnt over sterkt (med Roberts på 

-nivå) og jeg fant lite eller intet som underbygger det spetakkelet filmen har avstedkommet i USA, hvor proffe kritikere og sinte hjemme-forståsegpåere har kappes om å fortelle verden hvor anti-woke filmen er.

I hvert fall om man ser filmen under ett. Det spesielle ved den; det som hever den over de fleste andre i sin sjanger, er at alle (på ett eller flere vis) fremstilles som upålitelige/med skjulte motiv og agendaer, eller i det minste som umulige å stole helt og fullt på. Og nettopp deri ligger filmens crux: Det å innse hvor forfryktelig vanskelig det er å vite hvem man skal tro på i en varslingssak hvor begge/alle parter har tilsynelatende gode forklarer på hva som skjedde, hvorfor det skjedde – og hvordan.

 gir oss sjansen til å se og høre det vi vil se og høre; til å tolke både rollefigurenes og filmens fremstilling(er) dithen vi vil, for så å kjenne tvilen rive i oss.

Et eminent utgangspunkt for så vel selvransakelser som høylytte diskusjoner og kompassjusteringer.

Ukens blandede bilder - 151025

Det skjer mye. Så kanskje det folk trenger aller minst av for tiden rett og slett er tips til ting å gjøre og fylle tiden med. «Barna våre er i ferd med å bli oppslukt av ei form for 

, som regissør for den kommende oppsetningen av Michael Endes fortryllende bok 

, Peer Perez Øian, uttalte til Det Norske Teatret nylig. Avhengigheten av skjermen, og overgrepene vi blir utsatt for i form av AI-slop og kjipe meninger, er også skadelige for voksne, som trenger dette berømte 

 politikerne bevilger penger til for tiden minst like mye selv.

 en god uke for snakk om litteraturen. Det var jo både kleint og komisk, mer enn egentlig skuffende og skremmende, at Aschehoug ble tatt på fersken i å sende inn fabrikkerte leserbrev til Frode Thuen, Sissel Gran og resten av superstjernene innen avis-psykologi nettopp. Dette på vegne av forfatter Helga Flatland og romanfigurer i hennes ferske utgivelse. Litterær sjef Nora Campbell blamerte seg selv på radio noe ved å ty til litteraturpreik-klisjeer om at det var en 

undersøkelse av å åpne mulighetsrommet mellom fiksjon og fakta

. Alt dette her gir en misfarging til Flatlands roman og forfatterskap, og ingen av dem tør vel å se seg selv i speilet på et par dager. Noen kan si at dette går ut over troverdigheten til både forlag og Aftenposten. Men i kulturen i nyere tid har det jo blitt sett på som innovativt og bra om man for eksempel oppretter nettsteder, IG-profiler og andre sosiale medie-aktiviteter på vegne av karakterer i romaner, spill eller TV-serier. Det er nettopp utvidelse av mulighetsrommet, er det ikke?

Det er også litt fjernt at dette type lettere samlivsstoff og spalter som mange innerst inne vet kan være lettere fabrikkert, i alle fall i Klara Kloks tid, blir tatt så himla seriøst, som om det er Selve Demokratiet som er i fare. Hva om det samme skjer med Anders Kemps spalte Stilkoden i D2? Vi ses på Pressens Hus - det er visst en ny bar der også.

Først og fremst er dette helgen da flere skal lære seg å uttale og skrive navnet til den ungarske forfatteren 

 som ble utsatt for gleden og katastrofen ved å bli tildelt Nobel-prisen i litteratur. Uansett hvem som vinner er dette en veldig spennende og fin dag.

Det er viktig å befinne seg ute i gatene når budskapet blir offentliggjort, og gjerne stikke innom en bokhandel for å se om det er kø av kunder, om de er tomme for bøker, eller om den ansatte ikke har fått det med seg der den går rundt og fikser penner, skolesekker og annet ræl. I fjor var jeg faktisk innom Per Magnussen bøker to minutter etter at vinneren Han Kang ble utropt. Der snappet jeg med meg de to pocketene jeg fant, hvorpå hun i kassa undrende spurte: «er det en spesiell grunn til at du kjøper akkurat disse bøkene nå?» - før hun kastet seg over telefonen til sin kontakt på Pax. Jeg har sjelden følt meg så kulturell som da jeg gikk lesende nedover Vår Frelsers Gravlund i høstsol, ivrig lesende hele veien ned til jeg ble sett av Knut fra Brasserie France, dit jeg skulle møte venner til lunsj. Det å legge fra seg boken på brasserieduken er en helt egen følelse. Og husk, dette var lenge før begrepet «performativ lesing» ble lansert.

På Norli i Universitetsgata i går var det et ferskt, gapende hull i hylla ved bokstav k, som om den hadde mistet en tann. Ungareren er en klassisk fortjent avansert mottaker av prisen, om enn de lesende horder ikke har oppdaget ham ennå og neppe vil gjøre det heller, er det et gedigent løft for forfatterskapet. Det finnes flere titler av ham på norsk, og det var mulig å få tilsendt en pall senere på dagen fra lageret. Og pressa er i gang allerede. På Tronsmo litt oppi gata fikk jeg kapret den aller siste boka de hadde inne, en engelsk pocket av hans ganske tidlige roman «The Melancholy of Resistance». Jeg forsøker å unngå det dystre noen dager, så jeg ble veldig glad da jeg senere på dagen gikk inn på klikk og hent på Norli og kunne oppdage at det plutselig var inne 101 eksemplarer i hardcover av Ove Lunds 2019-oversetting av «Seibo der nede» (2008). Søtten sammenvevde fortellinger om det vakre og sublime i verden? Hell yeah - den tar jeg!

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for

Fem i bagen: Martin Horntveths Axel Skalstad-favoritter

Det er så mange konserter i Oslo i alle sjangre hele tiden at det er lett å få hodepine av valgets kvaler. Men vi gjør det enkelt - om du liker avansert og energisk rock er det bare ett sted å befinne seg denne lørdagen, og det er på Goldie, det det skal være en minnekonsert for den helt latterlig fine og dyktige trommeslageren Axel Skalstad som døde i en ulykke tidligere i år, kun 32 år gammel. Les gjerne 

dette nydelige minneordet av Filip Roshauw

Skalstad spilte i veldig mange band - prog, jazzrock, emo, shoegaze, indie, heavy og så videre. Noe av avtrykket hans i norsk musikk kan man føle også uten hans tilstedeværelse, når noen av bandene han var med i spiller til hans minne. For å gjøre det veldig enkelt har hans medmusiker og største fan 

—Jeg har alltid vært helt målløs over hans spillestil og tankesett bak trommene. Jeg skjønner for det meste ikke noe av «hva som skjer» og hva som foregikk oppi topplokket hans for å spille slik han gjorde. Har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sett med ham på første rad og det var alltid like mindblowing. Å bruke Axel som trommeslager på bestillingsverket jeg skrev til Kongsberg Jazz var både en drøm for meg et helt naturlig valg. Selv om jeg selv er trommeslager selv så tenker jeg alltid på hvilke musikere jeg mener passer best til musikken som skal spilles.


Kunne valgt alle låtene fra skiva Schizo. Musikken ble skrevet med Axel i tankene og alt er laget for hans unike tromme-stil. Husker jeg hadde det gøy med å spille inn skisse-trommer og prøve å spille Axel-trommer på et midikeyboard. Axels trommesolo på slutten av låta var alltid et høydepunkt på konsertene.


Hadde gleden av å produsere debut-skiva til Wizrd og disse musikerene er noen av dem jeg setter høyest. Her spilles det en slags marsj-fønki groove som er ekstremt teknisk men låter avslappet og laidback ut. Det er noe av det første jeg synes var så unikt med Axel. Han spilte helt uforståelig fancy, men det låt alltid laidback og ikke «flinkt».


Krokofant var kanskje det første bandet jeg så Axel spille med. Jeg har noen band som jeg «alltid» ser live når de er i byen. Disse har jeg et så sterkt forhold til som liveband at at jeg nesten ikke har hørt på albumene. Da vi samlet en haug med trommeslagere og blåsere til å spille i Axels begravelse hjalp jeg til med å arrangere en slags hymne av nettopp denne tromme-rytmen. Det var en av Axels egne komposisjoner i Krokofant.


I huset der jeg jobber var det et legendarisk studio i første etasje som ble drevet av Marcus Forsgren og Christian Engfelt. Jeg var innom hele tiden og hørte innspilling av Elephant9, Krokofant og masse annet jeg ikke kjente til. Et av disse bandene var LoveLoveLove. Et slags shoegaze band som ga seg ganske kjapt etter denne plata. Axel spilte trommer og det var første gang jeg hørte han spille ikke-jazz. Ikke alle musikere kan spille alle stiler «troverdig» men Axel var bare seg selv og fikk alt til å låte naturlig.


Axel Skalstad, Petter Eldh m.fl - «Waper jazz»

Til slutt vil ha med noe av det han holdt på med siste åra. Blir trist av å tenke på hvor mye musikk han hadde planer om å gi ut i eget navn. Jeg har hørt en del både fra studio og live. Det er masse gull her som jeg håper vi får høre i fremtiden. Axel rakk å bli alles helt i musiker-Norge men han skulle blitt så mye, mye mer. Jeg tenker på Axel daglig og vil alltid savne han og hans unike væremåte som musiker og menneske.

 – som Matthew McConaughey gjerne sier, i hvert fall når noen parodiere ham - da er vi ferdig med ekstremvær i Norge for denne gang, og kan i stedet fokusere på hva som skal pryde kinoplakaten denne uken. Og for en kvartett vi skal ta for oss:

, i regi av norske Joachim Rønning. Dessverre begynner vi ikke med den fordi den er så fet eller fin, men fordi vi bare vil bli ferdig med den. At noen kan bruke så mye som 150 millioner dollar (eller der omkring) og likevel ende opp med noe så livløst og dødskjedelig som dette, er besynderlig. At de valgte Joachim Rønning som regissør for en avgjørende film i en franchise som allerede for ti år siden så ut til å være nær døden, er også nokså besynderlig (han har tross alt ikke den beste suksessrate når det kommer til engelskspråklige filmer), men det er heldigvis ikke hans feil at tredje film i Tron-sagaen er dårlig.

Personlig legger jeg skylden på franchise-ansvarlig Steven Lisberger og manusforfatterne, David DiGilio og Jesse Wigutow (

), og en formidabelt feilslått tro på at super-

 design, Jared Leto i hovedrollen og et hardt hypet soundtrack av Nine Inch Nails vil gjøre susen.

I og med at plottets struktur, bestanddeler og overordnede 

 på alle sett og vis ser ut til å være myntet på barn og (ung) ungdom – som ikke kjenner fenomenet Tron fra gammelt av, som ikke har noen særlig forkjærlighet for Jared Leto eller NIN (så vidt jeg kan se) – nesten 

 dette gå galt. Hvilket det altså gjør.

Jared Leto, i rollen som et liksommenneskeliggjort dataprogram, bringer absolutt intet (foruten et pent ansikt og mot slutten imponerende frisk utseende hårvekst) til rollen. Nine Inch Nails filmmusikk er innledningsvis fin, god og mere til (i hvert fall om du er fan), men efterhvert som filmen nærmer seg slutten forsvinner den mer og mer i den intenst farvesprakende og okulærterroriserende kakofonien som sprayes utover lerretet.

(For orden skyld, og ikke fordi det føles som om det betyr noe: I nær fremtid kjemper to IT-selskaper om å finne en permanenskode som kan holde 3D-laser-printede planter/maskiner/programmer/etc. fungerende eller i live i mer enn 29 minutter (som er maksgrensen i filmen). Det slemme selskapet, som drives av en streng mor og en psyk sønn, stjeler koden fra det snille selskapet (drevet av en snill kvinne som vil hedre sin snille, døde søster) – for å bruke den til å fremstille og selge slemme våpen. Dataprogrammet Ares, personifisert av en menneskeformet entitet spilt av Jared Leto, vil altså kunne redde eller ruinere jorden, avhengig av hvem som først evner å ta i bruk nevnte permanenskode.)

Det snille selskapet vil fremstille trær, for å reversere klimakatastroferelaterte endringer, og ledes av Greta Lee; filmens ene pluss. Hennes energi og kvalitet oppleves som fullstendig bortkastet på et prosjekt som dette og er i beste fall medskyldig i å kamuflere dets tomhet.

I korthet kan kritikken av filmen uttrykkes slik: «

, om du vil være litt mer kåbbåiaktig eller obskur.

Hvis vi skal strekke oss litt lenger, kan vi si at det er som om filmen søker å appellere til en barnlig entusiasme som er tilnærmet umulig å føle idet filmen så åpenbart ønsker å overbevise oss om at den er mer moden og vektig enn det barne-tv-enkle sølet den faktisk er – fancy innpakning til tross.

 er så full av internlogiske hull, krøkkete klisjeer og glorete «stil over substans»-valg at den aldri er i nærheten av å projisere 1982-originalens fremtidsspente og fengende fascinasjon for digitaliseringens mulige effekt på menneskehetens videre utvikling. Til alt overmål bruker den knep og grep fra relativt sett voksne filmer som 

, men nå i barnevennlig form (slik at de fremstår som teite og ikke smarte), noe som ytterligere undergraver dens forsøk på å bli sett på som en underholdende film som sier noe interessant (aller helst smart) om verden i dag.

Det eneste den oppnår i så måte er å være enda et sørgelig eksempel på resultatet av det stadige frimarkedskapitalistiske jaget efter nytt «content». Et begrep som ikke må forveksles med innhold. 

Neste film på listen ligger minst tre store steg oppover kvalitetsstigen. På norsk heter den 

, og handler om Maria Schneiders opplevelse av overgrepene hun ble utsatt for og måtte leve med, under og efter innspillingen av 

 en fascinerende film. Ikke bare inneholdt den skuespill av magisk kaliber, den var også sagn- og skandaleombrust. Og såpass forbudt i Italia at minst tre av de involverte – Bernardo Bertulucci, Marlon Brando og Maria Schneider – var bannlyst fra landet.

I filmen basert på boken til Schneiders kusine, Vanessa, fremstilles nevnte trio av Giuiseppe Maggio, Matt Dillon og Anamaria Bartolomei, og er alt i alt overbevisende. Størsteparten av hederen går definitivt til (den relativt nyankomne) Bartolomei, som både sjarmerer og frustrerer i rollen som den ikke altfor verdensvante, sofistikerte eller voksne Maria – en ungpike som naturligvis blir blendet og overivrig når hun får sjansen til å spille den kvinnelige hovedrollen i en film av Bernardo Bertolucci. Særlig når den mannlige hovedrolleinnehaveren heter Marlon Brando!

Uheldigvis for henne blir hverken innspillingen, mottagelsen av filmen, dens eftermæle – eller hennes status som skuespillerinne, kvinne og menneske, efter å ha vært med på noe så umoralsk – slik hun hadde sett for seg.

 er engasjerende, interessant, historisk-kulturelt viktig, og underholdende. Men den er også stiv og krøkkete, særlig i dialogen. Uansett gir den et tilsynelatende virkelighetstro innblikk i en av filmhistoriens mer skandaløse filminnspillinger. Og mens Maggio som Bertolucci og en neseprotesebelemret Dillon som Brando fremstår som nokså klisjétynget, er Bartolomei et forbilledlig friskt pust i rollen som den (altfor) unge Maria.

Tidsriktig misogynistiske (og dårlig tekstede) nedrige nedturer er sjelden så fascinerende som denne.

Netflix er som kjent meget interessert i å bryte inn på kinomarkedet. Tidligere har de hatt kino-suksess med tilbakeskuende og tids-æra-fetisjiserende filmer som 

 – for så å se dem sanke inn filmfestivalpriser. Nå er tiden kommet til vår uhyggelige samtid, i form av atomkrigskremselspropagandahelvetet 

Ikke fæl fordi den er dårlig; snarere tvert om. Regissør Kathryn Bigelows filmatisering av manusforfatter Noah Oppenheimers skildring av en forestående atomkrig er ubehagelig god. Og enda mer ubehagelig troverdig – for ikke å si virkelighetsnær.

Riktignok har handlingens struktur (samme scenario formidlet tre ganger, fra tre forskjellige ståsted) en noe dempende effekt på filmens totale intensitet og emosjonelle slagkraft, men nevnte grep gir oss også tredobbel innsikt i hva som potensielt vil kunne utspille seg dersom et rakettvarslingssystem skulle plukke opp et atomstridshode på vei mot en større amerikansk by.

Jo mindre man vet før man ser filmen, jo bedre. Jo snarere man går på kino og ser den, fremfor på tv (strømmeklar fra 24. oktober, forresten), jo bedre. Og jo snarere man tar inn over seg at dagens atomknappkonge heter Donald J. Trump, jo bedre. (Og uendelig mye verre.)

Rebecca Ferguson er spesielt god som Kaptein Walker; Tracy Letts som General Brady likeså. For øvrig er Gabriel Basso, Greta Lee (igjen) og Jason Clarke forbilledlig gode i sine roller, mens filmens slutt på alle måter byr opp til eftertanke og diskusjon.

 – en mørk dramedie av små, men supre proporsjoner – som refererer til sine litteraturhistoriske forbilder på så smart vis at selv om man ikke plukker opp dette, fungerer den fortsatt strålende.
Spillefilmdebuterende manusforfatter-regissør Eva Victor (som også innehar hovedrollen) har levert en diskret heftig film om de livsomkalfatrende sen-effektene en kvinnelig student ved et college på USAs østkyst opplever efter et overgrep.

 tar den tiden den trenger (uten å være langdryg), porsjonerer ut så vel generell info som karakterdefinerende detaljer og spesifikke overgrepsskildringer, og ender opp med å servere en potent, emosjonelt engasjerende fortelling – på indie-maner. Og stort mer vil jeg ikke si.

 bør sees ASAP, at Eva Victor er et eksepsjonelt talent, og at selv om filmen naturlig nok ikke er lystig, er den heller ikke nitrist. Om noen kan skildre et overgreps ringvirkninger med et slags «deadpan» glimt i øyet, så er det Victor. 

Audun Vinger

Jon Hagene

Mulighetsrom mellom fakta og fiksjon

Nyhetsbrev: Mulighetsrom mellom fakta og fiksjon

Ukens blandede bilder - 091025

Det er mange viktige norske plater i pop-undergrunnen for tiden. Blant annet Might As Well Cause A Scene av Ragnhild og. Dette er sangeren Ragnhild Moans soloband sammen med en rekke av de fineste musikerne i norsk pop, soul og jazz for tiden. Moan har bakgrunn fra den underlige electronica-trioen Han Gaiden (nå har trommeslageren August Glännestrand overtatt plassen hennes), samt i pianist Liv Andrea Hauges større ensembler. Moan har en deilig og skyggefull stemme, med diksjon i tradisjon etter Torun Eriksen, Sidsel Endresen og Elin Rosseland, men med en mer kontemporær teint og i et annet lydbilde. Det er kraftig kost, dette nye albumet, for i tillegg til fine melodier og spennende produksjon er det heavy hjertesorg og relasjonelle traumer det dreier seg om. Da må man ty til profesjonell hjelp.

Du hadde lyttefest for ditt andre album 

torsdag kveld. Hvordan ble mottakelsen, om du kunne tolke ansiktsuttrykk og kroppsspråk?

— Det var helt fantastisk! Stappfull sal med fine folk - venner, slekt, musikerkolleger og mennesker jeg ikke hadde møtt før men som jeg var så heldig å bli kjent med i går, dukket opp. Jeg startet kvelden med å «tvinge» alle til å aktivt lytte på de to første sporene av skiva. Det var så vakkert å se så mange mennesker lytte og føle musikk jeg har laget med mine venner. Slik jeg oppfattet rommet tror jeg de likte det, og det var rørende.

Deretter fortalte jeg historien bak plata med god hjelp av musiker og nå også skuespiller Jakob Nordli, og fikk stille psykolog Sissel Gran alle spørsmål jeg hadde om hva som faktisk skjer i kropp og sinn når man blir utsatt for en ekstrem avvisning. Når man opplever noe vondt, er det lett å tenke at man er helt alene, men min historie er ikke unik i det hele tatt, og det var så fint å høre at flere har kjent på det samme som meg og kan kjenne seg igjen i tekstene, musikken og kjærlighetssorgen min. Jeg fikk virkelig erfare at når man deler og åpner opp, deler mottakeren tilbake, derfor fikk jeg i går oppleve unike menneskemøter og et rom fylt av kjærlighet. Musikken som samlingspunkt og dens rolle i samfunnet var også noe jeg reflekterte over i går. I dag er jeg så takknemlig og glad at jeg nesten sprekker.

Wow, ikke verst. Det virker temmelig personlig det albumet her - hva skiller det fra debuten, og hva er kongstanken? Nå tenker jeg litt musikalsk, men mest hva gjelder det konseptuelle og tekstlige.

— Ja, det er i aller høyeste grad personlig. Musikalsk vil jeg nok beskrive det ennå mer eksplosivt og dynamisk enn forrige skive. Jeg har vokst og utviklet meg som komponist i prosessen med denne skiva, noe som har vært givende. Den skumle hevngjerrigheten har vært en stor drivkraft - jeg hadde dårlig tid med å slippe denne musikken ut i verden. Derfor spilte vi inn musikken en-til-en, lag på lag. Det er bare én låt vi har vært samlet i studio alle seks musikerne og spilt inn. Slik fikk jeg en ennå mer avgjørende rolle som produsent, og å ta de siste musikalske avgjørelsene - klippe, lime, sette sammen og rydde i opptak. Skummelt, men gøy! Samtidig har jo musikerne jeg har med igjen tryllet med sitt sound, uttrykk og spillemåte. De har også foreslått endringer i form og låtenes oppbygninger. Jeg er virkelig stolt av å si at jeg syns denne skiva låter dritbra, fordi disse unike musikerne spiller så ekstremt bra.
Lang historie kort ble jeg dumpet og avvist etter en kort og intens kjærlighetsrelasjon. I tillegg til å ha totalt kjærlighetssorg har jeg også følt på skam for å sørge over å miste noen jeg ikke hadde rukket å blitt ordentlig kjent med engang. Bruddet i seg selv var sårende, men det trigget nok mye tidligere usikkerhet i meg også. Jeg er mye, jeg er litt gal og jeg føler mye, og det har jeg tidligere brukt så mye energi på å prøve å skjule. Men denne avvisningen gjorde at jeg fikk lyst til å utfordre meg selv til å virkelig ta plass, vise hele meg og si høyt at: dette var ikke greit, ikke kaste rundt om deg med store ord, og jeg fortjener å bli behandlet bra.

Det moderne dating-markedet, som du synger endel om her,

virker temmelig forferdelig, spør du meg. Hva er det verste, og hvordan kan man klare

— Ja, det er faktisk helt forferdelig. Jeg synes det verste er at man ikke gir nye relasjoner tid til å vokse. Man møtes på apper, som gir deg tid til å skape en karakter og et bilde av den du chatter med, før man møtes i den virkelige verden. Som oftest matcher ikke den du møter med fantasien i hodet ditt, og det kan slå sprekker i relasjonen nærmest med det samme. Man hopper tilbake til appene for å finne en som kanskje er litt kulere, kanskje er morsommere, kanskje er den du leter etter. Komme seg ut av den onde spiralen? Vi burde slutte med disse appene kanskje, og bli litt tøffere i det virkelige liv. Hva skjedde med å sjekke hverandre opp på trikken, liksom!

Du nevnte at du hadde Sissel Gran som samtalepartner i går. Hjalp det deg på noe vis?

- Sissel er et helt fantastisk menneske! Varm, ekstremt morsom, omsorgsfull og litt streng. Jeg hadde jo forventet en artig, lærerik og fin prat om tematikken bak plata, som det også ble. Hun forklarte meg og publikum så mange gode aspekter ved psykologien bak både forelskelse og kjærlighetssorg. Men jeg ble litt tatt på senga av at det skulle faktisk hjelpe meg på ordentlig. Jeg har det siste året kjent på så mye skam for å sørge over en tapt relasjon som ikke varte lengre enn et par måneder. Det fineste og viktigste hun sa var: vi lever i en moderne tid, men hjertene våre er gammeldagse. Vi lever i et kollektivt narrativ om at vi bare skal børste av oss, tåle avvisning, komme oss videre. Å få bekreftet fra selveste Sissel Gran at sorgen min har vært berettiget ble en slags 

 for meg personlig. Litt gøy er det jo at jeg fikk det offentlig foran 80 mennesker, haha!

Hun virker som en guru for mange nå. Har du en favoritt-tekst av henne eller er det bare generelt trygt å tenke at det kan finnes en fasit om følelseslivet?

-Ja, hun er guru! Du aner ikke hvor mange meldinger av venninner som tikket inn da jeg delte arrangementet på Facebook og Instagram. «Sissel Gran??!» 

 hjalp meg til å forstå hva jeg ble utsatt for i en alder av 21. Det er en annen historie, og noe helt annet enn å ha kjærlighetssorg, men der beskriver hun så godt hvor krevende og skadelig det kan være å være i en av/på-relasjon. Hun har hjulpet mange med akkurat den boken. Men også hennes bok 

. Den burde vært pensum. Den burde alle lese, uavhengig om du er singel eller godt gift. Kjærligheten er et prosjekt som må taes på alvor syns jeg, denne boken legger gode føringer for å kunne mestre oppgaven.

Noen ganger tenker jeg på at din generasjon kan virke litt lost - med tanke på dette, og den usikre jobbfremtiden og det totalt umulige boligmarkedet. Selvfølgelig også med verdens tilsynelatende undergang som piffi-krydder. Er det å lage flott musikk en slags flukt fra dette?

- Jeg er uendelig takknemlig for musikken. Jeg tør egentlig ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke fikk holde på med dette. At jeg kan skrive og skape, lytte, gå på konserter, og ikke minst være en del av musikkmiljøet i Norge. Dette året er jo helt ekstremt! Så mye bra musikk som slippes dette året, wow! Og alle er så gode med hverandre, vi heier og lytter og skaper sammen. Kanskje det å lage musikk er en flukt, men også et trygt anker og et håp? Musikk er håp og kjærlighet og samhold, og vi må håpe at det skal bli bedre. Det kan musikken hjelpe oss med, uavhengig av sjanger.

Personlig bryr jeg ikke så mye om at jeg aldri kommer til å klare å kjøpe meg leilighet. Jeg vil heller musisere med venner og spise nudler til jeg blir 90 år, enn å hige etter et å sitte alene i et kott på Sagene som jeg har kjøpt til mange millioner. Men nå er jeg kanskje litt naiv, da. Jeg leier nemlig for tiden en leilighet sammen med musikerne Liv Andrea Hauge og Jakob Nordli som jeg drikker kaffe med og spiller med og snakker med daglig, hehe! Nei og nei, jeg er heldig!

Du er ikke redd for å bevege deg innom intimitetstyraniet - at du krever innlevelse av lytteren ved å åpne deg om noe, og at din lidelse og tidvis også ønsker om hevn automatisk skal resultere i stor popkunst?

— Hmm, jeg har nok ikke et ønske om å kreve noe som helst av lytteren, jeg har bare skrevet av meg sorg og tanker og følelser. Men har for så vidt blandede følelser rundt denne releasen. På den ene siden er det gøy og stå i å tørre å dele, men jeg er også så klart litt redd for det. Jeg syns det er skummelt, men som jeg sa til Johanna Holt Kleive i Ballade for en uke siden, det er skumlere å la være å dele. Å sitte alene med følelser er ikke noe jeg syns noen skal holde på med. Jeg håper at denne platen vil komme til nytte for andre? Det har i hvertfall vært svært rørende å få meldinger fra lyttere som har funnet trøst i og plass til singlene som allerede er sluppet, i sitt eget liv — at sangene resonnerer med dem. 

litt mer prosaisk vis heter en av de fineste låtene

«Clairo», selv om teksten handler om mer enn det, da. Det er en artist jeg er glad i selv, og forrige albumet blir fortsatt spilt merkelig ofte selv om det stadig kommer ny musikk å høre på. Hva er det med henne?

 hører jeg på månedlig! Hun er bare så kul, lager fete arrangementer, jeg digger instrumenteringene og hun synger så nonchalant men ektefølt. Det er en slags spenstig distanse i hennes uttrykk som jeg ikke klarer å fange helt. Jeg føler jeg oppdager noe nytt i låtene hennes hver gang jeg hører på dem.

Nå ble det veldig mye deg - det er jo en fin gjeng musikere du har rundt deg!


— Haha, meg meg meg. Ja, Jomar Jeppsson Søvik på trommer, Johannes Nøkling Aagaard på gitar, Andréa Louise Horstad på vokal, Kai Von Der Lippe på piano og synth-bass og Matias Christoffersen på synth. Verdens beste band! De er fantastiske rause, fine folk og jæskla gode musikere da! Det er en veldig fin gjeng! Alle er så forskjellige og kreative på hver sin måte, med helt ulike referanser og spillestil og musikken blir derfor veldig interessant og leken syns jeg! Jeg er «Ragnhild og» fordi jeg klarer ikke å lage noe alene, så OG er ekstremt viktig. På denne skiva har jeg tatt med Aksel Rønning og Sigmund Vestrheim på en låt også, «Limerence! Det er gøy å lage musikk med bra folk, assa!
Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik har mikset. De har hatt stor betydning for sluttresultatet på skiva. Det ble drøyt og mye kulere mikser enn jeg kunne drømt om, så de er helt rå bare rett og slett.

Til slutt: din favorittsang(er) om hjertesorg?

OI! Hvor skal jeg starte, må nok nevne noen her ja! Nærmest som bestilt slapp Ariana Grande et fantastisk popalbum to dager etter at jeg ble dumpet: 

. Tittelsporet gikk på repet våren 2024, for å si det mildt. 

«Sober Togheter» av Blondshell - AU!
«My Little Love» av Adele
Nå har jeg verken barn eller erfaring med å gå fra noen jeg har barn med, og derfor er formidlingen i denne sangen så sterk, man virkelig føler smerten hennes. Også sampling av taleopptak av ekte samtaler, da, alltid et sterkt virkemiddel.
«If you abuse my love (You´ll lose my love)» - Betty Wright
Man trenger slike sanger når man er lei seg også! Danse til denne i stua på morrakvisten, og du er klar for en ny dag!

Hekta på kjærlighet

Kjære leser, i dette ukentlige anti-forjævligseringsbrevet snakker vi blant annet med den dyktige alternativpop-artisten Ragnhild Moan, eller 

 som soloprosjektet hennes heter. Snakk om å ha hjertet utpå skjorta. Men i likhet med for mange av dagens tenkende unge mennesker finnes det en terapeutisk løsning - i dette tilfellet i det norske følelseslivs største superstjerne Sissel Gran.

Men selv ikke Gran kan vel hjelpe mot småforlagsdøden som kommer først sakte og så plutselig. Det er så mange konsekvenser av andre folks valg, av kapitalismens logikk og noe mer prosaisk som høyere kostnader. Denne uken fikk vi vite at PELIKANEN forlag, oppkalt etter en fantastisk koselig restaurant i Stockholm og med Karl Ove Knausgård som initiativtaker og investor, kaster inn kapsen. Faen, ass. Dette er viktigere enn den mildt kleine reklamekampanjen Knaustober som jeg ser i feeden for tiden. Det er ikke bare, men spesielt oversatt litteratur dette vil gå utover. Salg av engelskspråklige bøker øker sterkt i Norge, og det er kanskje ikke alltid man «trenger» en norsk utgave — selv om de fleste, meg selv inkludert, overvurderer sin engelske språkforståelse. Men så har man alle de andre språkene, da. Hvem skal sørge for at vi får lest dem nå? Ja, for det er så klart alltid de små og fattige som må ta støyten. De store forlagene får så lett vondt i marginene sine, stakkars.

Og det er vel godt mulig at de forfatterskapene som nå med Pelikanen mister norsk representasjon, ikke vil få noe nytt hjem. Men stadig dukker det opp nye og små forlag.

Det er håpløst og vi gir oss ikke - dette sier forlag som veteranene i No Comprendo som hovedsaklig utgir tegneserier på høyt nivå, inkludert kunstnere som Vanessa Baird og Christopher Nielsen.

Neste torsdag skal Robinet fylles med interesserte mennesker for lanseringen av tredje utgave av 

. Dette er en vidunderlig og morsom og trist oppvekstskildring på høyde med det beste fra Saabye og Elling, men med 80/90-tallet og Arnold og heavy, og VHS og dataspillvold og Pamela Anderson og Swatch-ur og så videre som selskap til dynkingen i pisserenna. Ikke The Beatles og Leeds-fotballkort. Det er umiddelbart forståelig, det er morsomme poeng, og det er gjenkjennelig for mange og kanskje fascinerende for de yngre. Tegningene er utsøkt enkle i rødt svart og grått. Skaperne Espen Friberg og Fredrik Larsen tar ting på kornet, som det heter. Utgivelser man blir glade av å lese. Og de har sine fans, her finnes blurbs fra folk fra Bjørn Hatterud til Emil Nikolaisen. Den legendariske støymusikeren og kunstneren 

 kan få gi den definitive anbefalingen: «I studio har jeg alltid et eks av 

 lett tilgjengelig. Denne norske avantgardistiske metafysiske anti-tegneserien har gitt meg mye inspirasjon gjennom årene når jeg komponerer min avantgardistiske elektroniske støymusikk. Brian Eno har sine Oblique Strategies, men for meg er det 

 som gir vann på lydkunst-mølla. Takk Nultegudene for at bok tre endelig er her, det burde holde til de neste 10-20 albumene».

Vi må anbefale et event på Hør Hør denne lørdagen, der våre egne Lord Leo og Simon Songhurst får besøk av en av de britiske øyers mest legendariske DJs og platesamlere: 

. Han var en mester i discodans, han var noen år den råeste northern soul-DJen og samleren, han gikk så i andre retninger og skapte den posthume sjangeren deep funk, før han ble lei av alt og gikk for femtitallet og rockabilly, før han til slutt omfavnet 60s punk og groovy garasjerock. Nå er han såpass åpen at han spiller alt sammen. Om vi er heldige får vi gjort en Tidens ånd-prat med han kl 20 før musikken tar til der nede. Det er verd å prøve.

Det er mange viktige norske plater i pop-undergrunnen for tiden. Blant annet 

s soloband sammen med en rekke av de fineste musikerne i norsk pop, soul og jazz for tiden. Moan har bakgrunn fra den underlige electronica-trioen Han Gaiden (nå har trommeslageren August Glännestrand overtatt plassen hennes), samt i pianist Liv Andrea Hauges større ensembler. Moan har en deilig og skyggefull stemme, med diksjon i tradisjon etter Torun Eriksen, Sidsel Endresen og Elin Rosseland, men med en mer kontemporær teint og i et annet lydbilde. Det er kraftig kost, dette nye albumet, for i tillegg til fine melodier og spennende produksjon er det heavy hjertesorg og relasjonelle traumer det dreier seg om. Da må man ty til profesjonell hjelp.

— Det var helt fantastisk! Stappfull sal med fine folk - venner, slekt, musikerkolleger og mennesker jeg ikke hadde møtt før men som jeg var så heldig å bli kjent med i går, dukket opp. Jeg startet kvelden med å «tvinge» alle til å aktivt lytte på de to første sporene av skiva. Det var så vakkert å se så mange mennesker lytte og føle musikk jeg har laget med mine venner. Slik jeg oppfattet rommet tror jeg de likte det, og det var rørende.Deretter fortalte jeg historien bak plata med god hjelp av musiker og nå også skuespiller Jakob Nordli, og fikk stille psykolog Sissel Gran alle spørsmål jeg hadde om hva som faktisk skjer i kropp og sinn når man blir utsatt for en ekstrem avvisning. Når man opplever noe vondt, er det lett å tenke at man er helt alene, men min historie er ikke unik i det hele tatt, og det var så fint å høre at flere har kjent på det samme som meg og kan kjenne seg igjen i tekstene, musikken og kjærlighetssorgen min. Jeg fikk virkelig erfare at når man deler og åpner opp, deler mottakeren tilbake, derfor fikk jeg i går oppleve unike menneskemøter og et rom fylt av kjærlighet. Musikken som samlingspunkt og dens rolle i samfunnet var også noe jeg reflekterte over i går. I dag er jeg så takknemlig og glad at jeg nesten sprekker.﻿

— Ja, det er i aller høyeste grad personlig. Musikalsk vil jeg nok beskrive det ennå mer eksplosivt og dynamisk enn forrige skive. Jeg har vokst og utviklet meg som komponist i prosessen med denne skiva, noe som har vært givende. Den skumle hevngjerrigheten har vært en stor drivkraft - jeg hadde dårlig tid med å slippe denne musikken ut i verden. Derfor spilte vi inn musikken en-til-en, lag på lag. Det er bare én låt vi har vært samlet i studio alle seks musikerne og spilt inn. Slik fikk jeg en ennå mer avgjørende rolle som produsent, og å ta de siste musikalske avgjørelsene - klippe, lime, sette sammen og rydde i opptak. Skummelt, men gøy! Samtidig har jo musikerne jeg har med igjen tryllet med sitt sound, uttrykk og spillemåte. De har også foreslått endringer i form og låtenes oppbygninger. Jeg er virkelig stolt av å si at jeg syns denne skiva låter dritbra, fordi disse unike musikerne spiller så ekstremt bra. Lang historie kort ble jeg dumpet og avvist etter en kort og intens kjærlighetsrelasjon. I tillegg til å ha totalt kjærlighetssorg har jeg også følt på skam for å sørge over å miste noen jeg ikke hadde rukket å blitt ordentlig kjent med engang. Bruddet i seg selv var sårende, men det trigget nok mye tidligere usikkerhet i meg også. Jeg er mye, jeg er litt gal og jeg føler mye, og det har jeg tidligere brukt så mye energi på å prøve å skjule. Men denne avvisningen gjorde at jeg fikk lyst til å utfordre meg selv til å virkelig ta plass, vise hele meg og si høyt at: dette var ikke greit, ikke kaste rundt om deg med store ord, og jeg fortjener å bli behandlet bra.

 hjalp meg til å forstå hva jeg ble utsatt for i en alder av 21. Det er en annen historie, og noe helt annet enn å ha kjærlighetssorg, men der beskriver hun så godt hvor krevende og skadelig det kan være å være i en av/på-relasjon. Hun har hjulpet mange med akkurat den boken. Men også hennes bok: 

- Jeg er uendelig takknemlig for musikken. Jeg tør egentlig ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke fikk holde på med dette. At jeg kan skrive og skape, lytte, gå på konserter, og ikke minst være en del av musikkmiljøet i Norge. Dette året er jo helt ekstremt! Så mye bra musikk som slippes dette året, wow! Og alle er så gode med hverandre, vi heier og lytter og skaper sammen. Kanskje det å lage musikk er en flukt, men også et trygt anker og et håp? Musikk er håp og kjærlighet og samhold, og vi må håpe at det skal bli bedre. Det kan musikken hjelpe oss med, uavhengig av sjanger.Personlig bryr jeg ikke så mye om at jeg aldri kommer til å klare å kjøpe meg leilighet. Jeg vil heller musisere med venner og spise nudler til jeg blir 90 år, enn å hige etter et å sitte alene i et kott på Sagene som jeg har kjøpt til mange millioner. Men nå er jeg kanskje litt naiv, da. Jeg leier nemlig for tiden en leilighet sammen med musikerne Liv Andrea Hauge og Jakob Nordli som jeg drikker kaffe med og spiller med og snakker med daglig, hehe! Nei og nei, jeg er heldig!

— Haha, meg meg meg. Ja, Jomar Jeppsson Søvik på trommer, Johannes Nøkling Aagaard på gitar, Andréa Louise Horstad på vokal, Kai Von Der Lippe på piano og synth-bass og Matias Christoffersen på synth. Verdens beste band! De er fantastiske rause, fine folk og jæskla gode musikere da! Det er en veldig fin gjeng! Alle er så forskjellige og kreative på hver sin måte, med helt ulike referanser og spillestil og musikken blir derfor veldig interessant og leken syns jeg! Jeg er «Ragnhild og» fordi jeg klarer ikke å lage noe alene, så OG er ekstremt viktig. På denne skiva har jeg tatt med Aksel Rønning og Sigmund Vestrheim på en låt også, «Limerence! Det er gøy å lage musikk med bra folk, assa! Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik har mikset. De har hatt stor betydning for sluttresultatet på skiva. Det ble drøyt og mye kulere mikser enn jeg kunne drømt om, så de er helt rå bare rett og slett.

. Tittelsporet gikk på repet våren 2024, for å si det mildt. «Sober Togheter» av Blondshell - AU! «My Little Love» av Adele Nå har jeg verken barn eller erfaring med å gå fra noen jeg har barn med, og derfor er formidlingen i denne sangen så sterk, man virkelig føler smerten hennes. Også sampling av taleopptak av ekte samtaler, da, alltid et sterkt virkemiddel. «If you abuse my love (You´ll lose my love)» - Betty Wright Man trenger slike sanger når man er lei seg også! Danse til denne i stua på morrakvisten, og du er klar for en ny dag!

Neste uke er det duket for noe litt utenom det vanlige, idet Mirage – Festival for the Art of Film går av stabelen på Vega Scene. «Så hvorfor skriver dere om det allerede nå?», spør du. 

Fordi du skal få tid til å sjekke program og kjøpe billetter før det blir utsolgt

, svarer jeg. Noe du for øvrig kan gjøre 

Men også fordi jeg nettopp har sett den nye filmen til Patrik Syversen; den sort/hvite horrordramathrilleren 

 uken), så du kan se den allerede på fredag – men det er først på torsdag 9. oktober, som del av Mirage, du kan se den i festivalsammenheng og med forfatter-regissør Syversen på scenen efter visningen. (Og det er seff da opplevelsen blir best.)

På den ene side kan man si at denne type filmer trenger en festival for å bli satt opp på kino. (Bortsett altså fra 

.) På den annen side – den siden hvor 

 står – kan man si at vi er heldige som har en festival som gir oss sjansen til å se så spennende, utfordrende, engasjerende, ikke-klassifiserbare filmer som dette.

Og med «dette», mener jeg filmer med titler som 

The Wolves Always Come at Night, The Coriolis Effect, Sermon to the Void

 – fra land som Canada, Argentina, Ecuador og Grønland. Med mye mere og mange flere.

 en av de mer konvensjonelle filmene på programmet – men jeg garanterer intet. Ei heller bør du ta det som et løfte. Eller endog som en trussel. Ta det heller som et vennlig tips, og – om du er i humør til et nytt og norsk og morderisk skrekkelig familiedrama med mørke undertoner og overraskelser-a-plenty: Kom deg på kino. ASAP.

Søstrene Esther, Cecilie og Kristine er på hytta når de får vite at moren er død. Det vil si: Når Esther og Cecilie får vite det. Kristine, som nylig overlevde sitt andre selvmordsforsøk, skånes for sjokket. Diskusjonen de to eldste søstrene imellom – og med Esthers mann, som også er til stede – skaper imidlertid (og ikke overraskende) en noe anstrengt stemning, som Kristine plukker opp, og misforstår. Hvilket igjen gjør hytteturen enda litt mer krevende enn den i utgangspunktet var.

 har glimt av Lynch, skygger av Haneke, og både låner og leker med kjente grep fra horror- og skrekkfilmhistorien. Skuespillet – spesielt samspillet – er særs solid, og hjelper Syversen langt på vei til å oppnå det han prøver på.

Efter en litt lang og lite skrekkelig (men stilsikker og stilfull) innledning, som bereder grunnen for det som senere skal skje, tar omsider uhyggen tak – og slipper aldri. Jeg er usikker på hvor godt jeg likte den totale effekten fortellerstemmen hadde, men jeg heller mot å gi den en høy score. (Som en av dem som aldri helt lar seg skremme, og som følgelig aldri helt har fått fot for skrekk og horror, og dermed ikke virkelig «kan» sjangrene, diskvalifiserer jeg meg selv fra å være eksakt eller sikker.)

 en imponerende velskrevet, velspilt, egenartet og interessant film. En man kan komme til å snakke om nokså lenge efter at den er ferdig.

) kan man også gi til månedens film på 

 – det helt enestående «tvillingdramaet» 

 Historien må kunne karakteriseres som original, idet den dreies rundt forholdet mellom straighte Roman og skeive Dennis, som møter hverandre i en støttegruppe for mennesker som har mistet sitt tvillingsøsken. Som om ikke 

 var nok, viser det seg at Romans bror var skeiv, mens Dennis’ bror var straight, før det i tillegg viser seg at minst én av dem ikke i det hele tatt har rent mel i posen.

Dertil kommer en innbydende, lekende, pirrende stil og form og farvepalett. Pluss eminent spill, smarte sjanger-stikk, stilig musikk, skarp dialog, super bruk av speil og et simpelthen strålende birollegalleri – noe som alt i alt gjør 

 har vunnet priser både her og der, blant annet ved Sundance. Der ble den stemt frem til festivalpublikummets favorittfilm, mens Dylan O’Brien (som spiller Roman) mottok en Special Jury Award for sitt spill.

Rollen som Dennis spilles av James Sweeney, som også har skrevet, produsert og regissert filmen. Jeg kan på det nærmeste love at du aldri i verden vil gjette deg frem til hvorledes vennskapet mellom Roman og Dennis utvikler seg, og 

 hvordan dette fornøyelig forunderlige filmatiske dobbeltdramaet ender.

Dessuten kan jeg bortimot garantere at du vil la deg imponere, engasjere og affisere – på aller beste vis.

Poptalent reddet av Sissel Gran

Nyhetsbrev: Poptalent reddet av Sissel Gran

Jeg har hørt Tony Humphries spille et titalls ganger opp igjennom årene. Selv om han klart er mest kjent som en mester i klassisk amerikansk sjelfull house, er dette bare en slags grunnmur hos en artist som fort tar dette huset i mange og tidvis uventede retninger. Selv om det er en kjerne der, har jeg har enda ikke hørt Tony Humphries spille to like sett.

Kanskje ikke så rart, i New York var Tony først og fremst kjent som radio-dj på Kiss Fm, ved siden av fast spillejobb på The Zanzibar litt lenger sør. Tony leverte et bredt lydbilde over eteren til det store eplet, og i New Jersey spilte han 8 timer eller mer helg inn og helg ut. Sånn får en tid til å gå både dypt og bredt. Og nettopp The Zanzibar sound, som Humphries er kjent for, er kanskje eklektisk sett det som ligger nærmest den klassiske Oslolyden fra slutten av 90-tallet, om det musikalske grunnlaget er noe annet (sjelfull house versus Italo disco).

Første gang jeg hørte Humphries var omlag 20 år siden på Fabric i London. Den gangen han fortsatt lå høyt opp på Dj Magazine top 100-liste (på den tida lista var mer kvalitet enn Tik Tok ...). Settet på Fabric var dypt, hardt og drivende. Som hånd i hanske for klubbens hovedrom uti de aller mørkeste timene rett før soloppgang. Like fullt var soulen der som en heliumskjerne helt til første daggry. Og dette var noe annet enn den engelske tech-housen, et lydbilde som knapt noen andre enn de store residentene på legendariske østkyst-klubber som Twilo, Tunnel og The Zanzibar får til. Tenk Timmy Regisford, Kenny Dope, Danny Tenaglia, David Morales, og selvsagt Tony Humphries. Jeg gikk fra Fabric himmelfallen og besatt av at jeg måtte få Tony til Oslo.

Det skulle gå nesten to år før jeg klarte å overtale Tony Humphries. Først til Sunkissed, og senere til Jaeger. Særlig Jaeger-giggen vil for alltid bli husket for øyeblikket der Tony, i et kosmisk dypt øyeblikk helt mot slutten, lurer og løfter inn David Morales klubbmix av Jamiroquais «Space Cowboy». Ingen så den komme, men hele huset eksploderte i glede. Senere har jeg sett Tony lokke hele flyplass-foajéen på Munchmuseet under Late Night, fra studentkidsa til direktøren, ut på gulvet til et sett med klassisk dancefloor-jazz. På papiret burde det ikke funka, men hele huset danset. Senere i kjelleren på Jaeger igjen. En kveld til halvfullt hus, men fullt av ekte dansere og et sett klassisk sjelfull house. Som Øyvind Morken noterte den natta - alle klassikerne, men måten han spiller de på! Så bare neste kveld, etter en gnistrende vakker tur over Finse til Bergen, levert Tony et mørkt, psykedelisk og dronete protohouse-sett på Hot!Hot!Hot! Og igjen en gjeng som neppe viste hva de gikk til, men som ende opp minst like himmelfallen som jeg var etter Fabric-giggen. Selv stod jeg og g-HA opp etter veggen og bare gliste av lykke og forundring.

Forrige gang på Jaeger flyttet vi Tony Humphries opp i bakgården. Der fikk han utfolde seg fritt hele natta, om ikke så lenge som på The Zanzibar så i alle fall de fem seks timene vi maks får til her i Tigerstaden. Det ente med stappa bakgård til siste tone som ropte Tony(!) i flere minutter etterpå. Så hvis noen lurer er det her Tony spiller igjen fra start i år også.

Når det skal plukkes 5 låter i baggen i Tony Humphries' ånd er det både lett, for her er spennet vanvittig stort, samtidig er det nærmest umulig å koke ned til bare 5 låter. Men under er et forsøk på dette. Kunne vært mange andre. Men ble altså disse fem i dag.

Hvis jeg skal snakke om musikalsk oppdragelse kommer jeg alltid til bake til Phil Asher og Patrick Forge's klassiske fredagskveld på Nottinghillartsclub i London. Fredagskveldene Inspiration Information, navngitt etter Shuggie Otis' klassiske album, var i mange år selve kirken for West Londons jazz dans og broken beat- miljøer. Phil tok med andakt ut originalskivene, først gjerne to lag beskyttende plastikk, alltid med innercoveret riktig vei (opp, og ikke ut, sånn som vi late dj'ene ellers gjør), og la vinylen forsiktig ned på platespilleren før et strøk av antistatisk børste. Her har jeg valgt en nyere låt riktignok, men en som jeg åpner med omtrent samme andakt selv, og som jeg helt klart kan se for meg Phil kunne ha spilt på Inspiriation Information.

Gregory Porter - «On My Way To Harlem» (Kai Alcé Interpretation)


Fortsatt i jazzland, men nå slik bare Detroit kan løfte og gjenfortelle. Det er et knippe gode remikser av Gregory Porter som er verdt å søke opp. Særlig er Opolopo sin Kick & Bass rerub av «1960 What?» helt magisk. Ellers er Claptones remiks av «Liquid Spirit» fin om du vil ha noe med hakket mer ooomph. Men det som virkelig gir meg gåsehud hver gang er Kai Alcé vakre og inderlige versjon av «On My Way To Harlem». Denne setter fyr på både meg og gulvet hver gang, og vi er tett opp mot Tony her.

2Fox & Laville - «Elevation» (Louie Vega remix)

Louie Vega har vært i fyr og flamme de siste årene. Helt ville mengder med helt sykt bra musikk har gjort det nær sagt umulig å holde følge med ham. Her har han tatt en allerede vakker låt fra ganske nye 2Fox & Laville og løftet den til et monster. «Elevation» har i Louie Vega's hender blitt en låt helt på høyden med det beste Masters At Work levert den gangen de regjerte de ganske land. Om ikke gulvet er i fyr og flammer alt tar denne låta og løfter ting dit. Dette er sjelfull hus med et stort kick og livets gospel. Det blir ikke mye bedre.

Jeg var innom Timmy Regisford over her. Skal vi plukke skiver i Humphries' ånd må det med noen dype låter som trykker hardt inn i de mørkeste klubbene. Igjen er det mye å velge i, men Timmy Regisford er en som fortjener langt mer lys på seg enn han har fått, og denne skiva forlater aldri bunken på gulvet som går inn og ut av baggen. Ekte, inderlig og umiskjennelig New York på sitt aller beste.

Roy Ayers feat. Merry Clayton & Sylvia Cox - «Brand New Feeling» (Yoruba Soul Mix part 2)

Vi må litt ned igjen for siste låta. Denne er i likhet med først skiva helt ny. Dette er klassisk nedstrippet sjelfull house på sitt aller beste. Osunlades remiks trykker godt i bunn, pirrer i topplokket og leker seg inn i sjela. Men låta holder også tilbake. Den lar ikke ekstasen slippe helt fri, men stryker oss akkurat til kanten. Der blir vi, bedende om forløsning eller inderlig fortapt i øyeblikket, til neste låt drar oss over kanten og slipper oss løs, eller låta ebber ut i et sitrende og uforløst ønske om mer. Og mer skal altså det nå altså bli.

Fem i bagen med DJ Olanskii: Tony Humphries-spesial

Kjære leser, et lite livstegn fra oss i Tidens ånd. Det var en stund siden sist, men etter en omstrukturering har vi fått anledning til å gjøre mer fremover. Håper dere har lyst til å fortsette å motta brev fra oss. Med tanke på de mange kulturdebattene som har blomstret opp i det siste kan man kanskje tro at alt er såre vel i kulturmedia. Men hver dag er en kamp. Fra og med neste uke øker vi stoffmengden - det foregår så mye av verdi overalt hele tiden. Det er helt latterlig stort tilbud av kulturarrangementer, spesielt i Oslo men også andre steder. Bokbunkene truer på salongbordet, og likeledes har platebunken fått en Munch-knekk øverst.

Norske tidsskrifter må dere støtte, denne helgen skal det leses og anmeldes nytt Z Filmtidsskrift med tema «Vold på film», Vagant med Japan-tema, og ikke minst BLA som har fokus på Tor Ulven (hvor bliver bokutgivelsen av hans samlede gjendiktninger, forresten?)
Men for en gang skyld kunne det også vært lurt med en lynkort tur utenbys. For eksempel til undervurderte Lillestrøm. Ikke nødvendigvis Åråsen denne gangen, men det flotte kulturkvartalet der med herlig bibliotek og to kulturhus og ikke minst Nitja senter for samtidskunst. I dag fredag er de helt gærne der borte, og har Nitja Natt! med kveldsvisning av den aktuelle utstillingen, DJs, og forskjellige omvisninger og foredrag. Blant annet Jorun Veiteberg om smykkekunst. Utstillingen 

Nærverk - smykkekunst og bærebare ideer

 er skikkelig fin, den - ikke for stor og med moderne og overraskende verk fra forskjellige tidsepoker av høy kvalitet. Inneholder også etablerte samtidskunstnere som Ahmed Umar og Máret Ánne Sara, og spesielt lot vi oss fascinere av Konrad Mehus’ farmasøytiske brosjer i etset og forsølvet messing. Norske Kunsthåndverkere er 50 år i høst, med flere aktiviteter som vi skal komme tilbake til her senere.

https://www.nitja.no/activities/nitja-natt-naerverk-smykkekunst-og-baerbare-ideer

En annen mulighet er å ta Nesodd-båten og varme seg på en real energisalat på Hellviktangen. Det er mange kunstnere og kulturelle utskudd på halvøen, og det er kommet til en haug nyinnflyttede de senere åre, som har skapt en helt ny avantgarde-energi der.

Fram kunstfest arrangeres igjen denne helgen, med fremragende musikere innen samtidsmusikk, jazz, folkemusikk og annet - samt åpningsdag for det mystiske prosjektet Biotopen. Du treffer utrolige musikere som den plateaktuelle sangeren Juliana Venter, gomgmesteren Paal NIlssen-Love, den fantastiske bassisten Håkon Thelin, og gitarist Hedvig Mollestad. Selv den gamle journalistkjempen Odd Karten Tveit dukker opp. Han skal ikke spille sitar - men delta i en samtale. Se mer her https://www.framfestival.no/

Ola Smith-Simonsen er driver av den legendariske klubben Jæger midt i Oslo by og er også DJ selv under navnet Olanskii. Det har sikkert mange dansere fått med seg med årene. Det er stadig fintfolk fra utlandet innom bua hans, og denne fredagen er det et hjertelig gjensyn med en unik skikkelse i amerikansk klubbkulturhistorie: Tony Humphries. Vi ba ham derfor legge litt vekt på The Hump når han valgte ut låter for Tidens Ånd denne helgen.

Det er lenge siden sist vi i Tidens ånd var ute med et nyhetsbrev; likeså en oversikt over hva som beveger seg på skjerm og lerret. Heldig da, at det akkurat denne uken er premiere på en av årets aller mest imøtesette (og allerede skamroste) filmer – 

I tilfelle du lurer på hvorfor denne filmen har vært så varmt imøtesett, kan du lese her at den er inspirert av Thomas Pynchons formidable, forvirrede, forvirrende roman 

, at den er skrevet og regissert av Paul Thomas «Boogie Nights, Magnolia, There Will Be Blood» Anderson (som allerede i 2014 leverte en vidunderlig god Pynchon-filmatisering med 

), og at man i hovedrollene finner Leonardo DiCaprio, Chase Infiniti, Benicio Del Toro og Sean Penn. Blant andre og blant annet.

Når filmen til alt overmål fungerer både som en ekstremt underholdende «tiden flyr så fort at du ikke skjønner hvor lang filmen egentlig er»-opplevelse, OG en ubehagelig presis skildring av hvor grotesk verden er i ferd med å bli (eventuelt allerede er blitt) – sier det seg selv at her gjelder det å kjenne sin kinobesøkelsestid.

 er full av gull, varer i to timer og tre kvarter (men føles som halvannen time), byr på terroraksjoner, konspirasjoner, ereksjoner og eksplosjoner, samt biljakter, beksvart humor, illegale immigranter, intense relasjoner, ungdomsopprør og uvanlig mye å sette både intellektuelle og emosjonelle tenner i.

Filmen oppleves best med en begrenset mengde forhåndsinformasjon og på et så stort lerret som mulig. (Jeg så den på IMAX; fra midt på 5. rad. Det funket som føkk for meg.) 

-typen ville jeg fulgt opp omtalen av PTAs begivenhet av en film med en vittig annonsering i retning av: «Endelig er det klart for en ny, norsk film om andre verdenskrig!». (Det skulle tatt seg ut.) Heldigvis trår jeg utenom den bjørnefellen og informerer i stedet tørt om at Bjørn Sundquist igjen har levert en rolleprestasjon det står respekt av – denne gang som Oberst Birger Eriksen, kommandant ved Oscarsborg festning, 9. april, 1940 – i krigsdramaet 

I stedet for det man med rimelighet kunne anta (at senkingen av Blücher var én av få uomtvistelige seire Norge opplevde i begynnelsen av andre verdenskrig), viser det seg at denne krigsfilmen først og fremst er et forsøk på å «renvaske» Birger Eriksen, via å peke på flere uheldige, skandaløse, besynderlige omstendigheter forbundet med hans beslutning om å angripe de uidentifiserbare krigsskipene på vei inn Oslofjorden den skjebnesvangre natten.

Hverken estetikk eller koloritt er til å la seg blende av, ei heller dialog eller generell opplevelse av å reise tilbake i tid, men Sundquist skiller seg som indikert ut i positiv retning, og flere aspekt ved historien vil nok komme overraskende på mange.

Av filmer, serier og annet av audiovisuell art som er blitt tilgjengeliggjort siden sist vi lot høre fra oss, vil vi gjenre lede oppmerksomheten mot Netflix-serien 

; Raphael Bob-Waksberg. Denne gangen er det en animert, amerikansk-jødisk familie det dreier seg om, i en familieskildringskomedie/dramedie som tar oss frem og tilbake fra 50-tallet og til vår tid.

Stemmene besørges av Paul Reiser, Lisa Edelstein, Ben Feldman, Abbi Jacobson (og en drøss med andre), og selv om serien tar en episode eller to å «komme inn i», er den virkelig verdt å bruke tid på.

Foruten denne sjarmerende, engasjerende familieaffæren, velger jeg å peke på (den også jødiske) 

, sesong 2 (som palestinsk motvekt); også disse på Netflix.

Hver på sin måte forteller de sannheten om deler av verden i dag, men selv om førstnevnte (av de to sistnevnte) trolig er den morsomste av dem, er det 

 som treffer hardest, sårer dypest – og er viktigst.

Hva enn du velger (å se) herfra og ut: Ha en god uke!

Siden 2022 har selskapet Titusentegn AS drevet tidsskriftet Tidens Ånd på nett, og herunder sendt ut ukentlige nyhetsbrev til meldte interessenter.

Ved kjennelse fra Oslo tingrett av 02.06.2025 ble Titusentegn AS tatt under rettens behandling som konkursbo.

Konkursboet til Titusentegn AS og eier av Titusentegn AS, Skai Media AS, har inngått avtale om kjøp og salg av det konkursrammede selskapets eiendeler. I forlengelsen av dette har Skai Media AS overtatt driften av Tidens Ånd inkl. utsendelsen av nyhetsbrev til tidligere meldte interessenter.

Dersom du ikke lenger ønsker å motta nyhetsbrev for Tidens Ånd, nå fra Skai Media AS, kan du melde deg av ved å trykke «Meld meg av nyhetsbrevet» nederst i denne mailen.

Alle artikler

Ukens blandede bilder - 151025

Nyhetsbrev: Mulighetsrom mellom fakta og fiksjon

Ukens blandede bilder - 091025

Hekta på kjærlighet

Nyhetsbrev: Poptalent reddet av Sissel Gran

Fem i bagen med DJ Olanskii: Tony Humphries-spesial

Nyhetsbrev: Smykkekunst og discjockeys

Nyhetsbrev u23

Fem i bagen med Morten Mormone

Håpet er lysegrønt