. Ikke bare har jeg måttet levere fra meg en tekst (til en annen publikasjon) som jeg har slitt med altfor lenge, uten å føle meg trygg på at den er så god som den burde være (noe som gnager på allerede tynnslitte nerver); i tillegg skinner solen på sitt aller mest strålende vis og fra en skyfri himmel – mens jeg er i rødvinshumør. Og så, på toppen av alt, må jeg skrive en omtale av en film som er så unødvendig og uspennende at det går på de aller siste livsgnister løs. (Riktignok er jeg forhåndsuttatt på det norske landslaget i klaging på I-landsproblemer, så 

 er en såkalt «interquel»; en høykonseptbetegnelse som garantert er tenkt frem av urimelig kløktige markedsføringshoder med altfor høytsvevende tanker om seg selv, bransjen sin og produktene de selger, noe som i seg selv burde gi enhver potensiell kinobillettkjøper grunn til å tenke seg om én gang til. Hva begrepet faktisk mener å si er at filmens handling er lagt til tiden mellom den originale, Ridley Scott-regisserte spaceskrekkorienterte «Alien» (1979), og den hypermacho og testosterondrevne, James Camoron-regisserte actionoppfølgeren «Aliens» (1986).

Hvilket i og for seg kunne vært fint, eller i det minste OK – om man hadde evnet å skramle sammen et manus tuftet på mer enn bare å sette sammen elementer fra de to nevnte forgjengerne (og et par andre sjangerøvelser), stokke litt om på dem og så servere dem som noe nytt og spennende. Men det har altså regissør og medforfatter Fede Alvarez ikke gjort. Sammen med manuskollega Rodo Sayagues har han skrevet et pastisj-lignende oppgulpsmanus – noe de har gjort to ganger tidligere: «Evil Dead» (2013) og «Texas Chain Saw Massacre» (2022) – som aldri er i nærheten av å nærme seg sine forbilder.

For å appellere til dagens viktigste publikum (altså ungdommer) har de gått for kids-knepet, idet rollefigurene (og de korresponderende skuespillerne) er unge mennesker som ser enda yngre ut enn de faktisk er. De to viktigste, Rain (Cailee Spaeny) og Andy (David Jonsson), bor på en mørk og støvfylt gruveplanet hvor ingen noensinne har sett solen og hvor alle dør av sykdommer forbundet med gruvedriften. Når Rain blir nektet å forlate planeten til tross for at hun har jobbet lenge nok til å kvalifisere, bestemmer hun seg for å takke ja til å bli med noen venner som planlegger å stjele et tomt lasteskip, for så å dra til en planet nærmere solen. Ikke overraskende går ikke dette helt som planlagt. Men nøyaktig slik vi i salen så for oss? Å, ja.

Grunnet filmens uheldige blandingsmisbruk av sakte oppbygging (à la «Alien») og rå action (à la «Aliens») sitter publikum igjen med en ubrukelig «mellom to stoler»-miks, som hverken blir ulidelig uhyggelig og spennende, eller adrenalininduserende actionfylt; spekket med scener, sekvenser og øvrige elementer hentet fra foregangsfilmene og brukt på et vis som ligner langt mer på simpelt tyveri enn ærbødig hyllest. For å fikse ett av filmens plottproblem har man attpåtil hentet frem en figur fra originalfilmen (hvis blotte eksistens i denne filmen er en hån mot fysikkens lover), noe som skurrer langt mer enn det hjelper.

Selv om Fede, Rodo og de andre bak kamera – samt Cailee, David og de andre foran – gjør mye godt og leverer alt de kan, ender 

 opp som et irrelevant, uoriginalt, unødvendig ekstrakapittel i en allerede over-lang saga (den talte seks spillefilmer før denne), som endatil er for lang i seg selv, full av hendige sammentreff og dusteflaks, og helt uten den tyngde som gjør at man tar handlingens hendelser på alvor. Du vet, slikt som gjerne følger av at filmskaperne har en egen idé, en litt ny historie.

Er det noe slik du vil ha, får du lete andre steder. Som for eksempel på en DVD eller Blu-ray med den originale ’79-utgaven. (Bare hold deg unna den istykkerklippede utgaven som ligger på Disney+. Den er et sørgelig skue.)

Ukens unødvendige – Alien: Romulus

Etter tirsdagens konsert på uteserveringen av BLÅ, som stundom kalles Himmel, ble det klart at det er på tide med en kjapp omdøping. Klubben kan for all del fortsatt kalles BLÅ, men utearealet må sporenstreks omdøpes til Marcos-plassen eller Valleløkken. For ytterligere saker og ting må ha hendt siden Marcos Valle sist var i byen. Det var ekstatisk også da han hadde en glimrende konsert på Parkteatret i 2015 (les min sak om Valles karriere fra den gang 

 men nå var det andre og nye boller. Det er alltid litt pussig å komme til konsert med en artist som man har hatt et inntrykk av at kun var enorm i engere platesamler- og brasilfanatikerkretser, og se at han virker som verdens viktigste artist for langt flere.

Også for unge tryner man ikke har verdens tetteste forhold til fra før. Publikum var 30 % klassiske musikknerd-gubber i alle aldre og kjønn, 10 % Oslo World-stamgjester og 60 % halvunge folk som antakelig har hørt DJ Anja Bajer spille låtene hans på Becco. Hun laget prima stemning før og etter også på Marcos-plassen denne kvelden. Først blir man litt usikker og negativ når man kommer til et sted man har hengt siden 1998 og føler at halvparten av menneskene der er ukjente, og som klarer seg helt fint uten deg og din eksistens. Men så overmannes man av følelser av håp og lykke - det er altså mulig at så mange folk kan oppdage og elske artister uten de største hitsene, i dette tilfellet en som har hatt en karriere i medvind og motvind siden sekstitallet og nå er over 80 år. En karriere som gikk fra tradisjonell bossa nova til mer psykedeliske ekskursjoner og folk, soul, jazz og boogie og tilbake. Det har hjulpet med en serie nyutgivelser på LP på Light In The Attic, men jeg tror egentlig bare noen få av crowden har kjøpt dem: Marcos er noe man oppdager på byen eller i feeden, gjerne i kombinasjon med bilder av hans tidvis eksplisitte stil.

Men greit det. Marcos virket da minst like viril og sjarmerende som sist gang, han sang og spilte nydelig og hang ut og snakket med fans og arbeidere hele dagen. Riktignok baserer jeg meg nå på observasjoner av ham der han og bandet sto på en takveranda før konserten, for underveis var det kun de aller forrest som fikk øye på ham. Scenen var latterlig lav, så det eneste som var i synsvidden var norske funknakker. Det viktigste er alltid musikken og ikke hvordan folk ser ut, men også her var PA-en lav og rumlete, i tillegg var det en forjævlig irriterende bzzzz-lyd fra noe anlegg i bakre del av publikumsområdet. Når Marcos spurte oss om hvordan vi hadde det og hvordan lyden var, ropte vi likevel jublende: yeah!

De færreste var der som kritikere, vi var der for å vise vår kjærlighet til en stor mann, og om konserten var bra i tillegg var det en bonus. Plutselig var det flere og flere kjente der, nesten som en bossa reunion, og humøret steg ytterligere. Det lille bandet låt litt «dårlig smak» til tider, samtidig ble det fremført med en suveren nerve og den kombinasjonen er killer. Partiet der han spilte noen av låtene han hadde laget i samarbeid med soulkjempen Leon Ware ga frysninger, selv den nyoppdagede arkivlåta «Feel So Good» som nå finnes på single som ikke er verdens beste låt men som har den umiskjennelige stemningen som f.eks finnes i en at tidenes mest moody soulklassikere «Rockin’ You Eternally». Det føltes historisk å høre Marcos synge denne på engelsk og portugisisk for oss.

Lyden begynte siste par låtene å ta seg så mye opp, og volumet likeså, at det føltes som et mirakel. Det gikk fra respektfull velvillighet til ekstatisk hodemist cirka fra da han fremførte «Parebéns», en groovy klassiker fra «nyere» tid i hans lange karriere. En karriere som er snudd opp ned - låtene han lenge var mest kjent for, slik som «Summer Samba» fra 1964 ble moderat mottatt, men når han avsluttet med låter som «Estrelar» (fra 1983, også skrevet av Leon Ware) skjønte man hva som var viktigst. Denne sjarmerende og funky ruslelåten er blitt spilt av så mange DJs i Oslo, så lenge, at den er som en av nasjonaldanselåtene våre. Forøvrig ble albumet den er hentet fra først nyutgitt på LP av Big Dipper og Preservation Records her i Oslo.

Og Marcos er klar over at han ikke lenger har kontrollen over de narrative linjene i sin egen historie og kunstneriske utvikling - det er med største selvfølge at det blir klart mest jubel, filmende telefoner i været, kvinner på manneskuldre og lykkelig dans til en låt fra hans lenge uglesette periode med den artige sistelåten «Bicicleta» fra 1984. På en usedvanlig lykkefremkallende kveld som dette forsvarte den sin plass på toppen av kanon. Nå kan høsten bare komme.

 fortsetter til lørdag kveld. En suksess i år, for flere konserter er utsolgt. Det er også en rekke konserter på steder som 

, inkludert jam sessions - dette er noe av det morsomste man kan oppleve - også som publikummer. Konsertene i Serendip og Talent-serien er til overmål også totalt gratis, og de unge musikerne her er minst like gode som de etablerte. Prøv f.eks Science Fair eller Himmelskip eller hva som måtte passe.


 som er saksofonist Mette Rasmussens nye band med en meget potent rytmeseksjon i Petter Eldh og Savanna Harris - barsk jazz med elementer av hiphop og drum'n'bass.


 Sofie Tollefsbøl fra Fieh har mange jern i ilden (mange gjedder i sivet), som for eksempel 

 som har sin første konsert på Becco. Sjekk singelen "

, som har Natalie Sandtorv, Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost på bandbildet, men også har en sterk lineup: Kai Von Der Lippe, Vegard Lien Bjerkan, Nikolai Hængsle og Ola Øverby. Rett og slett top of the pops i norsk musikkliv, det.

Ekstase på Valleløkken

Det er tunge og gode tider for Oslos utleiere av mikrofonledninger, bassforsterkere, trommestoler, PA-anlegg og plastglass. De nærmeste ukene er det nemlig Oslo Jazzfestival, Mela, Oslo Kammermusikkfestival, Blow Out og en haug andre. Flere av dem samtidig. Konsertlivet lever. Klart flest folk er nok ventet til Øya i Tøyenparken denne uka. Og som alltid er det lurt å undersøke det som står et stykke ned på plakaten. Da unngår du trengselen fra sponsorer og VIP-gjester som kun lunter ut til folket for å se indiemainstream-headlinenerne på slutten av kvelden, og du får til gjengjeld potensielt uventede og glimrende musikkopplevelser.

Min «svigerfar» på 78 ble innmari forbanna da han så at Queens of The Stoneage måtte avlyse. Det sier et eller annet om den snodige målgruppa for denne festivalen. Men for ham og andre som nå sitter og er i stuss om hva de skal gjøre, kommer noen anbefalinger av artister med liten skrift.

Det kan jo meget godt hende at du ikke har tenkt deg ut på området i det hele tatt, men også da finnes muligheter. For eksempel på den såkalte klubbdagen på tirsdag, dagen før det egentlig braker løs. Denne startet som et naturlig resultat av det tette forholdet mellom festivalen og de små og mellomstore helårsklubbene som la grunnlaget for «karrierene» til bandene som etterhvert skulle befolke festivalprogrammet. Det er kanskje ikke fullt så tett nå lenger, men gode konserter med annerledes band kan man absolutt få med seg. Et godt forslag er å velge Ingensteds nede i dumpa. Der kan du se frodig-nostalgisk live klubbmusikk med prosjektet 

, som tidligere har utgitt på viktige 90s-labeler som Eskimo og Paper. Mer drømmende musikk, men en anelse mer psykedelisk pop med vibber fra flere tiår, kommer fra gruppa 

. Et av tusen interessante band som har kommet ut av Jazzlinja ved NTNU i Trondheim de siste årene er 

 De har vi faktisk ikke hørt ennå, men de sier selv at de bidrar med «dansbare rytmer, lekende improvisasjoner, spenstige melodier og drømmende lydlandskap». Stemmer sikkert det, i og med at medlemmene har vært å høre i en rekke superbra og fengende bandprosjekter allerede. Og til sist 

, et helt fantastisk band i Fieh-tradisjonen: løssluppen, funky, intrikat, sjelfull og personlig musikk med enorm spilleglede, skarp låtskriving, gode popmelodier og snedige tekster signert frontkvinne Leah Engevold. Sjekk ut det noe obskure debutalbumet «Zzz» om du finner det på nettet eller brent CDr - det er svært happening. Nytt album er visst underveis.

Om du skal dit på onsdag kunne det vært ålreit å sjekke ut 

 en ganske ny brasiliansk gruppe som søker å videreformidle den revolusjonerende sjangerbevegelse tropicalía og psykedelia fra syttitallet. Eller herlige 

, den britiske singer/songwriteren og DJen som blander soul, garage og drum’n’bass med med indie og moderne sensibiliteter. Dette har også satt henne i kontakt med stjerner innen pop og R&B. Norske 

 som ga ut debut-Ep i våres er et mer ubeskrevet blad som spiller «elektronisk punk-hiphop med ekstremt energinivå og idiotiske musikalske ambisjoner» - også her gjenkjennes tryner fra jazz og omegn som Pom Poko (som omsider kommer med nytt album senere i august).

Torsdagens store navn, og egentlig den aller beste konserten på hele festivalen (det kan man påstå på forhånd) er 

, i et par år nå landets mest engasjerende liveband. En haug frilynte og ekstremt dyktige jazzmusikere anført av den to meter høye klarinettisten og ideologen som gir bandet navn. Lange låter inspirert av sørafrikansk jazz, Sun Ra, folkemusikk etcetera, fremført med djevelsk glimt i øyet. I senere år har også Sofie Tollefsbøl fra Fieh vært med som vokalist, stundom med Ragnhild Fangel-Jamtveit og Karoline Wallace som korister. Da fremfører de i tillegg knallhits fra britisk folk, frijazz og ikke minst soul classics så øynene går i kryss. Hans P. Kjorstads lange felesolo på Gil Scott-Herons «I Think I’ll Call It Morning» fortjener alle norske musikkpriser på en gang.

Noe mer konvensjonell og sofistikert soulpop kommer fra britiske 

, som også har noen jazzy kvaliteter - men først og fremst en stemme som virkelig gjør inntrykk med sin hverdagsglamour.

Det er synd at DJ-settene i Klubben er korte og har pause i mellom, da forsvinner noe av kontinuiteten. Men det lager også mye plagsom lyd for tandre singer/songwritere på de andre scenene, så det er forståelig. Et av høydepunktene er briten 

 med en smakfull miks av UK garage, UK funky, house, dubstep og mere til. Han har remikset nevnte Jorja.

Fredag begynner bermen å ankomme parken, så det kan være lurt å utfordre ørene så det ikke bare blir sofistikasjon og saksofoner og søte minner fra 90-tallet. 

 har noen år på baken med noise, metal og tilstøtende, involvert i NY-band som Made Out of Babies og Battle of Mice, innspilling med svenske Cult of Luna og som soloartist. Dette er første gang på Øya - men det gjelder ikke de amerikanske indie-folk heltene i 

 De inkluderer som kjent den høyt respekterte Adriane Lenker som tidligere i år utga et av 2024s sterkeste album. En meget lovende norsk kunstpopartist med god stamtavle er 

på kultlabelet Koke Plate tidlig i vinter.

Lørdagens headliner for oslofolk er så klart 

, som vel aldri var så kommersielt store som man tror men står igjen som superviktige for dem som elsket dem og alle musikerne som ble inspirert av dem. Her blir det fullt av publikum får man tro. Rouleur mega store! Heldigvis har bandet blitt enda bedre live enn de var den gangen, modnere og ikke bitre - det er en fryd å høre savnede Knut Schreiner på leadgitar, men vel så mye å høre en av norsk rocks mest unike rytmeseksjoner i Mats Engen på bass og Anders Møller bak settet.

Om det blir for mye mimring kan man igjen trekke inn i mørket i Klubben for å høre den ganske hypnotiske electronicaduoen (eller er de igjen en trio?) 

 Også disse hadde utspring fra jazzutdanningen, nå i Oslo, men har gått egne veier. I dag er det DJ-sett som er greia.

Aller finest bør nok bli San Diego-bandet 

 som er en del av den stadig voksende og mindre irriterende retro-soul bølgen. De utgir musikk på Daptone records, nytt album kommer i oktober. Stilen er meget mild og fin - inspirert av Smokey Robinson & The Miracles, sweet soul som Delfonics og aller mest av mer obskure og typeriktige toner som går under kategorien lowrider soul (google it). Det er også noe dyp reggae såvidt merkbar i miksen. Tidligere i år spilte de på folkefest-scenen i Molde. Om du tror det er mye babling og uinteressert publikum på Øya skulle du opplevd dette - det var til og med regn slik at alle var under telt-tak foran scenekanten. Men sakte men sikkert klarte de å få publikum på sin side. Kan bli en nydelig start på dagen, det?

Muligheten av en Øyafestival

Nyhetsbrev: Muligheten av en Øyafestival

Han er ikke i kultursidene i mainstream-media hver eneste dag lenger, men Rune Lindbæk er i sannhet en av de viktigste profilene i utviklingen av norsk klubbmusikk og DJ-kultur gjennom flere tiår. Og er standhaftig til stede fortsatt, om enn minst like mye i utlandet som hjemme. Han er kjent fra en drøss prosjekter som Those Norwegians, Drum Island, Frost, som remikser og oppstarter av en rekke klubbkvelder. Involvert i både Tromsø-bølgen, Bergensbølgen og Oslo-bølgen. Hans spesialitet en stund har vært temmelig speisa disco og sløv og deilig balearic med havduft og andre dufter. Og da kommer vi til saken. Det er i skrivende stund opphold og nydelig vær på østlandet. Ute på sjarmerende Gressholmen en superkort båttur unna Oslo sentrum arrangeres i dag 

. Der er det bølgeskvulp og oppbyggelige beats i sentrum i timevis, fra 12 til 23. Husk solkrem og vannflaske og et åpent musikalsk sinn.

Og vi ba naturlig nok Lindbæk om å trekke frem fem baleariske favoritter - se om det faller i smak


Det er selvfølgelig veldig vanskelig å plukke ut bare 5, men det blir neppe mer balearisk enn når DJ Harvey spiller denne på klubben sin Mercury Rising på legendariske Pikes på Ibiza.


Spilte ofte på Rob Da Banks baleariske klubb Sunday Best i sør-London rundt millenniumet, og denne var lenge bare en lokal hit der før den ble kjent og havnet på en million chillout-samlere. Forøvrig spiller jeg på en Sunday Best reunion på Pikes 22. september.


Denne baleariske perlen er fra et dansk psykedelisk folk-rock album fra 1972.


Andrew Weatheralls remix av The Grids «Flotation» er himmelsk. Maestroen Weatherall er forøvrig med i dokumentaren A Short Film About Chilling.... fra Ibiza i 1990 som finns på Youtube og anbefales.

«Flower Garden» (feat Mikkel Eriksen from Stargate)


Lokalprodusert balearic fra Torbjørn Brundtland (Röyksopp), Mikkel S. Eriksen (Stargate) som vi spilte inn i 1996.

5 i bagen med DJ Rune Lindbæk

Før en vet ordet av det er det sensommer igjen, høst heter det kanskje, og som i flere år nå har NALF og Tidens Ånd gleden av å invitere til Norsk Amerikansk Litteraturfestival. Dette foregår på 

Litteraturhuset torsdag 5. september til lørdag 7. september.

Mer detaljert program lanseres i august, nå er det sommerferie. Men det blir noe mer vekt på USA enn Norge denne gangen - det foregår jo også en god del der borte for tiden.

, en av vår tids ledende kritikere, kommer tilbake til Norge for å snakke om noen virkelig store forfatterskap.

 imponerende bok i Christian Rugstads oversettelse: 

Vårt livs mørke dager. En amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler

De første årene av NALF var forlagsredaktør og tidsskriftredaktør 

 fast innslag, nå er han tilbake i Oslo.

 er grunnlegger av tidsskriftet n+1, har utgitt bøkene 

The Age of the Crisis of Man: Thought and Fiction in America, 1933–1973

, grunnlegger av Carnegie California, tidligere politisk rådgiver og forfatter av bøker som 

The Belt and Road City - Geopolitics, Urbanization, and China’s Search for a New International Order.

Harvard-professor, litteraturkritiker, forfatter og trommis 

 klarer vi heldigvis ikke å bli kvitt, og han vil dukke opp i flere paneler.

Bandet fikk en sunn pause i fjor, så det er gledelig å igjen kunne ha avslutningsfest på Last Train med vårt husband 

Vi kommer tilbake med informasjon om billetter som kan vinnes, klokkeslett og beskrivelser av paneler og norske deltakere.

Fortsatt god sommer, vi ses på festival.

USA nå igjen?

Noen dagers festivalpause, men det kommer alltid noe ny utgitt musikk som er verd å lytte til. Noen ganger er jeg litt skeptisk til at band fra jazz og omegn skal utgi singler, det er liksom konserten og albumet som er formatet for slik musikk. Men det er et viktig ledd i å forsøke å få denne musikken til å komme ut til et større publikum i en ganske vrang bransjevirkelighet, så for all del! Her er noen favoritter fra senere tid.

Mari Kvien Brunvoll, Stein Urheim & Moskus
«Nils Klim»

For en nydelig og assosiasjonsvekkende tittel på en sang! For noen år siden, i 1741, utga Ludvig Holberg sin eneste roman Nils Klims reise til den underjordiske verden. Mange regner den som den første science fiction-romanen fra her i Norden. Og disse tre artistene, som høres ut som verdens lengste progrocksupergruppenavn, er i riktig så utforskende og lekent lune på denne singelen, som oppleves som akkurat det: en single. Jeg satt ringside da bestillingsverket fra sangeren Mari Kvien Brunvoll, gitaristen Stein Urheim og trioen Moskus ble fremført på Vossa Jazz forleden år. Med slike folk involvert var det så klart flott å høre på, men jeg fikk kanskje ikke helt tak på musikken for ettertiden den gang. Her og nå virker jo alt klart som dagen, og det er all grunn til å se fram til helheten når albumet foreligger på høstparten. Et snirklete, naivistisk og uimotståelig tema med vokal fra Brunvoll og Urheim med noe uklar språklig proveniens som likevel føles gjenkjennbart. Grooven er et sted mellom folkrock, countryblues og reggae, og det kommer inn et tema på slutten med middelalderfløyte (eventuelt bare trommis Hans Hulbækmo på noe fra instrumentsekken) som virker så livgivende at man blir nødt til å sette på den nærmere seks minutter lange singelen en gang til. Nesten så labelet kunne vurdere å bestille en remix av DJ Strangefruit. Mari har jo blitt remikset med hell tidligere, av Ricardo Villalobos.

Sex Magick Wizards
«Spiritual Community»

Et av hovedstadens driftigste og beste labeler og miljøer for omegnsmusikk er utvilsomt Nice Things, som også setter opp arrangementer og konsertserier. Nå sender de ut singelen «Spiritual Community» fra det psykedeliske rockbandet Sex Magick Wizards. Det kommer et nytt album fra dem i høst. Viktor Bomstad på gitar (han er også aktiv med å utvikle musikk fra Sápmi), Sigrid Aftret på sax, Henrik Sandstad Dalen på bass og Ingvald André Vassbø på trommer er ypperlige musikere på hver sin kant i vidt forskjellige uttrykk, og det er klart å merke hvordan de ikke bare har vokst bedre sammen, de har også vokst utover. Åndelig, kraftfullt og for enkelte mennesker dansbart. Er jo ganske mange som sokner til disse verdiene etter hvert - gamle som unge?

Det er tiden for spennende samarbeid i musikken - sikkert et resultat av at vi ser ut til å bli dårligere til å samarbeide i samfunnet og politikken. Her dukker Vassbø opp igjen (han gjorde også en inspirerende innsats med Motorpsycho på Tons of Rock for noen uker siden) sammen med den suksessrike stoner-trioen Kanaan, som ellers består av Ask Vatn Strøm på gitar og Eskild Myrvoll. Alles øyne og ører har som kjent også vært rettet mot den spenstige norske folkemusikken de siste årene, og her går stonerrocktrioen inn i et kompaniskap med den skandinaviske supertrioen Ævestaden, som de bare er nødt til å følge opp. It takes three to trio! Middelalderballaden «Habbor og Signe» er en vellykket headbanger som får lyttere inn i sonen, nesten så man mistenker det har vært noe mjød inne i bildet. Farlig, fascinerende og fengende saker.

Den alternative norsktoppen

Som seg hør og bør i en sommerferiefilmbulletin presenteres de utvalgte i en rekkefølge og på et vis man ikke nødvendigvis ser fornuften bak før til slutt. Kan hende heller ikke da. Men siden juli allerede er over oss og fellesferien er like rundt hjørnet, vil trolig de færreste la seg irritere. Uansett og uten flere forsinkelser starter vi med en reise tilbake i tid, nærmere bestemt til 1960-tallet, da de første mer eller mindre organiserte motorsykkelgjengene så dagens lys i USA.

 er en fiksjonsfilm basert på Danny Lyons dokumentarbok ved samme navn. Lyon fulgte Chicagos første (eller originale, om du vil) Outlaws-gjeng fra 1963 til 1967; fotograferte dem og intervjuet dem. Regissør og manusforfatter Jeff Nichols har redigert materialet ganske kraftig (omdøpt motorsykkelgjengen til The Vandals, endret personnavn, pyntet på episoder og i det hele tatt gjort det enklere å identifisere seg/sympatisere med de involverte) – og presenterer essensen i Lyons bok i form av et sosialrealistisk drama drevet frem gjennom en romanse.

Streite og ordentlige Kathy (Jodie Comer) faller hardt for barske og bustete Benny (Austin Butler), og ganske snart har hun lagt om livet sitt fullstendig, og er blitt en av konene til mennene i The Vandals. Historien om hvordan de møttes og forelsket seg, og om hvordan livene deres på tidvis dramatisk vis endret seg, fortelles i stor grad via intervjusesjoner mellom Lyon (Mike Faist) og Kathy. Men her er også plenty med «live action», og vi blir i tillegg kjent med gjengens sjef, Johnny (Tom Hardy), og med en rekke av de øvrige Vandals-gutta – i tillegg til de grunnleggende og bakenforliggende fakta rundt motorsykkelgjengens tilblivelse.

Ikke overraskende endrer gjengkulturen seg med årene; fra et kameratslig fellesskap til et stadig mer strengt og regelbundet regime, frarøvet sitt romantiserende syn på utenforskap, vennskap og personlig frihet. Tidskoloritten er upåklagelig og flere av rolleprestasjonene er imponerende, men det hviler noe påtatt og uvirkelig over filmen – og måten filmen/Nichols forklarer de sosiokulturelle endringene den skildrer, er tidvis vel enkel. Intet av dette 

filmen, men det holder oss like fullt fra å bli genuint grepet av dramatikken. Jeg lurer meg på om ikke Jeff Nichols er en bedre regissør når historien 

 å ha noe uvirkelig eller overnaturlig ved seg (som tilfellet var med hans 

, fra 2016). Uten at jeg med det ønsker å si at han ikke duger til annet: 

 har mye fint i seg, og for mange vil den kunne være en real øyeåpner. Om enn ikke for meg.

 er Yorgos Lanthimos’ andre film på to år, og den tredje med Emma Stone. (Første film med Emma var 

, kommer neste år.) Som vanlig fra Lanthimos’ hånd er det odde saker vi har med å gjøre; som «uvanlig» er det ikke én, men tre historier vi får servert. (Alle henger sammen med hverandre, belyser variasjoner av samme tematikk, og har flere av de samme skuespillerne, i forskjellige roller.)

 et triptyk, men om man vil være litt mer folkelig, kan man like gjerne si at regissør Lanthimos (i hop med skuespillerne og medforfatter Efthimis Filippou) har skapt en tredelt antologi dreiet rundt ideer om avhengighet av og behovet for tilhørighet, bekreftelse, egenverd og betydningsfullhet. Jesse Plemons – sist sett med sin kone Kirsten Dunst i 

 – er trefoldighetens tydeligste gjengangsfigur. Men også Margaret Qualley, Emma Stone og Willem Dafoe er sterkt tilstedeværende – akkurat som de var i tidligere nevnte, fantastiske, eventyrlige – men litt overivrige – 

Hovedtema denne gang er opplevelsen og følelsen av å være viktig og å høre til, og behovet for å leve et liv av betydning. Hvilket kanskje kan forkortes til trangen til å føle seg verdsatt. Som alle fans av Lanthimos’ tidligere filmer vil vite, antar søket efter denne type bekreftelse stadig mer ekstreme former efterhvert som handlingen skrider frem, og som vanlig innhylles handlingen i en pent balansert blanding av absurdisme, ekstremisme og erotisisme. Med varianter av religiøse over- og undertoner.

Det hele er så snedig sydd sammen og så fint kalibrert at det tar en stund før man ser hvor godt alle triptykets bestanddeler passer sammen, hvor sterkt inntrykk det hele (i den grad man skal snakke om «et hele») vil ha på en – og hvor tankevekkende hver sekvens (på sitt vis) – vil vise seg å være. 

 oppleves kanskje ikke like fullendt som 

, men er til gjengjeld i mindre grad belemret med designbasert staffasje og overflatisk estetikk, og mer konsentrert i sitt budskap. Selv om dette ikke umiddelbart er lett å få øye på.

 ligger et lite nivå lavere enn Larinthmos-høydepunktene 

, men er fortsatt meget, meget god. Og på sett og vis klin kokos. Men nettopp fordi den er så rar, klarer den på uvanlig effektivt vis å illustrere hvor avhengige mennesker er av aksept. Og hvor langt vi er villige til å strekke oss for å oppnå den. Så vel skuespill som manus, regi og atmosfære er av det presise, kraftfulle og nesten påtrengende intense slaget. (Om du kan forestille deg en absurdistisk Paul Schrader anno 

, er du i nærheten.) Og grepet med å la Emma Stone, Jesse Plemons, Margaret Qualley, Willem Dafoe et al spille forskjellige roller i de forskjellige tredjedelene, gir totalopplevelsen et herlig forstyrrende ubehag.

, på sin side, er ikke klin kokos. Ikke i det hele tatt. Men den har et rollegalleri så farverikt at man lett kan tro at den er det, innledningsvis. Dessuten kan den, dersom man forventer eller foretrekker å ha full oversikt over hvor en film vil, hvilket budskap den har og hvilken historie den forteller, fremstå som krevende og utilgjengelig. Like fullt anbefales den på det varmeste.

God’s Own Country, The Crown, Challengers

) er intet mindre enn magisk god som den formidabelt forsofne, britiske arkeologen Arthur, som via omstendigheter vi aldri helt får grep om befinner seg i Italia – hvor han samarbeider med en gruppe gravrøvere som lever av å selge etruskiske kulturskatter på svartebørsen. Idet filmen starter sitter han på et tog, på vei hjem efter å ha sluppet ut av fengsel, og allerede i løpet denne introsekvensen får vi se nok av drømmene hans (mens han dupper av) og omgivelsene hans (utsikten fra vinduet/menneskene han deler kupé med) til at vi i det minste 

 hva for slags eventyr vi ligger an til å bli fortalt.

Manusforfatter og regissør Alice Rohrwacher (som i 2018 gav oss fantastiske, fabulerende 

) beveger seg igjen i et filmatisk landskap hvor gammelt møter nytt, hvor fortid og nåtid (og kanskje til og med fremtid) lever side om side – på umiskjennelig ‘Rohrwachersk’ vis. Følelsen av å tas med inn i en verden hvor du når som helst kan møte mennesker fra filmer av Ettore Scola (særlig 

), Pasolini, Fellini og endog Rossellini, er påtagelig. Spesielt når Rohrwacher blander inn landsbyfestivaler, folkeeventyr, overtro, fikling med filmformat, handlingsbeskrivelser i form av trubadursang – og en slags magisk realisme. Vel å merke uten å gjøre filmen urealistisk.

 (som kanskje best kan oversettes med «synet» eller «den umulige drømmen») mer som særskilt tilstedeværende; som om den 

 utspiller seg i det virkelige Toscana – mens vi ser på. Samtidig med at vi kjenner på denne merkelige følelsen av virkelighet, sliter vi litt med å tidfeste handlingen (det er som om gravrøversamfunnet lever i en tid litt utenfor vår egen; iført klær, tenkesett og talemåter fra tidligere årtier; endog århundrer), noe som delvis er med på å skape den magiske realismen. Filmens fantastiske foto trekker også i den retning.

Naturlig nok fungerer Isabella Rossellinis tilstedeværelse (i rollen som Flora, moren til Arthurs forsvunne kjæreste) som et levende bindeledd til tidligere tider og filmer. Men heldigvis er hun (og rollen/rolletolkningen hennes) mer enn kun det: Floras blinde tro på at datteren snart vender tilbake, på at Arthur er en god mann og at de andre døtrene hennes ikke skal lyttes til, bygger opp under filmens og Rohrwachers tro på og budskap om at fortiden lever. Og at fortiden er (nesten) like viktig som nåtiden. Slik en påstand fremstår kanskje som litt tøvete på papiret (

 men om du ser filmen er det langt lettere å få grep om hva jeg mener.

 en perfekt film, og selvsagt har den i seg så vel element som scener man kan pirke hull i om man vil. Men siden den er så full av finurligheter, av herlige fortellergrep og av vidunderlig klartenkte ideer om verden vi lever i, blir det nesten for helligbrøde å regne å lete efter skavanker. Enda viktigere er det at den på det emosjonelle plan føles 

. Og at den snakker til oss på et vis som kun de færreste filmer og filmskapere evner. Så, i stedet for å forsøke å dissekere en skjønn fabel – og potensielt forstyrre andres tolkning av den – velger jeg å fokusere på filmopplevelsen 

Kom deg på kino. Kjøp billett til denne filmen. Møt til visning med et våkent og åpent sinn. Len deg inn i den og la deg føre med på en reise som kan gi deg minner, ideer og en livstilnærming du har glede av lenge. Og selv om så ikke skjer har du i det minste sett noe nytt, annerledes, tankevekkende, og emosjonelt og intellektuelt stimulerende. Kanskje til og med ansporende for fremtidige dykk ned i den felleseuropeiske film- og kulturarv.

 minste: sett hvor styggvakkert livet kan være om du har den rette attityden og oppsøker de rette menneskene. Eventuelt omvendt. Alice Rohrwachers film er som livet selv i det at den ikke har noen endelige eller «sanne» svar. I stedet gir den oss noe virkelig interessant å bryne hodet på – hvilket er langt mer verdifullt.

 Jamfør overskriften skal denne artikkelen inneholde en omtale av Eddie Murphys seneste forsøk på å gjenvinne sin relevans; 

-filmene – å finne på Netflix. Men selv om den er en av sommerens store strømmeslipp, er den ikke en film du behøver å se. 

 er snarere et trist oppgulp av gammel moro, med samme musikk som for 40 år siden. Plottet er ikke 

 dårlig, men «humoren» er utdatert og tam, plottet er fullt av «tilfeldigheter», troverdigheten er lav og spenningsnivået enda lavere. Snakk om å fise i heisen for å få opp varmen. (Eller å besudle sitt eget eftermæle, om du vil ha det litt mindre vulgært.)

Månedens oppsamling: The Bikeriders, Kinds of Kindness, La Chimera – og Axel F

Ikke bare er dette regissøren Kevin Costners første film på 21 år, det er også første film i en trilogi. Ikke bare har han regissert hele trilogien, han har også helt eller delvis skrevet alle tre filmer (så vel som å spille hovedrollen i dem). Ikke bare er dette den første av tre filmer; kapittel 1 alene varer i tre timer og ett minutt.

«Danser med ulver» (1990) varte også i tre timer og ett minutt (pussig nok) og var som kjent en film med handling fra det ville vesten – med Kevin Costner i så vel regissørstolen som i hovedrollen – men der stopper altså de fleste likheter. Mens den unge Costner i 1990 spilte en ung og idealistisk soldat som efterhvert tok urinnvånernes parti, er den den eldre (snart sytti-årige) Costner i år en ordknapp og kynisk mann som har sett og gjort det meste, og som vet å fokusere på seg selv og sin egen overlevelse.

Men lenge før vi får treffe Kostners rollefigur, den smått mystiske Hayes Ellison, blir vi introdusert for et landområde kalt Horizon, og livet der. Og det er så visst ingen dans på roser. Snarere er det et blodslit av et helvete, ispedd dødelige angrep fra indianerne som bodde der før de hvite ankom. Fiffig nok lar Costner og medforfatterne Jon Baird og Mark Kasdan oss se situasjonen fra begge sider; altså slik både «blekansiktene» og «rødhudene» opplevde det problematiske/uhørte/overgripende ved at nylig ankomne bosettere la beslag på originalbeboernes elveovergang.

Det litt mindre fiffige er at tross Chapter 1s drøye spilletid, sitter man igjen med følelsen av å ha sett tidenes lengste innledning. Filmens sprikende form – vi introduseres for et lass med rollefigurer, bosettinger, reisefølger, innfallsvinkler og plottråder, hvorav de fleste forlates, drepes eller blir hengende i løse luften – gjør det vrient å vite hva man skal fokusere på, hvem man bør bry seg om, og hvem man kommer til å se mere til. Selv om mye tyder på at mangt og meget vil blir ryddet opp i/pent avrundet i neste kapittel (som kommer på kino allerede i høst), er det lett å føle seg litt misfornøyd med totalgehalten – eventuelt mangel på samme.

Heldigvis trekker mye godt spill, innhyllet i fint foto og overbevisende tidskoloritt, opplevelsen opp. Men en litt vaklevoren klipperytme, et par odde casting-valg, samt det oppstykkede formatet holder filmen fra å bli mer enn en (gedigen) smakebit på Costners western-saga. Trolig vil Chapter 1 fungere langt bedre i tospann med Chapter 2, så kan hende er man best tjent med å vente til begge er tilgjengelige? 

 tror det. Men bevares: Om du kjenner en dragning mot «kåbbåi og indianer», kuler og krutt, råskap og romantikk – innpakket i storslått natur og visjoner om en enklere verden …

Ukens «ikke bare»: Horizon: An American Saga – Chapter 1

Kjærlighetsfilmer er tricky. Ikke bare finnes det veldig mange av dem; en hel drøss er så gamle og har vært del av populærkulturen så lenge at folk flest for lengst har valgt seg sine favoritter, noe som igjen gjør at de fleste vet hvordan en kjærlighets film bør (eventuelt 

) være. Helt til de får se en litt annerledes kjærlighetsfilm. En som treffer dem på uvant vis, som forteller om kjærlighet på en måte de ikke allerede er lei av. Som skildrer forelskelse så godt at man selv kjenner seg litt forelsket.

Slike filmer finnes det selvsagt ikke mange av. Både fordi det som nevnt finnes plenty med kjærlighetsfilmer allerede, slik at man har sett nesten alle tenkelige vrier fra før – og fordi man har egne forelskelses- og kjærlighetserfaringer, som fort kan komme på kant med det en filmskaper presenterer. Nøkkelen blir derfor å lage en film som mange kan relatere til, samtidig som den sier noe unikt. Hvilket åpenbart er ekstremt vanskelig.

Å si at manusforfatter og regissør Yen med 

 har klart nettopp dette, er kan hende å overdrive noe. Men at filmen henvender seg til publikum på annerledes og egenartet vis er hevet over tvil. Fremstillingen av forholdet mellom Billy (en fantastisk Vic Carmen Sonne) og Nilo (en god Silvana Imam) – og et par andre, skal det vise seg – kan enklest beskrives som fragmentarisk eller episodisk, og er ispedd liksomautentiske «hjemmevideoklipp». Noe som i seg selv ikke er direkte originalt. Men i kombinasjon med Nilos polyamorøse livstilnærming, og et levende/aktivt/effektfullt lyddesign, nydelig foto og ektefølt skuespill, er dette definitivt en langfilmdebut å få med seg.

Helt fra den smått hypnotisk fengslende introsekvensen har filmen et reelt grep om oss. På kjapt og effektivt vis får vi vite hvem hovedpersonen (Billy) er, hvilket miljø hun er del av og hvilken type historie vi er i ferd med å bli fortalt. Sekvensens avslutningsreplikk – 

 – bærer bud om det som skal komme, samtidig som det hinter om en hang til det melodramatiske og/eller overdrevne. Fanget er vi, uansett.

Via indisk meditasjon, putejokk-akkompagnert nettporno og en dagtids-rave i skogen blir vi enda bedre kjent med Billy og kompani. Der og da føles presentasjonen overdrevent programforpliktet provoserende (eller «øyeåpnende», om vi skal tone ned kritikken litte grann), men det fungerer uansett godt når det kommer til å sette tonen. Dessuten veies mye av det (mildt) kritikkverdige opp av en eksepsjonell intimitet og tilstedeværelse.

På nevnte skogs-rave treffes nemlig Billy og Nilo, og kjemien deres er umiddelbar. I filmens påfølgende sekvenser/episoder blir vi med duoen inn i forelskelsens verden, og Yen (i samarbeid med skuespillerne, så klart) er bemerkelsesverdig god på å fange forelskelsens famlende føling, dens håpefullhet, dens kåtskap. (Og bare så det er sagt: Tross filmens fragmentariske form er den lett å følge. Dette er ikke en «eksperimentell» film.)

Som en naturlig følge av forelskelsen ser vi Billy og Nilo (via smarte innklipp og filmformatiske grep) bli bedre og bedre kjent, både på hjemmebane (Oslo) og på reisefot (Berlin). Så dukker kapitteltiler opp, for å klargjøre hva som kommer. Dernest, litt efter at vi tror vi vet hvor filmen går og hva det hele dreier seg om, serveres overraskelsen: Nilo er polyamorøs/har flere partnere, og har ventet altfor lenge med å fortelle Billy om det. Noe Billy naturligvis blir både sjokkert og såret av.

Derfra og ut går det både som forventet og ikke. Vi følger Billy og Nilo gjennom et spekter av faser og varianter av aksept, konfrontasjon og irritasjon. Og frustrasjon. Til å begynne med er det Billy som sliter mest, men efterhvert ser vi at også Nilo lider emosjonelle kvaler. Samt at Nilos uttalelse om at hun «… ikke vil kategorisere eller definere mine forhold», ikke kun bør tas til inntekt for hennes (og alle menneskers) rett til frihet, men også for hennes ansvarsfraskrivelse: For hennes manglende vilje og evne til å ta ansvar for egne og andres følelser.

 glipper litt for meg i løpet av noen vorspiel- og festsekvenser, svinner den aldri så langt hen at den blir uinteressant. Og selv om Nilo nekter å svare på Billys påstand/spørsmål: 

Der er 8 typer kjærlighet (e.g. Agape, Pragma); hvilken type er du?,

 ender hun ikke opp med å bli kun en kjip kjerring. Hun forblir en flerdimensjonal person.

Like fullt skal det sies at før filmen slutter, er Nilo blitt (for meg, i hvert fall) en rimelig feig fitte. (Unnskyld uttrykket.) Og like fullt som det igjen, skal det sies at jeg spør meg selv om denne opplevelsen kommer av at jeg er 

 briller. (Eller altså: gammeldagse streiting-briller.)

Uansett, og uavhengig av filmens tilkortkommenheter (jeg mener for eksempel at et perfekt sted å avslutte historien ville vært i skogen, efter 1 time og 23 minutter) er den av slik en karakter at den bør sees.

Den har så mye fint, nytt, spennende, engasjerende og stimulerende å by på at man vanskelig kan annet enn sette pris på den. Selv ganske lenge efter å ha sett 

Ukens raring: Eksplosjoner i hjertet

De fleste kjenner ham nok best som Aragorn i 

-trilogien, men noen av oss kjenner ham helt tilbake fra 

 – for ikke å snakke om rollen som Frank, den ustyrlige lillebroren i Sean Penns Bruce Springsteen-baserte 

.) Senere gjorde han seg bemerket i David Cronenbergs 

 – blant mye annet. Men både før og efter Cronenbergs samtids-voldeligheter, fikk han boltre seg i verdener som tilsynelatende ligger hans hjerte ekstra nært, idet han spilte cowboy i 

Også i hans første selvskrevne og egenregisserte spillefilm, 

 (2020), spilte hester en rolle – om enn ikke en like prominent som i årets; den fortryllende fine og vemodig vonde 

). Igjen har Mortensen skrevet og regissert, og igjen spiller han den mannlige hovedrollen. Det uvanlige her, er at selv om han igjen vender seg mot westernfilmen, og igjen spiller en småbysheriff, har filmen et distinkt revisjonistisk preg – og en meget sterk kvinnelig rollefigur.

Vicky Krieps fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Anton Corbijns John Le Carré-filmatisering 

(2014), men sementerte ikke sin posisjon som anerkjent verdensstjerne før hun spilte mot Daniel Day-Lewis i Paul Thomas Andersons skredderdrama 

 (2017). Senere har hun imponert stort i filmer som 

, så at hun kunne matche den intense, men tilbakeholdne og krevende Mortensen, var der liten tvil om. At samspillet og kjemien de har skulle holde så høy kvalitet som det vi her får servert, hadde jeg riktignok ikke sett for meg.

Historien starter i San Francisco, på 1860-tallet. Vivienne (Krieps) er en uvanlig stolt og selvstendig fransk-kanadisk kvinne, som i langt større grad enn de fleste av hennes samtidige lar omgivelsene få vite hva hun mener. Olsen (Mortensen) på sin side, er en fåmælt dansk tømrer og forhenværende soldat, som drømmer om å leve et liv i fred og ro. Ved en tilfeldighet treffes de, blir umiddelbart tiltrukket av hverandre – og kun kort tid senere legger de på vei mot Olsens villmarksparadis. Der er livet hardt, dagene lange og farene mange – men de har hverandre, og livet er alt i alt godt. En stund.

 er ikke lineær. Vi møter Vivienne som liten pike i Canadas skoger, vi ser Olsen grave en grav med en liten gutt som tilskuer, vi følger Vivienne og Olsens forsøk på å skape seg et hjem på sin skrinne eiendom – og vi får se Weston Jeffries, sønn av Elk Flats’ mest innflytelsesrike mann, skyte en salooneier, hans ansatte og sheriffens assistent. Nøyaktig når de forskjellige hendelsene inntreffer er ikke til å begynne med helt klart. Noe som hverken oppleves som rotete eller ugreit. Heller er det fascinerende og spennende, idet scener og sekvenser formidles med en overbevisning så sterk at vi kjenner oss trygge på at alt henger skikkelig sammen.

Og det gjør det. Mortensens manus er ikke bare rikt på autentisitet og særegenhet. Det har også et persongalleri tegnet med menneskelig innsikt, og det forteller sin historie på et vis som gir oss nok informasjon til å holde tritt, og tilstrekkelig med detaljer til å holde oss fengslet. Samtidig som et sett godt utporsjonerte og brutale overraskelser holder vår oppmerksomhet på tå hev.

Følelsen av å være med på en reise, både bokstavelig og metaforisk, er sterkt tilstede. Historiens mange lag og fasetter, det overbevisende spillet, det fantastiske fotoet og alle de tidsriktige detaljene (i dialog, klesdrakter m.m.) samler seg til et solid og tett sammenvevet hele.

Flere ganger tar jeg meg dessuten i å legge merke til at musikken (også den med en aura av tidsriktighet), er uvanlig høy, men også intim, og ikke så triumferende i tonen som westernmusikk ofte er. Men heller ikke det uvante ved musikken blir forstyrrende; snarere er det effektfullt og evokativt.

 er en relativt konvensjonell westernhistorie, fortalt på utradisjonelt vis, med emosjonell kraft og heft som resultat. Vivienne og Olsens kjærlighet er så levende og tydelig for oss at den griper likeså hardt som filmens brutale scener. Krieps og Mortensen leverer på hvert sitt unike vis så velkalibrerte rolletolkninger at vi uten forbehold gir oss over. Filmen som helhet, i alt fra idé til gjennomføring og presentasjon, er nær lytefri og oppslukende – og rommer mye, mye mer enn jeg har tatt tak i her.

(Musikken er, imponerende nok, komponert, fremført og produsert av Viggo Mortensen selv, og aller først på takkelisten i rulleteksten, står hesten hans.)

Går du glipp av denne på kino, går du glipp av noe helt spesielt.

Ukens cowboy: Til verdens ende 

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Film/TV

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler