Som alle for lengst har kjent, følt og forstått, lever vi i urolige – for ikke å si foruroligende – tider. Vi vet ikke helt hva vi skal tro, hva som vil skje, hvordan det hele vil gå. Paradoksalt nok føles det derfor betryggende at en film som 

Den prisvinnende dokumentarfilmskaperen Raoul «I Am Not Your Negro» Peck har igjen sydd sammen en imponerende gjennomarbeidet og dyptpløyende film, denne gang om farene vår verdens demokratier står overfor.

Via klipp fra flerfoldige filmatiseringer av Orwells dystopiske roman «1984», Orwells egne dagboknotater og utdrag fra flere av hans bøker (eminent lest av Damian Lewis), øvrige spillefilmklipp, dokumentar- og nyhetsklipp fra ymse kilder og årtier – og kanskje aller mest effektfullt: USAs trumpifiserte propagandamaskineri – viser filmen med all ønskelig tydelighet hvor nær vi er å leve i 

Ikke bare det: Den gjør oss bedre kjent med mennesket Orwell; ikke kun med forfatteren. Og med hvor forferdelig lite som har endret seg i positiv retning siden Orwell advarte om totalitære samfunnsstrukturers historieomskrivning og faktaforfalskning. Med meget mere.

 er hverken morsom, betryggende, trøstende, eller en glede å se. Men den er 

. Den er en brutal øyenåpner som alle bør oppleve – og tenke gjennom.

Gjør din borgerplikt. Kom deg på kino. 

En film man ikke egentlig behøver å gå på kino for å se, er 

. Riktignok er den skrevet og regissert av Scott «Crazy Heart» Cooper, og skildrer en intens og interessant brytningstid i Springsteens liv – med en svært god Jeremy Allen White i hovedrollen – men den er så overtydelig. Så altfor, altfor overtydelig.

I sin iver efter å forklare hvor Springsteen var emosjonelt, efter å ha turnert med 

 – og hvordan han gikk fra pumpende rock og fullt band, til hjemmestudio-albumet 

 (med kun stemme, kassegitar og munnspill) – hamres alle poeng så hardt inn i oss at vi aldri får fred til å tenke – eller føle – selv.

Vil du se en spillefilm, synes jeg heller du skal se det norske utroskapsdramaet 

 Ikke at den heller er perfekt, for det er den langt fra. Men den byr på så mye godt spill og så mange diskrete hint og årsakssammenhenger at følelsene, tankene og synspunktene du uvegerlig vil fylles med, er helt dine egne.

Pia Tjelta er genuint god i rollen som den forsømte og bedratte politikerkonen Eva, i et lokalsamfunn hvor alle kjenner alle (og vet alt om alle), som ad omveier klarer å involvere seg seksuelt med en ung flyktning.

Det vil si: Veldig mange eller lange omveier er det ikke snakk om. En del av handlingen skrider litt for fort frem, og slett ikke alle Evas valg føles naturlige, eller endog sannsynlige. Likevel er tilstrekkelig mye av filmens øvrige element (lokalkoloritt, ekteskapsdynamikk, bekreftelsesproblematikk o.a.) såpass overbevisende at det engasjerer.

Attpåtil byr regissør og medforfatter Nina Krags film på flere fortellertekniske element av gledelig høy kvalitet, og en avslutningsscene som sitter.

 – om en skipbrudden gutt som skylles i land på en Stillehavsøy kun bebodd av en gammel japansk mann – for barn og barnefamilier. Her er spenning og moro, store følelser og ville dyr. Samt variert animasjon og gode tanker om tilhørighet, vennskap, respekt og medmenneskelighet.

; Yorgos Lanthimos’ nye og spinnville fabel, med Emma Stone, Jesse Plemons og et plott hentet fra en sydkoreansk actionsatire fra 2003. Også denne (som barnefilmen ovenfor) tar opp i seg viktig tankegods om natur og ivaretagelse. Men også hevn. Og denne (i motsetning til barnefilmen), er 

Ukens blandede bilder

Onsdag om én uke spiller en av amerikansk populærmusikks store og mest allsidige genier (jada) i bortimot en sekstiårsperiode på Cosmopolite i Oslo, med sitt knakende gode band og en spennende settliste. Vi snakker her om norgesvennen Todd Rundgren. Tidens Ånd fikk den store Todd-kjenneren og dyktige journalisten Morten Ståle Nilsen til å velge ut noen favorittlåter litt utenom de mest kjente. Og slike er det jo mange av, i alle retninger. Om vi rekker det, kommer vi tilbake med flere før konserten. 


Etter den nonchalante, doble pastisj-katalogen (

) «Something/Anything?» (1972) gikk Todd Rundgren lei av å komponere smakk-i-øret popsangene og balladene som gudene hadde utstyrt ham så vel for å skrive.
«Lonely guy singing his unfunky song», mener jeg å huske at han avskrev dem som. Låtene som hentet gyllent melodisk inspirasjon fra1960-tallet, Tin Pan Alley, Carole King, soulmusikk og Laura Nyro (i sine smulere stunder).
Artistens eksperimentering med LSD mens han bygde studioet sitt på Manhattan, Utopia Sound, bidro nok også til å «utvide», subsidiært detronisere, bevisstheten og egoet hans (samt trolig til noen feilkoblinger). Den første frukten av det nye, mer syrete hodet var «A Wizard, a True Star» (1973) – albumet som fikk folk til å begynne å snakke om artisten som et mulig geni. Den beste, rikeste platen hans.
Oppfølgeren «Todd» (1974), nok et dobbeltalbum, skulle være mer av det samme, antar jeg, men føles egentlig som en hardrockende og sen-psykedelisk, men ganske masete og overlesset blindvei. Selvsagt med en håndfull sublime unntak, hvorav «Izzat Love?» alltid har vært en personlig favoritt.
Et soulpop-drops av det slaget man ønsker å sutte på i minst tre-fire minutter. Men som Todd, fordi han jo har sluttet å lage slike sanger, brutalt tar livet av etter bare ett minutt og 55 sekunder, med en stygg lyd som skal illudere en studioteip som blir spolt bakover.
Som Todd-head skal man i overveiende grad være glad for at han ikke valgte minste motstands vei. Han kunne ha endt opp som Hall & Oates (ikke at det er noe så veldig galt i det – bortsett fra at de to ikke utstår hverandre lenger).
Etter «Todd» fulgte «Initiation» (1975), med sin sidelange «A Treatise on Cosmic Fire» (intet mindre) og bandet Utopia, som befattet seg med alt fra (ganske svak) fusion og (ganske dårlig) prog, til (god) MOR og (artige) The Rutles-parodier, og som nok, når alt kommer til alt, opptok for mye av Rundgrens riktignok enorme kapasitet på 1970-tallet.
I 1974-75 kunne man lettere nervøst spørre seg: Skulle han aldri lage pop og soul igjen, da?


Joda. Det skulle han. Det vidunderlige énmannsband-albumet «Hermit of Mink Hollow», et av de minst statiske og mest levende i sitt sådanne slag på denne siden av Stevie Wonder, består faktisk utelukkende av popsanger.
Det var hovedsaklig komponert på piano, og ble innspilt etter at artisten hadde tatt ut separasjon fra sin omsvermede foto- og Playboy-modellkjæreste Bebe Buell. Han flyttet ut på landet, nærmere bestemt til Mink Hollow Road i Woodstock, der planen var å sosialisere mindre og atter en gang dyrke den eremittiske studiorotta i seg.
Til skilsmissealbum å være er platen påtakelig lite bitter. Det er Rundgren i det filosofiske og metafysiske hjørnet, oppildnet, kanskje, av å igjen kunne se stjernene på himmelen etter mange år i storbyen. (Og noen doser «eastern intrigue»).
Albumet åpner og slutter med to sanger, «All the Children Sing» og denne, som orker å være utrettelig optimistiske på menneskehetens vegne. Hvorav «Fade Away» når så langt og høyt ut i kosmos, det uendelige, at ingen ringere enn den norske duoen Fra Lippo Lippi, under Rune «Grammofon» Kristoffersens ledelse, i sin tid tolket den på konserter.
Det er en popsang som higer etter å bli slukt opp av og bli ett med noe som er betydelig større enn den selv, og det er til å bli mjuk i sjelen av. Ilende vakkert.

«Healing Pt. I»/«Healing Pt. II»/«Healing Pt. III»


13. august 1980 brøt fire maskerte tyver seg inn i Rundgrens bolig i Mink Hollow Road. De holdt Todd og hans daværende bedre halvdel som gisler, mens de endevendte huset på jakt etter kunst og elektronisk utstyr.
Det er for alt jeg vet mulig at innspillingen av albumet «Healing» foregrep hendelsen. Det er uansett påfallende at det første soloalbumet, hans niende, etter den traumatiserende opplevelsen, er en eneste lang bønn om ro og fred i sjelen.
«Healing» er Rundgrens 

-album. Det er en diffus og latterliggjort ikke-sjanger – ofte avskrevet som den mer intellektuelt høyverdige ambient-musikkens harry niese, med en lite tiltalende eim av krystaller og midtlivskrise-spiritualitet heftende ved seg.
Det er også musikk med dype røtter, som ikke går rundt grøten: Den ønsker å hensette deg i en tilstand og, i spektakulært vellykkede tilfeller, helbrede noe i deg. Det er en ærbar ambisjon. Det kan uten videre argumenteres for at det er selve ur-meningen med musikk.
Rundgrens tolkning av new age har tekster og vokal, og «side A» er i bunn og grunn nokså tradisjonelt todderi, om enn mer elektronisk fremstilt enn tidligere.
«Side B», en symfoni i tre satser, må nytes i sin helhet. Den lykkes jublende godt med det den setter seg fore:
Å sende deg dypt inn i pusteøvelse-land (pusting og lytting er temaene i den) og gi deg en musikalsk og mental spa-behandling, før den i oppløpet eksploderer i lettet glede, som en kinaputt av varm lykke i øret.

«Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)»

 kolporterer noe Bonnie Tyler-stoff inn i disse inntil nå uplettede spalter. Den walisiske sangfuglen! Den «kvinnelige Rod Stewart»! Norgesvennen! «It’s a Heartache»-sangeren! Todd Rundgrens partner i den beste, mest inderlige sangprestasjonen han begikk!
Rundgren og den ublu megalomane amerikanske komponisten Jim Steinman (1947-2021) hadde en lang og broket, men også aldeles fortreffelig historie sammen. Helt tilbake til Meat Loaf debutalbum «Bat out of Hell» (1977), som, den gangen da noen fremdeles holdt telling, hadde ord på seg for å være et av tidenes mest solgte.
Rundgren hjalp Jim med det han trodde var en Bruce Springsteen-parodi, i sin helhet komponert av Steinman: En galning med en så idiosynkratisk teatral stil – «Little Richard Wagner» på Broadway – at samarbeidet fremsto likt det mellom en filmregissør og en produsent: Visjonen var Steinmans (og her passer det for en gangs skyld å snakke om en visjon), Rundgren var fødelseshjelperen som muliggjorde drømmen praktisk og økonomisk, og beskyttet den mot verden utenfor.
Skal man dømme ut fra intervjuer de begge har gitt, hadde de et … skal vi si 

 antagonistisk forhold. Men i hvert fall: Ingen arrangerte og sang harmonier for Steinman, som Todd Rundgren. De arbeidet sammen i over 10 år, til og fra.
Da «Loving You’s a Dirty Job (But Somebody’s Gotta Do It)» så dagens lys i 1986, hadde komponisten for lengst tilegnet seg all kontroll selv. Rundgren er «bare» en duettpartner i denne ekstraordinært melodramatiske kjærlighetsballaden.
Men for en innsats! Steinman, som skal ha fått vokalister til å besvime av overanstrengelse, likte sine stemmer store og hysteriske, og kryster Todd til det ytterste her – til ekte raseri («you’re never gonna see it!»), ildsprutende lidenskap («the pounding, pounding chorus of our desperate hearts!») og et sjelfullt «whoo-hoo» som stuper og 

 som en litt ekstra aerodynamisk fugl.
Låten er kitsch – vidunderlig kitsch. Todd Rundgren – som har (hadde?) et flott instrument – sang aldri bedre.


Albumet «Nearly Human» var en siste kraftanstrengelse før Todd tilsynelatende pensjonerte de kommersielle ambisjonene sine, og gikk i gang med livet som kulthelt.
Et soulalbum, innspilt live i studio, med et stort band, for et stort plateselskap, med Bobby Womack som gjest på det magnifikke åpningskuttet «The Want of a Nail».
Låten som snakker høyest til meg tre og et halvt tiår senere, er «Parallell Lines», som i utgangspunktet ble skrevet til en musikal («Up Against It!»). En gullkantet ulykkelig kjærlighetsballade i Philadelphia-soul tradisjonen, som Daryl Hall hadde røyket fredspipe med John Oates for, og som jeg fremdeles synes det er merkelig at ikke en eller annen vokal-diva har beslaglagt. (Slike finnes kanskje ikke lenger?).
Det unge, snusfornuftige multitalentet er blitt en middelaldrende mann, mørnet og modnet av Livet Sjæl, og der han i sin arrogante ungdom ville ha ristet en melodi som dette ut av venstreermet, akkompagnert av en suveren og snørrhoven mine, koster det mer nå. Rører mer også.
Han har skrevet sanger i den samme tradisjonen både tidligere («Can We Still Be Friends?», «Mated») og faktisk også senere («Buffalo Grass»). Akkurat i dag tror jeg det er som blåøyde soul-vokalist jeg vil huske Todd Harry Rundgren aller best.

Det er morsomt å se hvor populær og i siget Oslo World med årene har blitt, og hvordan festivalen delvis har endret seg fra å være et besøk fra omverdenen til et nysgjerrig Norge, til å reflektere musikk-kulturen som allerede finnes blant byens mangfold, og hvordan global musikk-kultur er blitt lettere tilgjengelig for den som gidder å følge med. Langt mer party og klubborientert har det utvilsomt blitt. Det er også DJs på velfriserte steder som Becco hver dag, men det er jo da først og fremst på klubb og konsert det skjer. På blokka vår står blant annet The Congos, Spove, Ganavya, Tore Jazztobakk og Sidiki Camaras nye prosjekt Djembe Tekno, Los Wemblers De Iquitos og det vi orker av resten av programmet. Vi ba Mira Berggrav Refsum, en av menneskene som jobber i festivalen, et utsøkt menneske og musikalsk vesen, om å dele noe av sin smittende entusiasme for fem av artistene på årets plakat.



– Det er veldig vanskelig å plukke fem låter fra et program man har jobbet så tett med, men jeg har forsøkt. Jeg må innrømme at jeg har måttet la noen store favoritter gå - det blir magisk med allsang til The Congos’ «Row Fisherman Row» og Konserthuset kommer til å riste når Hakim smeller til med «Salam Alaikum» for eksempel. Men her er mine fem i baggen fra Oslo World, dersom man vil ta seg en fest:

Ca7riel & Paco Amoroso - «Baby Gangsta»
(5020 Records, 2024)


Årets Oslo World er jo litt Ca7riel & Paco-festivalen. NEIDA. Men det er helt sjukt hvor stoka både vi og folk er på at de faktisk kommer hit - det er en booking vi har jobbet manisk med å lande og de er et av mine favorittband om dagen. «Baby Gangsta» var den første låta jeg hørte av dem, den ble sluppet før karrieren deres tok helt av på grunn av en episk Tiny Desk-opptreden og den representerer alt jeg elsker med den argentinske superduoen - ekstremt catchy, litt lættis og egentlig veldig smooth. Med en miks av noen spanske fraser som man kan forstå om man hadde spansk på videregående og engelske onelinere, klarer de å bryte ned språkbarrierer. Jeg så dem på Roskilde i sommer, og 6000 danske ungdommer sang med på spanske tekster. Ganske magisk for en som jobber med en festival som prøver å få folk til å bevege seg utenfor språklige (og andre) komfortsoner! Og bandet deres er en gjeng superdyktige jazzmusikere, så jeg vet at noen kommer for å se på dem også. Aldri feil med dritbra backingband, håper de blir med på jam på Queens etter konsert.

Zawose Queens - «Maisha»
(Real World Records, 2024)


Jeg elsker Zawose Queens! Frontfigurene er tante og niese, og de er etterkommere av Dr. Hukwe Zawose, fra en veldig anerkjent og ærverdig musikkfamilie i Tanzania. Men disse dronningene er de første kvinnene fra familien som gir ut musikk på egen hånd, som frontfigurer, og det er så mange bra låter. Jeg liker veldig godt den musikalske miksen av polyfonisk, vakker sang og tradisjonsmusikk i kombinasjon med alt det elektroniske og litt sånn lættis synth som minner om singeli, nesten. De er også veldig morsomme på scenen og bedriver en sånn underlig form for gymnastisk dans, stuper kråke og sånn. Musikken er jo egentlig ganske avslappende og spaca, men live tror jeg det blir hæla i taket!



Shabjdeed & Al Nather - «NKD GLG»
(BLTNM, 2019)


Elsker Al Nathers produksjoner med Shabjdeeds rap. Hva skal man si? Jeg så de på Primavera-festivalen i sommer og med folkemord som bakteppe var det ikke akkurat lystig. Men det føltes som det riktige stedet å være, som et rom som føltes mer ekte enn mye annet. Også er musikken bare steinbra. Produksjoner med hint av arabisk bryllupsmusikk, jazz og ulike klubbsjangre, toppet med lekker, arabisk rap. Anbefaler alle å høre masse på det, for det blir bedre for hver lytt, og så komme seg på konsert, ta med flagg, få en sinnssyk konsertopplevelse, samtidig som man støtter opp om palestinsk kultur.

Los Wemblers - «La Danza de Petrolero»
(Distrolux, 1975)


Er cumbia litt sånn you love it or you hate it? Føler litt det! Uansett er i alle fall jeg der 100% for cumbiaen! Disse legendene er grunnleggerne av cumbia amazonica - en sjanger som har inspirert sjukt mange fantastiske musikere, DJ’s, produsenter - utrolig mange navn som har vært innom Oslo World i løpet av årene jeg har vært i festivalen. Bandets familiehistorie fra Amazonas største by Iquitos er også verdt å få med seg når filmen om dem vises på Vega samme kveld som de spiller på Goldie. Dette er yndlingsbandet til Ebon Moss-Bachrach (Girls, The Bear) og jeg syns egentlig han sier det jeg tenker - man kommer i så himla godt humør hver gang man hører på dem. Alle sånne basic salsa-trinn og sånn skal testes. Blir godt humør på Goldie ass!

Cimafunk - «Me Voy»
(Mala Cabeza Records, 2017)


Cimafunk er så SINNSYKT goodvibes! Og for meg er det lyden av matlaging, dansing, husvask og ALT som foregår i hytta til min tante og onkel, som møttes i Havana for hundre år siden. Hver sommer er det bryggedans på hyttefeltet med Cimafunk på full guffe og etter å ha sett på liveklipp og drømt i mange år om å få akkurat ham og den enestående vibben hans til Cosmopolite, gleder jeg meg til å se dansegulvet koke. Her blir det dype knær og heftig hoftesving på kulturtanter og bachata mamas i alle aldre og fasonger. Vet også at dette er en artist folka på Cosmopolite har drømt om å få dit en stund, og det er alltid ekstra gøy å glede seg over en booking sammen med de som driver scenen den skal være på.



Audun Vinger

Jon Hagene

nyhetsbrev u44

Todd under overflaten

Fem i bagen med Mira Berggrav Refsum

Tommy Søvik er en platesamler av rang, og med en spesifikk kink: amerikansk soulmusikk i singleformatet - 60-, 70- og etterhvert bittelitt 80-tall også. Å høre ham spille med kompanjongene på Oslo Soul Experience har vært en av livets gleder på denne siden av årtusenet. Det er nå kun én gang i året (denne helgens lørdag på toppen av Rockefeller), men han kan også oppleves solo rundt om kring, for eksempel på Hør Hør, der det blir høstutgaven av Oslo Soul Alldayer den 8. november. Men noe som skiller Søvik fra mange andre DJs og samlere er at han har gått grundig ned i sin kunnskapsbase, og gjennom en årrekke tilegnet seg mer, for å kunne skrive og utgi boken Soul Voices. 

Dette er et praktverk som forteller om og analyserer visse sider av soul-historien, og det er også grundig presentasjon av en laaang rekke gode enkeltlåter, der han har funnet skjulte fakta og presenterer dem med originaletikett og det hele. Men det er ikke bare låter som man kan danse til eller som er så tragiskvakre at de får knærne til å skjelve. Det er låter med et politisk budskap - borgerrettigheter, anti-krig, rasisme, kvinnefrigjøring, og så videre. 

Artistene ville lage hits men hadde også et budskap, og årene fra andre halvdel av 60-tallet og et stykke ut på 70-tallet var denne kombinasjonen ikke bare tidens ånd, men det skapte også et meget potent og inspirert uttrykk. En super og grundig bok skrevet på engelsk og utgitt av ham selv - med et globalt publikum. Julegaveønsket for soulfans er herved sikret. Tommy Søvik skal faktisk på NRK P2s Bluesasylet med Knut Reiersrud på lørdag også, det blir sikkert trivelig radio (så lenge dét konseptet varer).

Men her har han valgt ut fem representative låter fra boka også for Tidens Ånd.

Yaphet Kotto – «Have You Ever Seen the Blues»
(Chisa records, 1967)


Med en tung, hiphop-aktig backing og klimprende piano snakker skuespiller Yaphet Kotto seg gjennom et hardt og ærlig bilde av livet i Harlem. Teksten er rå, ufiltrert og full av erfaring, hans eneste single.


Et skranglete, tøft og kompromissløst svar på James Browns «Say It Loud – I’m Black and I’m Proud». Med rusten, men stolt vokal skryter gruppen fra Indianapolis hemningsløst av å være svart, om å reise seg fra bunnen av rangstigen og nekte å skamme seg lenger.

The Whatnauts – «Message from a Black Man»
(A&I Records, 1970)


For tøff og militant til å gis ut på singel, ble låten liggende bortgjemt på en LP fra The Temptations. Men den unge gruppen The Whatnauts fra Baltimore tok utfordringen, og gjorde den til en hit. Singelen solgte over 400 000 eksemplarer og nådde både Billboard R&B- og Hot 100-listene.

Sam Dees – «Child of the Streets»
(Atlantic, 1975)


Som stor fan av Sam Dees må jeg ha med denne. Få skriver sårere tekster, og enda færre leverer de med slik kraft. «Child Of The Streets» treffer så hardt at det ikke er mulig å høre den uten å kjenne det i magen.

Pam Kellum «What You See You Can’t Get»
(A&B Records, 1972)


Soulverdenen, særlig den politiske, var sterkt mannsdominert. Men midt i alt dette dukker den 19 år gamle Pam Kellum opp, tydelig og selvsikker. Hun lar seg ikke imponere av tomme komplimenter, du kan gjerne prøve deg, men «I’m gonna walk home, but it won’t be with you.»

Fem i bagen med Tommy Søvik

Når en filmskaper som store deler av sitt profesjonelle liv har brukt sine evner, krefter og visjoner på å fortelle historier hvor mekanikk og magi møter mennesket/menneskelignende vesener (

), omsider får sjansen til å bringe til live sin versjon av tidenes trolig mest kjente litterære verk innen sjangeren – Mary Shelleys 

 – bør det være lov å føle seg forventningsfull.

Og det begynner riktig så bra. I motsetning til det som er tilfelle med de fleste andre filmatiseringer av romanen, har del Toro valgt å inkludere dens (i våre dager nokså glemte) partier fra nordishavet, hvor et dansk skip har fryst fast i isen. Til alt overmål er det hyret inn ordentlige, danske skuespillere (Nikolaj Lie-Kaas, Lars Mikkelsen m.fl.) så ikke bare er spillet på topp; så er også uttalen. (I boken dreier det seg riktignok om et britisk skip, men likevel.)

Beklageligvis blir det nesten like fort klart at del Toro (som i tillegg til regien også har ansvaret for filmens manus), tilsynelatende har lagt i overkant kraftig press på seg selv om å overbevise verden om at dette er filmen han var født til å lage. Det hviler noe anstrengt og overtydelig over begivenhetene i ishavet. Men såpass tidlig i filmen er dette fortsatt til å overse, eller i det minste til å føre på kontoen for at vi i salen må tilpasse oss filmens form, farver, rytme og stil.

Dessuten trekker det opp at filmen til de grader fokuserer på doktor Frankenstein – hans oppvekst, familieliv, traumer, personlighetstrekk med mere – og ikke på langt nær så mye på monsteret. I den kapasitet gjør både del Toro og i særdeleshet hovedrolleinnehaver Jason Isaac en formidabel jobb. Mens filmen fortsatt ligger og vipper (les: Før vi i salen er blitt enig med oss selv om hvorvidt filmatiseringen fungerer eller ei), gjør Isaac en smått magnetisk figur. Vi blir med ham både hit og dit i hans søken efter å tilfredsstille farens ambisjoner for ham; vi forstår hvorfor han aksepterer et tilbud om finansiell støtte fra en avsindig rik mann (selv mot at han sannsynligvis vil måtte oppfylle rikmannens uspesifiserte ønske om hjelp en gang i fremtiden) – og så videre.

Hans forelesninger og demonstrasjoner i forbindelse med medisinske studier holder til de grader på vår interesse, og legger i tillegg grunnlaget for mye av filmens videre handling. Dessverre gjør det seg samtidig gjeldende en følelse av at filmen ikke kommer til å forløses (eller, om du unnskylder: 

). Det anstrengte vi følte på i prologen sniker seg inn i igjen i handlingen. Som om perfeksjons- og underholdningsansvaret hviler for tungt på del Toros skuldre.

Når vi så legger til at et innledende parti fra Frankensteins barndom skjemmes av krøkkete «fransk», samt overtydelige varsellamper, frempek og unødig stilisert drama, begynner vi naturlig nok å frykte det verste. Paret med en gjennomgående sub-par CGI-kvalitet, og en lek med sjangerklisjeer som mangler den nødvendige finesse, begynner det efter hvert å bli vanskelig å ikke la negativiteten ta overhånd. (Sier selv jeg, som gledet meg til en vinner fra del Toro.) Og når vi attpåtil må ta inn over oss en par bemerkelsesverdig klossete valg for plottutviklingen, enkelte halvslappe rolleprestasjoner – og en så forferdelig misbruk av Cristoph Waltz’ evner som birollelegende (i rollen som den tidligere nevnte rikmannen) – kjenner vi enda tydeligere på skuffelsen.

Omtrent midtveis løftes filmen opp mot forventet nivå. Efter en unødvendig intrikat og masete klargjøringssekvens som involverer klatring i tårn og kobling av kabler – for at Frankenstein skal kunne gi liv til sitt sammensydde monster – blir det faktisk ordentlig liv i filmen også. Tross digitale effekter som krasjer med overdrevne «tidsriktige» teatralskheter, er det fascinerende å se doktoren interagere med sin skapning. Bare synd fascinasjonen falmer så fort.

 har såpass mange logiske brister og skjemmende effekter, og hemmes dessuten av ujevn fortellerrytme og flere blasse rollefigurer, at den aldri overbeviser. Allerede tidlig i filmen kan man kjenne savnet av en mer naturlig og ukunstlet tilnærming. Det å presentere et gotisk drama på en overbevisende måte betyr ikke nødvendigvis å pøse på med så mange «gotiske element» som mulig. Dette fører snarere til en tydeliggjøring av kunstigheten enn en opplevelse av ekthet. «Den gang da» var gotikken det normale, gjengse, allestedsnærværende; ikke noe man strødde om seg med for å fremstå som trendy og tidsriktig.

Det filmen eventuelt måtte besitte av filosofiske funderinger og interessante betraktninger forsvinner dessverre i denne feilvurderingen.

har kinopremiere fredag 24. oktober, og lanseres på Netflix fredag 7. november.

Av andre merksnodigheter på kinoplakaten vil jeg denne uke trekke frem 

, en japansk filmatisering av adventure-spillet 

. Spillet er av typen ‘walking simulator’, ble lansert i 2023 og plasserer spilleren i skoene til en metro-passasjer som forsøker å navigere seg frem til Exit 8 – for derved å kunne forlate metrostasjonen. I spillet får man ingen backstory eller dypere motivasjon for labyrintvandringen; kun instruksjoner om å legge merke til enhver anomali. Eller, altså: Å snu og gå bakover så snart man ser at man har entret en korridor som ikke ser ut slik den skal.

For å få et slikt spill (som visstnok tar mindre enn en halvtime å spille) til å fungere i filmformat, har filmskaperne (Genki Kawamura og Hirase Kentaro) lagt til en hel del, gjort noen endringer her og der, og valgt seg den velkjente repetisjonsklassikeren 

 som musikalsk lydspor. I motsetning til 

 er dette en film så ribbet for unødvendige element og annen staffasje at det langt lettere lar seg lese filosofiske betraktninger, samt nikk og stikk til samtidens viderverdigheter, i den. Dog skal det sies at langt fra alle seere vil kunne hente ut dette. (Mer om det senere.)

Filmen åpner med at en ung mann på metroen (eller t-banen, om du må), venter på å få gå av. Plutselig går en av vognens mange dresskledde menn av skaftet og skjeller ut en dame som holder en skrikende baby. Vår «helt» gjør ingenting. Stirrer bare rett frem og venter på at toget skal stoppe, mottar en oppringning fra sin eks-kjæreste – som han avviser – og tråkker omsider ut på perrongen på sin ønskede stasjon, på vei til jobben.

I rulletrappen like efter aksepterer han imidlertid eksens oppringning. Da får han vite at hun er på sykehuset. Der er hun i ferd med å bestemme seg for enten å terminere et svangerskap, eller å bli forelder – med hans barn. Vår mann lar seg ikke direkte begeistre, og sier bare noe vagt og utydelig i retning av: 

Efter litt om og men bestemmer han seg imidlertid for at uansett om han skal rekke jobben eller komme seg til sykehuset, må han få opp farten. Det er naturligvis da han oppdager at noe er galt: Selv om han har gjort flere vendinger til høyre og venstre og bortover stadig nye, flislagte ganger, er han plutselig tilbake til der han var for litt siden. To forsøk senere står han fortsatt fast. 

En viss mengde mas, stress og fortvilet stønning senere, legger han omsider merke til en infoplakat på veggen, som forteller ham at så snart han oppdager en anomali (eller et avvik, om du foretrekker) må han umiddelbart snu og forsøke en ny gang; hvis ikke blir det «tilbake til start» igjen.

Som den kvikke leser for lengst har skjønt henger den skrikende babyen på metroen, nyheten fra eksen og hans labyrintfangelignende tilværelse tett sammen. For å komme seg ut av den diabolske syklusen må vår fortapte vandrer virkelig ønske å bryte med gamle vaner og faste mønstre. Han må gi alt for å lykkes, han må takle alt han møter på veien, og han må ville det av riktig grunn.

Den observante kinogjenger vil dessuten kunne plukke opp hint og hommager til Dantes 

, populærpsykologi, Maurits Eschers tegninger, og mye annet. Dog vil jeg repetere og presisere at dette ikke er en film for alle. Personlig fant jeg den litt for – 

 – repetitiv, men så vidt jeg har fått med meg er der mange av den «spill-orienterte» sorten som synes 

Ukens blandede bilder - 241025

Kjære leser, det er høst og mye å finne på om man liker å gå tur i regnet, eller aller helst oppsøke et kulturarrangement. Især om man bor i en av de store byene som for eksempel hovedstaden. Det er ikke lenger noe poeng i å ha FOMO siden det uansett er for mye å velge i om man er opptatt av politisk debatt, poesiopplesninger, teaterstykker, utstillinger, boksamtaler, konserter, albumlanseringer og så videre. På utstillingsfronten er det stor aktivitet, helgen må så klart brukes på å gni inn øynene med den store kolorist Ludvig Karsten når 70 av hans malerier vises på MUNCH under tittelen 

 (les forresten tegneserieboken av Steffen Kverneland for noen kostelige fremstillinger av forholdet mellom Ludvig K og Edvard M).

Neste uke åpner også Henie Onstad Kunstsenter den første kjempestore retrospektive og posthume utstillingen med Tom Sandbergs totalt frapperende fotokunst. 

 heter den og vil bli fulgt av en rekke aktiviteter, blant annet et bestillingsverk 1 november av det viktige bandet Supersilent. Det utgis også en stor katalog med essays og fotografier som er verd å ha. Vi kommer tilbake til alt dette når det nærmer seg, og for kunstbokgale (det er en diagnose som jeg vet jeg deler med flere) kan man også se fram til lanseringen av en fyldig bok med tekster og bilder om Leonard Rickhard, «Mellom konstruksjon og sammenbrudd», som lanseres på Astrup Fearnley den 30. Og glem ikke at dette er siste helg for fotofestivalen Oslo Negativ i det ekte Nasjonalgalleriet, og at det likeledes er siste helg for utstillingen med Terje Roalkvams grafiske arbeid for foreningen Ny Musikk. Dette foregår på det lille galleriet (art with a) PURPOSE på Frogner. Puh!

Det beste er jo at noen av aktivitetene spres rundt om på døgnet, for eksempel var vi denne gang to dager på rad på Tronsmo bokhandel i 1625-draget for å overvære samtaler mellom kritiker Karin Haugen og bokaktuelle forfattere. Det burde være avslutning på enhver kontordag, det, stikke rett dit og ta en pre-dinner snack i form av saltstenger og to små plastglass pappvin mens man lytter til landets fremste forfattere i svært inspirerte omgivelser. 

Ukens to bøker var Marte Michelets fantasirike og fengende bok om faren Jon - «

Det har skjedd verre ting i utlandet - scener fra et farskap» -

 en bok som få andre og som sikkert kan vekke slumrende lesere. Det var også et møte med Per Petterson i karakteristisk sjenert men likefullt snakkesalig lune. Har ikke rukket å lese romanen «

 men det kan nok lett bli en perfekt søndagssyssel. Bokhøsten er vond, det kommer så mange bøker man har lyst til å lese mens de er butikkferske men tiden strekker ikke til. Og så kommer våren. Det er vanskelig for forfatterne å få oppmerksomhet om bøkene i et stadig mer trangt mediebilde. Først og fremst er det synd at bøkene har såpass kort levetid - hva er det egentlig som skjer med dem? Bokstavene på boksidene er de samme. Kanskje man burde gjøre opprør mot forlagene. Skjønt: forlagene skal kanskje finne roen til å gjøre den viktige innsatsen det er å legge til rette for kvalitativ lesing i befolkningen. Det ser ille ut nå, og hvem vet hva som vil skje med Aschehoug etter det kommende salget. Det er håpløst og vi gir oss ikke.

Men det var og er fryktelig ille at the gentile genius: kritikeren, oversetteren, essayisten og forfatteren Henning Hagerup gikk bort. Et enormt tap. Ingen skrev så lett og elegant om så «vanskelig» litteratur som ham - det var en fryd å lese og man følte seg oppløftet etterpå. Helt nydelig språkføring og med innsikt, humor og alvor. Akkurat som mannen selv. En fattigfornem dandy i grønn fløyelsjakke, en mann som ikke var en del av skravleklassen, stipendmottakerne og vinnerne av oss. Han levde lenge med sykdom og dårlig råd, men det gnistret fortsatt i toppen.

Han var aktiv fra 80-tallet som et slags levende universitet i seg selv, og er nok den viktige inspiratoren for den kritiske litterære offentligheten, i flere kull. I bokform er han tilgjengelig med kun to titler, essaysamlingene «Vinternotater» og «Metafysisk skrapjern» - fantastisk lesing for evigheten. Plukk dem opp nå. Han var i 2025 fortsatt tilknyttet Vagant som bidragsyter og hjelperedaktør. Men det siste han gjorde, og som viser hvor sterkt samholdet i tidsskrift-offentligheten i undergrunnen er, var i det lesverdige nummeret av Prosopopeia, utgitt av litteraturstudentene i Bergen men med en bred vifte av bidragsytere. De bringer et utdrag fra hans ufullførte bok om spøkelser i litteraturen (skjønt jeg snakket med noen på Gyldendals 100-års fest i natt som trodde det ble noe av den likevel), og et kostelig intervju. Det kan leses her 

https://prosopopeia.no/2025/10/20/knask-eller-knep-et-intervju-med-henning-hagerup/

 - men vi anbefaler så klart et abonnement på dette og mange andre norske kulturtidsskrifter. Blader av typen som ikke finner sine argumenter på Nille og Temu.

Utgir bok om politisk soul og spiller på Oslo Soul Experience lørdag


For tøff og militant til å gis ut på singel, ble låten liggende bortgjemt på en LP fra The Temptations. Men den unge gruppen The Whatnauts fra Baltimore tok utfordringen, og gjorde den til en hit. Singelen solgte over 400 000 eksemplarer og nådde både Billboard R&B- og Hot 100-listene.




Som stor fan av Sam Dees må jeg ha med denne. Få skriver sårere tekster, og enda færre leverer de med slik kraft. «Child Of The Streets» treffer så hardt at det ikke er mulig å høre den uten å kjenne det i magen.



Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Menneske, monster, monstermenneske, menneskemonster – eller bare menneskeskapt.

Ingen Nille-argumenter

Nyhetsbrev: Ingen Nille-argumenter

Det er i Moss det skjer. Det har jeg skjønt siden jeg hadde min første betalte jobb etter at jeg flyttet hjemmefra, da jeg pendlet dit fra Oslo for å være modell på nå nedlagte Mølla Kunstskole, siden jeg på nepotistisk vis kjente rektoren. Før det var jeg ofte på Galleri F15, siden Dag Rødsand og Yvonne Hjerting var familievenner. Og jeg var stor fan av garasjerock som for eksempel tidlig Cosmic Dropouts - det Torgrim Eggen en gang kalte «Mosselarmen». Jeg så også en minneverdig konsert med et av tidenes band The Lyres der, på Kråkereiret der jeg også så Beezewax. Ah, minner. Men det skjer jo så mye der nå - tidenes drabantby og enkelte aktører har presset frem et inntrykk av den som et sentrum for alternativkultur.

En som vet langt mer om byen enn meg er historiker, forfatter, indiepopmusiker og tidligere redaktør av Vinduets strålende nettutgave og nyhetsbrev Ola Innset. Han har skrevet romaner og viktige bøker om norsk økonomi fra et venstresidesynspunkt. Han er nå også ute med sin andre roman om Moss - denne gang formet som en godslig krim, la oss kalle det mossekrim, som har i seg noe av det Tidens Ånd snakker med ham om i dette intervjuet. Post-industriell identitet, byhemmeligheter, glemte gateadresser, snuskete lokalpolitikk og lokalpatriotisme.



Okei Ola, hva skyldes egentlig din gedigne fascinasjon for Moss?


- Jeg har vokst opp her og bor her, så det er vel kanskje bare et ønske om å forstå betingelsen for sin egen eksistens? Det kan også hende at jeg overkompenserer noe etter at mine første to romaner het henholdsvis Lisboa (2013) og Firenze (2018). Jeg bodde i de byene, og bøkene er nok merket av det å være fra et sted som Moss, og så søke seg mot byer av en litt annen … karakter. Etter at jeg, noe overraskende for min egen del, endte med å flytte tilbake til Moss for ti år siden har jeg også skjønt at det er mye som er vel så spennende på den plassen jeg er fra også. Den aldri helt fullførte overgangen fra produserende industriby til sovende pendlerby har relevans også utenfor vårt lille mikrokos-Moss.



Ja, jeg merker at mange er opptatt av byen nå. Er det et element av «ruin porn» og den deilige nostalgien ved post-industrielt forfall og drømmen om kulturell vekst?

— Porn og porn, jeg bor jo her, så jeg skulle gjerne sett at det faktisk var annerledes. Industriruiner er en ting, fram til de blir revet og det bygges sjelløse boligprosjekter der isteden, men den største ruinen i dagens Moss er et stort gjørmehull ned mot havna, der det en gang var en koselig trehusbebyggelse. Bane NOR har «funnet» et kvikkleirefelt som ganske mange i Moss både visste om og advarte mot, så fullføringsdato for den nye tog unellen blir stadig skjøvet lenger av gårde i en uviss framtid.

Hva er Moss’ største kulturelle stolthet før deg?

— Musikalsk sett er det vel nokså dødt løp mellom Hanna Paulsberg og Skrellex, som jeg begge delte scene med da jeg gikk på videregående. I forfatternes verden kniver Agnar (Lirhus) og Jonny (Halberg) om tronen – framifrå skildrere av den mossiske situasjon, begge to.

Apropos heimstadsdiktining - er det noen slangord eller språklige finesser fra Moss du setter ekstra høyt?

— Mossedialekta er kanskje mer kjennetegnet av det utsøkte tonefallet enn av spesifikke ord. Det er noe så subtilt og vakkert med det, lett å kjenne igjen men nesten umulig å imitere. Umiskjennelig østfoldsk, men like vel langt unna vulgaritetene man holder seg med lenger sør i fylket. Når det er sagt har jeg i det siste hengt meg litt opp i at mange som snakker mossedialekt – og det må medgis at det nok er under halvparten av byens befolkning – også bruker ordet «kostbart». Ikke helt som et synonym for «dyrt», men heller når noe er dyrt nettopp fordi det er spesielt fint og verdifullt. Her om dagen hørte jeg ordet brukt om et brød.



Bokhandelen, kafeen og kunstsenteret House of Foundation der boken skal lanseres er et av de flotteste stedene i Norge av sitt slag. Hvordan kan et slikt sted i det hele tatt eksistere der?

— Det kan du si. Vi må i hvert fall ikke narre oss selv til å tro at det er «marked» for noe sånt i Moss, eller for den saks skyld særlig mange andre steder i Norge. Så grunnen til at det likevel eksisterer er en lang rekke ulike offentlige støtteordninger og noe privat mesenvirksomhet, samt at mange mennesker legger ned mye ubetalt arbeid der. Og den som gjør begge disse tingene mulig er innehaver Martin Sørhaug, som både er en rev på å søke penger og både en bjørn, ulv og gaupe på å stimulere til aktivitet og innsats. Ære være ham.



Og selvfølgelig festivalen Lyse Netter, med Martin og især Emil - jeg har klype meg selv i armen

— Ja, det er veldig gøy med den Moss Angeles-stemningen som er der når under spesielt den festivalen, men også noen av de andre – som Møllebyen litteraturfestival. Da er det som å bo i en veldig kul by, det nye Berlin kanskje. Så kan jeg jo røpe for dere tilreisende at det ikke akkurat er sånn her hver kveld, men det ville vært mye å be om.



Hva, er det ikke? Jeg bodde på Hotell Riviera sist og badet på taket med prosecco - er også dét en del av Moss’ ånd eller et nyrikt fremmedelement?

- Byens ånd vil jeg ha meg frabedt at det er, men en del av Moss er det jo. Ikke dets sjel, men kanskje dets erigerte eiendomsutvikler-penis? Viagra-indusert får man anta, for det er utvilsomt noe kunstig over det. Men for all del, det kan jo være fint til sitt bruk. Og ingenting mosselig er meg fremmed.

Hvordan er boligprisene der for tiden, om man flørter med prosjektet Moss og synes klasseforskjellene i Oslo blir for fæle?

— Moss har et mangfold av sosiale klasser, med sine dertilhørende boligpriser. I de fineste strøkene på Jeløya og utover mot Larkollen er det veldig dyrt (kostbart), mens andre områder nok vil kunne anses som relativt sett veldig billige. Jeg slår gjerne et slag for den rimeligere delen av Jeløya, hvor jeg selv bor – samme fantastiske øy som de dyrere områdene, stedvis faktisk ganske billig.



Dette er din andre bok om Moss, etter den fabelaktig titulerte «Moss» som kom i fjor. Aner vi en trilogi?

— Ja, så pass må det være. «Moss» avsluttet (eventuelt punkterte) min «by-trilogi», samtidig som den da muligens også ble starten på en ny trilogi. Sånn kan jeg holde på.

Kjenner du til Barry Adamsons «Moss Side Story»?

— Ikke før nå, men med et raskt søk forstår jeg jo at den vil kunne brukes som soundtrack til filmatiseringen av mine mossebøker. Jeg har fått noen tilbud fra Harald Zwart, som vil flytte hele historien sørover, men de har jeg selvfølgelig avslått.



Apropos soundtrack, hvordan går det med musikerkarrieren?

— Jeg spiller en gang i året med julegruppa Sunturns, men ellers er det tynt. Et par konserter med mann- og koneorkesteret Elva har det riktignok også blitt, og vi håper en dag å greie å lage den vanskelige andreplata. Men det viktigste jeg gjør for musikken i disse dager er nok å være hjemme med barna innimellom, slik at nevnte kone kan lage musikk og forsiktig turnere med sitt eget band, Allo Darlin’. Jeg gir deres nye album «Bright Nights» mine varmeste anbefalinger. Egentlig det aller beste mossebandet, selv om det ofte står (UK/AUS) i parentesen bak bandnavnet.

Les mer om Ola Innsats ferske roman Under Moss her: 

https://www.cappelendamm.no/boker/under-moss-ola-innset-9788282886376

Ingenting mosselig er meg fremmed.

Ingenting mosselig er meg fremmed

Han er et medlem av kultbandet hubbabubbaklubb, resident-DJ på Jaeger og den ene halvparten i duoen bak Snorkel Records. Han står også bak viktige remikser, helt tilbake til klassisk barnlig norsk disco som Sure Sivert. Gjennom dette arbeidet har han bidratt til mye god fritidsaktivitet og tankespinn for danseglade mennesker både her og der. Som for eksempel på BLÅ denne fredagen.


Etter slippfesten for Sju’s «Nye Sko» på Dattera til Hagen i fjor, inviterte Nora (Ora The Molecule) oss spontant hjem til Tyrifjorden midt på natta i sin hvite Toyota Corolla fra 1996. Jeg pressa meg inn i baksetet sammen med en Hollywood-skuespiller, en tysk raver, tsjekkiske Sju, en venninne av Nora – og en spansk gatehund. Med denne låta på anlegget, 90-tallsinteriøret i bilen, og sola som var på vei opp igjen føltes det som å leve i en perfekt filmsekvens. Fet produksjon, rå vokal, fett arrangement – og samme trommemaskin som Phil Collins. Oppskrift på «gode gamle gløym det!» To av gutta bak startet for øvrig smått legendariske Underworld noen år senere.



Apropos 90-tallet og filmsekvenser – denne låta føles nettopp som det. Jeg ser for meg en ung Leonardo med piggsveis og tribal-tattis, på jakt etter en bortgjemt strand, filmet i time lapse. Vanskelig å velge bare én låt her, for hele plata var et av fjorårets beste album.



Jeg var rundt 16 da storebror skulle kjøre en kompis hjem midt på natta. Jeg satt godt planta i baksetet, og da de satte på Hypnotic Tango, var det gjort. En følelse jeg stadig lengter tilbake til – låta som alene har skylda for at jeg både lager og spiller musikk i dag.

Det føltes som å ha den nyeste PlayStation ett år før alle andre da jeg introduserte denne CD-en på neste fest. En tidløs klassiker – mye takket være 808-trommemaskinen, den hypnotiske 303-basslinja og et av verdens beste refreng. Jeg spiller den fortsatt så ofte jeg kan på klubben – slår aldri feil.




Denne har en lengre historie – den kan du lese på innersleevet hvis du kjøper den på vinyl.

Jeg er fortsatt forbauset (og kanskje litt skuffa) over hvor få som har denne på lista si. Samtidig må vi ha noe for oss selv – som diskJokke så fint sa det da vi var fem stykker som hørte Brennan Green spille på Jaeger for herrens år siden. Outropartiet på denne låta er ren eufori – et stykke sonisk terapi som har burde gjøre mer for psyken din enn flere år hos hjernekrymperen. Få det på – og spill det høyt!



Sylvester – «I Need Somebody to Love Tonight»


En gammel favoritt – som parfyme for øra. Hørte den første gang på en mixtape fra Permanent Vacation, der den skilte seg godt ut blant alle de andre låtene. Produsert av Patrick Cowley, som også lagde musikk for mykporno – og det kan man nesten høre her. Alltid en perfekt warm-up-låt på klubben.

Olefonken spiller på BLÅ fredag 17 oktober

Fem i bagen med DJ Olefonken

Denne uken ble jeg sjokkerende nok møtt av en spesialistlege som på et viktig spørsmål om min lidelse flekket opp telefonen og sa til seg selv «ja, da får vi se hva ChatGPT har å si om den saken». AI slop vil bli vår død, det sier vi hver helg. Derfor er det viktig med umiddelbar motgift i form av dønn organisk menneskeskapt musikk, og det av den aller beste til å lage akkurat slik: D’Angelo som vi mistet denne uken. Vi spurte en kjempefin norsk artist som fredag er aktuell med en ny EP ved navn «Neve Azul»

Charlotte dos Santos’ favoritter med D’Angelo

 (originalt av Smokey Robinson, fra Brown Sugar, EMI 1995)
3. 

 (fra Voodoo, EMI 2000)
— D’Angelo er soleklart en de musikerne som har formet meg mest som artist. Jeg glemmer aldri da pappa viste meg Brown Sugar, jeg var bare 7 år men ble helt obsessed. Musikk var den plassen jeg virkelig kunne være meg selv i, og det ble min største escape. Jeg innser i voksen alder hvor viktig musikken jeg vokste opp med har vært for meg. Ikke bare som artist, men som menneske. Jeg tenker på hvordan musikken kan male verden vår.

Sangene jeg har valgt er tre av de mange favorittene jeg har med ham. Jeg elsker spesielt blandingen av groove, vokalharmonier, jazzgitar, hip hop og blues.

Hvil i fred til en av de største som noen gang har vært.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte i stedet for


Hvor bør man reise? Svaret er overraskende ofte kulturbyen Moss, som vi skal høre mer om straks i dette brevet. På lørdag er det intet mindre enn en byvandring som finner sted der, med oppmøte på House of Foundation i Henrich Gerners gate 17, i den såkalte Møllebyen. Og det er en spennende gjeng kunstnere som skal holde disse metaforiske guide-vimplene i været for de som møter opp. Folk som er opptatt av bysosiologi, non-places, samtidskunst, potensialitet, minner og fremtid.

Før eller etter kan man jo få med seg utstillingen Men best husker jeg monotonien. Kunsteren er Vilhelm Christensen, og omtales som en fragmentarisk fortelling om papirbyen Moss og hjørnestensbedriften Peterson & Søn. Installasjoner og andre verk og tanker basert på arkeologiske funn av etterlatt materiale i den rivningsklare papirfabrikken. Peterson & Søn, har vært en viktig del av byens økonomi og identitet. Også i nesen, som noen husker. Etter nedleggelsen i 2012 har Moss, i likhet med andre postindustrielle byer, vært på søken etter hva som kan definere den på nytt. Kanskje Christensen har et av flere mulige svar på hva det kan innebære.

Dette er en del av den årslange prosessutstillingen «Fire møter med Møllebyen». (H//O//F) har en femårig satsing der de tilbyr visningsrommet til fem kunstnere som hver disponerer det i ett kalenderår. I 2025 er det tildelt 

 som igjen har invitert med seg Yamile Calderon, Jon Benjamin Tallerås og nevnte Wilhelm Christensen. Gruppen arbeider sammen og enkeltvis, fellesnevneren er en interesse for by og urbanitet. Og da især Moss, i sin i all sin nedlagte, uferdige og lovende potensialitet.

Ny bok fra Ola Innset om den ultimate kultbyen Moss.

Det er i Moss det skjer. Det har jeg skjønt siden jeg hadde min første betalte jobb etter at jeg flyttet hjemmefra, da jeg pendlet dit fra Oslo for å være modell på nå nedlagte Mølla Kunstskole, siden jeg på nepotistisk vis kjente rektoren. Før det var jeg ofte på Galleri F15, siden Dag Rødsand og Yvonne Hjerting var familievenner. Og jeg var stor fan av garasjerock som for eksempel tidlig Cosmic Dropouts - det Torgrim Eggen en gang kalte «Mosselarmen». Jeg så også en minneverdig konsert med et av tidenes band The Lyres der, på Kråkereiret der jeg også så Beezewax. Ah, minner. Men det skjer jo så mye der nå - tidenes drabantby og enkelte aktører har presset frem et inntrykk av den som et sentrum for alternativkultur.

En som vet langt mer om byen enn meg er historiker, forfatter, indiepopmusiker og tidligere redaktør av Vinduets strålende nettutgave og nyhetsbrev Ola Innset. Han har skrevet romaner og viktige bøker om norsk økonomi fra et venstresidesynspunkt. Han er nå også ute med sin andre roman om Moss - denne gang formet som en godslig krim, la oss kalle det mossekrim, som har i seg noe av det Tidens Ånd snakker med ham om i dette intervjuet. Post-industriell identitet, byhemmeligheter, glemte gateadresser, snuskete lokalpolitikk og lokalpatriotisme.



, er en musikkprodusent og DJ fra Oslo. Han er et medlem av kultbandet hubbabubbaklubb, resident-DJ på Jaeger og den ene halvparten i duoen bak Snorkel Records. Han står også bak viktige remikser, helt tilbake til klassisk barnlig norsk disco som Sure Sivert. Gjennom dette arbeidet har han bidratt til mye god fritidsaktivitet og tankespinn for danseglade mennesker både her og der. Som for eksempel på BLÅ denne fredagen.

Begge ukens hovedfilmer er av typen som får en til å tenke. Den ene fordi man vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten, hvor gunstig det var å promotere nettopp den typen livstilnærming som filmen gjør der, og hva filmskaperne egentlig ønsket at publikum skulle få ut av filmopplevelsen. Den andre fordi man også her vanskelig kan la være å lure på hvor heldig det var å avslutte filmen på den måten – men her er det langt tydeligere hva filmskaperne har ønsket at publikum skal sitte igjen med.

, og er basert på Ingvild H. Rishøis kortroman ved samme navn. Til forskjell fra boken ser filmen – med unntak for et par nøkkelscener og -element – ut til å være myntet på barn. Riktignok har den aldersgrense 9 år, så de aller yngste bør ikke tas med inn i kinomørket, men fortellerformen, internlogikken, synsvinkler og mere til, peker alle i retning av at barn skal kunne følge, like og engasjere seg i historien om den tiårige drømmeren Ronja, hennes storesøster Melissa og deres alkoholiserte pappa.

Jeg synes filmen fungerer aldeles strålende som (barne)film og som en opplevelse for en samlet familie. Forutsatt at man er klar for å snakke litt om emner som avhengighet, ansvar, rollefordelinger og den slags. Det jeg ikke synes fungerer så strålende, og som jeg henviste til innledningsvis, er måten filmen slutter – med et budskap om at dersom livet er vanskelig, er det best/kjekt eller i det minste helt OK å drømme seg bort. I visse sammenhenger er dette så visst sant, men som generell livstilnærming bærer den slags virkelighetsflukt oftest galt av sted.

Like fullt anbefales filmen varmt for alle som kan synes at det er en god ting å gjøre kinoturen til en foranledning for en familiesamtale.

Film nummer to er definitivt en voksenfilm, ment for voksne. Luca «Call Me By Your Name» Guadagninos 

 tar for seg en tenkt overgrepssak ved Yale, hvor Alma, en anerkjent kvinnelig foreleser (Julia Roberts i storform), havner i en superskvis, idet Maggie, en av hennes kvinnelige studenter (Ayo Edebiri), anmelder Hank, en av Almas kolleger og beste venn (Andrew Garfield), for å ha «krysset en grense».

Vi får aldri se hva som skjer/ikke skjer mellom Maggie og Hank, og kan følgelig heller ikke vite. Dessuten er så vel manus som klipp og regi samkjørt på slik en måte at vi aldri vet hva vi er ment å skulle tro, hvilken forklaring vi er ment å skulle ha tillit til – eller hva som objektivt ville være riktig å gjøre i en situasjon som dette.

For virkelig å vanskeliggjøre vår oppgave som tilskuere, avsløres – før eller senere – pertinente detaljer om alle historiens involverte parter; detaljer som er nødt til å farve vårt syn på de forskjellige protagonistene. Som om ikke dette er tricky nok, åpner filmen med en Woody Allensk intro, før Trent Reznor og Atticus Ross’ soundtrack gjør opplevelsen enda litt vrangere og vanskeligere tilgjengelig.

Skuespillet er jevnt over sterkt (med Roberts på 

-nivå) og jeg fant lite eller intet som underbygger det spetakkelet filmen har avstedkommet i USA, hvor proffe kritikere og sinte hjemme-forståsegpåere har kappes om å fortelle verden hvor anti-woke filmen er.

I hvert fall om man ser filmen under ett. Det spesielle ved den; det som hever den over de fleste andre i sin sjanger, er at alle (på ett eller flere vis) fremstilles som upålitelige/med skjulte motiv og agendaer, eller i det minste som umulige å stole helt og fullt på. Og nettopp deri ligger filmens crux: Det å innse hvor forfryktelig vanskelig det er å vite hvem man skal tro på i en varslingssak hvor begge/alle parter har tilsynelatende gode forklarer på hva som skjedde, hvorfor det skjedde – og hvordan.

 gir oss sjansen til å se og høre det vi vil se og høre; til å tolke både rollefigurenes og filmens fremstilling(er) dithen vi vil, for så å kjenne tvilen rive i oss.

Et eminent utgangspunkt for så vel selvransakelser som høylytte diskusjoner og kompassjusteringer.

Moss i krim og kunst

Nyhetsbrev: Moss i krim og kunst

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Kontakt 

Annonsering

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Alle artikler