Om du er opptatt av platesamling er det mye som skal til for at du ikke har dumpet bortom Geir «Bulle» Underdal de siste tiårene (en god liten bunke av dem). Nesten uansett hva slags sjanger du måtte samle på, har han peiling på og interesse for mye av det. Jeg har kjøpt mye bra jazz, soul og disco av ham i årenes løp selv om hans primære sjanger er rock’n’roll, gjerne av seksti-til-åttitallstypen. En senere gang må vi snakke om underground glamrock, men denne gangen er det punk som gjelder. Punksingler og DJ-ing hører absolutt sammen, historisk sett som nå (når sjangeren har sin n’te renessanse). Det er klubbkvelden Punk Rock Politiet som går av stabelen på umistelige Hør Hør i Storgata denne torsdagen. Apropos lovens lange arm må man jo så klart minne om at den da unge Hamar-gutten spilte trommer i det legendariske punk/hardcore-bandet Betong Hysteria, hvis singel «Snuten kommer» er en eviggrønn klassiker. Senere spilte Bulle i det unike kunstrockbandet Løver & Tigre, det helt fabelaktige pop-psykedeliabandet Matchstick Sun som nesten ble popstjerner, i det strøkne garasjerockbandet The Lust-O-Rama, og flere andre minneverdige prosjekter. Nok i seg selv det, men han har ved siden av band og platesamlermiljøer også vært en suveren og fryktet undergrunsinfluencer i mange tiår, for eksempel bak disken på platebutikken Rock Shop og baren RockAll, som begge var uhyre sentrale i overgangen 80/90-tallet, og legende på bakrommet på Akers Mic i CD-ens olympiske tidsalder. Og i det hele tatt en morsom, ofte hyggelig, og djevelsk sjarmerende kar som har hatt og har stor betydning for mange i Oslos langvarige musikkmiljøer. Vi ba ham om fem låter for kvelden.

Liket Lever
«Levande Begravd»
(Sista Bussen, 1979)


Fra Göteborg. Med en ung Freddie Wadling på vokal og bass. Denne singelen kniver om førsteplassen av de svenske punksinglene ved siden av «Jag Ska Aldrig Dö» med Dr. Zeke. Jeg klarer ikke å bestemme meg.

The Accident
«Kill the Bee Gees»
(No Threes Records, 1979)


Fra Bellingham, Washington, USA. Et sjarmtroll av en singel med et velmenende budskap og en vidunderlig hjemmelaget video. Vokalist: Lisa Nansen.

The Snivelling Shits
«Terminal Stupid»
(Ghetto Rockers, 1977)


England. Opererte også under navnet Arthur Comix. En gjeng musikkjournalister som på den tiden skrev i den nå ikke eksisterende musikkavisen Sounds

The Damned
«Neat Neat Neat»
(Stiff Records, 1977)


For et band. For en produksjon. Og tidenes beste bassintro.

The Ravers
«(It's Gonna Be A) Punk Rock Christmas»
(Zombie 1977)


Fake punk fra øverste hylle med mye vinyl på ønskelista. Snekret sammen av Harold Bronson som senere startet Rhino Records, og duoen Graham Daddy og Louis Maxfield, som før dette hadde bandet Daddy Maxfield som ga ut den aller beste glamrock-singelen; «Rave 'N' Rock»

Fem i bagen med Bulle

“My sister and her husband lived next to a bunch of cell phone towers and they’re concerned it's gonna affect the health of their children … you know, if they can stop having miscarriages.”

Anthony Jeselnik er åpenbart ikke for alle. Ikke engang for alle standup-fans. Hans humor er så drøy, så streng, og så krevende at dobbelbunnetheten ofte går over hodet på folk. (Noe han forresten har en egen historie om.) Samt, så klart, at en hel del mennesker hverken liker ham eller vitsene hans, kanskje nettopp 

 de forstår dem. Men jeg liker ham. Og synes at det nye showet hans – 

; tilgjengelig på Netflix fra i går – er noe av det beste han har gjort. Særlig første halvtimen.

I tillegg til at han nå har holdt på i 20 år, og følgelig er blitt enda tryggere på seg selv og sitt materiale enn han allerede var (han har tilsynelatende aldri hatt problemer med selvtilliten), har han også destillert fremføringsstilen og gjort den mer konsis. Noe som både gjør vitsene bedre (idet poengene får ekstra sting og snert), og som gjør stilen, innholdet og fremtoningen enda litt strengere.

“I’ve got a kid in Africa that I feed, that I clothe, that I school, that I inoculate for 75 cents a day. Which is practically nothing compared to what it cost to send him there.”

ikke lenger er i nærheten av å være den slemmeste han har. Og à propos slem: Har du sett ham 

 kjendiser? Det var – ikke overraskende, dersom du tar en titt på klippet like under her – slik han slo gjennom og skapte seg et navn.

Men nå har jeg skvaldret mer enn lenge nok til at du vet hvorvidt du ønsker å ta turen om Netflix (hvor du også finner hans tidligere show; 

, hvor denne tekstens vitser er klippet fra).

“I remember when I was 13, my mom got diagnosed with Parkinson's, and my dad just gave up immediately. He said, ‘I can't deal with this. I can't live like this.’ and packed up his car. So, as a 13-year-old boy, I had to be the one to roll up my sleeves and say, ‘OK … Guess I'm going with dad. Sounds like mom needs some alone time.’”

Ukens aller mørkeste: Bones and All

Det virket umiddelbart noe avskrekkende da jeg åpnet det nyankomne nummeret av tidsskriftet 

, og i kjent stil satte nesegrevet mot papiret for å nyte særegenheten av duften, og blafret opp på en tilfeldig side. Der sto overskriften: «115 bokanmeldelser». Riktignok er det viktig at noen stiller opp når det totale tilbudet av omtaler av litterære utgivelser i lokal- og riksaviser og andre tidligere kanaler for sånt har sunket så drastisk, med alt hva det har å si for bevisstheten hos det norske folk om at det i det hele tatt er noe som heter litteratur og at det er noe som betyr noe. Men mengden ga meg også umiddelbart en lett hodepine. Da leser jeg heller en god bok, for å parafrasere en gammel tv-reklame med Sissel Benneche Osvold i hovedrollen som en som skrudde av TV-ens bankende mas.

 har endret seg noe med årene - utgivelsene er minst like tykke og omfangsrike som tidligere, men også enklere å forholde seg til. Om mulig er det blitt enda bedre, mer gjennomtenkt og dyptborende. Men det har også åpnet seg på et vis - det har liksom blitt Hele norsk tidsskriftmiljøs kulturtidsskrift. Og ikke bare det - med sine mange svenske og danske (og europeiske) bidragsytere er det hele Nordens også.

Fra å være et hardcore litteraturmagasin i oppstarten i 1988 (da jeg veslevoksent også leste min fars eksemplarer uten helt å skjønne alt), til å bruke de samme intellektuelle kreftene også på andre områder, uten å miste kjernen av syne. Film, teater, kunst, musikk - men i sum handler jo alt stoffet om samfunnet og menneskene som befolker det.

Stoffet er også oppvakt formgitt, som det er er blitt i mange år nå, av Andreas Töpfer som gir leseropplevelsen en ny klang og binder de forskjellige elementene sammen. Ja, det finnes bokanmeldelser, men det kan like gjerne være et bokessay basert på utgivelser fra i fjor eller før det som benyttes til å belyse noe som har betydning og som gir støtte til spennende analyser og medrivende lesestoff. Her er «aktualitet», bokhøst, intervjuer med forfattere med nytt produkt på markedet og andre banaliteter ikke det sentrale - 

 oppleves for tiden som diamanten den i slagghaugen norsk offentlighet har utviklet seg til å føles som. Anmeldtseksjonen denne gangen har vekt på sakprosa - hvalfangst, naturdød, barnas skjermtid, abort.

Høstens utgave kom litt forsinket, det kommer et nytt allerede før nyttår, og har undertittelen «Fengslet av nåtiden». Det er ikke like sterkt tematisk som enkelte tidligere utgaver, men det går helt fint. Espen Grønlie har hovedartikkelen, om Romerriket like greit. Og her er vi godt forbi podcast-aktige støt om hvorfor så mange menn er opptatt av Romerriket for tiden. Det er en omfattende artikkel om hvordan bokutgivelser av forskjellig art på godt og vondt har skapt nye myter og måter å skape forståelse av og interesse for det.

Jeg ble nysgjerrig av en samtale om den tyske forfatteren Rainald Goetz (f. 1954), som jeg ikke var kjent med, og med Snorre Fjeldstads oversettelse av det friske essayet «Absolutt idealisme» fra 2023. Hans roman 

 som ble utgitt på engelsk av Fitzcarraldo for to år siden, som tar utgangspunkt i 90-tallets technokultur.

Og jeg håper også norske forlag snart er med på den internasjonale gjenoppdagelsen av Brigitte Reimann (1933-1973), femti år etter hennes død. Beskrivelsen deres om forfatterskapsessayet av Ida Svingen Mo er interessevekkende nok: «Til lyden av amerikansk jazz og med inspirasjon fra fransk feminisme skrev Brigitte Reimann om kvinnelig begjær i det klassebesatte DDR». Utdraget fra hennes siste, nesten fullførte roman 

Hver eneste leder eller Facebook-oppdatering fra den mangeårige redaktøren Audun Lindholm de siste årene har vært en smule høystemt på vegne av tidsskriftenes generelle betydning. Men han har absolutt rett. Det er forstemmende at all den verdiskapning som foregår i tidsskriftene ikke blir oppdaget - den støttes ikke nok økonomisk, og står jo for nettopp de verdiene som mange lesere klager over at forvitrer i de daglige mediekanalene. Norske tidskrifter burde også anmeldes av de fortsatt gjenlevende kulturredaksjonene i større grad - de beste av dem er helt klart like nyhetsverdige som bokformatet som alltid trumfer dem, av en eller annen grunn.

Og nå virker det bare mer prekært enn noensinne. Jeg føler meg litt Hans Castorp hver eneste dag, for å være ærlig - det er som om ryggraden i den offentlige samtalen har fått brokk. Det er vanskelig å slå av en prat selv med oppegående mennesker, fordi vi ikke lenger deler den samme virkelighetsoppfatningen eller har et flyktig forhold til stolpene i kulturlivet eller den politiske situasjonen.

I alle de årene jeg har vært en del av kulturlivet har det vært mye nervøs håndgestikulering og kronikker i avisene om at det er viktig at kulturform x «blir tatt på alvor», og med ønsker om større bevilgninger til akkurat deres særforbund. Jeg har selv bidratt med slike, og det er viktig og riktig å gjøre det. Men jeg er i ferd med å bli overmannet av paranoide følelser om at det om få år vil handle om å beholde bevilgninger i det hele tatt. Kulturhaterne kommer i maktposisjoner, de ønsker å ta hevn og vil ha glede av å rive ned. På grunn av kulturlivets relative usynlighet utover de som allerede er opptatt av det er har vel også morgendagens politikere og beslutningstakere et mer fjernt forhold til kulturlivet enn de før dem.

Lindholm og hans redaksjon har også i årevis vært bekymret for eventifiseringen av bokheimen, at selve boka og dens innhold har måttet vike for interesse for Forfatteren og alskens sosiale aktiviterer, lettbente boksamtaler og festivaler. De fikk rett i at det var den veien utviklingen gikk (se bare på bibliotekene), men de har nå også tatt situasjonen til seg, og bruker mange sider på å dekke slike festivaler med samme seriøsitet som de gjør med det andre stoffet. Det brukes mye penger og energi på disse festivalene, men det som foregår der blir sjelden omtalt og analysert i ettertid. Så det er bra. Blant høydepunktene i denne utgavens bolk er Joni Hyvönens reisebrev fra årets Lyse Netter i Moss (forøvrig den fineste festivalopplevelsen jeg hadde i år), og Simen V. Gonsholts artige rapport fra arrangementer om Svein Jarvolls 

Poet Jørn H. Sværens «omreisende tidsskrift» 

 dukker denne gang opp i Vagant (det kommer som små parasittiske «innstikk» i andre eksisterende tidsskrifter). Dette er utgave nummer 40, og består av dikt av Martin Högström.

Vagant finner du hos små uavhengige bokhandlere og kunststeder, og i større Narvensen-utsalg - men det beste for alle er så klart å abonnere på det. Det synes jeg du godt kan gjøre.

Redningen ligger i postkassa

At det er lenge siden Woody Allen laget en genuint god film, er ingen hemmelighet. Men at en av hans siste gode var et drama, snarere enn en komedie, er ikke like kjent. (Og at den utkom så langt tilbake som i 2013 er rent trist å tenke på.) Like fullt er den plutselig tilgjengelig på Viaplay nå, og med tanke på hvor vrient det kan være å få fingrene i Allens (litt) eldre filmer, er det bare å kaste seg over fjernkontrollen.

Jasmine (Cate Blanchett) er hverken den eller der hun en gang var. Ekteskapet med Hal (Alec Baldwin) er over, hennes alkohol- og pillemisbruk er alt annet enn over, hun har hatt et aldri så lite sammenbrudd – og hun har måttet flytte fra New Yorks øvre sosiale sirkler, til San Fransiscos lavere. Hvilket betyr at hun deler leilighet med sin snille, milde, smått forsagte søster (Sally Hawkins). Ikke desto mindre er hun stadig iført Chanel-drakten sin, dyre solbriller, samt en holdning og verdensanskuelse som formelig skriker: 

Jeg ER noen! Jeg er egentlig altfor god for dette!

Til forskjell fra mange av Allens øvrige opus er 

 i stor grad befolket med arbeiderklassefolk (som for eksempel Andrew Dice Clay i sin Members Only-jakke) som akkurat unngår å smake av klisjé. Heldigvis er intet av filmens emosjonelle heft og dybde klisjépreget, eller på annet vis lettvint. Snarere tvert om. 

 er ikke bare en av de bedre Allen-filmene siste tyve år, det er også en av de (om ikke tyngste, så i hvert fall) tristeste. Og hvis den i stil og tone kan minne om en annen Allen-film, må det være 

I San Fransisco er Jasmine så nær en fisk på land de fleste mennesker kan komme, noe som selvsagt avstedkommer en del pinlige/lattervekkende/morsomme situasjoner, men aller mest oppleves Blanchett i 

-tolkningen hun skulle gjøre for Liv Ullmann(!) på teaterscenen. (Hvilket sier en hel del om kvalitetsnivået her.)

For virkelig å sementere det uvelkomne i Jasmines Frisco-opphold, legger søsterens kjæreste (Bobby Cannavale) overhodet ikke skjul på hva han mener om henne, og uansett hvor mye Jasmines 

 (les: ‘glætte’) politiker-beiler (Peter Sarsgard) smigrer og skryter, er det klart at dette er en historie som umulig kan ende godt. Hvilket den heller ikke gjør.

Men at det gjør godt å se filmen, er hevet over tvil. Hvis man er i et 

Ukens gamlis-gull: Blue Jasmine

? Den gedigne og pompøst dramatiske romertidsactionfilmen med Russell Crowe i hovedrollen, og den aldri i verden subtile Ridley Scott i registolen? Tenkte meg det, ja. Ikkeno’ sjokk. Ei heller er det spesielt overraskende, og i hvert fall ikke uvanlig, at siden du har sett originalen så kan det påstås at du (i stor grad) allerede sett oppfølgeren også.

Heldigvis er det såpass lenge siden første filmen gikk på kino (24 år, faktisk) at man ikke nødvendigvis husker så mye av det som skjedde, ei heller hvorfor eller hvordan. Samt at dersom man kun har sett den på tv, så har man ikke egentlig opplevet den – for den type film er, som sånn cirka alle Ridley Scotts filmer; inklusive 

, et spetakkel som bør oppleves på stort lerret. (Eventuelt et som kun har livets rett på stort lerret.)

 siden jeg så den på kino (i Houston, Texas, av alle steder) i det herlige år 2000, og aldri senere, så da jeg forleden så 

 på Odeon IMAX, tok det heldigvis litt tid før jeg kjente «gjensynets» interessedempende effekt ta tak i meg. (Men 

Uansett har filmskaperne vært så smarte at de har begått et overraskende valg av hovedrolleinnehaver, all den tid den tragiske, småsutrete forlegne, homoseksuelle (

 Paul Mescal er den nye, semititulære helt. Et valg som fungerer usedvanlig godt, både idet Mescals stil og image skiller seg skarpt fra Crowes, og fordi Mescal i seg selv viser seg å være et beist av en slåsskjempe.

Som en slags rosin i den smakssterke gladiatorpølsen møter vi selveste Denzel Washington som Roms aller sleipeste, slemmeste, slueste og politisk kyndige rev.

 er med andre ord et storslagent, ambisiøst, påkostet, repetitivt og relativt underholdende filmprodukt, som i disse dager trygt – i hvert fall om du ikke husker 2000-utgaven altfor godt – kan sees på stort lerret. Bare ikke forvent historisk efterrettelighet, generell realisme eller diskrete kvaliteter (da må du heller peile deg inn på dokumentaren 

Men er det voldsomme emosjoner og slagscener, spesialbygde kulisser (Colosseum!), intrikate intriger, ekstreme sammentreff, syke eksesser og vill vold du ønsker deg: Vel bekomme!

Ukens oppfølger: Gladiator II

Enhver ny film med Aubrey Plaza er grunn til feiring. Bortsett nå i det siste. Da har man vært nødt til å føye til: 

… helt til man får se den i hvert fall

 og var ikke akkurat en innertier. [Bare se 

.] Uten at dette på noe vis er Aubreys egen feil, vil jeg gjerne få presisert. Og det at heller ikke 

lever opp til forventningene, må også tilskrives andre enn henne:

For det første er filmen blitt markedsført som en Aubrey Plaza-film, hvor hun får reise tilbake i tid og advare sitt yngre jeg om saker og ting hun bør gjøre og ikke gjøre – på det friskt-og-frekt-type viset som bare Aubrey kan. Men 

 er ikke en Aubrey Plaza-film. Det er en romantisk dramedie for unge mennesker (kvinner) på terskelen til voksenlivet, som nesten tilfeldigvis har inkludert Aubrey Plaza i ensemblet. (Selvsagt var det intet tilfeldig ved hennes deltagelse, det bare føltes slik da filmen viste seg å være som den er, og ikke som den Plaza-filmen jeg var blitt forespeilet.)

 er historien om Elliott (spilt av Maisy «Nashville» Stella), én av tre bestevenninner på USAs østkyst, den siste sommeren før Elliott skal flytte hjemmefra og studere på universitet. Familien hennes driver en tranebærsfarm som Elliott egentlig skulle overtatt (men som mellomstemann får i stedet), og alt er i grunnen veldig A4, jordens salt, 

Bortsett fra at Elliott er lesbisk, da. Noe som for øvrig presenteres og behandles på en fin-fint ukompliserende måte. Det som imidlertid 

 komplisert (for Elliott; ikke for oss), er at alt snart kommer til å snus fullstendig på hodet. Og det er først her Aubrey kommer inn. Via en real koko-trip på 

 får Elliott møte sitt 39 år gamle jeg – og hun har en ting eller to eller tre å melde.

Uheldigvis har manusforfatter (og regissør) Megan Park latt seg selv tro at hun kan hjelpe Aubrey Plaza til å bli en enda bedre, gøyere, koolere versjon av seg selv. Noe hun beklageligvis (og fint lite overraskende) ikke kan. Noe som igjen gjør at dialogen/samhandlingen/samspillet mellom Stella og Aubrey blir krøkkete over-koolt. Hvilket trekker ned.

Men – og heldigvis: Resten av handlingen, skuespillet og håndteringen av alle rollefigurenes emosjoner og kontemplasjoner holder et tilfredsstillende nivå, og vel så det. Så, med andre ord: Siden du nå vet at dette er en annen film enn markedsføringskampanjen gir inntrykk av, kan den kanskje fungere for deg. En sliten søndag på sofaen for eksempel.

Ukens gamle rompe: My Old Ass

I «gode» gamle dager fantes noe så elegant som 

 på amerikansk TV. Et program som vekslet mellom å ha én mann som skulle velge mellom tre kvinnelige konkurrenter – og omvendt. I 1978 endte en ung kvinnelig 

 opp med å delta i en episode av showet, og var så heldig at hun fikk anledning til å velge mellom tre herlige ungkarer – hvorav én var en sadistisk seriemorder.

 innehar både hovedrolle og regiansvar, evner å formidle denne historien – som er basert på virkelige hendelser – på en uvanlig engasjerende vis. Naturlig nok får hun god hjelp av Ian McDonalds manus, samt eminent foto, klipp, lyssetting, dekor m.m., men like fullt: Dette smågufne, velspilte, veldreide dramaet oppleves aldri som Kendricks debut: Snarere tvert om.

Åpningssekvensen trekker oss uanstrengt inn via elegant foto, særegen setting og en uvanlig 

 pas-de-deux: En ung, sårbar kvinne poserer for en langhåret mannlig fotograf som åpenbart snakker henne efter munnen, får henne til å åpne seg; til å la seg være ekstra sårbar – for så å gå til angrep. I løpet av få minutter får vi vite hvem og hvordan seriemorderen Rodney er, hvorledes han forholder seg til sine ofre, og hva vi har i vente.

Så møter vi Sheryl (Anna Kendrick). Hun er en håpefull skuespiller i Los Angeles, og behandles derefter. Hvilket vil si at vi med all ønskelig tydelighet får se hva det ville si å være ung, kvinnelig og på tilbudssiden i en mannsdominert bransje. Alle fra casting-agenter, programverter og agenter, til produksjonsassistenter og sikkerhetsvakter, vet at mennene bestemmer, mens kvinnene helst bør holde kjeft og gjøre som forventet. Til overmål har Sheryl en liksom-trivelig nabo som hun ikke helt klarer å håndtere, og hvis oppførsel hun (les: Kendrick; regissøren) bruker til å «sette scenen» for verden/kvinners lodd anno 1978.

Jeg er kan hende noe i overkant detaljorientert her, men ikke helt uten grunn: Uansett hvor imponerende Kendrick er i (og med) denne filmen, er hun tidvis 

 tydelig i sin signalisering av hvilket budskap hun ønsker å formidle.

Åkkesom og heldigvis spiller denne overivrigheten ikke hovedrollen. Kendrick & Co. har hanket inn så mange dyktige folk både foran og bak kamera (for eksempel er Daniel Zovatto fantastisk som seriemorder-Rodney), at slike feilskjær nokså umiddelbart tilgis.

thriller-drama-filmer basert på virkelige hendelser

 er det særdeles vrient å forklare nøyaktig hvorfor de er gode (hvis det er det de er), uten å røpe for mye. Så også i dette tilfellet. Jeg avrunder derfor med å melde at 

 er en film man bør se uten særlig mer forhåndskunnskap enn jeg her har delt – og at den bør sees på kino.

Helst i en fullsatt sal, sammen med andre (fremmede) mennesker. I så fall tror jeg alle vil kunne kjenne – virkelig 

Ukens Kendrick - Woman of the Hour

Hvordan har det seg at når store regissører som i altfor mange år er blitt snytt for den heder de fortjener omsider mottar sin store og velfortjente pris, så får de den for en film som langt fra er deres beste?

Her naturlig nok teoriene mange. Selv antar jeg at det gjerne blir slik når en regissør som i en årrekke har levert filmkunst av rang – uten å bli premiert med pris fra Cannes, Venezia, Berlin eller Oscar-akademiet – begynner å dra såpass på årene at filmfestivaljuryer kjenner et ansvar for at deres festival ikke atter en gang skal overse vedkommende, så mister juryen objektiviteten sin. Eller kanskje 

Om så er tilfellet, er det vel ikke til å undres over at når en så kjent og anerkjent filmskaper som Pedro Almodóvar leverer sin beste film på aldri så lenge (med 

, i 2019), som skildrer ‘vondtene’, sykdommene og livstrettheten til en aldrende regissør på så glitrende vis at den burde gitt ham minst én topp-pris (uten å gjøre det), og som fem år senere leverer et drama om en dødssyk person som ønsker å ta sitt eget liv – ja, da tar juryen ved årets filmfestival i Venezia hintet.

 er på ingen måte Pedro Almodóvars beste – kanskje heller en av de svakere – men den vant like fullt Gulløven; hans første store filmskaperpris. (Han mottok en manus-Oscar for 

.) Som tittelen tilsier dreies hans nyeste rundt dramaet som oppstår når den dødssyke krigsreporteren Martha (Tilda Swinton) ber sin gamle forfattervenninne Ingrid (Julianne Moore) om å tilbringe hennes siste dager sammen med henne. Martha har bestemt seg for å ta selvmord, leier et eget hus for nettopp dette formål, og ønsker tryggheten det vil gi å ha en gammel venn i rommet ved siden av. Med skuespillere så sterke som disse, med manus og regi av Pedro Almodóvar, bør en slik film være fantastisk. Men det er den ikke.

 er Almodóvars første engelskspråklige spillefilm, og det bærer den tydelig preg av. Store deler av dialogen (og dette er i høyeste grad en dialogdrevet film) er for stiv og oppstyltet til å fremstå som ekte, noe som gjør det vanskelig å bli med inn i historien. I stedet blir vi sittende på avstand og se på, uten virkelig å bli grepet av dramaet som utspiller seg foran oss, enda så lett tilgjengelig det er. At Tilda Swinton ser ut til nylig å ha fått innsatt nye skallfasetter i overkjeven, hjelper ikke. Hverken på generell snakketøysmidighet eller (ut)tale. Noe anstrengt hviler over filmen.

Anstrengtheten forsterkes ved forutsigbare, gjenkjennelige, uspennende visuelle grep. Det fokuseres på den røde bilen, på andre utvalgte røde objekt, og på det ‘kræjsi’ farverike interiøret som omgir skrivebordet – mens flashbackene er sedvanlig kunstferdig elaborerte. Og så videre. Nesten alle fortellergrep er til å kjenne igjen fra tidligere filmer, men gjenbruken er hverken smidig eller snedig. Til overmål henter og låner han friskt fra andre (film)kunstneres verk, og da i særlig grad fra John Hustons filmatisering av James Joyce-novellen «The Dead». (Og så klart fra novellens tekst.)

, som den så stilig het på norsk) var også full av slike detaljer og grep. Men den var formfullendt, substansrik på grensen til det taktile, og opplevdes som en historie Almodóvar hadde levet (med) selv. Her i 

 (som er basert på en roman av Sigrid Nunez), fremstår de stadige referansene til Dora Carrington, Lytton Strachey, James Joyce et al, samt kakofonien av sterke farver, mer som fyllstoff. Som et hint om at Pedro ikke egentlig hadde nok til en hel langfilm.

Men – og heldigvis: Swinton og Moore er genuint gode, musikken er alt annet enn kakofonisk, og filmen byr tross sin haltende form på interessant, samtidsrelevant tankegods. (I tillegg til eutanasi er miljøkrisen overraskende tilstedeværende.) Enda så mye pirk og knirk en kan legge merke til, skal det godt gjøres å ikke samtidig kjenne hvor godt det gjør å se en ny Pedro Almodóvar-film. Som alltid, selv i sine svakere øyeblikk, har han – og filmene hans – noe helt eget ved seg. Noe «annerledes», som pirrer og stimulerer.

I hvert fall helt til denne filmens coda. Da finner han det for godt å benytte et fortellerteknisk grep jeg vanskelig kan røpe uten å ødelegge filmen, men som jeg personlig fant forstyrrende. Den trøsten man hadde funnet i filmens/Pedros kvaliteter, og den tilstedeværelse man hadde kunnet jobbe seg frem til, forsvant.

Én ting er at jeg ikke likte valget hans, en annen er at jeg også her synes gjennomføringen ikke stod i stil med hva man forventer i en Gulløve-vinner. Eller endog en middels Almodóvar-film.

: Er du Pedro-patriot, Julianne-jubler eller Tilda-tilhenger: Se filmen. Du skal ikke se bort fra at du liker den bedre enn jeg.

Ukens dødsdans – The Room Next Door

, visste vi jo. Men nøyaktig hvordan han ble til slik en skitten snik, er for mange fortsatt et ubesvart spørsmål. Eventuelt et spørsmål de ikke har giddet/orket/funnet nødvendig å stille seg – kanskje til en viss grad på grunn av bøker som den hans niese, psykologen Mary L. Trump, kom med i 2020. «Too Much and Never Enough: How My Family Created the World's Most Dangerous Man», er en rå 

 av et familieportrett, som i stor grad legger skylden for Trumps tilkortkommenheter som menneske ved Trump seniors føtter. Men som enkelte visste fra før, og som ingen kan være i tvil om efter å ha sett 

: selv om Fred (faren) ved sin forferdelige nedrakking og ubarmhjertige hundsing av sønnene sine har en god porsjon skyld, og i stor grad la grunnlaget for at det gikk som det gjorde, har også Roy Cohn mye å svare for.

Roy Cohn (hjernen bak McCarthy-høringene, for å nevne noe av alt det koselige) var en helt usannsynlig jævlig mann, som i Trump – den veike, bleike, mindreverdighetskompleksfylte, sykt bekreftelsessøkende Donald Trump – så en leirklump han kunne forme i sitt bilde. En nyttig idiot og et potensielt meget nyttig vennskap for fremtiden. 

 Helt til han fikk smake sin egen medisin.

Noe av det viktigste Cohn – så overbevisende gestaltet av Jeremy «Succession» Strong at det er til å måpe over – lærte Trump, er hans tre grunnleggende regler for å trumfe seg gjennom enhver situasjon uansett odds, motstand, virkelighet og sannhet:

 (Hvis noen prøver seg på noe, angrip dem så hardt og brutalt at de ikke lenger orker/tør/tar seg råd til å ha med deg å gjøre.)

 (Uansett hva du har gjort eller sagt – og som du er kommet i trøbbel for – si at du ikke har sagt/gjort det.)

Uansett hva som skjer så sier du at du har vunnet. Ikke innrøm at du har tapt.

Å si at disse tre reglene har hatt en viss innflytelse på Donald Trumps fremferd, er ingen overdrivelse. Og jo lenger ut i filmen vi kommer, jo tydeligere blir det at nettopp Cohn og reglene hans var akkurat hva Trump trengte for å slå seg opp og frem.

Ikke bare i sin måte å se eiendoms- og byggebransjen på, men også i alle mellommenneskelige relasjoner, fant Trump ut at dette var regler – et livssyn, en verdensanskuelse – som ville tjene ham vel. Og fordi mennesker flest blir mer lamslått, satt ut og forfjamset enn sinte og i stand til å ta igjen, slapp han altfor ofte unna med. (Og 

Heldigvis er filmen fylt med så mye sarkasme, ironi, ubetalelig godt spill (Sebastian Stan, som Trump, er også god) – og så mange direkte deilige åttitallsskildringer at man kan more seg over den uansett hvor seriøst man ønsker å ta den. Det å se hvor virkelighetsfjern og selvgod Trump blir, allerede lenge før han begynte å gjøre seg tanker om å stille til valg, er for øvrig en skikkelig vond-god opplevelse. Der smelter alle filmens bestanddeler sammen til et gyselig godt hele.

At alt er basert på virkelige hendelser, setter selvsagt en ekstra spiss på opplevelsen, selv om filmskaperne innrømmer å ha endret noen detaljer for dramatisk effekt, og å beskytte uskyldige. Noe som naturlig nok gjør det hele så uendelig trist og vondt. Hvilket får en til å undres over hvor mottagelig enkelte (typer av) mennesker er for regler som dette. Enkle, urimelige, skadelige, regler – for enkle, urimelige, skadelige mennesker.

I motsetning til den gang da, trenger man i dag ikke bli plukket opp av ondskapen personlig. Drittarbeidet kan gjøres på nettet. Så tenk på det, neste gang du flirer av, håner eller bare rister på hodet over drittprofeter som Andrew Tate.

Ukens lærling: The Apprentice

) – som du kan lese om litt lenger nede.

 stadig å finne på strømming, mens filmer som 

 fortsatt går på kino. (Ikke at sistnevnte nødvendigvis vil hjelpe mot depresjon, men likevel …)

Og hvis alt annet feiler: Kos deg med fårikålen!

Dette var ikke en film jeg egentlig hadde lyst til å se, og en jeg motvillig dro meg selv på visning av – men som i løpet av få minutter overbeviste meg om at min avgjørelse om å se den var helt riktig. Spillefilmregissørdebutant Lilja Ingolfsdottir (som også har skrevet manus) har snekret sammen en historie om en kvinne som for annen gang i sitt relativt unge liv står foran et vondt samlivsbrudd, uten at filmen noen gang eller på noe vis føles som en «sånn» film.

 spekket med lett, leken, livaktig historieformidling, som tross dette lette og lekne bærer i seg så mye troverdig og hårdt erhvervet erfaring at en vanskelig kan gå uberørt fra den. 

 er på mange måter fortellingen om Maria, som efter en lei skilsmisse treffer ham hun umiddelbart vet er «riktig» – hvilket vil si musikeren Sigmund – for så å kaste seg inn i et nytt forhold med alt hun har av følelser og bagasje. (Hvilket vil si en hel del.)

 er at den (på aller beste vis) lurer oss opptil flere ganger – via endrede ståsted, uvante tilbakeblikk, konfrontasjoner med uventet utgang – og så videre. I tillegg befolkes og formidles den av skuespillere som i stor grad 

 rollene sine, og som uansett hvor utiltalende de (tilsynelatende) er, igjen og igjen viser seg å romme mer. Omtrent som virkelige mennesker.

Dog må det sies at ikke alle taktomslag fungerer like godt og at enkelte scener oppleves som uforløste. Men alt i alt er filmen en opplevelse man har godt av å unne seg.

The Texas Chainsaw Massacre – 4K / 50th anniversary edition

Og så var det denne, da. Tidenes mest omtalte og nedrakkede 

. Den som alle bekymrede foreldre på tidlig 80-tall mente at ingen – i hvert fall ingen under 18 år – burde se, og som lenge (så vidt jeg husker, i hvert fall) var forbudt i Norge. Men nå er den altså her, på kino, i uklippet og oppusset utgave.

Hvilket nødvendigvis fremtvinger spørsmålet, eller 

, om du vil: Er det noen vits i det? Er der et poeng i å se denne filmen nå? JA, sier jeg. Både fordi den er god som den er, og fordi den tydeligvis har inspirert, fremprovosert og influert så mye av dagens skrekkfilmkanon at det vil være bortimot ugreit å ikke se den nå som den kan nytes (evt. «nytes») på kino.

 ikke er en direkte fantastisk film. Tiden har på flere vis gått fra den (verden er råere, alle har sett verre, det som på 70- og 80-tallet var ekstremt er i dag bortimot hverdagslig, osv.), og i det store og det hele får du ikke se noe du ikke allerede har sett. MEN (og dette er bokstavelig talt et stort men): Dersom du klarer å ha med deg at da filmen dukket opp, en ekkel oktoberdag i 1974, var uhyrlighetene den skildrer noe helt nytt, noe verre enn nesten alt annet som tidligere hadde preget et kinolerret (for ikke å si et ungdomssinn) … Ja, da har du en jævlig (god) filmopplevelse foran deg.

, som dem sier i junaiten.) Først gjorde hun karriere som modell, så drakk, knullet, fotograferte og sosialiserte hun seg verden (og særlig den franske rivieraen) rundt – før hun bestemte seg for at hun på ingen måte kunne sitte stille og bare vent på at andre verdenskrig skulle ta slutt.

I spillefilmdebutant Ellen Kuras’ nesten taktilt intime film (basert på biografien skrevet av Millers sønn) får vi være med på store deler av denne bemerkelsesverdige, personlige, men også historisk signifikante, reisen.

 en av sine beste prestasjoner, hvilket sier en del. Pluralismen i Lee (kvinnelig, tøff, seksuelt frigjort, et menneske av sin tid, såret, sterk, amerikansk, europeisk) fremstilles på ubesværet og uvanlig overbevisende måte; som regel i tandem med en venninne, elsker, ektemann, kollega. (Dog innimellom også helt alene.)

Ikke alle filmens vendinger, detaljer eller valg av skildringsform er like smarte, men 

 sitter virkelig i, også flere dager efter at man har sett den. Til overmål treffer utsagn som 

«… even as it happened it seemed unreal»

 – i filmen som referanse til Hitlers herjinger; i vår tid om Trumps – tragisk godt.

Som om ikke dette var nok gjør Andy Samberg en imponerende jobb i en «seriøs» rolle, Josh O’Connor fortsetter der han slapp i 

, mens Marion Cotillard og Andrea Riseborough som vanlig er eminente i sine roller.

Har du barn, kjenner du noen med barn eller har du bevart så mye som en tøddel av barnet i deg selv: Kom deg eller dere på kino og se denne. Filmen er så fantastisk at selv gretne, gamle gubber kan elske den.

Ukens intenst intime monstermiks – Elskling-Massakren med Lee (+)

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Film/TV

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler