Absolutt ingen nye filmer har kinopremiere denne uken. Neste uke går én ny film opp (James Camerons tredje kapittel i «Danser med smurfer»-sagaen, også kjent som den tre timer og sytten minutter lange CGI-bonanzaen 

), men den tålmodighetsprøven utsettes vi altså ikke for før 17. desember.

Følgelig vil denne utgaven av UBB dreies rundt gamle – eller i det minste tilårskomne – filmer som har et aldri så lite snev av en relasjon til julen (samt et par ‘ekte’ julefilmer) som for hyggens skyld gis en ekstra kinorunde. Skjønt «hygge» er vel ikke ordet vi først og fremst forbinder med Stanley Kubricks filmer …

… og i tilfellet hans aller siste spillefilm – som baserer seg på Arthur Schnitzlers 

 fra 1926, og som i beste fall kan kalles et smått utfordrende psyko-erotisk drama – er det så absolutt ikke hyggen som står i høysete: 

 er bent frem utrivelig, ubehagelig, urovekkende og usympatisk. (Og jævla, fuckings god.)

Nicole Kidman og Tom Cruise, som fortsatt var gift da filmen ble spilt inn (1996-98), utgjør det velstående, vellykkede ekteparet Alice og Bill Harford. En marihuana-infisert kveld deler Alice sine utilfredsstilte lyster og fantasier med Bill – noe han ikke takler spesielt godt. Omtrent på samme tid (

) blir de begge forsøkt forført av et antall attraktive kvinner og menn – før det hele sklir ut i et mareritt-lignende, truende, erotisk spill.

 – Gimle – torsdag 11. desember, kl. 19.30

I den andre enden av erotikaskalaen finner vi 

 – en overraskende grei oppfølger til den mer kjente og sjarmerende førstefilmen. Med omtrent samme plott, og med de samme tre hovedpersonene, er det stort sett det at kaoset er flyttet til New York City, som utgjør forskjellen mellom eneren og toeren.

Filmskribentfamiliens åtteåring liker oppfølgeren like godt som forløperen (trolig takket være flere virkelighetstro tilfeller av ‘mursten i ansiktet’) – og når sant skal sies er vel åtteåringer målgruppen her.

 – Klingenberg (1 og 2) – søndag 14. desember, kl. 17.45 og 18.00

For barn i absolutt alle aldre (som man egentlig ikke bør si om denne, siden alle som så den som barn bør være voksne nok til å vite at barn ikke nødvendigvis liker det samme nå, som de selv likte da 

 var barn) er det imidlertid én film som stikker seg ut: 

Den har absolutt intet med julen å gjøre, men i og med at en ny (data-animert) Flåklypa-film har premiere 1. juledag, har man funnet det for godt å sette opp også denne. 

Til alt overmål vises den på Ringen kino hver formiddag, hele uken!

I den litt vriene kategorien ‘filmer som ikke egentlig kan sies å være laget for én, klart definert målgruppe’, er vi nå kommet frem til 

Dr. Seuss’ How the Grinch Stole Christmas

Jim Carrey ser selvsagt et fyrverkeri av et julehatende udyr i hovedrollen, men med mindre man har et særskilt oppheng i Carrey generelt, eller i denne filmen spesielt er det kanskje like greit å la dens ene visning være i fred. Men, bevare med vel: Hvis du tror du vil ha glede av det …

 – Saga – søndag 14. desember, kl. 17.30

Ukens siste ‘repriseoppsetning’ er den urimelig klissete, klønete og krampekoselige filmen som gjorde 2006 til et litt ekstra dårlig julefilmår – 

Våre tanker rundt denne er omtrent like varme som for Grinchen-filmen, men igjen: Hvis du tror (eventuelt vet) at den vil gi deg den førjulsvarmen du ønsker deg – slå deg løs!

Kinostalgi – Klingenberg – 11. desember, kl. 17.30

Men skulle du sett! Tok vi munnen for full i første avsnitt (da vi sa at «… absolutt ingen nye filmer har kinopremiere denne uken»?). Ja, visst gjorde vi det: 

 går med sine to timer og syvogførti minutter, enogtredve sanger og Robert Smith-oppussede lyd opp på Ringen kino. Dog blir det kun to visninger, så sjekk 

I tillegg til disse spesialvisningene er det også mulig å se igjen 

, å få en sniktitt på Richard Linklaters nye 

 (altså konsertfilmen) på Gimle. Igjen: Sjekk nfkino.no for visningstider og billetter.

Dersom du ikke er i humør til eventer og spesialarrangement og den slags; hvis du ikke engang er i humør til å bevege deg ute blant folk – men likevel ønsker å se en ny og god film – så har vi et tips også til deg: En av årets aller beste filmer er nemlig å finne på Netflix.

 er noe så sjelden som en vellykket filmatisering av en spesielt innholdsrik kortroman (Denis Johnsons 

, fra 2011), og forteller en uvanlig gripende historie – med start i Idaho, i 1917.

Jo mindre du vet før du ser den, jo bedre – så alt vi røper er at hovedrolleinnehaver Joel Edgerton, som alltid leverer, er enda litt bedre enn vanlig. Og at alt som gjøres, både foran og bak kamera, er som hentet fra øverste hylle.

Demp belysningen. Slå av mobilen. Stig inn i fortellingen.

Ukens blandede bilder – 111225

Yes, det er fortsatt liv i leieren. Enormt med aktiviteter å bruke tid, energi og penger på. Så lenge dette varer er det jo bare å ta inn før tørken eller apokalypsen kommer, og så klart gjerne se litt utenom allfarvei.

Hovedstadens flotteste antikvariat Norlis i Universitetsgata 18 inviterte til en liten samling tidlig torsdag kveld, der Kristin Brandtsegg Johansen holdt et kåseri om Sigrid Undsets underlige og moderne byroman «Jenny» fra 1911. Scener fra heftige kunstnermiljøer i Roma og Kristiania, og desto mer urolig kjærlighetsliv og enorme kvaler om en kvinnes livsvalg og tapte idealer.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Denne romanen er nå forøvrig ute, sammen med et ras av andre Undset-titler, i en ny versjon i pocket med ungdommelig omslag. Som for å nå dagens moderne kvinner? Noen av titlene kommer med nye forord av dagens forfattere. Men kvelden føltes 

, fremført med stor entusiasme for et stappfullt antikvariat, der hun måtte snakke ekstra høyt gjennom tre små rom for å bli hørt. Juletreet var pyntet, det var fruktkake og Undsets spesielle favorittdrikk Marsala i glasset, og innehaveren viste frem og fortalte noen gjenfunne bok og dokument-skatter til Undset-selskapets medlemmer, noen av dem tosifret antall tusen. Ikke akkurat pocket. Det er så klart ekstra stas å slippe disse pompøse forfattersamtalene i store flotte saler som er så populære nå. Bedre å boltre seg i livsfryden blant rotete hyller med lokalhistorie, vinlitteratur, særtrykk og utgått poesi. Jeg var blant de yngre der oppe i salene, men følte meg ytterligere viril etter denne litterære injeksjonen. Og «Jenny» skal i alle fall tas ut igjen av hyllen som førjulslesing nå. Støvete, harde permer, så klart.

Om du liker andre deler av boken enn bare dens innhold, var det samtidig åpning på Grafill i Møllergata av utstillingen «Spinorama»

 som ifølge fersk informasjon er «en utstilling viet bokryggen – et avgjørende, men ofte oversett element innen bokdesign. Med flere hundre bokrygger fra ulike sjangre viser utstillingen hvordan bokryggen er langt mer enn et strukturelt element. De fleste bøker tilbringer livet sitt på en hylle der bare ryggen er synlig. Likevel blir bokryggens kreative muligheter og design sjelden utforsket.»

Noen husker kanskje IG-fenomenet bokryggpoesi - dette her er langt mer grundig og varig. Utstillingen er kuratert av Aslak Gurholt og Fraser Muggeridge, og har faktisk allerede vært på en liten europaturné. Står et stykke ut i januar. Forresten tenker jeg på poeten Torgeir Rebolledo Pedersen hver dag, av den enkle grunn av at trynet hans er på ryggen av en samlede dikt-utgivelse jeg ser på avstand i en hylle hver gang jeg sitter hjemme og spiser.

Litt mer digitalt, men fortsatt absolutt bok og kunst var tilfellet på Kunstnernes Hus, der det var lansering av boken «The Cory Arcangel Hack: Digital Culture and Aesthetic Practice», av rakkeren Eivind Røssaak. Boken er den første dyptgående utforskningen av kunstneren Cory Arcangels arbeid, en amerikansk pioner innen DIY-new media kunst hvis innflytelsesrike «hacks» undergraver begrensningene til Big Tech. Det er det ikke alle kunstnere som kan skryte av. I tillegg bor jo fyren i Stavanger.

En ting det faktisk er mulig å rekke, for den som føler seg hjemme i en tenkt alder mellom 18 og 25, er et event nede på Astrup Fearnley lørdag mellom 1500 og 1630. Der kan du tegne selv også, hva du blir inspirert av, etter å ha blitt introdusert for Silke-Otto Knapps malerier, som så blir tolket i et spesielt lyssatt rom av kunstner og musiker Stine Marie Korsfur, med levende modeller og danserne Iris Agata Engenes og Ine Halvorsen som blander seg i inntrykkene. Mystisk og figurativ - slik kan man jo føle seg noen ganger.

Om du derimot får spader av sånt, men fortsatt ønsker tegning og musikk, kan Big Dipper-sjappa i Møllergata samme lørdag kl. 12 - 14 by på en utstilling av Flu Hartbergs originaltegninger fra hans all-alder barnebok om tungrockens søteste prins Ozzy Osbourne. Kul bok, som også kan signeres som julegave - det finnes også noen eksklusive trykk til salgs. Og apropos rock:

Denne musikkelskeren blir frarøvet NRK-programmene Felbergs loft og Frika fredag. Buuu! Men vi ber han om fem feite favoritter for det.

Denne uken er det rock for groovy frikere å finne i bagen - det er vokalist, programleder og nasjonalfrik Thomas Felberg vi snakker om. Kjent fra TV og radio, fra eventer, og som vokalist i tidligere oslostoltheter som Smoke Mohawk og ikke minst Hovseter-bandet WE. I gode stunder var de landets beste rockband på en scene - og om man hører på det tyve år gamle albumet «Smugglers» skjønner man at de kunne klare det i studio også.

Han er rimelig forbanna om dagen, og det med god grunn og mange med seg: Hans radioprogrammer Felbergs loft og Frika fredag er blant dem som faller nå i 2026 som en del av NRKs rasering av kulturtilbudet. En rasering vi lenge har sett foregå langsomt, før det nå er plutselig. Og det er spesielt fordypningsprogrammene om musikk som faller i den desperate mellomleder-jakten på content som «de unge» vil like. Uten tanke på at disse temmelig raskt vokser opp, og det til en virkelighet uten muligheter for fordypning lenger. Felberg gikk i skole hos Den Største, nemlig Harald Are Lund, noe som resulterte i noen svært omfattende sendinger. Hvorfor må ting på død og liv gjøres døllere - også på innsiden av kulturen? Idiots!

Vel, vi kan ikke grave oss ned. Felberg er også ofte å se på happenings om klassisk rock, og han er quizmaster før en visning av Rolling Stones Live at The Max på Odeon i Nydalen kommende onsdag. Og før den tid, vil han være å oppleve som en av selgerne bak et bord på den månedlige platemessa på utestedet Vaterland kommende søndag, cirka kl. 13. Det er en trivelig sosial greie, men det er også en ypperlig anledning til å finne noen eksklusive julegaver til hun du elsker - eller deg selv. Kanskje det til og med no’ gammal WE i kassene? Så over til deg, Thomas.

1: Primal Scream: «Autobahn 66»
(Columbia, 2002, LP: 

— Jeg kom sent inn i Primal Screams verden og ble først ordentlig overbevist når originalmiksen fra Memphis for

 gjort av produsent Tom Dowd kom ut i 2018.


Da skjønte jeg hva som bodde i Primal Scream og lagde raskt en serie på NRK P13 til 

 og hørte igjennom hele diskografien nøye og ble bare mer og mer overbevist at P.S. er et utrolig rikt og mangfoldig band både i inspirasjoner og utrykk.

Min favorittplate er «Evil Heat» som jeg synes binder alle Primal Screams plater sammen på en herlig mørk, spaca, druggy og nattklubb 

-aktig måte. «Autobahn 66» starter som en hyllest til krautrock fra et rufsete Glasgow-band, går så inn i ren klubbmodus før en helt utrolig beatlesk melodilinje legger seg på toppen og drar deg med videre til et nachspiel du muligens ikke burde vært på. Helt fab!



2: Monster Magnet: «Nod scene»
(Glitterhouse, 1991, LP: 

Så går turen til Monster Magnet og deres magnum opus Spine of god. Ingenting minner meg mer om hedonistiske netter og dager på 90-tallet. Monster Magnet var på den tiden møkkete, ubehøvlede og politisk ukorrekte syrerockere fra New Jersey og denne plata rensket hodet mitt helt rent da den kom ut i 1991. Dette var min 

, og denne låta er vel kanskje høydepunktet på en plate som stort sett bare har høydepunkter. "It's a satanic drug thing, you wouldn't understand..." Må spilles høyt!



3: Wayne County & The Backstreet Boys: «Max's Kansas City parts 1 & 2»
(1976, Max's Kansas City Rec., single)

Av flere grunner har jeg studert New Yorks utrolige musikkliv på 70 og 80-tallet nøye det siste året. Det finnes ikke den sjanger som ikke fikk et fristed i denne byen på denne tiden. Et New York som var på konkursens rand, søppel fløt i gatene og kriminaliteten var høy. Et slags fristed for alle som ville tenke og gjøre noe selv, uten innblanding fra streiten. Et perfekt sted for musikk og kreativitet, med andre ord. Wayne County var jo New York-transen som var over 1.90 høy, banket gjerne folk opp og endte som kvinne ved navn Jane County. Denne låta en hyllest til den legendariske rockbula Max's Kansas City som var et arnested for alt av rock, punk og alternativ kultur på denne tiden.


Låta namedropper et vell av faste Max's vankere og musikere. Det er alltid like gøy å prøve å få med alle navnene Wayne County nevner her. Mens festen han omtaler som en dagligdags affære på Max's Kansas City spiller seg ut som forfylla og speeda fest i hodet. «Hey ho, let's go»



4: War: «The World Is a Ghetto»
(United Artists Records, 1972, LP: 

Nå roer vi det ned litt og drar til Los Angeles og bandet War, med en av mine favorittlåter gjennom alle tider. War en gjeng svarte musikere fra LA som først ga ut to plater med Eric Burdon fra britiske The Animals, og fikk med seg en dansk munnspiller, Lee Oskar. Men det er når War blir alene uten Burdon at bandet vokser til virkelige høyder. Og tittelsporet her fra deres 1972 plate 

 er kanskje toppen av alt. Dette albumet var det mest solgte albumet i USA i 1972/1973, men er litt skammelig glemt i dag. 10 minutter tilbakelent, groovy og harmonifull funk med jazz- og bluestoner, som garantert fyller sjelen din med storybyliv fra California og sol på samme gang. Og aldri har vel en tittel talt mer sant. Ja, verden er en ghetto, skal vi ta oss en tur...


5: Dr. John: «Walk on guilded splinters»

Så til en kampsang for alle som er opposisjon til noe eller noen. En voodoo-gryte og en forbannelse av en låt. Ingenting binder den svarte New Orleans-arven tettere sammen med psykedelia og det okkulte enn Dr. John. Denne låta gir meg kraft hver gang jeg er nede eller forbanna og fyller meg med ekte voodoo-kraft rett fra primalkilden i livet.
Dette er musikalsk battle-modus og også så frika og groovy på samme tid at man automatisk blir transportert til et annet sted og rom hvor normale lover opphører og alt kan skje.

Som Dr. John sier åpningslinjene her «Some people think they jive me, but I know they must be crazy, don't see their misfortune or else they just to lazy…» Og med det så børster vi streiten vekk i et armslag og vinner nok en kamp for friksen og anderledeshet og alt som er gøy.

Det eminente kulturbygget i Hausmanns gate 28-32 huser som kjent en kino (samt teaterscene og en snackbar), og der viser de mye spennende. I hvert fall hvis der er noe spennende å vise. Og nå, i disse dager, har de sett seg så lei på det uspennende utvalget av filmer som landets/byens byråer har valgt å importere, at de har valgt å importere selv!

Tirsdag denne uke la vi ut en lengre tekst om den ene av de to filmene Vega egenhendig har hentet til landet – den eminent ubehagelige 

 – og nå er tiden kommet for noen ord om den andre; det evokativt eteriske dronningdramaet 

Selv om historien til en viss grad baserer seg på H.C. Andersen-eventyret 

 er handlingen lagt til en fransk alpeby på 1970-tallet. I en gedigen fabrikklignende bygning (eller kanskje er det heller en 

 eller et filmstudio) foregår innspillingen av en filmatisering av nettopp dette eventyret.

Den foreldreløse tenåringen Jeanne (en uskyldsren Clara Pacini), som av årsaker som avdekkes i løpet av filmen allerede er sterkt knyttet til eventyret, havner ad nitriste omveier backstage på filmsettet. Fra sitt skjulested ser hun med store øyne og måpende munn på den store (og primadonna-nykkede) filmstjernen Cristina van den Berg (en iskald Marion Cotillard) skinne, stråle og gløde i tittelrollen.

Men ‘spiontilværelsen’ varer ikke lenge. Jeanne (som ved hjelp av et stjålet ID-kort tar navnet Bianca) blir oppdaget, antatt å være en statist – og sminket og oppkledd til et par av filmens mindre krevende scener. Ganske snart fatter den enigmatiske Cristina en viss interesse for henne, og ser til at hun (Jeanne/Bianca) blir en stadig større del av innspillingen.

Parallelt med dette knyttes Cristina og Jeanne tettere sammen på et personlig plan, uten at vi med sikkerhet kan si hvorfor Cristina ønsker denne forbindelsen. (At Jeanne har glede av å bli kjent med en filmstjerne, som attpåtil spiller hovedrollen i filmatiseringen av et eventyr hun har drømt seg vekk i gjennom mangt et langt barnehjemsår, er ikke vanskelig å forstå.)

I motsetning til årets norske og animerte versjon av denne historien (som for øvrig var forferdelig svak) er ikke 

 en lettfattelig, rett på sak-type film. Her er det snarere (sinns)stemninger, fantasier og potensielle tolkninger som er satt i høysete. Som for å illustrere dette, lar manusforfatter-regissør Lucile Hadžihalilović den nær forheksede Jeanne stjele et glass-smykke (formet som et prisme) fra Snedronningens kjole; et prisme hun bruker til å se på omgivelsene gjennom, om natten – og som hun bærer med seg som et kjært eie og lykkeamulett.

Hvorledes denne franske, fortryllende og formidabelt opake utgaven av eventyret ender, røpes selvsagt ikke her. Imidlertid oppfordres alle med sans for det vage og svakt truende til å ta turen til Vega i desember. Der finnes mye å la seg forferde over – på beste vis.

På ordinære kinolerret er tilbudet av ny og interessant film nokså skrint. I tillegg til 

 (som jeg ikke har sett, fordi jeg så nummer én og kjente at den var mer enn nok i seg selv), har vi den semiromantiske komedien 

. Her møter vi tre ganske så kjente fjes, i regi at et rimelig ukjent et – med et nokså middels resultat. Selv om utgangspunktet, eller konseptet om du vil, er spennende nok:

Når Joan (Elizabeth Olsen) dør, og ankommer evighetens forkammer, gjenforenes hun ikke bare med sin ektemann gjennom femogtredve år (Larry; spilt av Miles Teller), hun møter også sin første ektemann (Luke; spilt av Callum Turner), som døde i Korea-krigen. Formålet med nevnte forkammer er at de nylig ankomne (les: de nylig avdøde) skal få tid til å velge seg sin evighet – altså stedet/dimensjonen/virkeligheten til skal tilbringe evigheten i. Det gjelder med andre ord å bruke tiden (en uke) godt, for når du først har entret evigheten din, er det for sent å snu: Du er nemlig 

Siden Luke døde som en ung soldat, mens Joan og Larry døde sent i syttiårene sine, har filmskaperne funnet som løsning at alle får leve evigheten sin med den alderen de hadde da de var på sitt lykkeligste, noe som ikke bare betyr at langt de fleste vi møter er enten barn eller godt voksne. (Her er ingen tenåringer.) Fiffig nok betyr dette også at mennene Joan må velge mellom – for hun kan jo ikke akkurat avvise dem begge, og leve evigheten alene – samt Joan selv, er nokså jevngamle.

For å få plottet til å gå opp, må det tys til ganske mange andre krumspring hva angår de lover og regler som styrer handlingens og rollefigurenes manøvreringsmuligheter – ikke alle av dem like overbevisende. At så vel Turner og Teller, som Olsen, er dyktige skuespillere, gjør det i det minste mulig å la seg underholde en stund. Da’Vine Joy Randolph som Larrys ‘Afterlife Councellor’ trekker underholdningspotensialet enda et par hakk opp, men regissør og medforfatter David Freyne har sammen med Patrick Cunnane valgt litt for mange lettvinte løsninger, samtidig som de styrer unna flere 

 vanskelige – og potensielt genuint morsomme – aspekter ved virkeligheten de forsøker å skape.

Dersom du føler deg litt ekstra ‘sofagrisete’ og heller vil se noe ekstraordinært hjemme, tar vi oss friheten til å peke på 

 (en seriemorderdramedie av Lars von Trier) på Netflix. Eller David Finchers marerittlignende 

 (på Viaplay) – eller Yorgos Lanthimos ekstremt odde drama 

 (på Disney+). Ingen av dem er direkte nye akkurat, men de er i det minste sære, særegne, skremmende og skumle – hver på sitt vis.

Audun Vinger

Jon Hagene

Vis dem ryggen!

Ukens blandede bilder – 041225


— Jeg kom sent inn i Primal Screams verden og ble først ordentlig overbevist når originalmiksen fra Memphis for


Så går turen til Monster Magnet og deres magnum opus Spine of god. Ingenting minner meg mer om hedonistiske netter og dager på 90-tallet. Monster Magnet var på den tiden møkkete, ubehøvlede og politisk ukorrekte syrerockere fra New Jersey og denne plata rensket hodet mitt helt rent da den kom ut i 1991. Dette var min 


Av flere grunner har jeg studert New Yorks utrolige musikkliv på 70 og 80-tallet nøye det siste året. Det finnes ikke den sjanger som ikke fikk et fristed i denne byen på denne tiden. Et New York som var på konkursens rand, søppel fløt i gatene og kriminaliteten var høy. Et slags fristed for alle som ville tenke og gjøre noe selv, uten innblanding fra streiten. Et perfekt sted for musikk og kreativitet, med andre ord. Wayne County var jo New York-transen som var over 1.90 høy, banket gjerne folk opp og endte som kvinne ved navn Jane County. Denne låta en hyllest til den legendariske rockbula Max's Kansas City som var et arnested for alt av rock, punk og alternativ kultur på denne tiden.



Nå roer vi det ned litt og drar til Los Angeles og bandet War, med en av mine favorittlåter gjennom alle tider. War en gjeng svarte musikere fra LA som først ga ut to plater med Eric Burdon fra britiske The Animals, og fikk med seg en dansk munnspiller, Lee Oskar. Men det er når War blir alene uten Burdon at bandet vokser til virkelige høyder. Og tittelsporet her fra deres 1972 plate 


Så til en kampsang for alle som er opposisjon til noe eller noen. En voodoo-gryte og en forbannelse av en låt. Ingenting binder den svarte New Orleans-arven tettere sammen med psykedelia og det okkulte enn Dr. John. Denne låta gir meg kraft hver gang jeg er nede eller forbanna og fyller meg med ekte voodoo-kraft rett fra primalkilden i livet.
Dette er musikalsk battle-modus og også så frika og groovy på samme tid at man automatisk blir transportert til et annet sted og rom hvor normale lover opphører og alt kan skje.


Fem i bagen med Thomas Felberg

 er en blanding av rystende drama og mørk komedie. En mørk, mørk, mørk komedie. Den leverer få – om noen – skikkelige «Ha, ha, ha!»-øyeblikk; snarere en endeløs rekke fortvilede hoderist akkompagnert av et indre ubehag som aldri får lov til å ligge – i tandem med en følelse av å (i hvert fall metaforisk, kanskje også fysisk) sitte lett måpende og vente på at en punchline skal lette trykket i en av de mange ubehagelige situasjonene Linda ender opp i.

Linda (spilt av en Berlin-prisvinnende Rose Byrne) er hjemme med sin syke datter, mens mannen er på jobbreise. Datteren, hvis ansikt vi ikke får se og hvis navn vi aldri får høre, er masete, krevende og så undervektig at hun må mates via sonde. Apparatet som driver denne prosessen piper med ujevne mellomrom, gjerne midt på natten. Pipingen er en nådeløs, fryktinngytende konstant i Lindas hverdag, og hun er stadig i kontakt med sykehuset hvor datteren behandles; alltid med håp om at sonden snart kan fjernes – alltid med beskjed om at dersom visse vektmål ikke oppnås, må trolig «… nivået på omsorgen din datter mottar revurderes.»

Som om ikke dette skaper nok stress i Lindas liv, revner taket i leiligheten deres. Et stort hull åpenbarer seg over sengen på soverommet, hundrevis av liter vann renner utover gulvene – og snart må Linda navigere seg gjennom upålitelige håndverkere, en stadig sykere datter (som attpåtil ønsker seg en hamster), en aggressivt krevende sykehusdoktor, en indirekte anklagende ektemann (som stadig er på jobbreise), samt resepsjonsdamen ved det skranglete motellet de blir nødt til å flytte inn i. For ikke å glemme: Egne psykiske problemer.

Linda overveldes så totalt av morsrollen og forsørgeransvaret, at grepet om virkeligheten tidvis ser ut til å glippe. At hun har en forkjærlighet for nattlige vin- og weed-sesjoner hjelper ikke. Og det at hennes mangel på søvn og hvile gjør det nær umulig å henge med på pasientenes problemer – Linda er psykolog/samtaleterapeut! – hjelper i hvert fall ikke. (Og et par av pasientene har virkelig problemer.) Men ikke nok med det: I sin desperasjon efter å få orden på forstyrrende tanker og drømmer går Linda i terapi hos en av sine kolleger (Conan O’Brien). At disse terapitimene ikke akkurat går på skinner, sier seg nesten selv.

 er ‘bare’ regissør og manusforfatter Mary Bronsteins andre spillefilm. Like fullt er den så formfullendt, så ubøyelig tro mot Bronsteins visjon at man både overveldes og imponeres. Lyd, lys og foto smelter sammen til en så tett og trang audiovisuell tvangstrøye at vi 

 Lindas desperasjon. Hennes søken efter et lysglimt, en mulighet til å tro at livet kan bli bra igjen – og at ikke noe av det som er skjedd er hennes egen skyld – er så sår og vond, og viktig, at vi ikke klarer å se vekk. Selv om vi innimellom skulle ønske vi kunne.

At Lindas historie er en ekstremversjon av presset kvinner og mødre utsettes for, er åpenbart. At den fungerer, at den tilgjengeliggjør opplevelsen (også for menn) er hevet over tvil.

Rose Byrne er formidabel, skildringen av Lindas strabaser er nådeløs, og 

Juleuhygge på Vega

Vær hilset, her er ukens lille hilsen fra Tidens Ånd med poesi, house og filmer. Om du befinner deg i hovedstaden denne helgen er det som alltid for mye å finne på. Det er som nevnt vinner, tvilling eller trippel med Oslo-Filharmonien som tolker Sjostakovitsj fra og med i dag torsdag til lørdag. En annen type klassisk musikk er jo The Beatles. Fredag 16:30 er det atter boklansering på Tronsmo bokhandel, denne gang den lekre, gjennomillustrerte og norsklagde gaveboken Sigbjørn Stabursvik har mekka som heter «The Beatles & 60-tallet i Norge». Du kommer jo til å handle mange julegaver i den sjappa uansett, så hvorfor ikke denne.

 på Beatles, er et hett tips å møte opp Oslo Konserthus lille sal på søndag - der er det 

 hvor man kan slappe av og konsentrere seg om å lytte til det såkalte «White Album» i sin helhet. Kirke-substitutt på en søndagskveld.

Det har åpnet en annen bokhandel også nå, nede der den legendariske head-sjappa Shangri Lia lå i Karl Johans gate 2. er det nå blitt noe som heter Bokeriet. Vi stikker ned og ser hva det er for noe, de som står bak har viktig bakgrunn fra hiphop og spraybokser og dans - vi får anta at de har en god beholdning bøker om de emnene.

Andre typer julegaver, som også er av typen at du støtter kunstnere direkte ved å kjøpe verkene der og da, er den tradisjonsrike Juleutstillingen på Kunstnerforbundet i Kjeld Stubs gate 3. Det fylles opp med nye verk helt til man står der nede med desperasjonssvette i panna lille julaften.

For noe mindre tradisjonelt - støtt det utsatte Kunstnernes Hus ved å oppsøke utstillingen «Hjemsøkt hus» av Helle Siljeholm og Ingri Fiksdal. Spesielt om du kommer kl. 22 på lørdag, da er det nemlig midnattsmesse der! Hjelpes. Hva skal skje? Kunstner og organist Liv Kristin Holmberg skal ha orgelseanse og performance. Hun tar med seg kontratenor Hubert Wild, tryllekunstner Gisle Harr, Majorstua Barne- og Ungdomskor, dirigent Sindre Beitohaugen og danserne Sunniva Vikør Egenes, Pernille Holden og Louis Schou-Hansen. Men vi som kommer kan også delta selv. Blant annet ved å legge oss oppi sengene. Bre kunstens dyne over oss, og la tankene fare.

Å rehydrere svisken og la plommen skinne

Vestlandsforfatter Erlend O. Nødtvedt knar Olav H. Hauge sammen med Erlend Apneseth Trio

 kom inn som en slegge i norsk litteratur med debutsamligen 

 i 2008, og har ikke sett seg tilbake siden. Med ett skrivende øye i bakhodet og ett i pannen, har han sett Vestlandet for oss som litteratur på ny. En rekke diktsamlinger og to romaner og god tilstedeværelse på litterære kafeer og på scenen sammen med musikere. Han er en av disse viktige forfatterne langt under 50 som folk visstnok har problemer med å finne for tiden. Vi nevnte at han var god på scenen. Han er nå også god på LP - fredag slippes albumet 

 på det viktige undergrunnsselskapet Sheep Chase Records (sjekk for all del også ut den nye Krissy Mary-singelen derfra). På albumet møter vi Nødtvedt i kompaniskap med Erlend Apneseth og hans berømte trio med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde. Med hardingfele, gitarer og effekter, trommer og perkusjon har disse sammen og hver for seg i en årrekke nå skap noe av den mest fortryllende og ukategoriserbare norske musikken. Sammen med poeten går de grundig til verks med å bruke Olav H. Hauges kanoniserte verk og liv på ganske radikalt og friskt vis. Tidens ånd ville dermed ta tempen på Erlend med et lite intervju.

Gratulerer med et vellykket prosjekt - ikke ditt første med denne trioen. Hva er det med deres arbeidsmetoder og sound som appellerer til 1. lytteren i deg og 2. skriveren og utøveren i deg?

— Jeg beundrer både den hybride sjangerfriheten og den lekne omgangen med tradisjonen som Erlend Apneseth trio bedriver. Dette er genuint nyskapende og kompromissløse musikere i åpen klasseforskjell som har lært meg alt jeg kan om improvisasjon.

Det er jo en frisk videreføring av det noe stivnede begrepet

- hva slags forhold har du til den tradisjonen fra før, og hvordan står det til med performativ, musikalsk poesi i dine miljøer dag?

— Jeg liker ikke kontrabass og slentrende poesi, og holder alle former for slam for en vederstyggelighet. Jeg liker Sleaford Mods. På et tidspunkt ble jeg lei av egen oppleserstemme og fant at samarbeidet med musikere som Kjetil Møster, Nils Økland og Sigbjørn Apeland, Benedicte Maurseth og ikke minst Erlend Apneseth trio åpnet nye rom og gav ny giv. Men da jeg plutselig hadde Bergen Filharmoniske Orkester i ryggen, innså jeg at det hadde gått for langt, det er fremdeles den rene opplesningen jeg holder høyest. De rytmiske og lydlige aspektene ved poesien har alltid vært min hovedinteresse, men jeg registrerer kanskje en liten motreaksjon hos yngre poeter som virker å tone ned opplesningene noe. Jeg er delt her. På den ene siden abonnerer jeg på Charles Bernstein som fremhever den «anti-ekspressivistiske diktopplesningen som en lavteknologisk oase og en av de minst spektakulære begivenheter i vår offentlige kultur». På den andre siden er jeg enig med Lawrence Ferlinghetti: «We have seen the best minds of our generation / destroyed by the boredom at poetry readings.»

Dere heter Black Hauge, og dere ser skumle ut på pressefotoene. På hvilken måte gjør dere Hauges dikt mørkere enn de er i

— Stormkrøkt skog imot nord, gufsut vind, grjot og stein og svarte krossar – det er vel mer at vi i enkelte partier har realisert den latente svartmetallen hos Hauge. Det var dypt forløsende å growleskrike «Det er den draumen» av mine vapelungers fulle kraft, og jeg syntes det ble en åpnende tolkning. Samtidig er det knapt metall her, prosjektnavnet handler vel så mye om den på samme tid uærbødige og dypt ærbødige omgangen med Hauges dikt og ikke minst stemme. Vi tar utgangspunkt i en innlesning Hauge gjorde i Trondheim for P2 på slutten av 80-tallet. På tidspunktet hadde Hauge et splitter nytt gebiss i kjeften som man tydelig kan høre lyden av her og der. At vi har isolert og forsterket gebissklikkingen og brukt den perkusivt på platen er illustrerende for prosjektet.

også bokstavelig i artig dialog med Hauge noen steder her

- har man rett til eller til og med en plikt til å røske opp i kanoniserte forfatterskap av og til?

— Man må holde det gående. Målet for Black Hauge er å både rekontekstualisere og reaktualisere Hauges stemme. Det er undersnakket at Hauge var en vidunderlig oppleser.

Jeg vil også vise til et Harold Bloom-sitat som har vært viktig for meg: «Perhaps all romantic style, at its heights, depends upon a successful manifestation of the dead in the garments of the living, as though the dead poets were given a suppler freedom than they had found for themselves.»

Hvordan kom akkurat dette samarbeidet i gang, og hvordan har det utviklet seg underveis fram til LP-en

- Prosjektets spede begynnelse kan spores tilbake til da jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2008 og eksperimenterte med noen Hauge-samples under et seminar med lydkunstneren Per Platou. Da jeg mottok det første Hauge-stipendet i 2018 var betingelsen av jeg skulle levere et bestillingsverk til den påfølgende Ulvik poesifestival to år etterpå, og jeg visste med en gang at jeg ville samarbeide med Erlend Apneseth trio. Det var altså Hauges sambygdinger som først fikk bryne seg på vår 

, og vi var forberedt på kjeppjagelse. Istedenfor var det som vi gjennom vår lekne tilnærming til Hauge rev ned noen stengsler og blåste av litt støv, jeg tror vi nesten rehydrerte svisken og lot plommen atter skinne.

Hauge var veldig opptatt av epler - også utover fruktens status som myte og ikon. Er det noen

du selv setter høyt selv, hvordan vil du beskrive lyden og følelsen av det første bittet i et ferskt eple?

- Jeg er mer opptatt av sideren som fullbyrdelsen av eplepotensialet. I romanen 

 finnes det en beskrivelse av da jeg og en kamerat brøt oss inn i kjelleren til Olav H. Hauge på Rossvoll og stjal noen dunker. Det fikk uante konsekvenser.

Har du noe annet eget fremstøt i bokheimen neste

år, om vi kan si at en slik heim fortsatt eksisterer? Det er veldig

med undergangsforestillinger om kulturens framtid, hvordan ser du på det hele, finnes det håp?

— Jeg holder på med det tidens ånd synes å kreve: en naturalistisk roman med skillingsvisepreg om proto-fascisme og solidaritet. Det er åpenbart at vi er på slutten av noe, så får vi bare gå under jorden og arbeide med den sakte revolusjonen fra katakombene. Hva med litt kliss fra Nordahl Grieg: «hvor meget de fremmede kartla / tegnet de aldri inn / det landet som vi fikk rett til / kjøpt med et barnesinn».

igjen. Du har gjort det noen ganger fortvilende valget å ha sympati for fotballlaget Tottenham. Hvordan inntraff dette, og hvordan lever du med det i hverdagen?

— Jeg har alltid vært på lag med den skjønne taperen og anser mitt eget forfatterskap som spursy.

Hvordan er det egentlig i Bergen, nå som Espedal har flyttet?

— Uleveligheten har aldri vært større, men vi gir ikke opp så lenge Cecilie Løveid går rundt iblant oss.

Jeg ser det er en jubileumsantologi fra Skrivekunstakademiet ute nå, burde jeg bestille den, og er det noen dirrende unge stemmer der ute?

— Det er stor sult der ute, stor vilje til å leve litteratur. Og draum flakka i hugen. Ein sterk eld.

Spiller varmende verdenshouse på Becco fredag.

Den Oslo-baserte DJ-en og artisten Nedja Bouzaida er opprinnelig fra Tunisia, men føler seg best hjemme et sted der det finnes et fellesskap for og med rytmisk, varm og dynamisk musikk. Og dette har hun funnet flere steder i hovedstaden de siste årene.

Hun har et ekstra bankende hjerte for house og tilstøtende sjangere, slik som afro tech, afro house, amapiano, deep house, tech house, kwaito, kuduro, samt arabisk folk og house. Spør sommelieren på Becco om de har noe som passer til det ovennevnte - DJ Nedja spiller der fredag kveld.


Mørk groove, drivende perkusjon og akkurat nok mystikk. En perfekt build-up som gjør at man kjenner at noe er i ferd med å skje.


En deilig måte å varme opp dansegulvet på. Jazzete elementer møter moderne house — funker både som stemningsbygger og ren dansevibe.

3. BADBOX, Dr Feel, Native Tribe & Da Q-Bic: «Battles» - Drumapella Mix


Et ekte energiløft! Hypnotisk, drivende afro-perkusjon som får hele gulvet til å smelte sammen i én rytme.

4. IZCO, S.I, Reek0: «Big Marvin X Wun Note»


En bouncy UK-låt med attitude som fortsatt passer perfekt inn i min rytmiske verden. Gir settet et lekent og uventet skifte.


Tung bass, rå rytme og høy energi — denne er umulig å stå i ro til og gir et skikkelig kick i settet.



DJ Nedja spiller på Becco denne fredag kveld

Vold, vidd og julekos – med forrykte familieforbindelser! Denne uken er det spesielt tre filmer som skiller seg ut på kino, og én på Netflix.

Som jeg nevnte forrige uke var jeg nødt til å hoppe over den irske indie-filmen 

, og håpet at jeg kunne komme tilbake til den senere. Hvilket er akkurat det jeg gjør nå:

Christy er en sytten år gammel gutt fra Cork, i Irland. Han er nettopp blitt kastet ut fra fosterfamilien sin på grunn av slåssing, og blir hentet av sin eldre halvbror, som han ikke har sett på over ett år. Shane, som halvbroren heter og som selv har erfaring med fosterfamilier, lar motvillig Christy sove på barnerommet (slik at Shane og samboeren må ha babyen på soverommet sitt).

Heldigvis er Shanes samboer av det generøse slaget, og gjør sitt beste for å hjelpe Christy – som på sin side er nokså mutt og lei. Helt til han blir litt kjent med ungdommene i forstadsnabolaget og får kjenne på en følelse av tilhørighet. I kombinasjon med at vage minner fra oppveksten stadig oftere dukker opp, gjør omgivelsenes vennlighet at han forsiktig begynner å mildne litt. At det viser seg at han har et talent for å klippe hår (akkurat som hans avdøde mor), hjelper også.

Parallelt med dette fatter forstadens verste bøllefamilie, styrt av Christys fettere, interesse for ham, og vil ha ham med i gjengen. (Gutten kan jo sloss.) Ikke overraskende ender Christy i en jævlig skvis mellom å være del av et snilt og fattig nærmiljø, eller et tøffere, koolere, mer velstående kriminelt miljø.

 er en lavbudsjettfilm med flere amatørskuespillere, noe som innimellom trekker litt ned. Men langt oftere hever det filmen til et helt eget og herlig sted, der genuin varme og ektefølt engasjement formelig lyser fra lerretet. 

En annen film du gjerne må bruke tid og penger på, er den voldsomt morsomme og veldig danske og beksvarte spenningsdramedien 

. Akkurat som regissør og manusforfatter Anders Thomas Jensens forrige film, 

 (2020), blandes brutalitet og humor på en uvant, men særdeles effektiv måte.

Som sist gestalter Mads Mikkelsen og Nikolaj Lie Kaas de to hovedrollene; denne gang som brødre. Manfred (Mikkelsen) er mentalt forstyrret og sliter voldsomt når Anker (Lie Kaas) må i fengsel. Så mye, faktisk, at når Anker kommer ut igjen har Manfred bestemt seg for å hete John. Og når Anker sliter med å akseptere dette, går «John» helt av skaftet – igjen og igjen.

I og med at «John» sine reaksjonsutbrudd enklest kan beskrives som selvskading (med en dragning mot selvmord) er det lett – 

 – å se at man ikke skal le av dem. Men mens de inntreffer er det umulig. 

Ganske snart, og med god hjelp av en hypervoldelig fyr ved navn Flinke-Flemming, samt en korrupt psykiatrisk lege(!), må brødrene fokusere på andre ting enn Manfred/John-problematikken – som for eksempel at «John» og to andre (rømte) pasienter vil forsøke å danne et nytt Beatles, samtidig som Anker forgjeves forsøker å finne et nedgravd ransutbytte.

Et salig, og vilt voldelig, kaos følger.

Og mens vi snakker om vilt kaos er det umulig å ikke nevne ukens aller galeste (og desidert franskeste): 

. Dette aldeles hårreisende horrorkomidramaet er så vrient å klassifisere og å beskrive (uten å fortelle for mye) at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal fortsette. Men jeg forsøker:

For seks år siden spilte Noémie Merlant den ene hovedrollen i Céline Sciammas kritikerroste og Cannes-manusprisvinnende 

; et periodedrama om (blant annet) lesbisk kjærlighet. I år hadde Merlants andre film som regissør, altså denne, premiere i Cannes – til blandet mottagelse. Hvilket ikke er vanskelig å forstå.

 (med manus av Sciamma og Merlant) forteller historien om tre venninner – en forfatter (Nicole), en cam-girl (Ruby) og en skuespillerinne (Elise) – som tilbringer en eftermiddag på balkongen til leiligheten to av dem deler, i Marseilles. Ganske kjapt legger de merke til en veldig stilig fyr som henger på sin balkong (det er hetebølge i byen), på andre siden av gaten. Før kvelden er omme har de begynt en ganske intens sexting/texting med ham, og før natten er omme har de latt seg invitere over.

Tonen er rå og ufiltrert, slik den gjerne blir mellom bestevenninner i tredveårene som deler (nesten) alt med hverandre, og det er lett å bli med på tenkesettet og innfallene deres – selv om det snart viser seg at å bli venn med naboen (en slibrig-sjarmerende motefotograf) var en veldig dårlig idé.

Dagen derpå blir blytung, udelikat og opprivende for alle tre, om enn spesielt for Ruby. Naboen er død, der er blod over halve leiligheten hans, det er som sagt veldig varmt – og liket må gjemmes snarest.

Heldigvis hadde fotofyren et nært forestående oppdrag i utlandet, noe hans snokete nabo visste om, så dersom de kan få plass til ham i fryseren, kanskje alt går bra. Beklageligvis har det seg slik at en annen nabo, Denise, som slo i hjel sin mishandler-ektemann helt i begynnelsen av filmen, ikke har klart å gjemme ‘sitt’ lik, og har politiet i hælene – hvilket igjen betyr at hele det overopphetede nabolaget er i helspenn.

 er to ganske passende begrep for denne filmen. Delvis positivt ment, delvis ikke. Til en viss grad drar kaoset og intensiteten oss inn; samtidig blir det litt for drøyt. Og da filmens atmosfære og emosjonelle uttrykk (fremprovosert av et gjenferds-element jeg ikke skal ødelegge ved å si for mye her) fikk meg til å minnes body-horror-dramaet 

 – samtidig som det så ut til at film og skuespillere virkelig, virkelig 

 vise frem kvinnekropper av alle former og størrelser – følte jeg meg litt satt ut.

, og dette er et viktig men: Ikke på en dårlig måte. 

 er aldri mindre enn meget interessant og annerledes, og definitivt verdt å se. Bare vit at den ikke nødvendigvis (les: 

) kommer til å levere det du tror den vil levere.

. Denne herlige animasjonsoppfølgeren er kvikkere, kvassere og koolere enn forgjengeren, på alle plan. Den fungerer godt på både norsk og engelsk, og for både liten og stor.

Den er proppfull av artig action, samt vittige 

 og vitser (som dog funker best på engelsk), har plenty med smarte nikk til andre filmer og kjent popkultur, og evner attpåtil å ta tak i tematikk som utenforskap, vennskap, lojalitet og moralske forpliktelser. Hurra.

Ukens siste setninger er, siden vi straks entrer desember, nesten nødt til å dreie seg om Netflix’ julefilmer. Akkurat som de tidligere år har hatt for vane på denne tiden av året, har de også i år sluppet et (lite) knippe nye og egenproduserte julefilmer – av (nesten) helt grei kvalitet. Tidligere år har som regel én av dem vært såpass vellykket at man har kunnet glede seg over den på ånkli, men hittil i år er det bare blitt nesten:

), som jeg ikke har sett, er blitt kritisert for å mangle både et godt plott og en overbevisende kjemi mellom hovedrolleinnehaverne. Den tredje (som jeg så i går) kan i det minste by på et artig plott.

, som den egentlig heter) dreies rundt et umake par (

) som like før jul befinner seg i hver sin vanskelige situasjon (

), som blant annet involverer slemme sjefer, syke foreldre, fiendtlige eks-er, søte barn og snille venner og kolleger (

Uheldigvis synes jeg kjemien mellom Sophia (spilt av Olivia Holt, som bortsett fra å se ut som en ung krysning mellom J.Lo og Diane Lane ikke ‘ringer noen bjeller’ hos meg) og Nick (spilt av Connor Swindells, som var så god i rollen som skap-homo i 

 at jeg sliter med å se ham som streit her) er litt puslete.

Heldigvis byr filmen også på Peter Serafinowicz og Lucy Punch i godt slag (som et forferdelig/forferdelig festlig ektepar), mens historien krydres av minst tre gode overraskelser. Så hvis du er i det rette hjørnet, der du bare 

House, Hauge og Hardanger

 på det viktige undergrunnsselskapet Sheep Chase Records (sjekk for all del også ut den nye Krissy Mary-singelen derfra). På albumet møter vi Nødtvedt i kompaniskap med Erlend Apneseth og hans berømte trio med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde. Med hardingfele, gitarer og effekter, trommer og perkusjon har disse sammen og hver for seg i en årrekke nå skap noe av den mest fortryllende og ukategoriserbare norske musikken. Sammen med poeten går de grundig til verks med å bruke Olav H. Hauges kanoniserte verk og liv på ganske radikalt og friskt vis. Tidens Ånd ville dermed ta tempen på Erlend med et lite intervju.

Fem i bagen med DJ Nedja

. Denne herlige animasonsjoppfølgeren er kvikkere, kvassere og koolere enn forgjengeren, på alle plan. Den fungerer godt på både norsk og engelsk, og for både liten og stor.

Alle artikler