 Jeg synes det så litt teit ut; fylt med overpriviligerte ungdommer med lidende, triste øyne og ansiktsuttrykk. Mulig jeg tok feil. Uansett fikk jeg, omtrent på samme tiden, min dose av lidende rikingbarn via 

. High school-detektivserien med Kristen Bell i hovedrollen (og Jason Dohring som den bortskjemte sutresekken).

Hvilket (åpenbart) bare er en litt kronglete måte å si at jeg ikke er like godt kjent med Adam Brody som med Kristen Bell; som bekler de to hovedrollene i Netflix’ nye romcom, 

. Men det, viser det seg raskt, er intet problem. 

 spiller fint lite på meta-aspekt og selvreferanser, og oppleves i det hele som en selvstendig – om ikke bokstavelig talt enestående – serie.

Til tross for at seriens «creator» (som det heter på imdb) er et relativt ubeskrevet serieskaper-blad, har Erin Foster tiltrukket seg et realt A-lag: Hovedrollene har vi allerede vært innom, birollene tolkes av folk som Timothy Simons (Jonah fra 

), og de to første episodene er regissert av Greg «

Premisset for serien er at Joanne (Bell), som har en sexpratpodcast med sin søster Morgan (Lupe), er veldig single. Og litt slutty. Og (via podcasten) helt åpen om alt. Mens Noah (Brody) er rabbiner, samboer med kvinnen han er på nippet til å fri til, og nødvendigvis noe mer tilknappet. Mens så – ad vidunderlig vel uttenkt og skildrede omveier – treffes de på fest.

Å si at det slår gnister av dem den kvelden, vil være å overdrive. Men ikke veldig. Tiltrekningen de to er åpenbar (og – heldigvis for serien – troverdig). Men omstendighetene legger ikke akkurat til rette for at det skal bli dem. Like fullt klarer hverken Joanne (som til overmål er ateist) eller Noah (som har som mål i livet å bli sjefsrabbiner for menigheten) å holde seg unna hverandre.

I motsetning til en hel del andre serier (og filmer eller andre former for historier) med motsetninger av religiøs art, klarer 

 å gjøre fremstillingen av de sosiokulturelle/religiøse forskjellene til seriens forse. I tospann med den komi-infuserte romansen, så klart. Ikke graver den for dypt, og ikke farer den med harelabb over det som for mange mennesker er virkelig viktig. Til overmål er dette en serie skapt og skrevet av en kvinne (og hennes stort sett kvinnelige medforfattere), noe som gir en litt annerledes (ja; jeg vet!) og kvinnelig innfallsvinkel – uten at dette overdrives.

Til å hjelpe seg og serien med dette, har Erin og gjengen flettet inn mødre, fedre, svigers, svogers, søsken, venner – samt varianser i seksualitet, inntekt, moral, etikk og en hel rekke andre parametere. Alt pakket inn i fin-fint spill over hele spekteret, imponerende design, foto, musikk, timing og klipp – og så videre. Pluss kleine møter i sexleketøy-butikker, tequiladrikkeleker i idrettshaller, snille foreldre, slemme svigerforeldre (og ubetalelig fine samtaler/samhandlinger med dem) – med meget mer.

 består av 10 episoder à 30 minutter, er å finne på Netflix og anbefales.

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

 Jeg syntes det så litt teit ut; fylt med overpriviligerte ungdommer med lidende, triste øyne og ansiktsuttrykk. Mulig jeg tok feil. Uansett fikk jeg, omtrent på samme tiden, min dose av lidende rikingbarn via 

Noe av det jeg husker aller best fra Robert Evans’ uovertrufne showbiz-memoar (

; Hyperion, 1994) – innimellom historier fra da han produserte 

; giftet seg med Ali McGraw (for så å miste henne til Steve McQueen), sjekket opp Liv Ullman, ble beskyldt for å være delaktig i «The Cotton Club Murder», ble arrestert for storskala-kokainkjøp og mistet jobben sin som sjefsprodusent hos Paramount Pictures – var hvordan han la ut om Francis Ford Coppolas manglende evne til å redigere filmene sine.

FFCs modus operandi som regissør var å skyte så mye film/så mange takes som mulig, for så å forsøke å klippe det sammen til en koherent, fengslende, kommende klassiker av en film. Noe Coppola (ifølge Evans i det minste), ikke var særlig flink til. Heldigvis for Coppola tok Evans med seg de fullførte 

-opptakene hjem og jobbet non-stop i 48 timer (eller noe slikt; jeg husker ikke, men det var garantert med hjelp fra en viss type pulver), for så å returnere med et Oscar-vinnende mesterverk. Uheldigvis for Coppola har jeg vært ute av stand til å ikke se nettopp dette problemet i alle hans senere filmer. Spesielt vrient var det under pressevisningen av 

For virkelig å beskrive hvor håpefullt, /og håpløst/, Coppolas seneste prosjekt er, må jeg en tur innom finansieringen. For n-te gang i karrieren (google, om du vil) har Coppola vært så overbevist om sin nyeste visjon at han har pantsatt eget hus/solgt alt han eier/satt seg i gjeld til opp over ørene/gått ‘all in’, når han i stedet burde ha tenkt seg om en ekstra gang eller to. Og for n-te gang kan det se ut til at gamblingen kan komme til å koste ham dyrt. Denne gang er det vingårdene hans han har solgt for å sikre seg full kreativ kontroll over sitt seneste «mesterverk». En finansiell disposisjon som i beste fall kan kalles en hundrede og tyve millioner dollars kreativitetsøvelse.

Allerede før filmen har vart i tre minutter begynner det å skurre. Cesar Catilina (Adam Driver) er en banebrytende god arkitekt som ikke bare leder The Design Authority i New Rome (en slags fremtidsfortidsalternativ-New York) og har oppfunnet et nytt material kalt Megalon; han har også evnen til å stoppe tiden. Idet vi møter ham er han i ferd med å klatre ut på kanten av toppen av Chrysler-bygningen. Få sekunder senere lar han seg begynne å falle mot den sikre død – for så å rope «Time Freeze!». Men når han igangsetter tiden igjen, efter litt intens tankevirksomhet, fortsetter ikke fallet; han dras opp og tilbake på avsatsen. (Hvilket tilkjennegir en tidsreversering heller enn en tidsfrysningsopphøring.) Derfra går det, på mange måter, nedover.

Francis Ford Coppolas tragiske fremtids-fortids-fabel er så full av bisarr oppførsel, merkelige mennesker, outrerte ideer og halvkokte planer at det er frustrerende vanskelig å følge med. For ikke å snakke om hvor vanskelig det er å se for seg at han har jobbet med prosjektet i førti år, noe han efter eget sigende faktisk har gjort. I tillegg til allerede nevnte tilkortkommenheter byr filmen på såpass mange plottråder som til å begynne med fremstår som avgjørende for totalhistorien – for så å ende opp flagrende i løse luften, uten et eneste tilknytningspunkt til filmens virkelighet – at det at han skal ha jobbet lenge med prosjektet blir bortimot skremmende.

: Samtidig skal det sies at allerede et godt stykke før halvveis blir det tydelig at

oppfører seg som om (vanskelig kan oppfattes på annet vis enn at) Coppola har forsøkt å skape et nytt filmspråk; et nytt format å fortelle historier i; en ny parameter for kommunikasjon mellom kunstner og publikum. Personlig mener jeg bestemt – som du vel har fått med deg – at han ikke helt har lykkes med dette. Like fullt er jeg åpen for at jeg ved et gjensyn (om noen år) vil kunne oppleve

Per i dag fremstår filmen i mine øyne som en katastrofe. Et sørgelig spetakkel med slikt et antall konkurrerende ideer, innfall, forsøk og fantasier at den blir for rørete til å fungere. Her er dialog og kroppsspråk inspirert av og hentet fra Shakespeares stykker (bittelitt à la Baz Luhrmanns 

), i møte med antrekk og interiør som hentet fra 1940-talls gangsterfilmer – ispedd en god dose Romerriket. Her er visjoner om en fremtidsby hvor parker, infrastruktur og bygninger lever og evolverer i takt med innbyggerne. Og her er forsøk på å knytte utviklingen i dagens USA opp mot Romerrikets fall, paret med metaforisk prat om klimakrisen – samt en ny type skildring av tidsforskyvelser og hvordan vi kan oppleve glimt av fremtiden.

Men i stedet for å utfylle hverandre, står de vidt forskjellige elementene som nevnt i konkurranse med hverandre, noe som forkludrer ethvert tilløp til en enhetlig form på fortellingen. Til overmål oppleves ikke 

 på det vis at konkurransen kan sies å gi den et «lett sprikende» uttrykk. I stedet oppleves filmen mer som en utiltalende pølse som er stappet altfor full, med altfor mange ikke-komplementerende ingredienser.

Som om ikke dette var nok, har filmen en fortellerstemme fremført av Laurence Fishburne, som også spiller Cecars sjåfør og butler. Dessuten ser vi en rekke andre (fra gamle dager av) kjente fjes og skuespillere som gestalter roller som ikke på noe vis tjenes av bagasjen (les: de tidligere roller) disse bringer med seg inn i rolletolkningen. For ikke å glemme at casting og bekledning/make up/rollefigurfremstilling generelt ikke er optimal: Ifølge handlingen skal Cesar, hans familie, motstandere, elskerinner o.a. befinne seg på toppen av alle næringskjeder, være ekstremt rike, velsoignerte og elegante – 

 være superattraktive i seg selv. Noe de virkelig ikke er. (Altfor ofte slår det en hvor 

Verst av alt, og en av de viktigste årsakene til at Coppolas kaos denne gang er så vilt at selv ikke han (og hans team) kan spinne gull av det, er skuespillet. At (nesten) enhver film med Adam Driver i hovedrollen jobber litt mer i oppoverbakke enn nødvendig, er klart. (Han simpelthen 

 ikke en stor skuespiller.) Men når filmens handling drives av dialog så keitete og krøkkete som den Coppola her har skrevet, hindres alle skuespillerne i sine forsøk på å fremstå som levende, følende, trengende vesener.

Hadde jeg trodd du orket å lese om det, ville jeg gått i detalj også på spesialeffektenes «kvaliteter», på musikkens tidvis ekstreme upassenhet, på plottet og intrigenes unødvendig enkle og urealistiske form, og på filmens/Coppolas skjemmende overtydelighet. (Skal satire, metaforer, allegorier og smart samfunnskritikk kunne fungere, 

, bør den være subtil – i hvert fall når den pakkes inn i et forsøksvis storslagent science fiction-lignende epos som dette.)

Som en enslig, men ikke desto mindre forfriskende, overraskelse var det Shia LaBeouf og hans rollefigur, Clodio (Cesars fetter), som stod frem som den troverdige. Som den som hørte hjemme i 

; den hvis adferd drev handlingen fremover på internlogisk og -realistisk, tilforlatelig vis. Det så jeg ikke komme.

Ukens feilslåtte investering: Megalopolis

Enhver film med Margaret Qualley (som nylig gjorde seg bemerket i 

) og Demi Moore (en av 80- og 90-tallets store stjerner) i hovedrollene – og med manus og regi av Coralie Fargeat (som i 2017 skrev, regisserte og debuterte med sin sinnssykt bloddryppende actionthriller 

Når den i tillegg vinner manusprisen under årets filmfestival i Cannes (hvor Demi Moore ble skrytt så høyt opp i skyene at det gikk rykter om en pris også til henne), og når Margaret Qualley er enda litt mer sexy enn tidligere – i en historie dreiet rundt en hyperhemmelig substans som kan gi aldrende mennesker nytt liv i en ny kropp – ja, da kan man være sikker på at den er verdt å se.

Den aldrende kvinnen spilles selvsagt av Moore (som innledningsvis ligner skremmende mye på en hyperpolert og nyoperert Courteney Cox), mens den unge og lekre kroppen leveres av Qualley. Å røpe for mye av plottet vil være feil, for minst halvparten av det som gjør det så fengende, er at vi 

 ikke vet hvilke vendinger det vil ta. Men at alt kommer til å gå forferdelig galt, sier seg selv.

Lenge før så skjer, blir vi servert de stiligste og mest farvesterke bilder, den heteste musikk og det villeste plottpremiss på år og dag. Eksekusjonen holder så absolutt følge med ideene, og allerede i filmens første halvtime serveres vi flere filmatiske festligheter enn i en gjennomsnitts totimersfilm. Men i motsetning til i Fargeats 

 – noe som beklageligvis fravrister filmen dens innledende kraft.

Da forsvinner nemlig den hittil så vidunderlig lekre og sexy skjønnhetssatiren inn i et allegorisk-metaforisk sort (om enn blodsprutende) hull, som selv om det kommer til å ta pusten fra deg et øyeblikk, også vil irritere og skuffe deg. At 

 i løpet av sine to drøye (og da mener jeg 

 drøye, høhø) timers spilletid kan få en til å minnes filmer så forskjellige som 

, oppleves ikke som problematisk; det er i stedet overraskende stimulerende.

Men at det efterhvert blir for vanskelig å ironisere over hvor vulgær og eksploaterende samtidens ungdoms- og skjønnhetshysteri er – uten 

 å bli vulgær og eksploaterende – sliter litt på tålmodigheten. At vi midt oppi det hele får servert en nedfalt livmor av 

 til å utfordre Cronenbergs posisjon som mesteren, hjelper selvsagt. Men det holder ikke helt.

 er en film hvis like du ennå ikke har sett, og som du neppe vil glemme med det første. Selv om du kanskje kan komme til å ønske deg nettopp det.

Ukens misbruker – The Substance

Når den de to sterkeste følelsene man kjenner i løpet av en to timer og tyve minutters film er villfarelse og kjedsomhet, er noe åpenbart galt. I dette bemerkelsesverdig ujevne portrettet av det som trolig er tidenes mest forhatte nordmann, stammer villfarelsen fra at vi i salen ikke helt kan se hva filmskaperne vil med filmen sin. Kjedsomheten kommer som en naturlig følge av dette, i kombinasjon med filmens manglende evne til å pirke i særlig annet enn overflaten – samt spilletiden, naturligvis.

Filmens manus baserer seg på dagboknotater ført i pennen av Quislings sjelesørger, presten Peder Olsen (men også dagboknotatene til Peders kone, Heidi, får vi vite via rulleteksten) – samt mer eller mindre fri diktning fra manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen. Basert på grundig research, heldigvis. (På imdb.com står det at Ravn Lanesskog også var med på å skrive manus, men navnet hans dukker ikke opp andre steder.)

Filmens visuelle uttrykk (inkludert lyssetting, farvevalg m.m.) er åpenbart også basert på research, men fremstår like fullt som tilgjort og kunstig, blant annet fordi den ser ut til å være filmet med et slags «nittenførtitallsfilter», kan hende for å stå i stil med budsjett-

-en. Heldigvis er kostymer, interiør og den slags av ypperste slag, og det samme kan i stor grad sies om skuespillet. 

Beklageligvis lider filmen under at rollefigurenes dialog (dette er en meget pratsom film) ikke alltid overbeviser: Hverken når det kommer til forskjellige former for formelle eller uformelle samtaler, eller spesifikke ordvalg (som ikke lyder særlig førtitalls). For ikke å snakke om vinglingen mellom De- og du-form. Noen ganger fremstår den som et bevisst valg; som for å understreke rollefigurens indre ubalanse – andre ganger, virkelig ikke.

Handlingen dreies uansett rundt oppdraget gitt til sykehuspresten Peder Olsen, nemlig å være den offisielt oppnevnte sjelesørgeren for Vidkun Abraham Quisling (eller Vidkun Abraham 

 Quisling, noe han også omtales som) før, under og efter rettssaken mot ham. Olsen hadde rykte på seg som en menneskekjenner, og selv om han i utgangspunktet ikke var lysten på oppdraget, lot han seg overtale. Olsen og Quisling møtes gjentatte ganger i Quislings celle, og vi får følge samtaler om alt fra bibelsitater (Quisling var fjerdegenerasjons prestesønn) til tvil, overbevisning – og hvorvidt Quisling virkelig visste hva han gjorde.

Tvilen Olsen kjente på, både forut og under oppdraget, forsøkes utdypet i samtaler mellom ham og hans kone, Heidi. Forsøket må dessverre kategoriseres som lite vellykket, idet samtalene oppleves som oppstyltet kunstige – dog uten at Lisa Loven Kongsli (Heidi) eller Anders Danielsen Lie (Peder) skal klandres.

Heldigvis gjør også Gard B. Eidsvoll en god figur. Hans fremstilling av Quisling er formidabel – et ord som med fordel kan brukes også om Lisa Carleheds fremstilling av Quislings kone; Maria. Både hver for seg og sammen leverer de fascinerende, farverike tolkninger, og holder således – til en viss grad, i hvert fall – liv i filmen. Likevel klarer hverken de eller det øvrige ensemble å redde den. Her er altfor mye annet som skurrer.

Hadde jeg vært litt mer ondsinnet kunne jeg gått i detalj på hvor enkelt det ville være å (eksempelvis) tone ned «krampegamlis»-lyssettingen og eksposisjonsdialogen. Eller å fylle på med statister, slik at ikke de ville feiringene (som faktisk 

 ville) under og efter frigjøringen ser så skrint befolket ut. Tekstingen, som altfor sjelden matcher ordene vi hører, kunne fått på pukkelen; så også en i overkant ivrig filmmusikk og lyddesign (sistnevnte minnet ugreit mye om den i 

). For ikke å snakke om det bokstavelig talt utrolige i at en motstandsmann hvis bror ble drept av tyskerne/norske overløpere er satt til å vokte Quisling – eller at kun førti, femti mennesker møtte frem for å se Quisling entre Gamle Logen, hvor rettssaken mot ham ble avholdt. Samt et lass med skjemmende enkel symbolikk og dialog som passer altfor godt inn i filmens handling til å føles sann. Men det gjør jeg ikke.

I stedet konstaterer jeg at uheldig og overdreven bruk av filmteknisk og fortellermessig staffasje preger 

 i så stor grad at det ikke lar seg ignorere – og at dette dreper den potensielle spenningen i skuespillet. Følgelig blir to drøye timer for lenge. Så mye for lenge at jeg bokstavelig talt gjespet meg gjennom den siste halvtimen. Bortsett fra et lite minutt, hvor vi plutselig befinner oss i en scene som hentet fra en annen film. En fiktiv Bent Hamer-film, kanskje; en hvor 

Kun timer før henrettelsen sitter nemlig Quisling og Pedersen i fengselscellen og vitser om kruttsterk kaffe, foran en cellevegg som brått er blitt knallgrønn, i uvant moderne lyssetting. Da forvandles gjespet mitt til mental måping – før filmen like brått vender tilbake til bibelsitater og svulstig gravalvor.

Ukens forræderske – Quislings siste dager

Jeg har mange ganger hatt stor glede av Tim Burtons filmer. Øverst på favorittlisten troner selvsagt 

 holdes også høyt. For ikke å glemme den rørende 

 (begge kortfilmer). Eller Henry Selicks 

Siden det var gått nesten to tiår siden sist han hadde noe gledelig å by på, var spenningen jeg følte før møtet med 

 av det nokså tilbakeholdne og mistroiske slaget. Å gå for en oppfølger til en trettiseks år gammel suksess (

, 1988) som ikke egentlig inviterte til en oppfølgerfilm, slår sjelden heldig ut. Ei heller denne gang: Ganske snart blir det noe som i utgangspunktet var et snertent innledningsparti, rotete, sleivete og unødvendig intrikat. Selv en heftig sekvens med Monica Bellucci forhindrer ikke at det lille jeg hadde av håp sørgelig kjapt svinner hen.

Ikke bare er make up-en altfor tykk og tydelig; også fortellerformen er overtydelig og ufiks. Dessuten skaper alle forklaringene av hva som skjedde i originalen en nokså hakkete første-akt. Naturligvis serveres vi også smarte detaljer (e.g. en «ekte» Bee Gees-kassett i en Walkman) – samt et herlig animasjonssegment som kamuflerer avdøde Jeffrey Jones’ manglende repetisjon av sin originalfilm-rolle – og et supert, om enn merkelig, italienskspråklig innstikk. Her er også en del velskrevet dialog, men timingen, og den stressede «dette vil vi altfor mye»-atmosfæren, gjør at helheten føles direkte 

. Ingen vitser eller forsøk på vittigheter sitter. Og Michael Keatons Beetlejuice-figur er hverken morsom, smart, sjarmerende eller på annet vis underholdende. (Beetlejuice – både film og figur – fungerte på 1980-tallet, da publikum besatt en helt annen popkulturell ballast.)

At Tim Burton har fått med seg Keaton, Winona Ryder og Catherine O’Hara (samt komponist Danny Elfman) fra originalen, er et pluss. På papiret, i hvert fall, og muligens for dem som likte og husker 1988-filmen. Men siden størsteparten av dem som kan finne på å se årets oppfølger på kino ikke akkurat har et nært og kjært forhold til førstefilmen (det er de for unge til), vil slikt neppe ha særlig effekt på salgstall eller filmopplevelse. Selv ikke innhankingen av folk som Jenna Ortega, Willem Dafoe og Justin Theroux, kan i særlig grad hjelpe. Til det er manus, plott, regi – samt et merkelig grumsete foto – for middelmådig. Alt i alt tror jeg både Burton og publikum ville hatt større glede av en stop motion-versjon à la 

 holder simpelthen ikke mål. Her er så mange plottråder som kuttes før de rekker å bli interessante, og såpass mange klønete kontinuitetsfeil, hullete tidslinjer og anmassende «koole» 

 hjelper selvsagt ikke; ei heller skuespillere som ikke klarer å skjule sin britiske herkomst, teite 

-ordspill – og folk som på Halloween kler seg ut som en «fransk» Marie Curie, og en James Dean med 

: Ikke bare i denne filmen, men i serier og filmer generelt (e.g. «Deadpool & Wolverine», «Kaos»), er «hippe, smarte, morsomme» musikkvalg til nøkkelscener og -sekvenser – eventuelt til scener og sekvenser man 

 en slags nøkkelstatus – blitt så vanlig og overtydelige at effekten reverseres. I stedet for å oppleves som snedige, imponerende, forsterkende, blir de påtrengende, slitsomme, anmassende. Noe som i enda større grad enn før kan ødelegge en favorittsang. I tillegg til at fenomenet suger gleden ut av det intendert smilebåndspirrende musikkvalget. (Hadde denne omtalen hatt et lydspor ville du nå hørt Chet Baker synge «The Thrill is Gone».)]

Til overmål har filmskaperne funnet det for godt å legge inn et 

-musikal-bryllup til tonene av Jimmy Webbs «MacArthur Park» (

-overtoner. All den tid sangens såre tekst skildrer slutten på forholdet mellom forfatter-komponist Webb og hans kjæreste Susie Horton, en vemodighet som hverken gjenspeiles i filmens generelle handling eller bryllupsscenen spesielt, blir det ekstra vrient å skjønne hvorfor Burton & Co. så seg tjent med dette kunstneriske valget. Annet enn å perpetuere 

Ukens repetisjonsøvelse – Beetlejuice Beetlejuice

Vi vet at mange er offer for dyrtid (og post-festivalsesong), så pass for hele helgen er slanke 100,- 

Det blir noe mer vekt på USA enn Norge denne gangen - det foregår jo også en god del der borte for tiden.


Offentligheten fragmenteres, det politiske landskapet tegnes på nytt, og kunstig intelligens endrer måten tekst blir til på. Bør det endre hvordan vi leser? Med Ane Farsethås, James Wood og Merve Emre

All the Frequent Troubles of Our Days: The True Story of the American Woman at the Heart of the German Resistance to Hitler

Forfatter Rebecca Donner i samtale med Lorin Stein


«Vi som elsket Amerika» - en samtale om hvorvidt USAs kulturelle hegemoni og globale påvirkningskraft er på nedadgående, og hvordan dette gjenspeiles i litteratur og samfunn.
Med Ian Klaus, James Wood og Audun Vinger

Kl. 17: Kritiker og professor Merve Emre holdt nylig et seminar for NYRB om Vladimir Nabokovs 

 og snakker videre om denne fortsatt omdiskuterte klassikeren.

Kl: 18: Death to political language: samtale mellom Rebecca Donner, James Wood og Ian Klaus om hvordan man gjennom litteraturen kan skrive og lese politikk og politisk budskap når de ordinære kanalene for slikt er ødelagt.

Kl. 19: Forlagsredaktør Lorin Stein snakker med manusforfatter Eskil Vogt, kjent for sitt filmsamarbeid med J. Trier. Forlokkende tittel: «John Hughes and the Oslo Trilogy»

Kl. 12: Samtale mellom Merve Emre og den norske kritikeren Ida Lødemel Tvedt om hvorfor og hvordan Jon Fosse ble mottaker av fjorårets Nobelpris.

Kl. 13: Samtale mellom James Wood, Lorin Stein og Audun Vinger om hvordan CIA infiltrerte og pushet abstrakt kunst, moderne jazz og litteraturmagasiner som The Paris Review som en del av strategisk symbolsk krigføring under den kalde krigen.

, Kongens gate 5
Indian summer closing party med DJ Audun Vinger

, en av vår tids ledende kritikere og professor ved Wesleyan, kommer tilbake til Norge for å snakke om noen virkelig store forfatterskap.

Harvard-professor, litteraturkritiker, forfatter og trommis 

 klarer vi heldigvis ikke å bli kvitt, og dukker opp i flere paneler.

 har en imponerende bok i Christian Rugstads oversettelse: 

Vårt livs mørke dager. En amerikansk kvinne i hjertet av den tyske motstandskampen mot Hitler

De første årene av NALF var forlagsredaktør og tidsskriftredaktør 

 fast innslag, nå er han tilbake i Oslo.

, grunnlegger av Carnegie California, tidligere politisk rådgiver og forfatter av bøker som 

The Belt and Road City - Geopolitics, Urbanization, and China’s Search for a New International Order

, og tett samarbeid med Joachim Trier på hans filmer.

Billetter her: https://tidensand.no/nalf-2024

Velkommen til NALF med Eskil Vogt, James Wood, Merve Emre og avslutningsfest på Revier

Den seneste strømme-serien til å sette fyr på kritikernes tastaturer heter 

, forefinnes på Netflix, har Jeff Goldblum i hovedrollen, et eksepsjonelt budsjett og et 

 snedig plotkonsept. I tillegg er den smekkfull av kjentfolk-cameos og karakterskuespillere fra nær og fjern, samt et veritabelt kobbel av uetablerte fjes som endelig får sjansen til å skape seg et navn.

Beklageligvis betyr ikke alt dette at serien fungerer som den skal. I stedet oppleves den som et gedigent overload-prosjekt, hvor altfor mye skjer med altfor mange på altfor kort tid. Noe som – paradoksalt nok – får en til å føle at ingenting egentlig skjer. Handlingen beveger seg nemlig sirupsseigt sakte fremover, og det smarte plotkonseptet – å fremstille de gamle greske guder (Zevs, Hera, Prometeus, Dionysos, Orpheus, Poseidon, Ariadne et al) som en stor og ekstremt dysfunksjonell familie – drukner i alle de kostbare, farvesterke og nøye koreograferte scenene og sekvensene serieskaperne ønsker å imponere deg med.

Dessuten er serien litt sent ute: Efter x antall tidligere serier med obskønt rike mennesker som oppfører seg som om de var guder med rett til å gjøre akkurat som de føler for med stakkars dødelige (fattige), blir det vanskelig å la seg sjokkere, enn si engasjere, av selvgode guder som hverken gidder eller evner å ta inn over seg handlingers konsekvenser. Til overmål støtter serien seg vel hardt på tre, fire vitser (eller gags, om du vil) som repeteres og varieres i det uendelige – men som alle oppleves som veike variasjoner av temaet «De greske guder var jommen meg gale».

Innimellom forsøker den seg på å trekke linjer fra antikkens gudedyrkelse (i alle dens idiotiske, uopplyste former og fasonger) til våre dagers (tilsvarende uintelligente, umoralske) religioner – uten å finne tilstrekkelig spisse og syrlige formuleringer til at satiren noen gang er i nærheten av å treffe. Her er intet bitt, intet sting – ingenting å bli beriket, opplyst eller egentlig underholdt av. Kun en evig strøm av klisjélignende eksesser så fattige på variasjon at det mest av alt blir trettende.

 kunne vært fantastisk. Ikke like fantastisk som den ser ut til å tro at den er, men likevel ganske så effings super. Men den er bare ikke smart, snerten eller sofistikert nok. Direkte uintelligent kan jeg ikke si at den er, men at den forsøker å treffe så demografisk bredt som mulig, er åpenbart.

Ukens guddommelige - Kaos

Har du noen gang sett en voksen mann bli grisebanket av fire bevere? Hvis ikke har sjansen nå. Kommende uke har Cinemateket i Oslo fire visninger av en 

, sort/hvit, slapstick-kavalkade av en film med det utsøkt teite navnet 

. Og det, tør jeg påstå, er en film hvis like du ikke har sett.

Filmens plott (og da bruker jeg ‘plott’ i ordets videste forstand) dreies rundt eplesiderbonden Jean Kayak, som får sin eplesidergård og sitt levebrød ødelagt av en flokk gnaskete beveres herjinger – noe som efterlater Jean blakk, hjemløs, brødløs og rådløs midt i det kaldeste, villeste, mest ugjestmilde «Når villdyret våkner»-type vinterlandskap.

Til å begynne med har han mer (mye mer) enn nok med å overleve. Via et utall fomlete forsøk på å fange dyr han kan spise, blir han mer og mer desperat og mer og mer lei av kjipe ekorn, ekle vaskebjørner og villmarksvinteren generelt.

Smått om senn begynner han imidlertid å konsentrere seg om å hevne seg på beverne som ødela alt – et prosjekt som virkelig vil få deg til å måpe (i tillegg til å fnise, brøle av latter og å himle med øynene). For 

er ikke en perfekt film; ikke på langt nær. Den er vekselvis barnlig, barnslig, sublim og smart. Hele veien voldsomt oppfinnsom og særdeles sjarmerende, men også tidvis irriterende og av og til enerverende. Samtidig så energisk, enestående og tro mot sin overbevisning (om at historien er verdt å fortelle) at man vanskelig kan gjøre annet enn å la seg glede.

Så: Hvis du kan se for deg en krysning av Guy Maddins «My Winnipeg», «The Benny Hill Show» og Charlie Chaplins «The Goldrush» - ispedd beverfeller basert på bæsj dynket i kastorolje (Eller er det 

? Ikke godt å vite; her florerer ordspill og annet fjas så vilt at en kun kan gjette), en skråtobakkspyttende landhandler som forsøker å gifte bort sin sexy buntmakerdatter, samt beverhytter og -dammer så intrikate at de går «Grizzy og Lemen» en høy gang: Gled deg.

Det hele fremstilles og fortelles med voksne mennesker ikledd håndsydde dyrekostymer, inntegnede fluer og juksebæsjer, strikkede fisker og ørten halv-proffe filmtriks – fremvist på tilgjort sprakete og flekkete sort/hvit film. Med andre ord: Dersom du tror du kan like noe 

 sært og rart og uforglemmelig merkelig: Kom deg til Cinemateket (eller klikk deg inn på cinemateket.no) med all mulig hast – første visning er i morgen (lørdag).

[Og à propos Cinemateket: I Oslo har de i kommende uker et program så fullt av gull og gaver at det vil være både en synd og en skam å ikke benytte seg av tilbudet. I tillegg til 

L’ Atalante, Oslo, 31. august, All of Us Stangers, The Truman Show, The Lobster, Tokyo Story, Red Rock West

Ukens pelskledde: Hundreds of Beavers 

Mange begynner vel å føle på en viss festival-fatigue nå, men du slipper ikke unna, nå begynner jo høstsesongen med mer livemusikk enn noensinne! En av de mest spennende og allsidige festivalene du kan skrive ned i almanakken hver august er utvilsomt Blow Out! som i sin helhet foregår på Café Mir på Grünerløkka. Som tittelen antyder er det mange ekstreme uttrykk fra scenen der, men også mange vakre. Der kan man som regel oppleve gamle helter og nye fjes innen utkanten av jazz, rock, pop, støy, folkemusikk, samtid og noe udefinerbart noe. Det er festivalen for deg som er åpen for noe nytt, og som ikke synes konserter er riktig åsted for å snakke om ferien, manglende parkeringsplasser i sentrum eller en ny dille fra amerikansk hverdagsdiskurs. Og det er vel fortsatt noen igjen? Festivalen blir arrangert av Konsertforeninga og et fett programråd bestående av gode musikere - og med samme navn finnes også en helårskonsertserie som smeller på Kafé Hærverk annenhver tirsdag. Vi huket tak i en av oslogatenes mest gjenkjennbare profiler og en av de hyppigste konsertgjengerne der ute, en særegen trommeslager, festlig DJ, ivrig konsertarrangør og fin type som går under navnet Ståle Liavik Solberg for å forklare nye lesere hva i alle dager dette er for noe.

Det har nettopp vært jazzfestival i Oslo i en hel uke. Og nå kommer det søren meg en festival til. For uinnvidde, hva er egentlig annerledes med Blow Out?

— Blow Out er en festival for fri improvisasjon, frijazz og lignende herligheter, så du får fire dager med 17 konserter av ypperste merke. At alt skjer på samme venue gjør at det blir en helt særegen kontakt med musikere og publikum, og man føler virkelig at alle trekker i samme retning for at dette skal bli noe helt eget.

Nå unngår du egentlig å si at festivalen opprinnelig ble startet som en motreaksjon til Oslo Jazz som tidligere nedprioriterte frijazz og så videre. Egentlig kan det være rom for det aller meste av lyd på Blow Out, så sant det er innenfor et impovisasjons-etos? Til og med fengende klubbmusikk som Why Kai, som avslutter lørdagskvelden?

— Ja, hvorfor ikke? Vi prøver å lage et program for hver enkeltkveld som kan både utfordre og begeistre, og så kjører vi på alltid med det som vi kaller Partysettet som siste konsert på lørdagen, og da kan alt skje.

Party vet vi hva er. Men hvor lange er konsertene rent generelt , og hvordan skal man i en perfekt verden oppføre seg underveis?

seg ettertenksomt på haken, eller komme med lystige utrop når det skjer noe ekstra fett i musikken?

— Konsertene varer stort sett en drøy halvtime. Noen litt kortere og noen litt lengre. Det er sikkert delte meninger om hva som er er den ultimate publikummeren, men selv liker jeg godt at folk er forskjellige. Det betyr at noen lytter intenst med lukkede øyne, mens andre involverer seg kraftig. Det er også rom for mye mellom de to ytterpunktene, og det tenker jeg er med å underbygge den følelsen av at vi skaper dette sammen.

Jeg og en god jazzkollega har en gang sett finaleløp med Karsten Warholm på mobilen under bordet mens en intens konsert foregikk, så mye er mulig. Festivalen bar tidligere preg av mange gamle britiske, nederlandske og av og til amerikanske mannlige legender fra denne musikk-kulturen, som jeg elsker og som alltid leverer interessant kvalitet. Men som i kulturen ellers er det langt mer mangfoldig i dag, og det føles enda bedre. Har dette

faktum gjort noe med musikken, og med publikum?

— Dette var et spørsmål det er vanskelig å svare kort og konsist på! Men for å prøve, så kan man kanskje si at det føles mer balansert i dag, og at det kanskje er enklere å ha sterkt kontrasterende uttrykk på scenen? Jeg tror også at publikum her i Oslo er mer variert enn en del andre steder, og det har nok noe med hvem som er på scenen å gjøre også.

største legende er Barry Guy - hvem er det og hva bør man høre på forhånd?

— Barry Guy er en fantastisk engelsk bassist som nå bor i Sveits. Fra slutten av 60-tallet var han en veldig viktig musiker på scenen i London og spilte blant annet i Spontaneous Music Ensemble, og han startet også London Jazz Composers' Orchestra. Gjennom en lang karriere er det vanskelig å velge ut enkeltplater eller prosjekter, men selvtitulerte 

 (med Derek Bailey og Paul Rutherford) og 

 (med Evan Parker og Paul Lytton) er fantastiske, i tillegg til hans spektakulære soloer, så klart. 

Og av yngre talenter, en festivalbooker klarer ikke vel velge mellom sine artister små slik en mor ikke kan mellom sine barn, men om du kan nevne noe ferskt på

— Jeg gleder meg veldig til å høre KRISE på onsdag, den nye trioen med Heidi Kvelvane i front på torsdag, Miriam Den Boer Salmón i samspill med Sophie Agnel og Rhodri Davies på fredag, og ikke minst Camille Emaille i den franske trioen Gésir på lørdag. Dette er alle musikere og band som ikke har vært så mye på scenen i Oslo før, men som er fantastisk bra!! Sjekk også ut Otto Willberg på solo elbass - frekt og fint! «The Leisure Principle» - 

https://ottowillberg.bandcamp.com/album/the-leisure-principle

Blås til du blir rød i fjeset

Personvern

Informasjonskapsler

Tidens ånd er en uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Film/TV

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

Alle artikler

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

Ukens «Det er dette alle vil ha» – Nobody Wants This

Ukens feilslåtte investering: Megalopolis

Ukens misbruker – The Substance

Ukens forræderske – Quislings siste dager

Ukens repetisjonsøvelse – Beetlejuice Beetlejuice

Velkommen til NALF med Eskil Vogt, James Wood, Merve Emre og avslutningsfest på Revier

Ukens guddommelige - Kaos

Ukens pelskledde: Hundreds of Beavers

Blås til du blir rød i fjeset