Det er ganske få som kan sammenliknes med artisten Vilde Tuv. I kveld holder hun konsert på Parkteatret i anledning utgivelsen av albumet 

. På albumet kombinerer Tuv musikalske elementer fra den kritikerroste debutplaten 

 (2016) - en plate spilt inn hovedsakelig som one-woman band med basstromme, gitar og vokal - og blokkfløyte-eposet 

 (2021) som vant Spellemann. Derfra gikk hun videre til teaterforestillingen 

som er nominert til Edvard-prisen, og soundtracket til filmen 

. Definer sannhet. Kanskje ikke lenger den letteste oppgaven?

-Flere ting kan være sant på en gang, og sannhet er subjektivt. Samtidig tror jeg det finnes noen objektive sannheter, som at mennesker alltid har en positiv intensjon med handlingene sine, at man prøver å forbedre noe ved hver handling, dette gjelder også når man gjør noe destruktivt. Jeg tror sannhet er en magefølelse, og at vi styrker denne hver gang vi lytter til den. Jeg har vært opptatt av hvordan sannhet føles i kroppen, og limbotilstanden mellom at man erkjenner en ny sannhet, og når man klarer å belite seg og handle i tråd med det man forstår er sant. Noen ganger kommer andre sannheter i veien og det er flere sannheter som må forhandle seg imellom, andre ganger stemmer ikke det nye verdensbilde overens med det gamle og det tar tid å justere seg. Andre ganger igjen har man ikke den indre eller ytre tryggheten til å tørre å gjøre det som er sant.

Skjønner. Denne tredjeplata er og låter

og inkluderer flere folk enn hva vi er vant til med deg. Fortell litt om hvem som er med og hvorfor. Dukker noen av dem opp på

- På Parkteatret har jeg med meg Axel Barratt-Due på trekkspill og Elise Macmillan på fiolin, vi har brukt høsten på å fortolke platen for et nytt format, og utforske hvordan man får vreng på trekkspill. Det er helt magisk å spille med dem. Som 

 har vi også med Stix Omar som skal gjøre et show. Ingen av musikerne fra platen, men mer en videreutvikling! Platen er enda mer ferdig nå spør du meg.

Du var tidlig ute med blokkfløyte, som har vært dominerende i populærkulturen siden. Hvordan er din kontakt med det instrumentet - går det rett fra hodet og ut i musikk?

- Siden jeg spilte fløyte i klassisk orkester som barn, har jeg alltid nynnet med fingrene i blokkfløyte-grep. Jeg har ikke absolutt gehør, og jeg liker ikke å øve på skalaer eller musikkteori, men jeg jammer løs og det kommer frem nydelige ting!

Har du noen ritualer når du lager musikk?

- Hva gjelder min egen musikk har jeg bare holdt på med admin nå i månedsvis. Imorgen skal jeg på avvenning fra admin, og da skal mine nye rutiner være: morgensider, lese og tenke, styrketrening, jamme og skrive, rydde og organisere, planlegge og arkivere. Når vi øver med bandet har vi en god oppvarmingsrutine som vi baserer dels på bandmedlemmenes daglige helsebehov, og dels på aksept av hvordan vi høres ut.

Du har med stort hell jobbet med musikk til teater, film og poesi/bok i mellomtiden. Det er sikkert noe du vil fortsette med.

- Det er en måte jeg liker å samarbeide på, for jeg får jobbe kreativt med andre, samtidig som jeg har kontroll over det musikalske. I 2026 skal jeg komponere for et nytt prosjekt med Scenekunstkompaniet Øy, Kompani D, Dissimilis og Dansens Hus som har premiere i mai, samt et prosjekt med Jennie Bergsli og Molly Engblom med premiere til høsten på MDT i Stockholm. I 2025 har jeg blant annet laget musikk for 

 for Unge Viken Teater som vant Heddapris for beste barneforestilling og body-horror/norsk kostymedrama-filmen 

 som har fått et imponerende internasjonalt liv. Det nye for meg er at jeg også føler meg klar til å samarbeide mer med andre musikere. Har slitt litt tidligere, jeg har så lav stemme, så jeg har syntes det har vært vanskelig å holde min posisjon i samarbeid med andre. Men det har kommet seg.

Utover å spille konsert, hva vil en perfekt søndag for deg innebære, fra start til slutt?

- Bytte på å sove og leke med barnet mitt på formiddagen, gå på tur i solen, lage middag til familie eller venner. Lese avisen. Planlegge uken som kommer.

I materiellet ditt er det et foto av et stykke trukket laks og agurksalat. Er det den matretten som best beskriver musikken din, eller har du noe annen favorittrett?

- Det kommer kanskje feil ut som støtte til den norske lakseindustrien, og det var ikke meningen. De handler ikke tråd med min sannhet. Men jeg prøver å få poteter til å bli inn! For det er sunnere enn pasta og ris, det smaker søtt og gjør at middagen automatisk blir god, og det dyrkes lokalt her i Norge.

Poteter er veldig bra, det. Du bor i Oslo nå, hvordan vil du egentlig beskrive byen slik du ser og hører den?

-J eg synes at følelseslivet mitt er flatere her enn i Bergen, og vet ikke om det skyldes endringer i hormoner, eller om det kan være at det er for lav luftfuktighet her? Kanskje man trenger den fukten for at følelsene skal funke.

Det Vilde kor

God søndag,
Dette er egentlig et forsøk på å se om dere har lyst til å lese utsendelser fra Tidens Ånd på søndager. Hva ellers skal man gjøre enn å lese? Man kan gå i kirken. Man kan også gå på platemesse på Folk nede ved siden av Hør Hør der. Senere kan man gå på konsert med Vilde Tuv på Parkteatret, eller på jazzjam i kjelleren på Parksalongen. Der var vi faktisk i går på en av årets konserter, med det temmelig unike norske rockbandet Reolô. Norsk og afrikansk og midtøstensk folkrock med en touch av Grateful Deads "Bird Song"? Hør for eksempel 

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Vilde Tuv er på utkikk etter sannheten, og kan kanskje finne den på Parkteatret i kveld søndag.

Vi var også på et lystig foredrag om Tor Åge Bringsværd på Litteraturhuset i går, fremført med energi av Janne Stigen Drangsholt. Siden det er søndag publiserer vi her et essay av Audun Vinger om forfatterskapet, opprinnelig på trykk i Vinduet #3 2020, her gjengitt digitalt for første gang, med tillatelse fra redaktør Priya Bains. Opprinnelig ingress:

 Deichman i Bjørvika kan ses som en hyllest til Tor Åge Bringsværd. Han fikk omsider fabelprosa inn i varmen.

Dokumentet het «Brings». På mange måter var det en relikvie fra fortiden, et brev fra en svunnen tid. Alt man gjorde og tenkte før mars 2020 virket jo uansett mindre relevant nå, som om det var en grunnleggende erfaring i oss som manglet før, preget som vi var den gangen av en herlig naivitet og tro på uendelig vekst.

Selve dokumentet fra i fjor var i alle fall svunnet hen, forduftet, ja jeg følte vel mest at det hadde blitt ranet eller enda verre, at det hadde rømt fra meg. Av alle dokumenter som skulle fly av gårde og forlate min stadig mindre trofaste Mac, som i økende grad lot til å besvime nå og da, var det selvfølgelig 

, som jeg virkelig trengte nå, som ikke var der lenger. Alt annet unødvendig skrot var jo definitivt der fortsatt, og rotet det til for meg, stagget meg i min ferd videre mot nye erkjennelser. Jo, forresten, ytterligere et dokument til hadde forduftet fra skrivebordet, viste det seg da jeg lettere nervøs sjekket, det som het «TO DO LIST», også nedskriblet et par viktige passord, huskeliste over penger til gode i frilanseriet, noen referansenumre, et par knallideer til kortprosa, noen sitater, ja all det sentrale informasjonsløsøret det er hensiktsmessig å ha samlet i hvert fall 

 sted. Før man glemmer det. Jeg tok det som et tegn. Det er nok ikke bare denne flyttbare Macen som er gammel. Samtidig var det noe fantasifullt over det hele, nesten imponerende irriterende, et tilfelle av å være uheldig på et nærmest avantgardistisk nivå. Akkurat som kameraten min som fortalte at han en periode i ung voksenalder hadde pleid å våkne på natten, gå i søvne og så tisse i skoene sine. Det var visst en temmelig vanlig lidelse. Hadde jeg gått inn og slettet dokumentet halvveis med vilje i et tilfelle av selvskading og så glemt det hele? Eller hadde dokumentene blitt levende, og fløyet som papirfly mot Island, som i en Tor Åge Bringsværd-tekst?

 Det beste man kan gjøre når noe går tapt er å prøve å gjenskape det. Sa ingen noengang. Jeg hadde beskrevet, i pinlig detaljrikdom og med historiske miljøbeskrivelser, et møte jeg hadde med forfatter Bringsværd på det attraktive hjørnebordet ved vinduet på Kaffistova i Oslo for noen år siden, der planen var å snakke om sci-fi litteratur og modernisme og J.G. Ballard, som Bringsværd hadde beskjeftiget seg i starten av sin forfatterkarriere på 60-tallet og tidlig oversatt til norsk, og det eventyrlige, britiske poesi/kunst—tidsskriftet 

 hvor Bing & Bringsværd, og ikke minst Ballard, var bidragsytere, men hvor det fort gikk opp for meg at han, men egentlig også begge to, var mest interessert i støvete tanker om et halvt med hvitt og et halvt med brunt. Her menes det altså gode gammeldagse rundstykker, den typen bakverk vel de færreste forholder seg til i dag, men som uansett smaker underlig godt sammen med en kopp svart kaffe av den typen som kan bli temmelig besk om den ikke forlater kolben ganske raskt. Det hvite rundstykket løftes forøvrig betraktelig av en paprikaskive og en ørliten klype med kruspersille. 

Jaja. «Brings»-dokumentet og artikkelen det huset, skulle etter planen så omhandle en lesning av Bringsværds den gang aktuelle bok 

 (Cappelen Damm 2019), en ganske tussete og gubbete liten bok om alderdommens fine, men også langt styggere sider, som Bringsværd selv skrev at venner hadde advart ham mot å utgi. Den var full av varme og klokskap og glede over fantasiens grenseløshet, med elementer av selvbiografi og poetikk, slik man etter hvert er vant med i hans hundremeterlange bibliografi, men også knadd med dødsbevissthet og med informasjon og hjertesukk av typen som ikke får verden videre og som stilte forfatteren i et litt uggent lys. Hyppig vannlating, baling med medisiner og bekledning, skråblikk på forvorpenheter i samfunnsutviklingen. Den typen ting.

. I det store og hele et godt stykke unna den sprelske stilen i de seks, syv, åtte andre tidligere bøkene av Bringsværd som jeg hadde gjenlest og slukt i en raptus sist sommer, inkludert underveis i en på det tidspunktet ikke påkrevet tur til Lofoten. Bøker som var blottet for sjangerhemninger, full av spillopper i satsspeilet, plottmessig potensialitet, løse tråder, anarkisme, dikt og fremtidstro, skrevet alene eller i tandem med hans hjertevenn Jon Bing. Og ikke minst med sinnrike illustrasjoner og med-diktende typografi av samtidige kunstarbeidere i forlag og andre sammenhenger som Thore Hansen, Peter Haars, Hans Jørgen Toming og Gunnar Lilleng. Det er for meg en gåte at disse små kunstverkene fortsatt kan plukkes opp for en tier i bokavdelingen på diverse loppemarkeder, og enda verre å tenke at på grunn av at det på ubestemt tid ikke er loppemarkeder lenger, «på grunn av korona», vil antakelig disse bøkene kastes i stedet, og nå har jo sannelig folk hatt tid til å rydde boder og kjellere, og jeg frykter det verste for hvordan noen halvveis gulnede bøker fra Gyldendal på begynnelsen av 70-tallet egentlig kommer til å prioriteres.

Det er uansett mye å ta av — Bringsværd har produsert enorme tekstmasser. Det er egentlig litt vanskelig for meg å redegjøre for hvilke partier som tilhører hvilken bok, siden motiver gjentas og blandes og kommer tilbake, og vi egentlig mest er utsatt for en konstant strøm av inntrykk og fantastiske gester. Det er utgitt mange «compilations» med brokker fra Bringsværds bibliografi smurt sammen i ett opp gjennom årene, antologier med diverse tekstudrag fra her og der. Allerede i 1974 kom den første samlingen, snasne 

 i Lanterne-serien, som samlet noveller fra 

 fra ’67, skrevet sammen med Bing, og de få novellesamlingene Bringsværd hadde rukket å utgi til den tid, samt et knippe «nye tekster», flere av dem skulle også dukke opp i den usedvanlig digressive romanen 

 samme år. Tittelen fungerer like godt som et dikt på boksiden, viser det seg, og man merker hvordan historien om «Mannen som samlet på 1. september 1972» er en lynsterk novelle i seg selv; en vagt 

 tekst om en fyr som samler på alle aviser og all informasjon fra verden over om akkurat denne dagen i historien, og lar samlingen overta livet sitt, før det hele bokstavelig talt tar fyr og skader ham alvorlig, hvorpå han bruker sine siste krefter i sykehussengen på å gjenskape inntrykkene og minnene fra samlingen, ett for ett.

 Bringsværds forfatterskap kler absolutt antologien. Ikke at han gjentar seg, selv om han gjør det også, hvem gjør vel ikke dét, men vi ser hvordan ideer utvikles, forkastes og plukkes opp igjen, felt flyttes om på og fortelles i nye former. Han har selv fortalt, i den glimrende boken (og antologien, den også) 

 (1989) hvordan ideen kommer først, og han så finner ut i hvilken form eller format ideen passer best. Er det en fabel, grunnlag for en voksenroman, en absurd novelle, plott for et teaterstykke, et springende reise-essay, en fantasifull barnebok, eller rett og slett en billedbok? Det får vi se på. Tilfeldighetene er våre venner, som han har skrevet. De to aller første setningene i Bringsværds debututgivelse i ’67 var uansett lovende nok for det skulle komme:

Det var en gang to knappenåler som hadde en ballong sammen.

Det kunne jo like godt blitt teksten til ei epokegjørende vise, det. På sett og vis ble det jo også det.

 Selv etter så mange tiårs stødig produksjon, et lass av priser og utmerkelser og respekt og glade lesere, er det et lite element av agg å spore hos Bringsværd hele veien, en smule irritasjon over den altfor lave statusen som barnelitteratur, bildebøker og science fiction har hatt i hele hans skrivende tid. Dette er jo noe man blir jevnlig gjort oppmerksom på av dem som holder på med dette, som om det er en del av skriveakten å vise sin indignasjon på vegne av standens status.

 for eksempel, i senere år omgjort til en temmelig overfladisk barnefilm-serie, kan ikke avfeies som enkelt masseproduserte barnebøker med simple historier som kan lanseres for stadige nye kull med småbarnsforeldre, det er noe av det han er 

 mest stolt over å ha funnet på og skrevet. Det er litteratur som åpner fantasiens dører for de yngste, og det er det viktigste han gjør. Han forteller i den lille boka 

 utgitt etter et foredrag for Nasjonalbiblioteket, om hvordan hans bestemor leste opp på kontrafaktisk vis fra Ole Brumm og fikk skjerpet hans apetitt for den vidløftige fantasi. Han vokste opp i en trang generasjonsbolig i Skien med utedo på gangen, og en intern kommunikasjon blant hans mange slektninger som bodde der, med en rekke egenkomponerte ord. Dette språket, og oppdagelsen av et gigantisk hus som rommet mange gaver og som ble kalt 

 er årsaken til at Bringsværd havnet ut på bokstavenes og bøkenes livsvei. Det er som om han har brukt resten av livet på å foredle og formidle akkurat den gleden og innsikten han fikk som barn, og klart å beholde den storøyde entusiasmen for oppfinnsomhetens muligheter. Når man som voksen leser hans barnebøker, enten for egne barn eller bare av nysgjerrighet, kjenner man temperaturen, iveren og kunnskapslysten, dirre på boksidene, nesten som man kan varme seg på dem på en hustrig høstkveld. Ja, det er muligens et forblommet språk som manifesterer seg her nå, men det er vanskelig å forbli uberørt av den betydelige empatien som sitrer ut av Bringsværds bokstavrekker. Det blir en samtale mellom forfatter og leser: Se hva vi kan oppnå sammen ved å bruke språket og tankene og hendene!

 Bringsværd (og Bing) har gått mye i forsvarsposisjon om sci-fi-begrepet opp gjennom årene, og de fant antakelig et styrkende felleskap i følelsen av utenforskap fra det litterære etablissement, i alle fall i de første tiårene. Sci-fi er noe mer enn fjerne romstasjoner og merkelige monstre og invasjon av jorden, skrev de nevehyttende i mang et antologiforord, foredrag eller essay. Likevel følte de kanskje for å tilnærme seg etablissementet likevel, ved å omdøpe det de skrev og leste av andre som 

 Bringsværd var fortsatt like flammende i sitt forsvar i den lille pamfletten som kom tidligere i år.

både en forlengelse av tidligere tiders eventyr og fabler, og samtidig den mest effektive metoden jeg vet om for å kommentere ting som skjer omkring oss, i vår egen hverdag, hvis vi ønsker å øve politisk samfunnskritikk og vitenskapskritikk (noe som er minst like viktig). For

science fiction er ikke opptatt av tekniske nyvinninger og dippedutter i og for seg, men av hva alt dette gjør med oss som mennesker. Å legge handlingen til fremtiden er bare et knep vi bruker for å få den nødvendige avstand til vår egen hverdag, slik at vi kan se den klarere og tydeligere. På

samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst—

uformelige farveflekker, streker og prikker. Det er først når du går et par skritt tilbake at du begynner å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng. Og det gjelder ikke bare avstand i rom.

Pointillismen er et bilde som Bringsværd ofte har kommet tilbake til for å beskrive deler av sitt litteratur og samfunnssyn. Med innføringen av fabelprosa-begrepet klarte de vel også etterhvert å overbevise om den litterære verdien i arbeidet deres. Det må derfor være en liten triumf for kongstanken at det i det glinsende nye hovedbiblioteket nede i sci-fi-bydelen Bjørvika i Oslo er en egen avdeling, ja en egen liten halvetasje, friskt døpt nettopp Fabelprosa. Rettferdigheten seiret, omsider!

Her finnes fantasy og sci-fi bøker fra magasinet i hyllene (om enn for få faktiske bøker, en følelse som dessverre melder seg i enkelte seksjoner av signalbygget), og man kan ellers sitte og lese i noen gode stoler med tilhørende lamper, eller arbeide ved benkerader, slik som jeg gjør i skrivende stund, og det gjør virkelig mange nå. Det kan virke som at det verste turisttrøkket fra sommeren 2020, da man gikk i kø og tittet opp som første gang man trasker rundt på Manhattan, er erstattet av roligere, jevnere bruk, og jeg ser virkelig frem til å ukentlig bryte den totimersgrensen på besøkstid som det noen ganger trues med over lydanlegget der inne. Det er en sivil ulydighet man kan leve med å utføre. Det er godt mulig Bringsværd fortsatt er fornærmet over at man flyttet fra de gode gamle lokalene på Hammersborg. Konservative holdninger om avansert arkitektur, sammenslåing og flytting av signallbygg inntreffer som kjent gjerne allerede i 30-årsalderen, og Bringsværd ble 80 i fjor. Men det er noe med hele bikubebygningen i Bjørvika, rulletrappene mellom sjangeretasjene, det åpne magasinet i kjelleren, 3D-printeren man kan leke Gud med, Fremtidsbiblioteket, den frodige tidsskriftavdelingen og de mange visuelle arkitektoniske referansene til skogen, der papirboka blir født, som like fullt må føles som hjemmebane for ham. Mine egne bange anelser og om stedet og strøket er i alle fall fløyet av gårde.

. Bringsværd og forfatterne han kjempet for er godt representert i hyllene i fabelprosa-avdelingen. De fikk også hjelp av den publisistiske tidsånden da mye av dette ble trykket. «Til Sigmund Hoftun — vår litterære jordmor», står det i takkelisten på Bokklubben-antologien 

 Den i enkelte kretser herostratisk kjente forlagsredaktøren som var en av Gyldendals sentrale skikkelser fra 60- til 80-tallet (les temanummer om ham i Vinduet #1 2011), var kjent for å være uhyre raus med oppdragene og uten evne til å stagge sine heftige utgiverimpulser. Noe som til slutt skulle bli hans bane. Han ga f.eks. Olav Angell tilslag på å oversette alle de 10 bøkene Angell hadde på ønskelisten sin første gang de hadde et møte om mulige oversetteroppdrag for forlaget, han utga svært mange norske forfattere uten veldig stort kommersielt nedslagsfelt, og likeledes var det med serien med science-fiction i gjendiktning, rekken med norske sci-fi forfattere og antologi-seriene Bing & Bringsværd fikk ansvar for.

Hoftun var også mannen som var ansvarlig for billigbokrevolusjonen i Norge, noe som ikke bare var godt for skjønnlitteraturen og lommeboka, det var godt for selve demokratiet og folkedannelsen. Det eksisterer noen flotte bilder av ham fra et avisintervju under lanseringen av en av Gyldendals legendariske bokserier, der han poserer i en rikholdig og med dagens øyne usannsynlig hipt utseende bokhandel, samt noen unge progressive mennesker som står inne i en trang trikkekupé og leser politisk sakprosa med en hånd. Man kan formelig se Norges ånd utvides, bokside for bokside. 

 med B&B fra 1967ble omtalt som den første skjønnlitterære billigbok-debut i Norge, her var det å være moderne og umiddelbare det helt sentrale. Det er noe veldig lite høyverdig kanon-aktig, og mye mer dagsaktuelt bruksvennlig over endel av disse utgivelsene, slik man kanskje kunne håpe bøker og tidsskrifter skulle kunne oppleves som igjen en gang, noe man stapper i frakkelommen på vei til jobb for å få litterære kick og en ny opplevelse av hvordan verden henger samme. Den berømte Lanterne science fiction-serien, som etterhvert strakk seg mot 60 utgivelser i de fjorten årene den eksisterte, er jo faktisk ganske ettertraktet i dag, blant annet på grunn av sine strøkne Peter Haars-omslag, og finnes ikke like lett på loppemarkeder. Det ble utgitt klassikere og mye som er glemt av de fleste i dag, men det var også interessant med underserien 

 og mer hadde form som et aktualitetsmagasin i paperbackbokform. Den første i serien er usedvanlig fristende (noen som har et eksemplar til overs?), med fotonovellen «Den store fisken i Reikjavik» av Bringsværd, som ser ut som en tidlig bloggpost, en rekke essays og noveller fra Europa, indre Norge og store verden viser bredde, det er en filmavdeling med bl.a Resnais og Lang, foredrag om JG Ballards psykiske landskap og intervju med forfatteren, og ikke minst et meget heftig utdrag fra 

-tidsskriftet som publiserte britens kortromaner formet som eksplisitte annonser, utformet av den britiske popkunstneren Eduardo Paolozzi.

Det var en åpenhet i forleggeriet den gangen som fortsatt virker forfriskende å oppdage i 2020.

Og man kan si som Bringsværd gjorde i sin lille oppslagsbok i boken 

Faen. Nå har de senket ->takhøyden igjen. Må

Uten å gå for dypt inn i problemstillinger knyttet til takhøyde når det gjelder kunstneriske ytringer i dag, noe Bringsværd høyst sannsynlig tenker mye på for tiden, slik han tenkte og skrev mye om det i de politiserte 70-årene, er det uansett lett å merke en sterk anarkistisk salutt gjennom deler av forfatterskapet hans, og da spesielt den sprelske første fasen. Plukk opp nyutgivelsen fra 2019 av hans gjennombruddsroman 

, og la oss like gjerne ta med alle undertitlene her nå, 

(eller: Alveolene kommer!) Om de merkelige hendelser som lørdag 26. og søndag 27. mai 1973 rystet London. En digresjonsroman. Vel blåst!,

 og hva er det du finner? En slags lun, godmodig motkulturell satire-mitraljøse, informert av surrealismen og patafysikken, en bok uten noen egentlig start eller slutt, en bok som røsker tak i verdensoppfatningen, holder den opp og skoggerler av den, uten egentlig å tråkke noen for hardt på overbevisningen heller, og med solide doser politisk alvor. En bok man etter det engasjerte permsmellet ved endt lesning nesten er nødt til å utbryte: Hva i huleste var det jeg leste nå?! Høres ut som noe vi trenger mer av i dag, det også.

Det trengs flere historier, selv om det noen ganger føles meningsløst å bringe mer fantasi inn i en verden som har mer enn nok av virkelighet. En dag på biblioteket blir jo like mye en metode for å fjerne seg fra verden som å koble seg på den. Jeg ser på skogen inne på Deichman og tenker på Future Library-prosjektet til kunstner Katie Paterson, der det skal samles inn hundre manuskripter fra kjente forfattere de nærmeste hundre årene, med fortellinger som ikke skal kunne leses før om hundre år, og som etter ideen skal kunne fortelle etterkommerne våre om hvordan vi levde en gang. Det ble plantet tusen trær ute i Nordmarka, en egen skog i skogen, som en markering for dette, og trærne skal også en gang brukes til å bli papiret antologien som samler historiene skal trykkes på. Margaret Atwood leverte det første manuskriptet i 2014, og Ocean Vuongs bidrag for 2020 ble nettopp nedsenket.

Syvsoverskens dystre frokost. En underholdningsroman på

 (1976) som også ble nyutgitt nylig, og som også inneholder et virvar av fantastiske forelegg, er figuren Nigel Harris kort innom en drøm, som i ettertid viste seg å å ha vært en skisse til en novelle om en urealisert romanfigur ved navn Ludolf. Novellen «Ludolf i Gyldendals skoger» dukket opp i en av de mange samlebøkene senere. Den handler om Ludolf som finner ut at han vil skrive en bok. Så han får høre at han trenger et forlag, og tropper dermed opp på Gyldendal i Universitetsgaten. Etter å ha kommet seg forbi den tunge kobberdøren, møter han to kontordamer som sier at den nok er den litterære sjefen Brikt Jensen han må snakke med. Etter to dager i stolen får han audiens. Det er bøker og papirmanuskripter fra gulv til tak, han kan knapt skjelne Jensen.

«Alt dette må jeg lese», sa Brikt Jensen.

«Og det blir bare verre og verre. Når jeg sa noe slikt før i tiden, så

kunne jeg i det minste slå oppgitt ut med hendene. Nå

kan jeg ikke det engang. Hvis jeg slår oppgitt ut med hendene, så raser det bare to tusen bøker i hodet på

meg. Alt jeg kan gjøre er å smile trist. For det tar så liten plass.»

Ludolf vil fortsatt skrive en bok, selv om Jensen resignert forteller om hvor mange forskjellige bøker som kommer hvert år. Han tar Ludolf med på en fire timer lang kjøretur ut til noe han kaller Gyldendals skoger, og sender ham inn. Der finner Ludolf en fortvilet forfatter som forsøker å bestyre en rekke høye stabler med noe som ser ut som den samme boken. Men stablene blåser hele tiden ned. Det er den fortvilte mannens bok som ble utgitt året før. Etter en stund går han ut av skogen, og møter Jensen igjen. Jensen lurer på om det fremdeles er slik at han trenger et forlag.

Søndagsbrev

Brrrr, da er det ny helg, og atter en mulighet til bli offer for valgets kvaler de nærmeste dagene. Det var en glede sist helg, spesielt å gå på messen Kunstbok Oslo på plagede Kunstnernes Hus. Fy fader så mange fristende og viktige bøker og fanziner og kunsttrykk man kunne se på i de utallige bodene rundt om der. Motstandskraften i undergrunnen er enorm nå - dog ikke min viljestyrke til å la være å kjøpe for mye. De nærmeste brevene skal jeg skrive om noe av det jeg puttet i bagen. Det var også deilig å høre en opplesning fra Lars M. Finborud, som har utgitt den boken jeg likte best så langt i år: 

. Hele kunst-Oslo føler seg sett - på godt og vondt.

For litt mer godmodig eksperimentasjonsvilje er det vel helt greit å stikke innom Litteraturhuset kl. 15 på lørdag, der skal Janne Stigen Drangsholt holde foredrag om den store Tor Åge Bringsværds bokstavelig talt fabelaktige forfatterskap. Tor Åge er en av mange bautaer vi har mistet i år, senere vil Litteraturhuset følge opp med foredrag om Liv Køltzow og Henning Hagerup.

Om du tar buss 160 ut til Høvikodden er det ikke småtterier som skal foregå. Tom Sandberg-utstillingen 

 er grunn nok til å dra, husk å plukke opp den veldig fine katalogen som i tillegg til godt fremviste fotografier inneholder gode tekster om kunstnerskapet, inkludert to ekstra levende essays av Torgrim Eggen som i «Gris og dissonans» skriver godt om 80-tallets postpunk-miljø, og herlige Vibeke Tandberg som i «Mellom verden og buksene» skriver en overraskende inderlig tekst om Sandberg og fotografiene hans. I tillegg er det mange fine opptrykk fra kunstsenteret egen blekke PRISMA-Nytt. Et av de mer profilerte portrettene han tok der ute er så klart det av komponist John Cage, som blant annet var ute der for å få utløp for sin store interesse for sopp (ikke nødvendigvis den psykedeliske sorten). I løpet av lørdag vil det, såvidt jeg har skjønt, bli avholdt 120 forskjellige kortkonserter rundt om på området, selv inne på dassene, som har latt seg inspirere av Cages musikalske filosofi og tilfeldighetstenkning. 

 heter det, med samtidsmusikk og annet, får vi tro. Hvis du er av typen som hater spillopper, er det jo mulig å dra dit en rolig midtukedag også. 

https://www.hok.no/arrangementer/tom-sandberg-uncaged

I natt leste jeg den mer og mer viktige motstandsmannen 

om lanseres på Last Train kommende onsdag kl. 18. Flu har kutta Meta og bruker mest mail, han jobber aktivt mot KI-trusselen, han lager utstilling med sin kunst for The Good, The Bad & The Zugly, og han har nå vokst veldig som forteller med en ja, morsom, men og også rørende fortelling om å (ville) bli kunstner, om bygd og by, om samtidskunst og om Kjærligheten. Den er sterkt anbefalt. Jeg ringer ham nå og spør om intervju.

Neste torsdag er det lansering av det tjukke filosofi/litteratur-tidsskriftet 

 på Tronsmo kl. 1630. Denne gang er det temanummer om den jubileumsmarkerte Thomas Manns vanvittige roman 

 Den leste jeg en jul, kanskje litt for ung, men jeg har tritonus-melodien i hodet fortsatt. Snakk om å selge sjela til djevelen i et veikryss. Jeg var nettopp innom samme butikk og kjøpte et eksemplar av tidsskriftet. Men det er null sjans å rekke å lese alt før den dagen, skjønt det er mulig å prøve. 

I Oslo kan man velge mellom to knallkonserter på samme tid med noen kvartalers avstand i kveld fredag. På Becco er det lanseringskonsert for debutplata til supergitarist 

s nye trio. Denne shredderen er i mer jazzhumør enn noen gang, sammen med Ole Mofjell på trommer og Ingebrigt Flaten på bass. Dørene åpner 20, hør her så lenge. 

https://karlbjora.bandcamp.com/album/the-essence

 den tredje siste og den siste i hovedstaden der de fremfører Ole Morten Vågans eksplosive musikk (du aner ikke) før han trekker seg tilbake som kunstnerisk leder ved nyttår. Hør denne syke beaten her på en dagsaktuell live-singel, inspirert av den karakteristiske spillestilen til Petter Eldh og Christian Lillinger (som ikke er med). 

https://trondheimjazzorchestraolemortenvgan.bandcamp.com/track/eldhinger

Det er i det hele tatt jazz-orientert musikk det går i kommende uke, med et svært gledelig gjensyn med full bombing fra superduoen 

 på trommer på Hærverk onsdag kveld, og den eiendommelige grooven som skapes av trioen 

 på Victoria på torsdag. Hør platene deres hos en rettferdig strømmetjeneste, dette er absolutt alternativ og rolig jazzfunk-groove fra alle hverdens hjørner samtidig. Oren Ambarchi på gitar, Johan Berthing på bass og Andreas Werliin på trommer. Hva minner det om - kanskje et mer utadvendt The Necks? Døm selv.

Høydepunktet mot slutten av neste uke er utvilsomt tre dager på rappen med musikere fra 

 som har Dmitrij Sjostakovitsj i hodet. Noe av den råeste musikken som er skrevet. Også denne russeren jubileres i år, og det er drøyt å tenke på hvordan han enten støttet eller lot som han støttet Stalin-regimet med sin kunst i mange år, av frykt for å bli drept som upatriotisk. Det er sikkert folk som går rundt med samme frykt i dag. Torsdag skal Klaus Mäkelä dirigere orkesteret i storstua med den rystende åttende symfonien, mens det er en litt kortere en med den like rystende sjette symfonien på fredagen. Lørdag formiddag kokes det ned til kjernen med en kammerkonsert på Sentralen med tre musikere. Da blir det Sjostas Pianotrio nr 2. i e-moll.

Pressekontoret til Filharmonien advarer sitt julepublikum med innsalget: «Ikke triumf. Ikke jubel. Bare rå, ekte musikk midt i mørket». Det høres kjent ut det. 

Men det er lenge til - det er fredag i dag og vi kan trenge annen musikk.

Himmel og helvete! Eller som det også kalles: Den Katolske Kirkes (u)gjerninger.

 er en film jeg hadde enda litt mindre lyst til å se enn 

 (av Noah Baumbach og med selveste George Clooney i hovedrollen) fikk så mye skjenn i Cannes, og har fått så hard medfart derefter, at jeg følte den kunne unngås. Også fordi den dukker opp på Netflix om en tre ukers tid. Sikre kilder melder om eksellent filmteknisk kvalitet og (i og for seg) godt spill, i en historie som ikke fungerer slik den er intendert. 

 er visstnok en herlig voldsorgie av en oppfølgerfilm, men siden jeg ikke så den første 

-filmen, lot jeg den ligge. Siste film ut av ut-sekken heter 

, og her er begrunnelsen en ganske annen: Jeg måtte skrive ferdig en tekst og rakk dessverre ikke visningen. 

 vant publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund og ser ut til å være en genuint hjertevarmende, irsk, indie-vinner. (Forhåpentlig kan den dekkes senere.)

 og er basert på Claire Keegans bok ved samme navn (

) og har godeste Cillian Murphy i hovedrollen. Til alt overmål er filmens screenplay ført i pennen av Enda Walsh, som blant annet har vært med på å skrive manus til Lynne Ramsays nyeste.

) er en sosialrealistisk fiksjonsfilm fra Irland, men her er tonen ganske mye mørkere. Handlingen i 

 er lagt til midten av 1980-tallet, da de såkalte Magdalena-vaskeriene fortsatt var i full sving. (Mange irske nonne-ordener drev vaskerier som brukte ‘falne’ kvinner som arbeidskraft (les: slaver), og var oppkalt efter Maria Magdalena. Vaskerienes inntekter gikk rett til nonne-ordenene; aldri til de ansatte/slavene.)

I korte trekk følger filmen den godhjertede kull- og drivstoffselgeren Bill, som bor i den lille byen New Ross, med kone og fem døtre. Huset er alltid fullt, der er alltid mere kull som må leveres, og rene hviledager sees sjelden. En dag Bill leverer kull til klosteret like utenfor byen, ser han en desperat, skrikende tenåringsdatter bli tvunget (av sin mor) ut av en bil og inn i klosteret. Siden Bill (og alle andre, for den saks skyld) vet hva som foregår ved klosterets vaskeri, går hendelsen inn på ham.

Gjennom usedvanlig godt skuespill (Cillian Murphy er en studie i forknytte følelser), overbevisende tids- og miljøskildringer, engasjerende foto og et eksepsjonelt effektfullt lyddesign trekkes vi inn i Bills sjelekvaler: Hva bør han gjøre, hva vil han gjøre – hva 

Selv om alle vet hva som foregår ved klosteret, velger de å se en annen vei: Hele den fattige byen og omegn er avhengig av klosterets velvilje. Som eneste velstående aktør i mils omkrets har klosteret «… their fingers in every pie around here», som en pubeier sier. Å skulle trosse klosteret, og dermed stille både det og dets formidable bestyrerinne (Emily Watson) i vanry, vil koste dyrt. Ikke bare for Bill og hans familie (klosteret driver områdets eneste skole, hvor Bills døtre går), men også for flere av byens øvrige beboere og bedrifter.

Flashbacks fra Bills barndom gjør dilemmaene som river og sliter i ham enda mer kraftfulle (også for oss i salen), og områdets trange økonomiske kår er så ekstreme at de, i kombinasjon med det evigvåte og vinter-rå været, nesten føles på kroppen. (Ikke før jeg så en Rubiks kube i et butikkvindu gikk det virkelig opp for meg at handlingen faktisk utspiller seg på 80-tallet. Det ser ellers så primitivt, trist og traurig ut at en skulle tro vi så vidt hadde entret syttitallet.)

Regissør Tim Mielants har tidligere styrt Cillian Murphy gjennom seks episoder av 

, og ikke lenge efter denne filmen fant de sammen igjen med det kritikerroste spesialskole-dramaet 

 (som for tiden går på Netflix). Sammen har de med 

 skapt et særdeles sterkt portrett av en mann, en tid og et helvete. Du går ikke uberørt ut av kinosalen.

Bhutan, som ifølge flere artikler og undersøkelser lenge var ‘verdens lykkeligste land’, er efterhvert også blitt en filmnasjon. Med det menes at landet som inntil 1974 var stengt for utlendinger og som ikke fikk internett før i 1999, i år har annonsert at deres offisielle kandidat til kategorien Beste fremmedspråklige film ved årets Academy Awards (eller Oscars, om du vil), heter 

Artig nok for oss nordmenn er filmen en bhutansk-fransk-italiensk-norsk co-produksjon – men enda artigere er det at den forteller en fascinerende og fin historie. Filmen dreies nemlig rundt Nima, en lærerinne som mister jobben efter at en ‘sex-tape’ med en kvinnelig hovedrolleinnehaver som ser akkurat ut som henne, begynner å sirkulere. Snart har ‘alle’ sett den, og snart tror de fleste – inkludert hennes forlovede – at det virkelig er Nima som har sex i filmen.

I et forsøk på å finne sin dobbeltgjenger og å renvaske seg selv, velger Nima å selv oppsøke videoen. Der ser hun ikke bare ‘seg selv’, hun finner også en ledetråd – og snart har hun begitt seg ut på en reise på leting efter hotellet hvor videoen ble innspilt, efter folk som kjenner kvinnen i videoen, og efter en løsning på den leie situasjonen hun befinner seg i.

 film. En film hvis historie tar uforutsette (og svært interessante) vendinger. På imponerende effektfullt vis klarer manusforfatter-regissør Dechen Roder å vise oss hvordan Bhutan, og livene til dem som bor der, ikke helt og holdent har forlatt fortiden: Internett, wikipedia og google til tross lever store deler av befolkningen fortsatt i en verden hvor eventyr, sagn og drømmer betyr mye, og hvor sanger og synging har spesielt stor betydning for hvordan man tolker, forstår og forteller om sitt liv.

I jakten på dobbeltgjengeren møter Nima (og vi) stadig flere forskjellige mennesker og måter å tilnærme seg livet på. Min (vår?) manglende kunnskap om bhutansk historie og kultur gjør det umulig å til enhver tid være helt à jour med de mange plan filmen beveger seg mellom (fortid, samtid, fremtid; realitet, drøm, mulighet etc.), men filmen holder hele tiden på vår interesse.

 er aldri annet enn emosjonelt-intellektuelt spennende, så til tross for mine potensielt fremmedgjørende beskrivelser i forrige avsnitt: 

Ta sjansen, gå på kino, legg ut på en reise.

 anbefales å ta, er den som bringer deg til 

. Den tredje filmen i denne serien er så overfylt med (mer eller mindre) kjente navn, overtydelige produktplasseringer og ufyselig Abu Dhabi-promo – i tillegg til barnlig billige fortellertekniske grep, 

 aksenter og uengasjert skuespill – at det føltes som en straff å måtte se hele filmen.

Hvis du av én eller flere grunner ikke har ork eller anledning til å gå på kino, ta i stedet en titt på 

 på Netflix. Den er eksepsjonelt engasjerende, spennende og tilfredsstillende.

Eklektisk-elektrisk godlyd, spiller på Kafé Hærverk fredag.

Kulda setter inn. Det er ingen tvil om det. Da kan man gjøre to ting. Enten legge seg til rette under Røros-pleddet med varm te med honning og et fingerbøl konjakk og en god musikkmiks på øret. Eller man kan gå ut i slonattens bevegelse og finne varmen der. «Beveg dere! Bli beveget», som The Beste sang i sin tid. En fyr som kan komme til nytte uansett om man velger det første eller det andre, er DJ Frantzvaag, fornavn Mats. Oslo og omegn-gutten, som også har utgitt egen musikk på labeler som Fuck Reality og Full Pupp, er en av NRK radios få gjenværende gode samvitigheter. I det selvtitulerte programmet på P3 presenterer han på rolig og behagelig vis hver uke ny og gammel elektronisk musikk. Og det i et så datert format som DJ-miksen med litt småprat innimellom! Det finnes så klart så mange varianter av elektronisk dansemusikk at det er fånyttes å si det er «én» greie, men som gode DJs før ham klarer han å trekke linjer mellom sofa og gulv, mellom kontemplasjon og friksjon. Hør på de siste sendingene hans 

 - han har til og med en sending som heter «Musikk for november».


Men det er viktig å støtte folk som gir livet sitt til å lage «et tredje sted» aka et alternativt hjem, og det er Vegard og gjengen som driver Kafé Hærverk klint mellom Vega Scene og det snart skummelt gentrifiserte Hausmannsgate 42. Fantastisk alternativ musikk i konsertform, og et egalitært og intimt dansegulv som får dedikerte sjeler til å havne i sonen utover natten. Fredag er et godt eksempel: etter konserten med folkemusikkstjernen Eir (som samtidig er aktuell med en dyster og deilig plate med Ævestaden) er over, kommer Frantzvaag på banen. Det er mye house i bånn av hans musikkforståelse, men på Hærverk kan det meste skje. Tidens Ånd ba om å få titte litt oppi bagen hans.

Patricia Wolf - «Bewick's Wren»
(Nite Hive, 2024)

 
- Noe helt nedpå til å starte med. Patricia Wolf er en artist jeg har hørt mye på i det siste. Både albumet 

 som denne kommer fra, og det nyeste hun slapp som heter «Hrafnamynd» er skikkelig fine.



Hema Wolfe - «Floyd Rose»
(kult Edits, 2025)

— Jeg vet ikke stort om bakgrunnen til denne, annet enn at personen bak ser ut til å holde til i Alaska. Jeg ble veldig glad da jeg kom over den. Håpefull og langtekkelig på en god måte.

Melchior Productions Ltd - «Closer (California Dreaming)»
(Perlon, 2022)


— Apropos langtekkelig. Denne varer i 10 minutter, men jeg har flere ganger tatt meg selv i å ønske at den var lenger. Thomas Melchior lager meditativ og catchy musikk hvor det ikke skjer så mye, men heller ikke trenger å skje noe mer. Dette er min foreløpige favoritt derfra. Eller faktisk, på delt førsteplass med en som heter «Everything Ok».

— Masse spenning. Spilt på riktig tid og sted kan det føles ut som du flyr.


— En mer melodisk sak som sampler Depeche Mode til slutt. Gitt tiden den kom ut, og at canadiske Tiga er med som både produsent og utgiver kan den vel kalles electroclash. Gøy å spille, og fin for å bryte opp.

Jon Hagene

Audun Vinger

Lag din egen kulturuke

Fem i bagen med Frantzvaag

Ukens blandede bilder – 211125

Rulefinn er en musikkelskende platesamler som har vært å se og høre rundt om i Oslo i en årrekke nå, som DJ og som bookingansvarlig og med langvarige residencies på klubb og kafe. Gulv og bord. Slik fordrer et vidt utsyn og allsidig musikalitet, selv om hovedvekten på tallerkenen i utgangspunktet lå på 70-tallet og 80-tallets funk, disco, Italo og disco, før mange elveløp åpnet seg. I desember arrangerer han også en platemesse på det nye hotellet og værestedet Hobo i starten av Karl Johan. Vi ba ham om noen låter for helgen.


Italo på sitt aller, aller beste. Litt klønete chords, beskjeden vokal, men for et driv! Verdt å søke opp det ene minuttet med liveopptreden av låta som finnes på YouTube. 80s office chic!


Dennis Coffey - «Theme from Black Belt Jones»


Overspilte B-boy breaks har, etter noen tiårs lagring i platekjelleren, modna som bare det, og jeg er på en skikkelig funk-revival om dagen! Denne har alltid vært en favoritt, og gir bilder i hodet av noen hundre B-boy-hoftevrikkinger til blåserne hver gang jeg spiller den.



En tilnærmet perfekt klubblåt i 2000-trance-landskapet som tilsynelatende har gått litt under radaren da den slapp i fjor. Alex Kassian (en av to bak artistnavnet Opal Sunn) har blitt en av de få artistene jeg nå kjøper absolutt alt av.


Cruisic - «Inspector Norse» (Slowly Remix)


Min mest trainspotta låt det siste året, uten tvil! Japansk liveartist covrer Todd Terje. Både reggae-versjon og en mer upbeat sak på syveren.



Ei skive jeg har spilt på raves, disco/house-kvelder, warmups, you name it. Drømmende leads over et langt, sakte voksende arrangement med masse perk og dub echo. Alle fire spor på tolveren er gullegull!


14.12: I samarbeid med den eminente platesjappa Dukkned, arrangerer jeg en reinkarnasjon av platemessa jeg holdt i flere år på Ingensteds. Hovedfokus på messen på hotellet HOBO er vinyl: klubb- og DJ-skiver, med litt innslag av bøker, merch, og scene-relevant krims og krams.

22.11 @ Dattera Til Hagen (b2b med DJ Tilla på nye disco-konseptet til El1as og Arvola)

06.12 @ Parksalongen (mitt av-og-på residency, med disco, funk, soul og italo i bagen)

12.12 @ Diskoteket (Trondheim) (en weekender med DJ Tilla; disco og House hele veien!)

Fem i bagen med DJ Rulefinn

Hva skal vi gjøre med det? Mulighetene er legio. Fredag kveld kan man jo stikke på Kafe Hærverk i det snart gentrifiserte Hausman-strøket, der er det alltid noe subversivt og næringsrikt som foregår.

Et av byens fremste undergrunnslabels Snick Snack Music skal i natt feire utgivelsen av albumet 

, som er en fantastisk DJ som virkelig finner sine egne stier i musikk og egne indre gemakker med svevende, ruglende og nysgjerrige toner fra nær og fjern. Som produsent er det en anelse mer kontant, om enn det tråkles vei gjennom Detroits ruiner, kantete 80s post punk, kosmisk disco, sitrende vakre stemningsfelt, og noen greier man antakelig bare får tak i nede i Arendal der Helene stammer fra. Gode minner og fremtidsutsikter fra sommerlig opphold i en annen sørlandsby på 90-tallet kleber seg om pannebrasken når man hører låter som den langstrakte singelen «Summer of 9.2.». Og ja, det varierte og knallgode albumet vil appellere til voksne mennesker, men så sannelig da også mennesker som er ute der det virkelig foregår om nettene også i 2025. Dette er det første av to album fra henne, vi ser fram til fortsettelsen.

Om du vil ha det mer corporate men fortsatt contemporary, skjer det ting på MUNCH også. Lørdag åpner den andre utgaven av 

, med 26 samtidskunstnere som kan ses gjennom tittelens prisme: 

 Det er også en musikalsk performance med trioen 

 som etter sigende er en sonisk refleksjon over det fremmedgjørende moderne livet. En av de tre, Hanne Lippard, beveger seg i sin kunst i skjæringspunktet mellom de talte og de skrevne ordene. Prøv med mjaaau eller tsssk tsssk.

Det kan også bli folksomt i området rundt Slottsparken lørdag. Ikke fordi alle plutselig vil kjøpe tjall og spille kassegitar, men på grunn av mange arrangementer. På Nasjonalbiblioteket kl. 11 er det Kritikerlagets åpne høstseminar og en haug med samtaler og foredrag, med tittelen «Kvalitet, smak og samfunn: Høyt og lavt i den kritiske offentligheten. Om du har fått hen-flu kan det også ses fra sofaen 

På Litteraturhuset kl. 15 er det et foredrag om Dag Solstads forfatterskap, det er det Alf van der Hagen som skal stå for. Dette har han gjort før, detta veit vi blir bra. Men glem for all del ikke å stikke innom det vi håper er den årlige messen 

, der en haug dyktige aktører som utgir fotobøker, artist books, fanziner og så videre stiller ut sine kunstverk som man kan bla i og gå til innkjøp av. Morten Andersen skal visst ha med seg en liten trykksak om Tom Sandberg som heter 

, den må vi få kloa i. Også her er det samtaler og andre typer presentasjoner gjennom dagen og på søndag.

Og det er kanskje en trend eller en reaksjon på gang nå mot all AI slop og mediekapitalisme nå. På tirsdag kl. 18 er det atter 

, denne gang på Trekanten, med den forlokkende tittelen «Hva skjer når en ung generasjon vender ryggen til skjermen og lager fanziner i stedet?»

Svaret er: da er det noe viktig som skjer.

Ando Woltmann er på ingen måte noen kong Midas i revers, men det hersker ingen tvil om at bandet King Midas er tilbake. Neste uke slippes det etterlengtede albumet 

 på LP og CD via det fine selskapet Fysisk Format. Det låter litt annerledes enn tidligere, men samtidig totalt likt. En evne de deler med de fremste i rockhistorien, det. Skjønt - rock er det vel ikke akkurat. Albumet kan man grafse på i butikkene neste fredag, men allerede onsdag er det et lytteparty i en kjeller i et av byens mer kontrastfullt strøk. Se mer info om det etter at du har lest en liten passiar med Woltmann her.

Okei, Ando - det var en stund siden vi har sett deg bruse med fjærene, i alle fall som

årsaken til at du er oppe på hesten igjen nå?

– Det handler om at musikk er fin ting å ha i livet sitt. Dette er noe vi har drevet på med hele livet og er et språk som vi mestrer. Og gleden av å skape noe sammen, å uttrykke seg gjennom musikk, blir ikke borte. Det er som å ha et fett hobbyrom inni skallen, som man kan besøke i ledige stunder og behandle tanker og ideer og impulser. Og så har du den sensasjonelle følelsen av å gjøre om en følelse til noe håndfast. Tenker du på «sirkushesten», er nok den tatt med bak låven for lenge siden. Men bra hestenavn, King Midas, synes du ikke?

. Hvordan vil lytteren føle denne tvillingsjelen, musikalsk og åndelig?

 var mystisk nok både slutten på et kapittel for bandet, men også en start på noe nytt. Et slags nytt livsprosjekt, som vi kan dyrke akkurat når og hvordan det passer oss. At det tar oss 10-15 år mellom hver plate er nesten en forutsetning, da har man tiden til å forandre seg og fornye sin musikalske smak og emosjonelle verktøykasse i mellomtiden. På den måten minner 

, men de uttrykker forhåpentligvis to ulike tider og steder i livet. 

 handlet om det okkulte og en følelse av fare, 

 er lett og transparent, men rører borti åndelig, emosjonell og strukturell tomhet. Følelsen av å ikke kunne favne hverken livet eller kulturen rundt seg. Så en viss åndelighet, eller kanskje fraværet av den, gjelder nok dem begge.

å sjekke om det var noen single vi kunne friste leseren med på forhånd, men det var det jo ikke

tror jeg. Er dette det ultimate tegnet på Albumets tilbakekomst?

– Musikkbransjen er blitt et rart og gammeldags sted som spriker i alle retninger, kjennes det ut som. Vi aner ikke hvordan vi skal opptre i den i alle fall, og det oppleves først og fremst som en befrielse. Jeg tenker på 

Med tanke på hvordan vin-interessen i Oslo og andre byer har utviklet seg i bandets fravær, vil den tredje platen i trilogien da hete

 her om dagen! Men jeg kan virkelig ingen ting om vin, annet enn å drikke den, og hadde nok trengt hjelp fra utsiden. Så kanskje 

 kunne vært et remiks-album eller noe? Morsomt at så mange automatisk tenker i vin, da.

Alle artikler

Det Vilde kor

Søndagsbrev

Lag din egen kulturuke

Fem i bagen med Frantzvaag

Ukens blandede bilder – 211125

Fem i bagen med DJ Rulefinn

Salmer fra dampkjøkkenet

Ukens blandede bilder - 131025

Ukens blandede bilder - 071125

Dette kan gjøre livet ditt bedre